Til Nhd.. jeg trenger så inderlig ditt råd nå..

[Gjest Jente31]

Håper du vil lese dette, selv om det er langt. Men det er viktig for meg om du gjør det. Jeg trenger å komme videre nå, og har dessuten fått tilbud på en jobb, og trenger ditt råd. Så tusen takk om du vil lese og svare :-) Det setter jeg kjempestor pris på.

Jeg føler at jeg etterhvert har blitt ganske negativ den siste mnd. Det er ikke likt meg. Jeg har hatt stadige tanker om at det er fristende å gi opp. I min forskrudde verden (når jeg nå har vært lengre enn lengst nede), har jeg tenkt at jeg ikke fortjener å være mor til mine barn, og at jeg må jobbe for at de skal få det bra, kanskje også sette dem bort til andre, fordi jeg har hatt lyst til å gi opp. Jeg har hatt lyst til å bare legge meg ned og sove resten av livet. Hadde det bare vært så enkelt...

Men jeg lever for barna mine. Jeg har gjort så godt jeg kan for de nå. Jeg kan ikke gjøre ting bedre, og mitt fulle fokus er på dem. Men de trenger også en oppegående mamma. Jeg har vært "stupferdig" lenge nå, og min sosiale kontakt med andre ble også mindre. Jeg ville bare sove. Var så sliten, er det fortsatt. Har sterke smerter. Men jeg forstår hvorfor. Jeg er blitt overvektig og lat. Trimminga sluttet jeg også med. Ja, jeg tror at jeg gradvis resignerte. Jeg har aldri før kjent på en slik håpløshet som jeg har gjort. Selv om jeg har hatt det ille hele livet (mest pga ytre omstendigheter, men også egen psyke kansje?), så lot jeg meg aldri stoppe. Jeg fant stadig nye fokus, og min positive holdning (samt kontakt med andre) holdt meg oppe. Men jeg tror at det til slutt stoppet seg selv. Jeg var "utslitt" tror jeg. Hvis det er mulig, og jeg ikke bare lurer meg selv med dette da.

Jeg vil så gjerne spørre deg nhd, hva du mente da du sa at det var stort håp om bedring for meg. Hva legger du i det? Jeg spør ikke for å få medlidenhet, ros eller noe sånt. Jeg er ute etter fakta. For jeg har følt en stund nå, at jeg har stagnert. Jeg "surrer" oppi min egen elendighet, om jeg kan si det på den måten. Og jeg har virkelig levd på det håpet du ga meg. Men det er lettere å ikke miste det, om du kan si hvorfor. Hva er det som gjør at du har slik stor tro på meg? Som sagt, ingen fisking. Ingen medlidenhet eller lign. Jeg trenger bare å forstå, og komme videre. Jeg mener det, når jeg flere ganger har sagt at jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dol i påvente av behandling. Har lært mye, samtidig som dere har holdt meg oppe.

Vel, jeg har tenkt de siste dagene, at slik kan jeg ikke fortsette. Jeg må forsøke å komme meg litt videre nå. Jeg trenger å trene/trimme igjen. Kansje starte opp med psykomotorisk behandling igjen (som hadde en gunstig effekt på både selvtillit og muskelsmerter). Og - jeg har store muligheter for å få meg en liten jobb som jeg faktisk kan tenke meg. Allerede ganske snart, om jeg vil. Jeg tenker, at jeg kansje bare må kaste meg ut i det, tross smerter og det at jeg er langt nede/fjern ovenfor andre.

Hva tenker du om dette? Det er kansje et dumt spørsmål. Men jeg spør, fordi jeg ikke har lyst til å ta meg vann over hodet. Begynne på toppen, liksom. For jeg vet at jeg kommer til å spenne meg ganske mye når jeg skal bli kjent med andre mennesker. Og denne jobben inkluderer bl.a eldre mennesker (som jeg jo er glad i, men det blir litt uvant siden jeg har så liten erfaring).

Tror du at dette vil være positvt for meg? Jeg vet at jeg lett blir ivrig da skjønner du, det er så mye jeg har lyst til å gjøre. Men jeg har erfart at jeg blir så ivrig at jeg til slutt stuper. Det har jeg ikke lyst til å gjøre denne gangen. Jeg spør deg, da du kjenner meg bedre enn fastlegen.

Tusen takk om du vil svare.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror det er stort håp om bedring fordi:

Du tross mange vanskeligheter gjennom hele livet fortsatt er oppegående og en omsorgsperson for dine barn.

Du har greid å ta en avgjørelse og gjennomført et vanskelig samlivsbrudd.

Du søker hjelp på en konstruktiv måte.

Du har ønske om forbedring kombinert med en vilje og evne til å ta på deg de kostnader og ubehag dette medfører.

Du vurderer å gå ut i jobb tross en tung periode nå. Det viser at du har noe viktig og positivt i deg.

....

Jeg tror forøvrig du kan si ja til litt jobbing :-)

[Gjest Jente31]

Jeg tror det er stort håp om bedring fordi:

Du tross mange vanskeligheter gjennom hele livet fortsatt er oppegående og en omsorgsperson for dine barn.

Du har greid å ta en avgjørelse og gjennomført et vanskelig samlivsbrudd.

Du søker hjelp på en konstruktiv måte.

Du har ønske om forbedring kombinert med en vilje og evne til å ta på deg de kostnader og ubehag dette medfører.

Du vurderer å gå ut i jobb tross en tung periode nå. Det viser at du har noe viktig og positivt i deg.

....

Jeg tror forøvrig du kan si ja til litt jobbing :-)

Tusen takk for et meget godt og konstruktivt svar.

Målet mitt er, og har alltid vært, å forholde meg til nåtid og se fremover,- ikke bakover.

Av og til, når det nå røyner på som verst, kan nåtid og fremtid føles håpløs/for vanskelig ut. Det er da lett å ønske seg frihet, - å få slippe.

Men du gir meg håp om en bedre fremtid. Det betyr mye for meg at en fagperson, som har erfaring og som kan faget sitt, gir meg dette. Skal ta det med meg!

Så tusen takk. Jobben er også så godt som min :-)

[Gjest Wita]

Hei jente 31

Jeg er så enig med det NHD sier her. Du skal ikke høre på de som angrep deg. Du beviser hele tiden at du er villig til å kjempe for ungene dine, deg selv og fremtiden.

Du har vært sterk og det er ikke så rart at du får noen nedturer innimellom. Du starter et nytt liv nå. Du må bare gjennom denne fasen med gose og dårlige dager. På sikt vil ting gå gradvis bedre.

Hvis du ikke har energi til å trene, så prøv å legge inn noen daglige gåturer på en times tid og la tankene flyte. Be gjerne med deg ei venninne eller gå selv. Det gjør så godt for kropp og sjel. Hvis jeg hadde kjent deg, skulle jeg gjerne ha blitt med deg jeg:)

[Gjest Jente31]

Hei jente 31

Jeg er så enig med det NHD sier her. Du skal ikke høre på de som angrep deg. Du beviser hele tiden at du er villig til å kjempe for ungene dine, deg selv og fremtiden.

Du har vært sterk og det er ikke så rart at du får noen nedturer innimellom. Du starter et nytt liv nå. Du må bare gjennom denne fasen med gose og dårlige dager. På sikt vil ting gå gradvis bedre.

Hvis du ikke har energi til å trene, så prøv å legge inn noen daglige gåturer på en times tid og la tankene flyte. Be gjerne med deg ei venninne eller gå selv. Det gjør så godt for kropp og sjel. Hvis jeg hadde kjent deg, skulle jeg gjerne ha blitt med deg jeg:)

Hei, Wita!

Tusen takk for gode tanker, til deg også. Jeg blir nok litt rørt over å få slik tilbakemelding

Nhd`s svar var otså rørende, og ga meg veldig mye styrke. Jeg er veldig glad for at han (og du:) tok seg tid til å lese og svare. Det er viktig for meg å forstå, og jeg trenger å ha et håp å forholde meg til. Det har han (og dere) virkelig hjulpet meg med. Jeg kommer til å være evig takknemlig.

Det vil nok ta tid, men jeg gleder meg til å kunne begynne å nyte livet mer. Jeg tenkte det igår, da jeg plantet i blomsterkassene - jeg klarte å nyte det, og kose meg med det! Det blir rart å kunne nyte slike småting, eller i hele tatt ta hensyn til seg selv. Det er vel det det handler om; Ingen som kjefter, rakker ned på en og gjør hverdagen utrivelig. Slippe å se på at barna lider. osv.

Det er mao godt å slippe å gå på nåler. Men det er fortsatt uvant, og jeg er urolig innvendig, er ikke vant til at det er rolig rundt meg. Jeg er fortsatt i "beredskap". Men regner med det vil bli, etterhvert. Jeg stoler på dere:-) Dessuten har jeg vært kjempeheldige med mine naboer (huseiere).

Barna er også annerledes. Det er ikke noe som gleder meg mer, enn å se deres gode forandring.

Jeg har fått et veldig godt råd, som hjalp meg til å forstå, hva gjelder de som ga meg kritikk. Så det tenker jeg ikke mer på

Ja, hadde helt sikkert vært kjempekoselig å vært med deg med på trimturer! Det hadde virkelig gledet meg mye!

Ønsker deg en fin dag. Klem,