That's life?

[Gjest Metta!]

Jeg vet ikke om jeg har et spørsmål helt direkte. Lurer vel kanskje på om livet skal være som dette... Kan ikke huske sist jeg var bekymringsfri og lykkelig over en lengre periode. Jeg er nå ferdig med tre års studie og har endelig mulighet for å flytte til hjemstedet mitt igjen. De siste tre årene har vært både og. Har følt meg ensom siden dag en, men er ikke typen til å gi meg hvis jeg har startet på noe. Jeg synes det er vanskelig å stole på andre mennesker, jeg slipper ikke folk lett innpå meg. Har alltid antatt at folk ikke liker meg fram til det motsatte er bevist. Da jeg gikk på videregående trivdes jeg ikke spesielt godt, men tror ikke noen ville tippet det. Er ukomfortabel bland store grupper mennesker jeg ikke kjenner godt. Dette er ikke noe stort problem da jeg fungerer godt i samfunnet og jobbsituasjon. I løpet av det siste året har jeg vært i et avstandsforhold som har bestått av konstante bølgedaler og mest av negativ art. Nå har det nok engang blitt slutt, for godt denne gang, antakeligvis. Jeg har ikke noen livsgnist igjen føler jeg. Og det rare er at jeg tror ikke det er pga bruddet, men følelsen av svik fra en person jeg var så knyttet til. Det var jo tydelig ikke et sunt forhold. Jeg har ikke lyst til å leve, men alternativet er jo uaktuelt av hensyn til andre. Det er ingenting som frister lengre, ikke å flytte hjem igjen engang, noe jeg har lengtet etter de siste årene. Jeg lurer vel egentlig på om det bare er slik livet er? Da jeg var barn var jeg ofte bekymret for ting, engstelig. Som regel for ting som knyttet seg til faren min. Var redd han i mange år. Prøvde meg litt på selskading i tenårene, men det var kortvarig. Har hatt perioder hvor jeg har kastet opp etter å ha spist, men jeg har alltid klart å slutte før det har blitt alvorlig. Har et inntrykk av at venner og familie ser på meg som en tøff og fornuftig jente. Jeg orker ikke mer! Skal livet være slik? Er det virkelig en så hard kamp?

[rose23]

Slik er livet ja. For noen er det blodig urettferdig også. De færreste danser seg gjennom livet fra a til å uten bekymringer. Venner kommer og går. Noen blir gift og får barn, andre dør som ungkar.