Himla langt. Men setter pris på noen kommentarer

[Gjest Happiness]

I dag kunne jeg trengt noen råd i forhold til en del områder jeg sliter med. Områder som jeg alltid har slitt med, men som forsåvidt ikke kjennes mindre utfordrende og forvirrende ut nå i mitt nye liv. Setter pris på litt tilbakemelding fra noen av de kloke hodene her inne.

Jeg tenker mye for tiden, noe som ikke er noe nytt under solen akkurat. I natt har jeg hatt et tankekjør uten like. Det har skjedd så mye den siste tiden, og det har blitt mye eksponering for meg ved ulike sider i livet. Jeg kjenner det gjør meg veldig, veldig sårbar. Og føler et behov for å gjøre opp litt status. En aldri så lite evaluering.

Det kan man gjøre alene, men godt med litt inspill også.

Jeg tenker på dette halve året og vet at det er mange områder jeg har jobbet godt på, og at jeg har klart mye som jeg er fornøyd med og som jeg er glad for. Noen ting bittelitt stolt over også. Jeg prøver å holde fast ved de tingene når jeg nå har en tendens og lyst til å grave meg ned i strenghet over områder jeg føler meg håpløs på. Er håpløs på.

Jeg er glad for at jeg har utrettet mye på den sosiale fronten. Har oppsøkt nye miljøer, tatt kontakt med tidligere til dels perifere venner og fått et nærere vennskap til noen av dem. Jeg lever mer aktivt sosial enn noen gang, Og jeg har fått en nær venninne, noe som på mange måter er like vanskelig som å finne seg en mann, slik jeg ser det. Hvordan jeg skal klare å opprettholde dette vet jeg ikke ennå.

Jeg har vært rimelig oppegående i morsrollen tror jeg. Etter forholdene føler jeg ikke behov for å rakke ned på den biten.

Jeg har på to mnd klart å møblere helt på nytt en leilighet og skape et "hjem" for barnet mitt. Selv kjenner jeg ikke tilhørighet her ennå. Det er ikke huset mitt, men en leid leilighet hos noen andre mennesker. Men, men....

Jeg har kastet meg inn i et par "prosjekter", som har med tidligere hobby/evner som jeg drev med for evigheter siden. Og det har vært veldig skremmende, og trigger mye. Både i forhold til de sosiale relasjonene i den settingen siden dette innebærer kreativitet og noe utøvende/skapende. Og også i forhold til å sprenge egne grenser. Noe som i min verden er skumlere å vise verden/leve med i verden enn all verdens gråt og jammer.

Og jeg ordner ut med praktiske ting jeg ikke har gjort før, selv om det av og til kunne minnet om serien på tv "to gode naboer".

Jeg er fortsatt temmelig hjelpeløs og ubrukelig i forhold til å ordne ut med det meste. Men jeg prøver.

MEN så var det de tingene som jeg er så misfornøyd med.

Og kjenner jeg sliter med og ikke har kontroll over. Og som gjør at jeg bare får lyst til å trekke meg tilbake fra alt fordi jeg er så evig håpløs på dette.

Jeg er håpløs når det gjelder grenser, grensesetting.Og er til tider så grenseløs på områder som jeg grammer meg over. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg prøver , men mislykkes på ulike måter igjen og igjen. Jeg vet at jeg ikke er alene om denne utfordringen, og ser jo at andre også har problemer med dette.

Det er ikke så lett å finne ord på hvordan dette arter seg. Men man skal prøve å balansere i en verden som er mer og mer grenseløs i seg selv. Grenseløshet som går innad i familien er en ting. Hva er familiens eie, og hva skal tilhøre det ene familiemedlemmet.

Grenseløshet i forhold til hva man viser av seg selv til mennesker man møter, både i den virkelige verden og også på nettet. OG JEG FÅR DET SØREN MEG IKKE TIL!!

Jeg er innesluttet som bare det i noen sammenhenger, og totalt filterløs i andre. Og ikke nødvendigvis i de rette sammenhengene, og der ligger jo mye av problemet. Man kan ikke ta tilbake ting en har sagt og gjort. Det skrevne ord står der på trykk.

Jeg har jo dette ønsket og målet om å vise frem _meg_, men ofte drar en med seg andre deler av livet i dragsuget. Andre mennesker rundt seg, venner eller oftest familie.

Etter bruddet prøvde jeg å tenke på at ikke alle mennesker skulle få vite årsaken til bruddet. Og delvis har jeg klart det. Jeg har ikke sagt noe til våre naboer, og svært få av de som var ikke så nære familievenner vet noe. Men av og til, og spesielt i begynnelsen var jeg så grenseløs og plapret om både det ene og andre til alt for mange mennesker. Synes jeg i hvertfall. Og jeg har gjort det her på nettet. Og det som står på trykk står der. Og er farget av det du følte og opplevde som sannhet akkurat den dagen. Og farget av sinne, sårhet, bitterhet og mange andre motiver. Og jeg vet og føler at jeg har sagt så altfor mye.

Jeg har alltid tenkt at å utlevere egen sårbarhet i seg selv ikke plager meg nevneverdig. Men uansett om jeg har hatt som mål å bare utlevere meg selv ser jeg at det har jeg jo ikke gjort.

Så kanskje man burde ta konsekvensen av det og trekke seg bort fra noe en føler en ikke har helt kontroll over.

Kanskje er det ikke så ille som jeg vil ha det til. Kanskje er det verre. Vi jobbet mye med dette i terapien, men jeg sliter fortsatt. For jeg er så klønete på å leve normalt utenfor min lille boble. Som ikke er der så mye lenger.

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne slettet alle innlegg jeg har skrevet her inne i årenens løp. Men det kan jeg ikke.

Jeg er redd det kan på en eller annen måte vende tilbake på meg. Eller mest på mennesker rundt meg. Anonymitet er en illusjon. Og sannheten er så mye mer enn de små fragmentene som skrives her og der i ulike innlegg. Og det blir litt som bibelen:o) Man kan trekke ut små deler og tolke uten tilgang til beveggrunner for å skrive det en gjorde akkurat da. Eller forstå at sannheten er mer enn det som blir skrevet eller antydet rundt ens liv og menneskene i det.

Jeg kunne for eksempel skrive at jeg følte meg som et forlatt barn i barndommen. Men sannheten er også at jeg har to foreldre som elsker meg så høyt som tenkes kan.Som ville gjort alt for meg. Kanskje fikk jeg aldri frem det siste.

Jeg kan skrive frustrasjoner rundt min eks fordi jeg er i en bruddfase. Sannheten er mye mer fragmentert enn det jeg skriver.

Jeg burde vel egentlig ikke skrive noe, så lenge jeg ikke klarer å holde meg til kjøreregler som er helt vanntette.

Jeg burde sikkert trekke meg vekk så lenge jeg ikke klarer å finne balansen.

Tenker noen andre av dere på dise tingene i stor grad? Hva gjør dere. Hvordan kan en jobbe med det? Og hva bør man gjøre når man innser at det ikke er helt bra? At man ikke har den nødvendige balansen?

Trykker meg selv ned i dag:o(

Setter pris på tanker fra noen av dere. Pst! Dere må være så ærlig dere vil, men pakk det gjerne litt inn i små søte silkehansker siden jeg er så sårbar.

[cathlin]

"Grenseløshet i forhold til hva man viser av seg selv til mennesker man møter, både i den virkelige verden og også på nettet. OG JEG FÅR DET SØREN MEG IKKE TIL!! "

Du er bevisst på det, og jeg tror det kommer til å gå seg til - reguleres. Være obs på når det skjer, når du begynner å grenseløs og kjenn etter om du virkelig vil fortelle/vise dette. Det er da du kan sett grenser. Prøv å finn ut hva som skjer og hvorfor du blir grenseløs. Si STOPP. Da setter du grenser.

[Gjest skal]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg, for jeg ble helt stum. Kjenner meg så inderlig igjen i det du sier. Får det heller ikke til. Det er en sånn evighetsumulighetsoppgave som jeg alikevel bare må prøve på.

Har lyst å skrive litt mer tanker om dette etterhvert, men ble veldig overveldet, må tenke selv først. Som du sier - det skrevne ord står der. Sender deg noen varme tanker så lenge.

[Gjest skal]

Hmm.. tok litt tid å tenke på dette. Jeg tenker litt sånn, at det finnes ingen skikkelige kjøreregler? For man kan ikke snakke om seg selv uten å dra inn andre. Og så tenker jeg litt, at så lenge du reflekterer over det, så tror jeg ikke at du ramler ned på feil side, sånn totalt sett.

At man noen ganger sier for mye, det tror jeg man må leve med. Hvis man skal klare å ikke gjøre det, så må man ligge så uendelig langt inne på andre siden, og da sprekker man gjerne likevel.

Så, kanskje du, som jeg, må lære å leve ,med at noen ganger så gjør man ting som ikke var så bra for andre, noen ganger trakker an på tær, noen ganger tabber man seg skikkelig og det går utover noen. Og at sånn er det for alle?

Gav det noen mening i det hele tatt dette?

[Gjest Happiness]

Hmm.. tok litt tid å tenke på dette. Jeg tenker litt sånn, at det finnes ingen skikkelige kjøreregler? For man kan ikke snakke om seg selv uten å dra inn andre. Og så tenker jeg litt, at så lenge du reflekterer over det, så tror jeg ikke at du ramler ned på feil side, sånn totalt sett.

At man noen ganger sier for mye, det tror jeg man må leve med. Hvis man skal klare å ikke gjøre det, så må man ligge så uendelig langt inne på andre siden, og da sprekker man gjerne likevel.

Så, kanskje du, som jeg, må lære å leve ,med at noen ganger så gjør man ting som ikke var så bra for andre, noen ganger trakker an på tær, noen ganger tabber man seg skikkelig og det går utover noen. Og at sånn er det for alle?

Gav det noen mening i det hele tatt dette?

Ja det gir mening. Jeg tror jeg må fortsette å lete etter balansen, men samtidig er det sant at jeg vil gjerne være flink pike og snill pike , rasjonell og fornuftig *himle, himle*, og jeg faller ned i sedvanlig strenghet når jeg ikke tilfredstiller mine egne krav på området.

Når jeg føler jeg balansere og ikke klarer det helt, er det også fordi jeg tør å åpne opp. Og det er jo positivt nok på sine måter. Men da med alt det som det innebærer. At jeg opplever ting fra en side, kan være infantil. Ser sannheten slik den kjennes ut der og da osv

Når det kjennes lett ut, er det sikkert skumlere. Enten eier en ikke selvkritikk, eller kanskje en er lukket i sin redsel og strenghet, og ensomhet.

Antar det blir lettere når jeg finner mer ut av hvem jeg "er". Denne redefineringa av en selv:o)

Kommer enda litt mer ut av sjokktilstand.(føler meg enda temmelig i sjokk)

Så får jeg prøve fra dag til dag.

Tusen takk for dine tanker og din tilbakemelding. Det er greit å vite at dette er et tema for mange andre også.

[Gjest xbellax]

"Og jeg har gjort det her på nettet. Og det som står på trykk står der. Og er farget av det du følte og opplevde som sannhet akkurat den dagen. Og farget av sinne, sårhet, bitterhet og mange andre motiver. Og jeg vet og føler at jeg har sagt så altfor mye."

Kan jeg bare få lov å kommentere akkurat det du skriver der.

Jeg synes det er så grandiost sterkt og modig av deg å åpne deg slik du gjør her, og faktisk tror jeg du vinner på det. Jeg har selv brukt dol i en periode av livet mitt da verden ikke var fullt like bra, her inne var det eneste stedet jeg fikk meg til å gråte og tillate meg selv å være sårbar, og når jeg hadde skrevet ferdig gikk jeg ut i "rl" og kjempet videre. Jeg angret selvsagt som en hest på mye av det jeg skrev men jeg slapp taket -jeg tenker at.. det er meg og alle mine farger, det er slik jeg er og hvorfor skjule det.

Så fortsett å skriv du bugge (ikke vent meg til det nye), sug til deg råd og varme, og si ifra om noen av innleggene du får irriterer deg, provoserer, gjør deg trist, forbannet osv.. slikt er sunt og fremmer vekst.

ellers vil jeg bare si du gjør en helvetes god jobb i å bevare forstanden, der folk flest ville lagt seg ned.

[Gjest Happiness]

"Og jeg har gjort det her på nettet. Og det som står på trykk står der. Og er farget av det du følte og opplevde som sannhet akkurat den dagen. Og farget av sinne, sårhet, bitterhet og mange andre motiver. Og jeg vet og føler at jeg har sagt så altfor mye."

Kan jeg bare få lov å kommentere akkurat det du skriver der.

Jeg synes det er så grandiost sterkt og modig av deg å åpne deg slik du gjør her, og faktisk tror jeg du vinner på det. Jeg har selv brukt dol i en periode av livet mitt da verden ikke var fullt like bra, her inne var det eneste stedet jeg fikk meg til å gråte og tillate meg selv å være sårbar, og når jeg hadde skrevet ferdig gikk jeg ut i "rl" og kjempet videre. Jeg angret selvsagt som en hest på mye av det jeg skrev men jeg slapp taket -jeg tenker at.. det er meg og alle mine farger, det er slik jeg er og hvorfor skjule det.

Så fortsett å skriv du bugge (ikke vent meg til det nye), sug til deg råd og varme, og si ifra om noen av innleggene du får irriterer deg, provoserer, gjør deg trist, forbannet osv.. slikt er sunt og fremmer vekst.

ellers vil jeg bare si du gjør en helvetes god jobb i å bevare forstanden, der folk flest ville lagt seg ned.

Tusen takk bella.

Det var veldig gode ord for meg akkurat i kveld.

Så jeg tar dem med meg:o)