NHD - å være i krise

[Gjest AnnaMolina]

Jeg er i krise nå og går igjennom mange faser. alle rundt meg tror jeg er rolig og takler dette bra. Både psykiater og psykolog sier de oppfatter meg som en klok og reflektert dame. Jeg prøver å fortelle de hvor kaotisk jeg opplever dette. Jeg går igjennom fase på fase. Først nekter jeg å tro dette. Senere har jeg kamputsyret på. Jeg føler at jeg må kjempe og at fra dag en så ønsker alle egentlig å skyve oss ut igjen. Dette øker angsten og min mistrohet. de vil sette ett mobilt team på henne. Jeg tenker og tenker og har vel kommet frem til at kanskje er dette OK. Ingen vits i at hun skal bli en del av gjengen på UK. Samtidig mener jeg fortsatt at det beste hadde vært å beholde henne noen uker til utredning. Selv om de sender henne hjem så vil jeg fortsatt jobbe for at de tar henne inn til utredning, noe de selv mener er umulig pga resuss situasjonen. Jeg blir litt sint over at jeg skal belemres med dette i tillegg. Videre går jeg inn i en dyp dyp sorg over at datteren min har det slik hun har det. Jeg kjenner på tanken å miste henne og jeg kjenner på følelsen av at jeg ikke forstår dette ordentlig.

Jeg føler meg hjelpesløs. Jeg skulle ønske jeg kunnegjøre slik jeg gjorde det da hun var liten. Sette henne på fanget og blåse på såret også er problemet løst. Jeg kan ikke løse noe annet enn å samarbeide så godt jeg kan med psykiatrien nå. Jeg har skrevet ett seks siders dokument om oppvekst og hvordan jeg har opplevd min datter som barn og oppover. Det skal jeg levere i fra meg.

Hun må selv løse dette. hun må selv finne språket ( noe hun mangler) Samtidig midt ope i det hele er det en masse helt naturlige pubertale ting som går på løsrivning osv.

Jeg tok henne med til min søster på 22 år som hun er glad i og som selvsagt også er litt kul siden hun er såpass ung ennå. vi spiste middag og hadde det fint.

Hun bruker en masse krefter på å skyve meg bort samtidig som hun bøyer seg frem og lener seg inntil meg og sier "hade mamma!" Når hun går inn på Uk på kvelden. Hun ler av meg da jeg finner på at vi skal gå igjennom selve sykehuset på ahus og ta kjeller veien, isteden for å bevege oss rundt hele sykehuset. Hun står og tripper i heisen og er nervøs. Ler av denne mamman som mener det er greit og vi fniser litt forskrekket når vi kommer ret inn i garderoben til sykehuspersonalet isteden. Tar heisen opp igjen og må gå den sure veien rundt isteden. Likevel plutselig kontakt og hun tar tak i meg og støtter seg på meg når jeg hjelper henne ned bakker og skråninger. Vi tøyser og ler.

Jeg følte meg lysere til sinns etter dette.

Slik bølger det frem og tilbake. Jeg må nå skyve alt dette litt til siden og rydde og vaske huset. Jeg føler meg fanget i alt som skjer. Jeg klare ikke å fokusere ordentlig. Kjøkkenet ser ikke bra ut og klesvasken er blitt stor. Hauger med rent tøy som må brettes.

Jeg føler vel at det positive oppe i det hele er at jeg til nå har klart å være den store sterke mamman hun trenger. Jeg bruker en masse energi på å forstå. Jeg har jo satt hele historien under lupe nå.

[Gjest Androdine]

Synes du virker som en veldig god og trygg mamma. Fortsett sånn! flott at du har et samarbeid med psykiateren. Jeg har stor medfølelse for både deg og din datter. Kjenner meg godt igjen i din datter, men også i min mors smerte. Alle gode tanker til dere,

klem

[Gjest AnnaMolina]

Synes du virker som en veldig god og trygg mamma. Fortsett sånn! flott at du har et samarbeid med psykiateren. Jeg har stor medfølelse for både deg og din datter. Kjenner meg godt igjen i din datter, men også i min mors smerte. Alle gode tanker til dere,

klem

Tusen takk! Jeg føler at som pårørende så blir jeg nødt til å sette meg inn i hva dette handler om. Det hjelper å få forståelse. Det hjelper å ha kunnskap. Uten kunnskap blir en bare redd og sint også. Det trenger hun ikke nå!

Leste nettopp en artikkel om suicidal ungdom. Artikkelforfatteren sier at også hos mange behandlere vil en fokusere mye på alt som gir gnist til liv og ønske om å leve. Han mente det var vel så viktig å fokusere på hvorfor man ønsker å dø. Disse to temaene ligger i ambivalensen som de fleste med suicidale tanker og adferd har. Det var viktig mente han å ikke undertrykke den ene siden. Jeg syns det hørtes fornuftig ut.

Hehe må rive meg løs fra tankene snart og gjøre noe fornuftig her!

[Gjest Androdine]

Tusen takk! Jeg føler at som pårørende så blir jeg nødt til å sette meg inn i hva dette handler om. Det hjelper å få forståelse. Det hjelper å ha kunnskap. Uten kunnskap blir en bare redd og sint også. Det trenger hun ikke nå!

Leste nettopp en artikkel om suicidal ungdom. Artikkelforfatteren sier at også hos mange behandlere vil en fokusere mye på alt som gir gnist til liv og ønske om å leve. Han mente det var vel så viktig å fokusere på hvorfor man ønsker å dø. Disse to temaene ligger i ambivalensen som de fleste med suicidale tanker og adferd har. Det var viktig mente han å ikke undertrykke den ene siden. Jeg syns det hørtes fornuftig ut.

Hehe må rive meg løs fra tankene snart og gjøre noe fornuftig her!

Det er flott at du skaffer deg kunnskap! Da er det mindre sjanse med at du møter din datter med fordommer. Og om datteren din føler seg møtt, så er det et viktig steg i helbredelsesprosessen. Dette vet jeg av erfaring. Men det er lett å forstå at dette er noe som gjør noe med foreldrene oxo. Mine foreldre fikk tilbud på poliklinikken om samtaler, men takket nei. Jeg syntes det var dumt de gjorde, for de kunne lært seg måter å takle sin egen sorg og også få bedre innsikt i hva jeg sliter med, slik at de ikke hadde blitt så fordømmende. Jeg tror innsikt er nøkkelorde, og jeg tror det oxo hadde spart mine foreldre for mye fortvilelse og forvirring. Dessuten kunne de bearbeide sin smerte ved å gå til en psykolog eller annen fagperson og diskutert siutasjonen for denne.

Du kan kanskje få et sånt tilbud du oxo om du vil. Hvis du vil det, kan fastlegen din henvise deg.

Mvh

[Gjest AnnaMolina]

Det er flott at du skaffer deg kunnskap! Da er det mindre sjanse med at du møter din datter med fordommer. Og om datteren din føler seg møtt, så er det et viktig steg i helbredelsesprosessen. Dette vet jeg av erfaring. Men det er lett å forstå at dette er noe som gjør noe med foreldrene oxo. Mine foreldre fikk tilbud på poliklinikken om samtaler, men takket nei. Jeg syntes det var dumt de gjorde, for de kunne lært seg måter å takle sin egen sorg og også få bedre innsikt i hva jeg sliter med, slik at de ikke hadde blitt så fordømmende. Jeg tror innsikt er nøkkelorde, og jeg tror det oxo hadde spart mine foreldre for mye fortvilelse og forvirring. Dessuten kunne de bearbeide sin smerte ved å gå til en psykolog eller annen fagperson og diskutert siutasjonen for denne.

Du kan kanskje få et sånt tilbud du oxo om du vil. Hvis du vil det, kan fastlegen din henvise deg.

Mvh

Jeg er i daglig kontakt med både psykolog og psykiater. Hun er bare 15 år og i den situasjonen jobber de med hele familien. Jeg vet selv litt hvordan det er å være deprimert og hvordan det er å ha det vondt. Jeg vet også litt opp det at ting stopper opp.

Men jeg har aldri vært suicidal. Jeg gjør så godt jeg kan og forsøker å sette meg inn i det.

Synd at foreldrene dine valgte å melde seg sånn ut. Det er vanskelig å være pårørende og du har sikkert rett i at det ville vært bra for dem å ikke gjøre det.

Du er kanskje voksen? Og hvordan voksenpsykiatrien fungerer vet jeg ikke så mye om.

[frosken]

Jeg tror ikke du skal undervurdere den form for destruktiv læring som vanligvis vil finne sted på psykehus. Derfor har jeg tro på at et mobilt team som jobber med jenta i familien normalt vil være den beste løsningen. Datteren din har allerede "fått smaken" på utagering og den form for "adrenalinkick" dette på en måte gir, og hun bør helst ikke begynne å "konkurrere om å være dårligst" blandt de andre ungdommene.

Ut i fra det du skriver, så tenker jeg at du har svært store utfordringer i forhold til alle dine barn for tiden. Får du hvilt nok selv, og finner du overhodet tid til annet enn å følge opp dine barns behov? Hvis du blir for sliten, vil du ikke være i stand til å hjelpe dem, så kanskje må du også finne ut av hvordan skaffe deg nok avlastning til "å vare".

[Gjest AnnaMolina]

Jeg tror ikke du skal undervurdere den form for destruktiv læring som vanligvis vil finne sted på psykehus. Derfor har jeg tro på at et mobilt team som jobber med jenta i familien normalt vil være den beste løsningen. Datteren din har allerede "fått smaken" på utagering og den form for "adrenalinkick" dette på en måte gir, og hun bør helst ikke begynne å "konkurrere om å være dårligst" blandt de andre ungdommene.

Ut i fra det du skriver, så tenker jeg at du har svært store utfordringer i forhold til alle dine barn for tiden. Får du hvilt nok selv, og finner du overhodet tid til annet enn å følge opp dine barns behov? Hvis du blir for sliten, vil du ikke være i stand til å hjelpe dem, så kanskje må du også finne ut av hvordan skaffe deg nok avlastning til "å vare".

Nei jeg gjør ikke det. Men jeg kjenner at jeg blir mistenksom når de vil ha henne ut etter to dager liksom....da har de ingen oversikt over hva dette er i det hele tatt. Det blir vanskelig å høre på vurderinger og ha tillit til dem når jeg oppfatter at de er bygget rundt resussmangel. Men jeg har tenkt en masse nå og sett igjen min datter. Det er godt mulig at hun er bra nok ivaretatt med mobilt team. Men jeg vil jobbe for å få en utredning. Selvsagt må jeg få tid til å ta vare på meg også.....om hun er så ustabil at resultatet blir mange akuttinnleggelser så tror jeg det er en dum måte å jobbe på. Dessuten meget resusskrevende. Og jeg kan umulig ta vare på meg selv og de andre barna om det blir slik!

Psykologen på bup er enig i at en utredning på UK kan være bra sånn at vi finner ut av ting litt fortere.

[Gjest Androdine]

Jeg er i daglig kontakt med både psykolog og psykiater. Hun er bare 15 år og i den situasjonen jobber de med hele familien. Jeg vet selv litt hvordan det er å være deprimert og hvordan det er å ha det vondt. Jeg vet også litt opp det at ting stopper opp.

Men jeg har aldri vært suicidal. Jeg gjør så godt jeg kan og forsøker å sette meg inn i det.

Synd at foreldrene dine valgte å melde seg sånn ut. Det er vanskelig å være pårørende og du har sikkert rett i at det ville vært bra for dem å ikke gjøre det.

Du er kanskje voksen? Og hvordan voksenpsykiatrien fungerer vet jeg ikke så mye om.

Jeg er voksen ja. Voksenpsykiatrien trekker ikke inn hele familien, kun etter ønske fra pasienten selv. Håper hun får den rette hjelpa. Veldig viktig å ta det NÅ før hun blir eldre og personligheten mer formet. Lykke til.

[Gjest Happiness]

Jeg vil bare si at jeg tenker på deg og alle utfordringene du har akkurat nå. Jeg håper du finner styrke til alt. Og at du finner små pustehull innimellom. Prøv å lage deg noen, selv om det er vanskelig. Det har blitt en svært viktig"øvelse" for meg i min vanskelige tid. For av og til er det dessverre slik at en må se for seg at utfordringene ikke forsvinner i morgen den dag. Så en må tillate seg, og prøve å finne pustehull.

Klem

[Gjest AnnaMolina]

Jeg vil bare si at jeg tenker på deg og alle utfordringene du har akkurat nå. Jeg håper du finner styrke til alt. Og at du finner små pustehull innimellom. Prøv å lage deg noen, selv om det er vanskelig. Det har blitt en svært viktig"øvelse" for meg i min vanskelige tid. For av og til er det dessverre slik at en må se for seg at utfordringene ikke forsvinner i morgen den dag. Så en må tillate seg, og prøve å finne pustehull.

Klem

Takk! Du har nok rett i det. Jeg er nok litt utålmodig og vil gjerne løse alt med en gang. Sånn er det nok ikke. Du har nok veldig rett i at det kan ta lang tid. Jeg kjenner at jeg har muskelsmerter i hele kroppen. Jeg merker at jeg drømmer om dette og sirkler mye rundt i hodet mitt. Jeg kan jo ikke gjøre annet enn å prøve å støtte og hjelpe til. Det er datteren min som må gjøre seg selv frisk! Egentlig vil jeg gjerne ordne opp alt selv. Men det har vært en uke som har vært som ett stort sjokk for meg. Jeg syns heller ikke at det er så rart! Jeg må la det ligge litt nå!

[Gjest Jente31]

Hei!

Jeg vet hvordan det er å slites i stykker innvendig, og det samtidig ser helt annerledes ut, utad.

Det er ikke lett, men jeg synes du har vært flink! Det virker som du har veldig god innsikt, og vet hvordan du skal gå frem. Det skal du være stolt av!

At du er sliten, sier jeg ingenting på. Det er nok normalt. Du har så mange utfordringer, at du ikke rekker å puste i mellom "slaga" - tenker jeg..

Jeg håper du kan finne en måte å få hentet deg inn igjen på. Har du noen muligheter for avlastning - og noen å snakke med?

Tenker masse på deg.

[Gjest AnnaMolina]

Hei!

Jeg vet hvordan det er å slites i stykker innvendig, og det samtidig ser helt annerledes ut, utad.

Det er ikke lett, men jeg synes du har vært flink! Det virker som du har veldig god innsikt, og vet hvordan du skal gå frem. Det skal du være stolt av!

At du er sliten, sier jeg ingenting på. Det er nok normalt. Du har så mange utfordringer, at du ikke rekker å puste i mellom "slaga" - tenker jeg..

Jeg håper du kan finne en måte å få hentet deg inn igjen på. Har du noen muligheter for avlastning - og noen å snakke med?

Tenker masse på deg.

Ikke mye avlastning nei! Men jeg tror jeg må prøve å få stoppet tankene mine. Tenke på ingenting litt nå!!!:-)

Jeg tror jeg får fokusere på å ha det litt hyggelig her så ikke de andre barna lider for mye under dette.

Tenker på deg også! Gratulerer med jobb da! ;-)

[Gjest Jente31]

Ikke mye avlastning nei! Men jeg tror jeg må prøve å få stoppet tankene mine. Tenke på ingenting litt nå!!!:-)

Jeg tror jeg får fokusere på å ha det litt hyggelig her så ikke de andre barna lider for mye under dette.

Tenker på deg også! Gratulerer med jobb da! ;-)

*Skriver under* :-)

[Gjest nienna]

Jeg ble selv syk i svært ung alder og kan kjenne meg litt igjen i beskrivelsen av datteren din. I motsetning til dere var jeg i motsatt situasjon, jeg fikk ikke komme ut av sykehuset. Min første innleggelse varte i 2,5 år og jeg og min nåværende psykiater tror at om jeg på et tidligere tidspunkt hadde blitt utskrevet for å få prøve meg litt på egenhånd så hadde jeg ikke blitt så syk. Så lenge det ikke er fare for livet må man ”prøve og feile” litt for å finne veien man vil gå.

Jeg ble vel på mange måter en kroniker på upa og jo lenger jeg var innlagt, jo dårligere ble jeg. Noe var den syke delen i meg, men jeg ser også at noe var adferd jeg lærte av andre på avdelingen.

Det min mor gjorde for å takle mine problemer som pasient og hennes problemer som pårørende var å begynne hos en egen psykiater. På den måten fikk hun utløp for sine egne bekymringer samtidig som hun kunne diskutere meg med en tredjepart som ikke var i mitt behandlingsteam.

Håper dere får til en ordning som er bra for både deg og din datter.

Hilsen

[Gjest AnnaMolina]

Jeg ble selv syk i svært ung alder og kan kjenne meg litt igjen i beskrivelsen av datteren din. I motsetning til dere var jeg i motsatt situasjon, jeg fikk ikke komme ut av sykehuset. Min første innleggelse varte i 2,5 år og jeg og min nåværende psykiater tror at om jeg på et tidligere tidspunkt hadde blitt utskrevet for å få prøve meg litt på egenhånd så hadde jeg ikke blitt så syk. Så lenge det ikke er fare for livet må man ”prøve og feile” litt for å finne veien man vil gå.

Jeg ble vel på mange måter en kroniker på upa og jo lenger jeg var innlagt, jo dårligere ble jeg. Noe var den syke delen i meg, men jeg ser også at noe var adferd jeg lærte av andre på avdelingen.

Det min mor gjorde for å takle mine problemer som pasient og hennes problemer som pårørende var å begynne hos en egen psykiater. På den måten fikk hun utløp for sine egne bekymringer samtidig som hun kunne diskutere meg med en tredjepart som ikke var i mitt behandlingsteam.

Håper dere får til en ordning som er bra for både deg og din datter.

Hilsen

Ja jeg ser problemet....men det viktigste for meg er å ha henne i live. Men jeg er slettes ikke sikker på hva som er det beste. Jeg hadde sett for meg et lite opphold på ca 4 uker også for å få henne utredet. Jeg hadde ønsket meg at hun fikk beholde sin psykolog for å minske en masse forskjellige behandlere og at hun etter å ha vært til utredning og fått stbilisert seg på medisiner før hun kommer hjem. Jeg vil helst ikke at hun ender på Uk en gang til.

[Gjest AnnaMolina]

Jeg ble selv syk i svært ung alder og kan kjenne meg litt igjen i beskrivelsen av datteren din. I motsetning til dere var jeg i motsatt situasjon, jeg fikk ikke komme ut av sykehuset. Min første innleggelse varte i 2,5 år og jeg og min nåværende psykiater tror at om jeg på et tidligere tidspunkt hadde blitt utskrevet for å få prøve meg litt på egenhånd så hadde jeg ikke blitt så syk. Så lenge det ikke er fare for livet må man ”prøve og feile” litt for å finne veien man vil gå.

Jeg ble vel på mange måter en kroniker på upa og jo lenger jeg var innlagt, jo dårligere ble jeg. Noe var den syke delen i meg, men jeg ser også at noe var adferd jeg lærte av andre på avdelingen.

Det min mor gjorde for å takle mine problemer som pasient og hennes problemer som pårørende var å begynne hos en egen psykiater. På den måten fikk hun utløp for sine egne bekymringer samtidig som hun kunne diskutere meg med en tredjepart som ikke var i mitt behandlingsteam.

Håper dere får til en ordning som er bra for både deg og din datter.

Hilsen

2,5 år høres jo forferdelig lenge ut da.

Hva er det man lærer på institusjon? Tror du ett opphold på 4 uker vil gi slike konsekvenser?

Da jeg snakket med min datter sa hun at hun snakket ikke så mye med de andre. De snakket ikke mye sammen i det hele tatt. Bortsett fra en jente så var de hun relaterte seg til mest personalet.

Jeg har en følelse av dette argumentet er litt overdrevet og egentlig bunner i resussmangel isteden for min datters helse og liv.

[Gjest nienna]

2,5 år høres jo forferdelig lenge ut da.

Hva er det man lærer på institusjon? Tror du ett opphold på 4 uker vil gi slike konsekvenser?

Da jeg snakket med min datter sa hun at hun snakket ikke så mye med de andre. De snakket ikke mye sammen i det hele tatt. Bortsett fra en jente så var de hun relaterte seg til mest personalet.

Jeg har en følelse av dette argumentet er litt overdrevet og egentlig bunner i resussmangel isteden for min datters helse og liv.

Man får med seg mye selv om man ikke har kontakt med de andre pasientene. Jeg hadde svært liten kontakt med de andre pasientene det første året, men jeg fikk allikevel med meg hva som skjedde. Jeg tror for eksempel ikke at selvskadingen min hadde blitt like alvorlig om jeg hadde kommet ut tidligere. På avdelingen lærte jeg hva som gav de dypeste kuttene og det var hele tiden en "konkurranse" om å sy flest sting. Når jeg ble innlagt laget jeg små risp, når jeg ble utskrevet var hele armen.

Jeg vet også om medpasienter som begynte med selvskading etter de ble lagt inn og andre lærte å kaste opp.

Hva din datter lærer av en innleggelse på fire uker er sikkert ikke jeg den rette til å uttale meg om, for jeg er vel et lite skrekkeksempel på hva som kan gå galt med for lange innleggelse. Kanskje hadde jeg blitt like syk med kortere innleggelser, men jeg ville egentlig bare formidle at man bør være forsiktig med lange innleggelser, men det kan være nødvendig i kortere perioder.

[Gjest Ellipse]

Vil bare si at jeg tenker på dere og håper at datteren din får best mulig hjelp til å komme seg. Hun er heldig som har en snill og engasjert mamma som står på for henne. Om hun ikke er i stand til å innse det selv akkurat nå, vil hun nok takke deg senere. Men jeg tenker det er tøft å være deg akkurat nå, ja:(

[frosken]

Nei jeg gjør ikke det. Men jeg kjenner at jeg blir mistenksom når de vil ha henne ut etter to dager liksom....da har de ingen oversikt over hva dette er i det hele tatt. Det blir vanskelig å høre på vurderinger og ha tillit til dem når jeg oppfatter at de er bygget rundt resussmangel. Men jeg har tenkt en masse nå og sett igjen min datter. Det er godt mulig at hun er bra nok ivaretatt med mobilt team. Men jeg vil jobbe for å få en utredning. Selvsagt må jeg få tid til å ta vare på meg også.....om hun er så ustabil at resultatet blir mange akuttinnleggelser så tror jeg det er en dum måte å jobbe på. Dessuten meget resusskrevende. Og jeg kan umulig ta vare på meg selv og de andre barna om det blir slik!

Psykologen på bup er enig i at en utredning på UK kan være bra sånn at vi finner ut av ting litt fortere.

Hvorfor kan ikke bup tilby svært hyppige samtaler? Hvorfor mener de at en innleggelse er nødvendig for å få til en utredning?

[Gjest AnnaMolina]

Hvorfor kan ikke bup tilby svært hyppige samtaler? Hvorfor mener de at en innleggelse er nødvendig for å få til en utredning?

Psykologen på bup liker ikke å drive poliklinikk med en jente som er suicidal. Datteren min vurderes som ustabil og lite forutsigbar.

Men vi vurderer hele tiden løsninger her.