Hva er egentlig sunn resignasjon?

[Gjest Sethe]

Du har tidligere i et innlegg nevnt sunn resignasjon som et tegn på modenhet. At en innser sine begrensninger i forhold til mål og ønsker som kanhende er uoppnåelig eller urealistiske å nå,.

Men når man har et mål i sikte. Altså vil det være sånn at man alldit har stålkontroll og tro på at man både har evnene til å nå målene og at en vil få det til . Eller er det normalt at en engster seg om man vil klare det , om man er smart nok , om man vil fikse det , om en har det som skal til. Om man har all den tvilen inni seg.

Skal man lytte til de stemmene inni seg som sår tvil om både evnen og mulighetene til å nå de målene man setter seg.

Altså objektivt sett så tror jeg egentlig at jeg har evnene og personlige egenskaper til å klare dette yrket. Men når jeg sitter og strever med en oppgave eller en vanskelig utfordring kan jeg fort tenke at jeg er håpløs og at dette fikser jeg ikke og kanskje jeg bare burde bytte studium til noe enklere. Men samtidig så er det dette jeg virkelig vil og ønsker. Men så er det andre ganger hvor jeg opplever en skikkelig god følelse over at jeg behersker det jeg driver med.

Tror seriøst det er mer skadelig å gå til psykolog enn nyttig. Noen burde bare slå meg i hodet og få meg til å slutte å tenke og gruble så mye.

Lurer på om jeg aldri hadde gått i terapi og gått igjenom all selvransakelsen og fokuset på de negative personlige sidene mine og svakhetene så hadde jeg ikke tolket denne usikkerheten som kanskje er helt normalt ? som noe veldig alvorlig som får meg til å gruble og bli engstelig og bekymret.

[Gjest fokus fokus]

Du skriver bl.a at terapien din var fokus på de negative sidene i personligheten din. Det er veldig trist å høre. For terapi skal jo bygge deg opp og hjelpe deg til å se de positive tingene i personligheten mer enn de negative. Samtidig som en prøver å finne en balanse, være realistisk.

[PieLill]

Man skal lytte minst til de mest ubalanserte sidene sine.

Om man har en generell tendens til å svartmale, miste motet og gi opp, skal man lytte minimalt til stemmene som sier det ikke nytter. Har man mange halvgjorte prosjekter bak seg, blir det å fullføre noe et mål i seg selv, nesten samme hva man fullfører.

Er man deriomot av type overmodig og stadig tar seg vann over hodet, bør man gi skepsissen mer plass.

Ha i bakhodet at de menneskene som når sine mål ikke alltid er de dyktigste eller de med de beste planene, men de mest standhaftige.

mvh

[frosken]

Det er vanlig å tvile i blant :-)

Hvorvidt du har evner til å gjennomføre studiene eller ikke, vil eksamensresultatene vise. Består du eksamen og har ønske rå drive med det du utdanner deg til, så er det god grunn til å mene at du har gjort et realistisk valg.

[Gjest AnnaMolina]

Prestasjoner er avhenging av mange variabler tror jeg. Jeg tror det er helt vanlig å tvile og bli usikker. Syns likevel det er fint å ha noe å strekke meg etter.

[Gjest Sethe]

Prestasjoner er avhenging av mange variabler tror jeg. Jeg tror det er helt vanlig å tvile og bli usikker. Syns likevel det er fint å ha noe å strekke meg etter.

Jeg har vel hatt en tendens til veldig tidlig i prosessen å si dette fikser jeg ikke , dette klarer jeg ikke etc. Og rett og slett gitt opp. Tror noe av årsaken er at jeg vil gjøre det perfekt og sånn som jeg vil det skal bli. Men det er jo ikke så lett å få til. Så har jeg en tendens til å bli overveldet av hele prosjektet og føle meg maktesløs siden jeg ikke får det til.

Jeg har rotet det til før når jeg har studert.Og altså nå ser det ut til at jeg vil klare det målet om høyere utdanning og bli noe. For mange er det en selvfølge men for meg så føler jeg litt det er som å vinne OL medalje. Seiern smaker så utrolig godt selv om den er bygget på mye jobbing og slit og sånt. Kanskje det er nettopp derfor den føles så bra. Jeg er ikke smart og har ikke så lett for det som enkelte andre så jeg må jobbe endel for å gjøre det ok.

Litt også fordi jeg sliter endel med selvfølelsen om at jeg har det som trenges.

[Gjest Sethe]

Det er vanlig å tvile i blant :-)

Hvorvidt du har evner til å gjennomføre studiene eller ikke, vil eksamensresultatene vise. Består du eksamen og har ønske rå drive med det du utdanner deg til, så er det god grunn til å mene at du har gjort et realistisk valg.

Vi har bare fått bestått og ikke bestått på de fleste eksamenene dette året.Altså det kan hende jeg egentlig er en D student.

[frosken]

Vi har bare fått bestått og ikke bestått på de fleste eksamenene dette året.Altså det kan hende jeg egentlig er en D student.

Det er selvfølgelig mulig, men har du ikke fått annen type tilbakemelding også? Hvis du har bestått og trives med faget, så er det vel objektivt sett liten grunn til å tvile på at du er egnet for det du driver med.

Enkelte studiesteder jobber for at studentene ikke skal knytte sin selvfølelse primært til karakterer (blant annet på medisin), og jeg tror det på mange måter er bra. (Ulempen er selvfølgelig at enkelte jobber mindre med studiene enn de burde.)

[Gjest AnnaMolina]

Jeg har vel hatt en tendens til veldig tidlig i prosessen å si dette fikser jeg ikke , dette klarer jeg ikke etc. Og rett og slett gitt opp. Tror noe av årsaken er at jeg vil gjøre det perfekt og sånn som jeg vil det skal bli. Men det er jo ikke så lett å få til. Så har jeg en tendens til å bli overveldet av hele prosjektet og føle meg maktesløs siden jeg ikke får det til.

Jeg har rotet det til før når jeg har studert.Og altså nå ser det ut til at jeg vil klare det målet om høyere utdanning og bli noe. For mange er det en selvfølge men for meg så føler jeg litt det er som å vinne OL medalje. Seiern smaker så utrolig godt selv om den er bygget på mye jobbing og slit og sånt. Kanskje det er nettopp derfor den føles så bra. Jeg er ikke smart og har ikke så lett for det som enkelte andre så jeg må jobbe endel for å gjøre det ok.

Litt også fordi jeg sliter endel med selvfølelsen om at jeg har det som trenges.

Det var litt det jeg mente med variabler. Jeg tror psykisk helse i vid forstand har enormt mye å si for prestasjoner. Intelligens har mindre å si tror jeg. jeg tok en iq test en gang bare for gøy. Jeg fikk116 i iq. Men neste gang jeg tok iq testen fikk jeg 122 og neste gang jeg tok testen slik økte det på. Jeg tenkte jegkan jo løse alle disse oppgavene det går bare på tid og hvor rask jeg er...

Jeg kan være veldig variabel. Jeg fikk f.eks 5 i matte første høsten på vidregående. Våren samme året fikk jeg 2.

Det er ikke bare hva en har evner til som avgjør om en presterer. Det er selvtillit og konsentrasjonsevne etc.

Jeg husker jeg så et hypnoseshow. En stakkar fra publikum ble kaldt opp på scenen for å bli hypnotisert. Så sa hypnotisøren at vedkommende var en ballettdanser og skulle danse svanesjøen. Og fyren begynte å danse. Selv om han aldri hadde dansen ballet før ble jeg imponert over hva han klarte å prestere. Han trodde jo at han var balettdanser....hehe...Det så unektelig komisk ut men ikke så latterlig som om jeg skulle forsøke å danse balett.

:-)

[Gjest AnnaMolina]

Man skal lytte minst til de mest ubalanserte sidene sine.

Om man har en generell tendens til å svartmale, miste motet og gi opp, skal man lytte minimalt til stemmene som sier det ikke nytter. Har man mange halvgjorte prosjekter bak seg, blir det å fullføre noe et mål i seg selv, nesten samme hva man fullfører.

Er man deriomot av type overmodig og stadig tar seg vann over hodet, bør man gi skepsissen mer plass.

Ha i bakhodet at de menneskene som når sine mål ikke alltid er de dyktigste eller de med de beste planene, men de mest standhaftige.

mvh

Klok du:-)

[PieLill]

Det er selvfølgelig mulig, men har du ikke fått annen type tilbakemelding også? Hvis du har bestått og trives med faget, så er det vel objektivt sett liten grunn til å tvile på at du er egnet for det du driver med.

Enkelte studiesteder jobber for at studentene ikke skal knytte sin selvfølelse primært til karakterer (blant annet på medisin), og jeg tror det på mange måter er bra. (Ulempen er selvfølgelig at enkelte jobber mindre med studiene enn de burde.)

Er det forresten ikke slik at det er vanskeligere å stå i et fag som bare har bestått/ikke bestått som karakter.

mvh

[frosken]

Er det forresten ikke slik at det er vanskeligere å stå i et fag som bare har bestått/ikke bestått som karakter.

mvh

Jo, grensen for å bestå settes høyere når en bruker bestått/ikke-bestått enn grensen for laveste stå-karakter ved bruk av gradert skala. Men det skal mindre til for å bestå enn å få en A.