NHD - å være i krise

[frosken]

Psykologen på bup liker ikke å drive poliklinikk med en jente som er suicidal. Datteren min vurderes som ustabil og lite forutsigbar.

Men vi vurderer hele tiden løsninger her.

Jeg har forståelse for at psykologen på bup ikke vil ha ansvar for dette alene, det er mye enklere å være et team rundt en slik situasjon. Jeg bare stusset litt over at det skulle være umulig å foreta en utredning poliklinisk, og tror at det er flere enn UK som tidvis kan argumentere ut i fra ressurshensyn.

Uansett så håper jeg at de også ser hele familiens situasjon under ett, jeg synes din situasjon er krevende i utgangspunktet, og at det er grenser for hvor mye ansvar de kan legge på deg, selv om du er oppegående og "flink" som mor.

Håper dere finner en løsning som du synes er ok!

[Gjest AnnaMolina]

Vil bare si at jeg tenker på dere og håper at datteren din får best mulig hjelp til å komme seg. Hun er heldig som har en snill og engasjert mamma som står på for henne. Om hun ikke er i stand til å innse det selv akkurat nå, vil hun nok takke deg senere. Men jeg tenker det er tøft å være deg akkurat nå, ja:(

Ja, trussel om selvmord er meget mektig. Selvskading det samme. Klart jeg blir stressa av det!

I kveld nå skal jeg bare daffe litt og ikke tenke så mye mer på det!

[Gjest AnnaMolina]

Jeg har forståelse for at psykologen på bup ikke vil ha ansvar for dette alene, det er mye enklere å være et team rundt en slik situasjon. Jeg bare stusset litt over at det skulle være umulig å foreta en utredning poliklinisk, og tror at det er flere enn UK som tidvis kan argumentere ut i fra ressurshensyn.

Uansett så håper jeg at de også ser hele familiens situasjon under ett, jeg synes din situasjon er krevende i utgangspunktet, og at det er grenser for hvor mye ansvar de kan legge på deg, selv om du er oppegående og "flink" som mor.

Håper dere finner en løsning som du synes er ok!

Det viktigste for meg er trygghet for min datters liv. Dessuten at vi nå syr sammen ett opplegg som kan være varig. Jeg syns ikke det er en god idee å ikke tenke seg litt om nå og finne en god løsning.

Min datter har det godt på UK. Hun vil selv være der litt. Jeg tror hun får litt fri og føler seg trygg og ivaretatt.

Å utrede henne raskt kan være en måte å få stabilisert dette på. Da vet vi hvordan vi skal jobbe. Å la denne prosessen gå langsomt håper jeg at vi slipper.

Jo kanskje du har rett. Kanskje kan bup gjøre utredningen raskere. Men jeg vet at psykologen til datteren min bare jobber halv tid. Jeg vet ikke om det er mulig.

Etter at jeg ikke ville samarbeide med den gamle psykiateren mer så står vi uten psykiater. Det er jo litt merkelig. Jeg sa til psykiateren på Uk: De må da .... unnskyld meg....ha en annen psykiater en en gammel skrullete dame på 74 år. Da begynte hun å le høyt. Jeg ble meget forbauset og forsto at denne damen er beryktet utover min befatning med henne. Psykologen sa det også. Du har kommet opp i en ganske stor sak her sa hun.

Ja, jeg har ikke tenkt på dette du sa nå. Kanskje er det mulig med utredning raskere på bup.

Jeg skulle bare ønsket meg datteren min stabilisert på medisinen hun har begynt på. Dessuten må vi tenke ut hvordan dette skal løses på en best mulig måte.

Jeg har ikke mulighet til å overvåke henne. Jeg rydder rommet hennes daglig for skarpe gjenstander, sakser, kniver, barberblader, knappenåler etc.

NHD mener det er lurt å få en utredning først. Sånn at vi vet hva vi behandler. Jeg syns det virker logisk.

Jeg er ikke ute etter en diagnose nødvendigvis men ett slags arbeidskart å jobbe etter.

[frosken]

Det viktigste for meg er trygghet for min datters liv. Dessuten at vi nå syr sammen ett opplegg som kan være varig. Jeg syns ikke det er en god idee å ikke tenke seg litt om nå og finne en god løsning.

Min datter har det godt på UK. Hun vil selv være der litt. Jeg tror hun får litt fri og føler seg trygg og ivaretatt.

Å utrede henne raskt kan være en måte å få stabilisert dette på. Da vet vi hvordan vi skal jobbe. Å la denne prosessen gå langsomt håper jeg at vi slipper.

Jo kanskje du har rett. Kanskje kan bup gjøre utredningen raskere. Men jeg vet at psykologen til datteren min bare jobber halv tid. Jeg vet ikke om det er mulig.

Etter at jeg ikke ville samarbeide med den gamle psykiateren mer så står vi uten psykiater. Det er jo litt merkelig. Jeg sa til psykiateren på Uk: De må da .... unnskyld meg....ha en annen psykiater en en gammel skrullete dame på 74 år. Da begynte hun å le høyt. Jeg ble meget forbauset og forsto at denne damen er beryktet utover min befatning med henne. Psykologen sa det også. Du har kommet opp i en ganske stor sak her sa hun.

Ja, jeg har ikke tenkt på dette du sa nå. Kanskje er det mulig med utredning raskere på bup.

Jeg skulle bare ønsket meg datteren min stabilisert på medisinen hun har begynt på. Dessuten må vi tenke ut hvordan dette skal løses på en best mulig måte.

Jeg har ikke mulighet til å overvåke henne. Jeg rydder rommet hennes daglig for skarpe gjenstander, sakser, kniver, barberblader, knappenåler etc.

NHD mener det er lurt å få en utredning først. Sånn at vi vet hva vi behandler. Jeg syns det virker logisk.

Jeg er ikke ute etter en diagnose nødvendigvis men ett slags arbeidskart å jobbe etter.

Jeg synes det er tullete dersom ressurssituasjonen hos hhv. bup, UK og evt. "mobilt team" alene skal avgjøre hva som skal skje. Det må være mulig å fokusere på hva som er mest gunstig for jenta og hennes fremtid - og for familien.

Har forøvrig liten tro på at å rydde rommet hennes for skarpe gjenstander. Hun kommer ikke til å ta livet av seg ved hjelp av skarpe gjenstander.

Jeg har sett hvordan man jobber på en av oslos barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker, og et mer langsomtgående system har jeg aldri sett. Derfor betviler jeg ikke at det kan bli litt uoverkommelig for en psykolog på bup alene å ta ansvar for en slik situasjon.

Derimot har jeg mer tro på "mobile team" dersom det kan gjøre at man unngår innleggelser. Det er imidlertid avhengig av at det mobile teamet har tilstrekkelig med ressurser - men det tror jeg de også av og til har.

Jeg synes du skal holde fast ved din oppfatning av situasjonen, og ikke påta deg mer enn du har tro på at du fikser. Dessverre er jeg redd for at din datters problematikk ikke er "løst over natta" - og jeg er bekymret for muligheten av at hun kommer til å lære mye destruktiv atferd som innlagt.

Uten at jeg har greie på medisinering, så er jeg enig med deg i at dersom de har startet med medisiner, så er det vel rimelig at man ser situasjonen litt an i forhold til virkning før man skriver henne ut.

[Gjest AnnaMolina]

Jeg synes det er tullete dersom ressurssituasjonen hos hhv. bup, UK og evt. "mobilt team" alene skal avgjøre hva som skal skje. Det må være mulig å fokusere på hva som er mest gunstig for jenta og hennes fremtid - og for familien.

Har forøvrig liten tro på at å rydde rommet hennes for skarpe gjenstander. Hun kommer ikke til å ta livet av seg ved hjelp av skarpe gjenstander.

Jeg har sett hvordan man jobber på en av oslos barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker, og et mer langsomtgående system har jeg aldri sett. Derfor betviler jeg ikke at det kan bli litt uoverkommelig for en psykolog på bup alene å ta ansvar for en slik situasjon.

Derimot har jeg mer tro på "mobile team" dersom det kan gjøre at man unngår innleggelser. Det er imidlertid avhengig av at det mobile teamet har tilstrekkelig med ressurser - men det tror jeg de også av og til har.

Jeg synes du skal holde fast ved din oppfatning av situasjonen, og ikke påta deg mer enn du har tro på at du fikser. Dessverre er jeg redd for at din datters problematikk ikke er "løst over natta" - og jeg er bekymret for muligheten av at hun kommer til å lære mye destruktiv atferd som innlagt.

Uten at jeg har greie på medisinering, så er jeg enig med deg i at dersom de har startet med medisiner, så er det vel rimelig at man ser situasjonen litt an i forhold til virkning før man skriver henne ut.

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal forholde meg til selvskading. Jeg rydder rommet hennes ikke fordi jeg har vært redd for livet hennes. Å kutte en pulsåre har jeg ikke tro på at hun gjør. Det finnes mange mye mer effektive måter å ta livet av seg på enn å spise tabletter også. Men jeg er redd paracet...det er jeg.

Til nå har jeg ikke viet selvskadingen hennes mye oppmerksomhet. Jeg har kjøpt plaster og plastret. Jeg har sagt. Javel da må du vel ha ett plaster da. Men det er veldig vanskelig å leve med. Brødrene hennes blir jo også påvirket av å se armen hennes. Jeg har sagt at hun må gå med lanarmet genser. Jeg har også sagt at den skadingen du begår nå vil gro og du vil slippe for mye arr. Om du fortsetter så vil du få varige arr. Det er ikke sikkert du syns det er gøy når du senere vil gå i kjole uten ermer f.eks.

Men dette må jeg snakke med psykologene om. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg gjør rett. Jeg har tenkt at det også er en slags pedagogikk i dette å rydde rommet hennes for skarpe gjenstander. Jeg sier ved den handlingen at jeg følger med, jeg bryr meg, osv.

Ja jeg håper vi får en god løsning. Det kan godt være at mobilt team er en god løsning. Det kan godt være at om det er gode resusser i dette teamet så kan de utrede henne her. Det er en trygghet i dette at vi raskt kan komme inn på UK igjen om noe skjer.

Men jeg må vite hva de tenker at min datter skal gjøre her hjemme. Hun kan da ikke bare bli sittende på sofaen og vente på mobilt team liksom. Jeg vil be de om ett opplegg eller en plan. En plan datteren min også er med på å utforme. Jeg er usikker på hvor mye jeg kan kreve av henne. Sånne ting på vi få kartlagt.

Jeg er villig til å samarbeide jeg, Men jeg er også redd. Når jeg hører ord og setninger som argumenterer FØRST med hvor fult det er og deretter en medisinsk argumentasjon som i hovedsak går på at hun ikke må bli instiusjonalisert....så blir jeg engstelig. Jeg er villig til å høre på råd....men jeg trenger å føle meg trygg på at disse rådene kommer fra den hensikten å gjøre det som er best for min datter!

[Gjest lov å spørre]

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal forholde meg til selvskading. Jeg rydder rommet hennes ikke fordi jeg har vært redd for livet hennes. Å kutte en pulsåre har jeg ikke tro på at hun gjør. Det finnes mange mye mer effektive måter å ta livet av seg på enn å spise tabletter også. Men jeg er redd paracet...det er jeg.

Til nå har jeg ikke viet selvskadingen hennes mye oppmerksomhet. Jeg har kjøpt plaster og plastret. Jeg har sagt. Javel da må du vel ha ett plaster da. Men det er veldig vanskelig å leve med. Brødrene hennes blir jo også påvirket av å se armen hennes. Jeg har sagt at hun må gå med lanarmet genser. Jeg har også sagt at den skadingen du begår nå vil gro og du vil slippe for mye arr. Om du fortsetter så vil du få varige arr. Det er ikke sikkert du syns det er gøy når du senere vil gå i kjole uten ermer f.eks.

Men dette må jeg snakke med psykologene om. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg gjør rett. Jeg har tenkt at det også er en slags pedagogikk i dette å rydde rommet hennes for skarpe gjenstander. Jeg sier ved den handlingen at jeg følger med, jeg bryr meg, osv.

Ja jeg håper vi får en god løsning. Det kan godt være at mobilt team er en god løsning. Det kan godt være at om det er gode resusser i dette teamet så kan de utrede henne her. Det er en trygghet i dette at vi raskt kan komme inn på UK igjen om noe skjer.

Men jeg må vite hva de tenker at min datter skal gjøre her hjemme. Hun kan da ikke bare bli sittende på sofaen og vente på mobilt team liksom. Jeg vil be de om ett opplegg eller en plan. En plan datteren min også er med på å utforme. Jeg er usikker på hvor mye jeg kan kreve av henne. Sånne ting på vi få kartlagt.

Jeg er villig til å samarbeide jeg, Men jeg er også redd. Når jeg hører ord og setninger som argumenterer FØRST med hvor fult det er og deretter en medisinsk argumentasjon som i hovedsak går på at hun ikke må bli instiusjonalisert....så blir jeg engstelig. Jeg er villig til å høre på råd....men jeg trenger å føle meg trygg på at disse rådene kommer fra den hensikten å gjøre det som er best for min datter!

Er du helt sikkert på at problemet er sykdom og at løsningen er kjemisk innblanding i hjernen?

[Gjest AnnaMolina]

Er du helt sikkert på at problemet er sykdom og at løsningen er kjemisk innblanding i hjernen?

Hva mener du? Min datter er suicidal. Jeg regner ikke det som friskt. Jeg har ventet en mnd med medisin. Hun er blitt tilbudt det før. Jeg er selv forsiktig med sånt. Men når situasjonen er slik tørr jeg ikke annet.

[Gjest lov å spørre]

Hva mener du? Min datter er suicidal. Jeg regner ikke det som friskt. Jeg har ventet en mnd med medisin. Hun er blitt tilbudt det før. Jeg er selv forsiktig med sånt. Men når situasjonen er slik tørr jeg ikke annet.

Jeg mente i forhold til å se piller som løsning, så ung?

Grunnlag for senere rusproblem osv.

Går an å ha det dårlig uten at det er en sykdom..

Jeg har sett noe lignende i min familie..

[Gjest AnnaMolina]

Jeg mente i forhold til å se piller som løsning, så ung?

Grunnlag for senere rusproblem osv.

Går an å ha det dårlig uten at det er en sykdom..

Jeg har sett noe lignende i min familie..

Brukt riktig så tror jeg det kan være bra. Hun vil kunne få bort dødstankene sine og begynne å fokusere på prosessen. Men dette er en lang diskusjon.

[frosken]

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal forholde meg til selvskading. Jeg rydder rommet hennes ikke fordi jeg har vært redd for livet hennes. Å kutte en pulsåre har jeg ikke tro på at hun gjør. Det finnes mange mye mer effektive måter å ta livet av seg på enn å spise tabletter også. Men jeg er redd paracet...det er jeg.

Til nå har jeg ikke viet selvskadingen hennes mye oppmerksomhet. Jeg har kjøpt plaster og plastret. Jeg har sagt. Javel da må du vel ha ett plaster da. Men det er veldig vanskelig å leve med. Brødrene hennes blir jo også påvirket av å se armen hennes. Jeg har sagt at hun må gå med lanarmet genser. Jeg har også sagt at den skadingen du begår nå vil gro og du vil slippe for mye arr. Om du fortsetter så vil du få varige arr. Det er ikke sikkert du syns det er gøy når du senere vil gå i kjole uten ermer f.eks.

Men dette må jeg snakke med psykologene om. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg gjør rett. Jeg har tenkt at det også er en slags pedagogikk i dette å rydde rommet hennes for skarpe gjenstander. Jeg sier ved den handlingen at jeg følger med, jeg bryr meg, osv.

Ja jeg håper vi får en god løsning. Det kan godt være at mobilt team er en god løsning. Det kan godt være at om det er gode resusser i dette teamet så kan de utrede henne her. Det er en trygghet i dette at vi raskt kan komme inn på UK igjen om noe skjer.

Men jeg må vite hva de tenker at min datter skal gjøre her hjemme. Hun kan da ikke bare bli sittende på sofaen og vente på mobilt team liksom. Jeg vil be de om ett opplegg eller en plan. En plan datteren min også er med på å utforme. Jeg er usikker på hvor mye jeg kan kreve av henne. Sånne ting på vi få kartlagt.

Jeg er villig til å samarbeide jeg, Men jeg er også redd. Når jeg hører ord og setninger som argumenterer FØRST med hvor fult det er og deretter en medisinsk argumentasjon som i hovedsak går på at hun ikke må bli instiusjonalisert....så blir jeg engstelig. Jeg er villig til å høre på råd....men jeg trenger å føle meg trygg på at disse rådene kommer fra den hensikten å gjøre det som er best for min datter!

Skal ikke datteren din tilbake på skolen? Du spør hva hun skal drive med hjemme, og er litt usikker på hva du mener med det. Er hun ensom og sliter sosialt i forhold til de andre?

Jeg synes det virker som om du gjør det meste på en god og konstruktiv måte. Ser poenget ditt med å vise at du følger med, samtidig er det også å lage en slags falsk trygghet. Det er ikke - og skal ikke - være risikofritt å skade seg selv. Hun må selv velge å la være, det er hun som velger å utføre handlingene. Synes forøvrig det er rimelig at hun bruker langermet genser slik at brødrene ikke må se sårene hennes.

[frosken]

Jeg mente i forhold til å se piller som løsning, så ung?

Grunnlag for senere rusproblem osv.

Går an å ha det dårlig uten at det er en sykdom..

Jeg har sett noe lignende i min familie..

De fleste medikamenter som benyttes i psykiatrien, gir ikke grunnlag for rusproblemer senere.

[Gjest lov å spørre]

Brukt riktig så tror jeg det kan være bra. Hun vil kunne få bort dødstankene sine og begynne å fokusere på prosessen. Men dette er en lang diskusjon.

Hei. Jeg mener ikke å kritisere negativt, men det virker som om du utelukker at dette kan være en kortvarig fase. Hva slags prosess er det hun skal fokusere på? (Jeg tenkte hun kunne fokusere på å leve et normalt tenåringgsliv....)

Hvis du har bestemt deg for at dette er en langvarig og alvorlig sykdom, at hun er forandret for alltid, vil du ikke virke oppmuntrende vel?

[Gjest AnnaMolina]

Skal ikke datteren din tilbake på skolen? Du spør hva hun skal drive med hjemme, og er litt usikker på hva du mener med det. Er hun ensom og sliter sosialt i forhold til de andre?

Jeg synes det virker som om du gjør det meste på en god og konstruktiv måte. Ser poenget ditt med å vise at du følger med, samtidig er det også å lage en slags falsk trygghet. Det er ikke - og skal ikke - være risikofritt å skade seg selv. Hun må selv velge å la være, det er hun som velger å utføre handlingene. Synes forøvrig det er rimelig at hun bruker langermet genser slik at brødrene ikke må se sårene hennes.

Nei hun er ikke ensom og sliter sosialt. Hun har venner på skolen. Men hun varierer så mye i uttrykket. Jeg er usikker på hvor mye som kreves av henne. Det er når kravene blir store at hun detter ned. Jeg er ennå usikker på hvor mye jeg skal kreve av henne for en periode. Om mobilt team kommer på kvelden når hele familien er her så vil det nok bli ganske forstyrrende.

I begynnelsen ble hun sykemeldt av bup. Hun var veldig tung da. Men som sagt dette varierer veldig.

Jeg har sagt til henne at å gå på skolen bare for å være der kan være bra. Hun trenger ikke tenke på innleveringer og sånn nå. Lærerene er informert.

Vi trenger å få oversikt over situasjonen både jeg og psykologene.

Jeg legger merke til at når hn har vært sammen med venner noe jeg har oppmuntret til blir hun totalt utslitt etterpå.

Jeg tror min datter holder mye sammen og at det tar en masse krefter. Hun trenger kontroll og er redd for å miste den.

Men jeg tror ikke det er bra om hun blir sittende hjemme.

Når hun var på perm var hun først alene med på en avsluttningsfest i teatergruppa hun er med i. Da jeg møtte henne etterpå så hun tung og deprimert ut.

Jeg er veldig usikker og trenger råd av de fagpersonene som kjenner henne.

Derfor etterlyser jeg en plan.

[Gjest AnnaMolina]

Hei. Jeg mener ikke å kritisere negativt, men det virker som om du utelukker at dette kan være en kortvarig fase. Hva slags prosess er det hun skal fokusere på? (Jeg tenkte hun kunne fokusere på å leve et normalt tenåringgsliv....)

Hvis du har bestemt deg for at dette er en langvarig og alvorlig sykdom, at hun er forandret for alltid, vil du ikke virke oppmuntrende vel?

Tror du har fått feil inntrykk av meg der. Jeg vet at depresjoner kan være kortvarige. Men å være suicidal er en meget alvorlig sykdom. Å bruke medisin i en liten fase nå tror jeg er nødvendig for å redde livet hennes.

Hun har en bakgrunn hvor hun har vært vitne til at hennes far slo meg. Hun mangler totalt språk for hva som er vanskelig. Der har hun en jobb å gjøre. Den jobben kan ikke jeg gjøre. Jeg er mamma og skal fokusere på å være mamma. Jeg er dessuten en del av den historien som gjør det umulig for meg å hjelpe henne med. Hun trenger folk som er dyktige på dette.

Jeg vet ikke hvor godt du har fulgt med på min prosess i dette. Jeg har skrevet tidligere her. Jeg har vært i gjennom en lang prosess. Hun formelig skriker etter hjelp.

Det positive oppe i dette er at det er noe hun ønsker selv. Hun vil ha hjelp! Det er et godt utgangspunkt!

[Gjest lov å spørre]

Tror du har fått feil inntrykk av meg der. Jeg vet at depresjoner kan være kortvarige. Men å være suicidal er en meget alvorlig sykdom. Å bruke medisin i en liten fase nå tror jeg er nødvendig for å redde livet hennes.

Hun har en bakgrunn hvor hun har vært vitne til at hennes far slo meg. Hun mangler totalt språk for hva som er vanskelig. Der har hun en jobb å gjøre. Den jobben kan ikke jeg gjøre. Jeg er mamma og skal fokusere på å være mamma. Jeg er dessuten en del av den historien som gjør det umulig for meg å hjelpe henne med. Hun trenger folk som er dyktige på dette.

Jeg vet ikke hvor godt du har fulgt med på min prosess i dette. Jeg har skrevet tidligere her. Jeg har vært i gjennom en lang prosess. Hun formelig skriker etter hjelp.

Det positive oppe i dette er at det er noe hun ønsker selv. Hun vil ha hjelp! Det er et godt utgangspunkt!

Nei, kjenner jo ikke denne bakgrunnen, høres veldig ille ut.

Hvor gammel var hun da hun ble utsatt for dette?

Har dere aldri snakket om det?

Vet de som behandler henne om det?

[Gjest AnnaMolina]

Nei, kjenner jo ikke denne bakgrunnen, høres veldig ille ut.

Hvor gammel var hun da hun ble utsatt for dette?

Har dere aldri snakket om det?

Vet de som behandler henne om det?

Nei, kjenner jo ikke denne bakgrunnen, høres veldig ille ut.

Hvor gammel var hun da hun ble utsatt for dette?

Hun var ca 3 år til ca 10 år.

Har dere aldri snakket om det?

Ja jeg har snakket litt om det. Det jeg har sagt er aat det å slå er galt. Jeg var redd mine barn hadde fått ett helt feil forhold til vold. Jeg bare slo dette fast. Jeg sa at om dere trenger å snakke med meg om det så skal jeg love å bare lytte til det dere har å si og jeg lover at jeg ikke skal korrigere historien. Hennes bror har snakket masse med meg om det. Han sier at han har en filmrull i hodet. Min datter har ikke snakket men kapslet det inn. Hun er nesten blitt hysterisk hver gang jeg nærmer meg temaet.

Vet de som behandler henne om det?

Ja

[Gjest lov å spørre]

Nei, kjenner jo ikke denne bakgrunnen, høres veldig ille ut.

Hvor gammel var hun da hun ble utsatt for dette?

Hun var ca 3 år til ca 10 år.

Har dere aldri snakket om det?

Ja jeg har snakket litt om det. Det jeg har sagt er aat det å slå er galt. Jeg var redd mine barn hadde fått ett helt feil forhold til vold. Jeg bare slo dette fast. Jeg sa at om dere trenger å snakke med meg om det så skal jeg love å bare lytte til det dere har å si og jeg lover at jeg ikke skal korrigere historien. Hennes bror har snakket masse med meg om det. Han sier at han har en filmrull i hodet. Min datter har ikke snakket men kapslet det inn. Hun er nesten blitt hysterisk hver gang jeg nærmer meg temaet.

Vet de som behandler henne om det?

Ja

Kan jeg spørre hva slags forhold din datter har til faren sin i dag?

(Kan han hjelpe henne eller ødelegge for henne på noen måte?)

Dreide det seg om daglig grov vold, eller spredte episoder med lang tids mellomrom?

Og, har datteren din fungert bra fram til for en måned siden?

[Gjest AnnaMolina]

Kan jeg spørre hva slags forhold din datter har til faren sin i dag?

(Kan han hjelpe henne eller ødelegge for henne på noen måte?)

Dreide det seg om daglig grov vold, eller spredte episoder med lang tids mellomrom?

Og, har datteren din fungert bra fram til for en måned siden?

Kan jeg spørre hva slags forhold din datter har til faren sin i dag? (Kan han hjelpe henne eller ødelegge for henne på noen måte?)

Hun er glad i faren sin. men jeg har forstått at hun har ett også ganske konfliktfylt forhold til han. Jeg merker en slags ambivalens. Hun ser han bare en gang i mnd og det under tilsyn. Slik har det ikke alltid vært. Han hadde barna de første årene tre heler i mnd. Det var katastrofe da han mangler evne til helt grunnleggende ting som fast måltider og legge tider og det å ha en rimlig standard på hygiene. Dessuten ruset han seg. De siste tre årene har jeg vært igjennom rettsak. Mens rettsaken pågikk krevde jeg samvær under tilsyn. Jeg vant hele saken. Selv om barna mine har fått mer trygghet og rammer rundt seg nå så har saken vært en enorm påkjenning også på de.

Dreide det seg om daglig grov vold, eller spredte episoder med lang tids mellomrom?

Når en snakker om vold i ett samliv så tenker en nesten bare på volden. Det var jo veldig mye forskjellig også bra familieliv. Men volden kunne være ukentlig. Mine barn har ikke sett alt jeg har vært utsatt for. Min eks forsøkte å holde seg i skinnet mens de var hjemme. Samtidig kunne min sønn fortelle om den gangen jeg skulle legge han. Han er vel 2 år og jeg har lagt meg på siden i sengen for å syne for han. Pappa er sint og kommer inn for å dra meg ut av senga. Han tar tak i håret mitt og jeg skriker.

For barn som ser sånt blir dette noe som preger famililivet totalt. Selv når man har det fint. Han kunne slå lugge ta kvelertak og dra meg rundt i huset. En gang helte han kaldt vann over meg i en time. Jeg var så redd at jeg stivnet. Dette vet ikke min barn om. De vet ikke alt og har heller ikke opplevd alt.

Og, har datteren din fungert bra fram til for en måned siden?

Min datter har alltid slitt med ett eller annet, men hun har ikke selv vært der at hun vil ha hjelp for det. Hun sier at det som har skjedd de siste månedene er at masken hennes falt. Hun er redd for at vi ikke skal ta henne alvorlig. Hun forklarer at selv om hun av og til virker glad så er hun ikke frisk. Jeg har sagt at det er klart at sånt varierer. Jeg må passe på at hun ikke skal bli redd for å bli for glad for da får hun ikke den hjelpen hun så sårt trenger.

Men alt dette er en prosess som jeg også må lære underveis her.

[Gjest lov å spørre]

Tror du har fått feil inntrykk av meg der. Jeg vet at depresjoner kan være kortvarige. Men å være suicidal er en meget alvorlig sykdom. Å bruke medisin i en liten fase nå tror jeg er nødvendig for å redde livet hennes.

Hun har en bakgrunn hvor hun har vært vitne til at hennes far slo meg. Hun mangler totalt språk for hva som er vanskelig. Der har hun en jobb å gjøre. Den jobben kan ikke jeg gjøre. Jeg er mamma og skal fokusere på å være mamma. Jeg er dessuten en del av den historien som gjør det umulig for meg å hjelpe henne med. Hun trenger folk som er dyktige på dette.

Jeg vet ikke hvor godt du har fulgt med på min prosess i dette. Jeg har skrevet tidligere her. Jeg har vært i gjennom en lang prosess. Hun formelig skriker etter hjelp.

Det positive oppe i dette er at det er noe hun ønsker selv. Hun vil ha hjelp! Det er et godt utgangspunkt!

Vil bare fortelle litt fra min familie, som gjorde at jeg trakk en parallell og begynte å spørre:

Her var det snakk om sf ikke suicidalitet og vond barndom.

Mor hadde endel problemer selv, med angst. Hun lagde på en måte et eget rom rundt seg og datteren hvor alt var litt hemmelig for søsknene og hvor alt dreide seg om sykdommen. All annen aktivitet i familien opphørte på en måte. Dette gikk veldig utover lillesøsteren og broren til jenta, skjønte vi i ettertid.

Jenta har selv sagt til meg at hun følte at endel av problemene hennes ble på en måte overført fra og forsterket av moren og at det ville vært bedre å ha gått på skole og fortsatt med idrett osv.

[Gjest AnnaMolina]

Vil bare fortelle litt fra min familie, som gjorde at jeg trakk en parallell og begynte å spørre:

Her var det snakk om sf ikke suicidalitet og vond barndom.

Mor hadde endel problemer selv, med angst. Hun lagde på en måte et eget rom rundt seg og datteren hvor alt var litt hemmelig for søsknene og hvor alt dreide seg om sykdommen. All annen aktivitet i familien opphørte på en måte. Dette gikk veldig utover lillesøsteren og broren til jenta, skjønte vi i ettertid.

Jenta har selv sagt til meg at hun følte at endel av problemene hennes ble på en måte overført fra og forsterket av moren og at det ville vært bedre å ha gått på skole og fortsatt med idrett osv.

Hmm Ja. Jeg tror ikke jeg gjør det med min datter. Jeg tvert imot har presset på i forhold til akiviteter. Men jeg skjønner at jeg også må ta hensyn til at hun ikke har så mye krefter.

Jeg har etterlyst råd og hjelp i forhold til dette.

Jeg vet at datteren min er stor. Det betyr at jeg må slippe henne og la henne finne ut av dette selv. Men jeg har en jobb i forhold til å forstå og sette meg inn i.

Det hun gjør nå er mektige og kan oppleves som utrolig manipulerende. Jeg kan også kjenne at jeg blir sint. Men det er ikke det hun trenger nå.

Det kan godt være at hun blir sint på meg også i denne prosessen. Det er jeg forberedt på. Da må hun ha rommet rundt seg til å ta det oppgjøret.