Min datter gjorde ett forsøk på selvmord

[Gjest AnnaMolina]

Jeg er sjokkert over psykiatrien. Jeg opplever at økonomi egentlig spiller en større rolle enn den medisinske vurderingen.

I forrige uke var min datter i polen på skoletur. Underveis føler hun seg dårlig. Hun kutter seg og skremte lærere ringer meg midt på natten. Jeg trekker pusten og sier: OK...sett på plaster om hun trenger det. Ikke lag dramatikk samtidig hvis henne omsorg. Lag en skriftlig avtale om at hun ikke skal kutte seg mer på turen. Læreren forteller at hun gjemmer unna sovemedisin. Jeg svarer at de pillene hun har kan hun ikke ta livet av seg med. Jeg henter henne på lørdag. Hun vandrer rundt med kortermet genser og hele klassen er nå klar over hvordan hun har det. Men hun smiler og gir alle en klem før vi drar hjem. Hun virker tilsynelatende fin. Dagen etter så forteller hun meg at hun vil reise til bestemor for å besøke pappa. Hun vil det for ellers har pappa sagt at hun må være sammen med henne neste helg. Det vil hun ikke. Jeg forklarer at dette trenger hun ikke tenke på. Samvær skal ikke fungere slik at hun må ta det igjen. Men hun insiterer på å reise. Hun reiser og hennes tegnebok blir liggende igjen i gangen. Utenpå boka er det ganske purbertalt skrevet en masse depressive sitater og mottoer. Jeg åpner tegne boken finner tegninger av en jente med oppkutta armer. Finner avskjedsbrev til familie og venner. Jeg finner datoer for når det skal skje og hvordan hun skal gjøre det. Jeg ringer Bup og jeg ringer ungdomspsykiatrisk. Begge råder meg til å konfrontere henne med dette. Hun kommer hjem mandag kveld. Jeg legger de to yngre brødrene hennes før jeg setter meg ned med henne for å snakke. Reaksjonen kommer umiddelbart. Tårene spruter og hun er rasende på meg. Jeg forholder meg rolig. Jeg ser på armene hennes som er dekket av risp. Hun er nesten hudløs på den ene underarmen. Jeg sier til henne. Jeg forstår at du blir sint og jeg syns heller ikke at det er riktig å lese i andres bøker. Men når du har det slik du har det og kutter deg slik du gjør så må jeg som mamma få vite hva som skjer. Jeg er redd for deg og beskymret og derfor gjorde jeg det. Hun er så indignert og lei seg at hun drar opp på rommet sitt. Hun er rasende. Klokken er ca 2145. Hun roper at hun vil ha en innsovningstablett. Jeg kommer med vann og tablett. Før det er hun inne hos min samoer og spør etter hodepinetabletter, hun har vondt i hodet sier hun. Jeg kommer med en innsovningstablett. Ca 20 minutter senere hører jeg ett dunk fra gulvet i andre etasjen. Min saboer roper på meg. Der ligger min datter totalt i ørska. Da har hun spist 10 til 20 immovane....50 vallergan og tre Ibux. Vi ringer 113. På sykehus. dagen etter på sykehus må legen hardt presset av meg og hardt presset av UK presse henne inn der. Eller han gjør noe enda smartere. Jeg har sagt til han at skriver du henne ut herifra så har du ansvaret sier jeg. Han klarer å få til et møte med UK dermed fordi jeg er sløv i øyeblikket så kan han skrive henne ut fra hjerteavdelingen og over i noe usikkert intet. Nå har hun vært der i to dager og de vil igjen skrive henne ut. Jeg og bup jobber iherdig for å få de til å skifte mening.

Jeg mener. Ingenting er forandret. Da min datter ruset på tabletter fikk høre at hun ikke ville dø så sa hun:å faen! da må jeg være smartere neste gang! Jeg vil at de skal sette henne på AD. Jeg vil at de skal la psykologen på bup behandle henne i institusjon til det hele stabiliserer seg. Så kan hun komme hjem.

Det de legger opp til nå er å skrive henne ut til noe som ikke har virket til nå. Sykdommen eskalerer og blir verre og verre. hva tenker de? At hun skal inn og ut av institusjon og at det kanskje kommer dit hen at hun virkelig klarer det og dør i mellomtiden. 200 meter oppe i bakken her ligger butikken. Hun kan kjøpe seg paracet. Spiser hun det så dør hun eller så skader hun levra for ever....

Jeg blir så fortvilet!

[frosken]

Dette var leit å høre, og jeg har ikke så mye annet å si enn at jeg synes du gjor en god innsats for å hjelpe datteren din.

Håper vurderingen av hvorvidt hun skal behandles poliklinisk eller i institusjon ikke baseres på ressurssituasjonen men på faglige synspunkter.

[Gjest Jente31]

Uffamei, det må ha vært kjempetøft for deg. Hun sliter tydeligvis. Men jeg synes det virker som du takler det bra, og vet hva du skal gjøre, hvordan du skal gå frem osv. Stå på videre. Hilsen en som tenker på dere

[Gjest AnnaMolina]

Dette var leit å høre, og jeg har ikke så mye annet å si enn at jeg synes du gjor en god innsats for å hjelpe datteren din.

Håper vurderingen av hvorvidt hun skal behandles poliklinisk eller i institusjon ikke baseres på ressurssituasjonen men på faglige synspunkter.

Ja....men jeg legger meg ikke flat for denne vurderingen heller. De later som om det er faglig...hun gjorde det med andre tilstede i huset...jaja...da er det ikke så alvorlig...

Hun spiste feil tabletter til å dø....det visste ikke hun. hun vet heller ikke at hun kan pumpes osv hvis man er raske nok.

Psykologene på bup er helt enig med meg

Jeg tror jeg nekter å ta henne imot til de gjør jobben sin skikkelig her!

[Gjest AnnaMolina]

Uffamei, det må ha vært kjempetøft for deg. Hun sliter tydeligvis. Men jeg synes det virker som du takler det bra, og vet hva du skal gjøre, hvordan du skal gå frem osv. Stå på videre. Hilsen en som tenker på dere

Joda jeg vet hva jeg skal gjøre og er nok en ganske resusssterk mamma selv om jeg er full av angst også mens jeg gjør det. Sannheten er at jeg hater konflikter.

Det har gått opp for meg at hun kan bli borte.....tanken gjør meg så trist og så redd!

Jeg elsker dette barnet så indelig. Hun er en fantastisk jente med masse å gi. dete er så urettferdig at hun skulle få en sånn start på livet sitt. Jeg elsker henne!

[Gjest en som leser]

Joda jeg vet hva jeg skal gjøre og er nok en ganske resusssterk mamma selv om jeg er full av angst også mens jeg gjør det. Sannheten er at jeg hater konflikter.

Det har gått opp for meg at hun kan bli borte.....tanken gjør meg så trist og så redd!

Jeg elsker dette barnet så indelig. Hun er en fantastisk jente med masse å gi. dete er så urettferdig at hun skulle få en sånn start på livet sitt. Jeg elsker henne!

Hva mener du og ekspertisen er årsaken til at hun har det så vondt?

trøsteklem

[frosken]

Ja....men jeg legger meg ikke flat for denne vurderingen heller. De later som om det er faglig...hun gjorde det med andre tilstede i huset...jaja...da er det ikke så alvorlig...

Hun spiste feil tabletter til å dø....det visste ikke hun. hun vet heller ikke at hun kan pumpes osv hvis man er raske nok.

Psykologene på bup er helt enig med meg

Jeg tror jeg nekter å ta henne imot til de gjør jobben sin skikkelig her!

Enig i at hun er såpass ung og uerfaren (?) at hun kanskje ikke har forutsetning for å vite dette.

Siden bup er enig med deg, så er det sikkert fornuftig av deg å holde fast ved ditt standpunkt. Samtidig må målsetningen være at man relativt raskt får en behandlingsallianse med henne slik at behandlingen kan foregå poliklinisk.

Lykke til!

[Gjest AnnaMolina]

Enig i at hun er såpass ung og uerfaren (?) at hun kanskje ikke har forutsetning for å vite dette.

Siden bup er enig med deg, så er det sikkert fornuftig av deg å holde fast ved ditt standpunkt. Samtidig må målsetningen være at man relativt raskt får en behandlingsallianse med henne slik at behandlingen kan foregå poliklinisk.

Lykke til!

Dette handler ikke om at jeg vil at de skal ha henne uendelig leng i institusjon. Dette handler om at det må være slik at hun selv føler at hun blir tatt skikkelig alvorlig her. Hun vil selv være på UK. Hun er redd seg selv og vet ikke hva hun kan finne på. det at utgangspunktet er slik er positivt. Datteren min vil leve....egentlig. Hun har ett indre liv som ikke kommer til uttrykk og som gjør det vanskelig for oss som er rundt henne å forstå.

Hun er meget syk slik jeg vurderer det. Da må hun taes alvorlig ellers må hun skade seg enda meg gjøre enda mer desperate handlinger før det skjer noe.

Hjemmesituasjonen er jo slik at hun har to krevende brødre. en med omtrent garantert ADHD.

Vi har ett lite hus og lite plass til å kunne få være i fred.

Jeg er utslitt nå. Har nettopp sykemeldt meg. Selv om jeg ikke er så opptatt av meg selv i øyebliket kommer jeg ikke forbi at detter jeg sammen her blir alt meget farlig....

Dette er en unntakstillstand som har vart i over en mnd nå.

Jeg elsker denne jenta vanvittig! Jeg går å kjenner på tanken på at hun kanskje blir borte for meg nå....

[Gjest AnnaMolina]

Hva mener du og ekspertisen er årsaken til at hun har det så vondt?

trøsteklem

Mange ting i historien kan være en forlaring på dette. Det som er fokus nå er å komme i posisjon slik at datteren min selv kan få løst dette....

Jeg blir jo forbannet over å tenke på skjødesløsheten her...

[Gjest en som leser]

Mange ting i historien kan være en forlaring på dette. Det som er fokus nå er å komme i posisjon slik at datteren min selv kan få løst dette....

Jeg blir jo forbannet over å tenke på skjødesløsheten her...

Håper du får hjelp og avlastning med de andre barna. Ikke vær redd for å be om avlastning fra familie og venner. Dette går sikkert utover hele familien.

[Gjest mikklala]

Håper hun blir innlagt til hun får medisiner som hjelper ta vekk den enorme smerte og desperasjonen hun føler nå. Jeg hadde det slik som henne da jeg var yngre, kuttet meg opp, tok tabletter, hadde masse selvmordstanker, og egentig var det jeg ville å slippe ha det så grusomt jævlig, så jeg ville bli innlagt og få medisiner.Og det fikk jeg, er frisk idag, men tar tabletter (litium og lamictal)

Gud håper hun får hjelp, en kan nemlig få et bra liv igjen og behandling mot denne sykdommen.

[Gjest Jente31]

Joda jeg vet hva jeg skal gjøre og er nok en ganske resusssterk mamma selv om jeg er full av angst også mens jeg gjør det. Sannheten er at jeg hater konflikter.

Det har gått opp for meg at hun kan bli borte.....tanken gjør meg så trist og så redd!

Jeg elsker dette barnet så indelig. Hun er en fantastisk jente med masse å gi. dete er så urettferdig at hun skulle få en sånn start på livet sitt. Jeg elsker henne!

Merker jeg ikke helt vet hva jeg skal si til deg nå. Jeg synes du har vært så flink og taklet det så bra, så langt. At du er trist og redd, skjønner jeg. Det er jo ditt barn dette gjelder. Det kjæreste man har..

Jeg føler meg ikke kompetent til å råde deg i dette.. Men jeg håper virkelig at du også kan få den hjelpen du trenger. Har du noen å snakke med om dette, noen som forstår/vet? Har du hørt noe mer fra DPS?

Støtteklem fra

[Gjest AnnaMolina]

Håper hun blir innlagt til hun får medisiner som hjelper ta vekk den enorme smerte og desperasjonen hun føler nå. Jeg hadde det slik som henne da jeg var yngre, kuttet meg opp, tok tabletter, hadde masse selvmordstanker, og egentig var det jeg ville å slippe ha det så grusomt jævlig, så jeg ville bli innlagt og få medisiner.Og det fikk jeg, er frisk idag, men tar tabletter (litium og lamictal)

Gud håper hun får hjelp, en kan nemlig få et bra liv igjen og behandling mot denne sykdommen.

Takk. Hun er egentlig n slik ressussterk jente. Hun tror det ikke selv. Jeg blir så hjelpesløs. Jeg har jobbet nå iherdig lenge for at hun skal få rett behandling. Jeg håper og tror det skal gå bra til slutt.

Jeg har en liten hemmlighet som jeg vet hun vil bli glad for! Hun har kommet inn på den skolen hun ønsker. Jeg vil vente til hun er mer stabil så hun kan glede seg ordentlig over dette. Slik hun er nå er hun for nede.

[Gjest AnnaMolina]

Håper hun blir innlagt til hun får medisiner som hjelper ta vekk den enorme smerte og desperasjonen hun føler nå. Jeg hadde det slik som henne da jeg var yngre, kuttet meg opp, tok tabletter, hadde masse selvmordstanker, og egentig var det jeg ville å slippe ha det så grusomt jævlig, så jeg ville bli innlagt og få medisiner.Og det fikk jeg, er frisk idag, men tar tabletter (litium og lamictal)

Gud håper hun får hjelp, en kan nemlig få et bra liv igjen og behandling mot denne sykdommen.

Det du forteller meg nå er jo at jeg tenker rett! Takk det var fint. Jeg skl stå på jeg :-)

[DarkPink]

Jeg har ikke så mye annet å si enn at du må stå på videre, fortsette å snakke med henne slik du gjør, og vise henne mye omsorg og oppmerksomhet for de tingene utenom som hun gjør bra.

Da jeg fortalte min mot at jeg hadde det vondt og hadde forsøkt å ta livet mitt, så skrev hun på en sms at jeg fikk skaffe meg "noe hjelp", og siden har hun ikke nevnt det med et ord...

Jeg tror datteren din setter mer pris på enn det virker som at du kjemper sånn for henne.

[Gjest AnnaMolina]

Jeg har ikke så mye annet å si enn at du må stå på videre, fortsette å snakke med henne slik du gjør, og vise henne mye omsorg og oppmerksomhet for de tingene utenom som hun gjør bra.

Da jeg fortalte min mot at jeg hadde det vondt og hadde forsøkt å ta livet mitt, så skrev hun på en sms at jeg fikk skaffe meg "noe hjelp", og siden har hun ikke nevnt det med et ord...

Jeg tror datteren din setter mer pris på enn det virker som at du kjemper sånn for henne.

Jeg vet jo om dette merkelige i at foreldre ikke klarer å forstå hvor alvorlig noe er.....

Psykologen min fortalt meg om en familie der datteren hadde tre ganger forsøkt selvmord. Likevel klarte de ikke å ta det alvorlig.

Jeg har også erfart det selv om enn ikke sånn at jeg noengang har vært suicidal.

Takk for honøren:-) Jeg står på videre!!!