Hva gjør man egentlig?

[Gjest anonym485]

Når livet er så uholdbart pga sykdom at man ikke vet verken ut eller inn?Og slik må man ha det "til evig tid"....I min familie er der schizofreni og bipolar lidelse, i mitt barns far er der nøyaktig samme sykdommer. Alt ligger i genene til etterkommerne våre og kan selvfølgelig ikke endres på.Så kommer barna i tenårene og endrer adferd. Dette kan jo være pubertetstrekk også....Og datteren min kommer i alderen 25-30 år og hun snakker "åpnere og åpnere" med andre mennesker (holder lite for seg selv)og er tydelig blitt ukritisk.

Her sitter jeg som mor og ser dette (og jeg ser nok "fanden på høylys dag" også.....). Det yngste barnet ble født med et alvorlig handikap og trenger hjelp livet ut. Jeg selv er uføretrygdet pga depresjoner om vinteren og lite krefter fordi jeg har opplevd så mye vondt.

Jeg vet snart ikke mer....ikke kan jeg gjøre annet enn å få hjelp fra det offentlige, og være tilstede for barna. For hva gjør man?Dette vil jo alltid være slik.Dagene og årene er mildt sagt knalltøffe.Av og til lurer jeg på om det hviler en forbannelse over slekten vår. Vet det er en syk tanke. Min far sa det samme på tøys en gang....

Genene vil bare bæres videre og videre og videre.....

[frosken]

Som mor så holder man vel bare ut, skaffer hjelp når man kan få det, og i tillegg krysser man fingrene for at ting skal gå best mulig....

Jeg berøres av ditt innlegg. Det må være vondt å se sine barn utvikle sykdom, og det er tøft å være foreldre til barn som muligens ikke kan oppnå selvstendighet pgs funksjonshemning.

Da jeg traff min mann syntes jeg det var vanskelig at han ikke ville ha barn. Han begrunnet det nettopp med opphopning av sykdom i hans familie, og at han ikke ønsket å videreføre lidelse til nye generasjoner. For meg var det vanskelig å akseptere, men slik våre liv utviklet seg så var det et godt valg fra hans side. Han hadde en intuitiv fornemmelse av å være alvorlig syk lenge før det ble påvist, og det er godt at ikke små barn måtte tilbringe sin barndom med å se sin far degenerere og dø.

Håper det går bra med ungene dine, og at du finner måter å samle mest mulig energi på :-)

[Gjest anonym485]

Som mor så holder man vel bare ut, skaffer hjelp når man kan få det, og i tillegg krysser man fingrene for at ting skal gå best mulig....

Jeg berøres av ditt innlegg. Det må være vondt å se sine barn utvikle sykdom, og det er tøft å være foreldre til barn som muligens ikke kan oppnå selvstendighet pgs funksjonshemning.

Da jeg traff min mann syntes jeg det var vanskelig at han ikke ville ha barn. Han begrunnet det nettopp med opphopning av sykdom i hans familie, og at han ikke ønsket å videreføre lidelse til nye generasjoner. For meg var det vanskelig å akseptere, men slik våre liv utviklet seg så var det et godt valg fra hans side. Han hadde en intuitiv fornemmelse av å være alvorlig syk lenge før det ble påvist, og det er godt at ikke små barn måtte tilbringe sin barndom med å se sin far degenerere og dø.

Håper det går bra med ungene dine, og at du finner måter å samle mest mulig energi på :-)

Jeg skjønner ofte ikke hvor jeg henter krefter fra. Jeg forsøker å være tilstede for barna, være munter og holde en lett tone.

Når jeg kommer for meg selv, detter jeg isammen og må sove og sove.

Det jeg nå tenker mest på er om barnet mitt med handikappet i tillegg skal måtte slite med en psykisk sykdom i livet sitt. Jeg holder det ikke ut hvis så skjer. Å se at det mennesket jeg har gitt liv til skal streve seg ihjel resten av livet pga forskjellig.

Mannen din har tatt en fornuftig valg det står respekt av. Jeg burde selv tenkt slik, men sykdommen hadde ikke brutt ut på meg den gangen og jeg var så positiv til fremtiden, du aner ikke.

Nå ser jeg.

Mange vil nok si at jeg ser fryktelig svart på alt. Men mulighetene for tung sinnslidelse ER der for barna, og ja, jeg tenker mye på det.

Godt med svar fra deg !

[frosken]

Jeg skjønner ofte ikke hvor jeg henter krefter fra. Jeg forsøker å være tilstede for barna, være munter og holde en lett tone.

Når jeg kommer for meg selv, detter jeg isammen og må sove og sove.

Det jeg nå tenker mest på er om barnet mitt med handikappet i tillegg skal måtte slite med en psykisk sykdom i livet sitt. Jeg holder det ikke ut hvis så skjer. Å se at det mennesket jeg har gitt liv til skal streve seg ihjel resten av livet pga forskjellig.

Mannen din har tatt en fornuftig valg det står respekt av. Jeg burde selv tenkt slik, men sykdommen hadde ikke brutt ut på meg den gangen og jeg var så positiv til fremtiden, du aner ikke.

Nå ser jeg.

Mange vil nok si at jeg ser fryktelig svart på alt. Men mulighetene for tung sinnslidelse ER der for barna, og ja, jeg tenker mye på det.

Godt med svar fra deg !

Hvorvidt du er pessimistisk eller realistisk er ikke så godt å si. Kanskje bra om du kan klare å ikke bekymre deg for muligheten for alvorlig sinnslidelse for den yngste, da nåtidens utfordringer vel er mer enn store nok.

Noen får store utfordringer på hjemmeplanet i sine liv, og jeg tenker at din innsats for barna er svært verdifull og meningsfull.