Angsthåndtering og bruken av beroligende

[Gjest Happiness]

Jeg har tenkt mye på dette med beroligende medisiner i det siste, og bruken min av det. Har vært viktig for meg personlig, og dessuten har jeg alltid vært opptatt av medisiner og bruken av den. Jeg får ikke med meg alt her av strøtanker en tidlig morgen, men det er et veldig viktig tema.

Har ikke store fasitet, men har lyst å dele litt av mine tanker rundt dette, fordi jeg har hatt generelll angst og panikkangst i mange år siden jeg starten tenårene. Så jeg begynner å få en litt dyrekjøpt erfaring med i likhet mange her inne.Og jeg ser at det er mange som har de samme utfordringene.

Disse medisinene vi snakker om her, sobril, vival er jo veldig vanedannende, og jeg føler derfor det er viktig å ha en overordent plan med dem i forhold til;er jeg en som skal ta dem, hvorfor skal jeg ta dem, og hva skal jeg ta dem for. Og hva skal jeg gjøre når jeg har tatt dem. I hvilke situasjoner bør denne sporadiske medikamentbruken benyttes for meg.

Alle kan trenge å hvile en gang i blant, når angsten har herjet lenge, men sobril bruk til nedroing og hvile er problematisk. For mange med angst er ikke dette fenomener som bare forsvinner fort, og da nytter det så lite å fjerne denne lammende angsten med sobril som er så raskt vanedannende. Noen får høre at de skal ta seg en sobril å krype til køys. Det kan godt være, men jeg tenker det er så viktig å spørre seg ;Hva ville jeg gjort nå hvis jeg ikke var så lammet av angst. Kanskje var det å hvile litt, kanskje var det noe annet.

For av til tenker jeg på sobril mer som et verktøy til noe, mer enn noe som lindrer. Sobril kan hjelpe meg til å balansere ting i livet slik at jeg i den perioden kan få bygget opp en tilværelse hvor jeg ikke trenger det så veldig på sikt.

I denne perioden etter samlivsbruddet brukte jeg sobril i høye doser en periode, vel vitende om at jeg ble avhengig og måtte gjennom en ganske sikkert ubehagelig seponering. Men når jeg tok sobril var det mye for å fungere i den settingen og gjøre ting i hverdagen med et framtidig sikte. Jeg tok sobril for å dempe smerte og angst og gikk ut i sosiale settinger. Jeg ville ikke klart det uten da. Jeg tok sobril for å ikke føle meg så lammet slik at jeg klarte å rydde rundt meg, ringe nødvendige telefoner, ta tak i ting. Med det håpet at jeg bygget opp noe på sikt i denne perioden, ikke bare utsatte angsthelvetet litt lenger frem i tid.

For det er greit å gå i terapi og dette, og det kan virke, men man må som oftest kjenne på disse helvetestimene med angst tror jeg. Det kan ta mye/noe tid før at en får jobbet gjennom øvelser og ting i terapi. Så det var dette med mellomtiden da. Ikke ventetid, men mellomtid. Nå når jeg ikke går på sobril etter påske, har jeg mange slike febrilske netter noen beskriver her. Elektrisk angst, hyperventilering, en søvn som aldri kommer helt, traumatiske drømmebilder. Men jeg kan ikke ta

sobril akkurat da. Da ville det bare være for å døyve noe som kommer til å muligens kjennes like febrilsk smertefullt ut natta etter også. Så jeg ligger der, eller vandrer rundt, gråter i fosterstilling, drikker te, hører på musikk som er roende og har et helvete som jeg vet jeg ikke kommer til å dø av. Og jeg vet virkelig hva et angstanfall er. I tidligere tider endte de ofte i kramper i hele kroppen,

oppkast av slim og det meste av gørr som man har i skikkelige langvarige panikkanfall. Og en utskreket stemme.Møte sine demoner gang på gang. En søvnløs angstnatt av et helvete er nettopp det. Ikke mer.

Jeg tror det for mitt liv akkurat nå har vært så viktig å gjøre aktiviteter, alt i fra også tiltrengt søvn, til praktiske ting, kreative ting, sosiale ting, gå i tearpi med mer. Jeg tenker; De kan være krykker, som betyr at det blir lettere en dag uten dem. Det er ikke sobrilen som tar bort demonene, det er handlingen og valgene en da tar som virkelig driver dem bort. Og av og til er en så lammet at sobrilen har hjulpet meg ut av senga inn i disse andre aktivitetene.

Hva gjør man når man har tatt sobril? Hva gjør dere? De kan jo ikke bare gå til spille i en neddemping av ufarlige demoner, gang på gang, som kommer på besøk igjen snart uansett. For de er for vanedannende til det. På sikt må det være noe mer. Tenker jeg.

Ps! Det er mye mer å si rundt dette her selvfølgelig. Litt tanker når jeg nå skal prøve å håndtere angst, nytt liv, bygge opp noe nytt.

[Gjest Androdine]

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver og du har min sympati. Jeg har ikke sånne piller tilgjengelig fordi psykiateren min er kjempeskeptisk til det. Samtidig så setter det i gang prosesser når jeg er hos han, men der er ikke tid til å se hva disse prosessene er, før jeg må gå, fordi han er så opptatt av tidsrammer.

blir gal av dette jeg, føler jeg blir slengt ut som en pakke og sitter igjen med mange uforståelige følelser jegikke får bearbeidet. Og vil jeg ikke skremme bort de vennene jeg har igjen og har heller ingen å prate med. Er mye ensom for tiden. Så kommer panikken, og jeg gjør virkelig alt for å utstå det. Er det meningen man skal være så full av angst og kaotisk ved å gå i kognitiv terapi? Jeg klarer nesten ingen inntrykk lenger. Ikke for mye lys, ikke for høye lyder, orker ikke at noen prater til meg, må hele tiden balansere på en knivsegg for å ikke miste grepet. Det er skrekkinngytende. Også å våkne av grusomme mareritter hver natt. Psykiateren min har ikke sagt noe annet til dette enn at han mener det er andre årsaker enn at jeg tar for lite medisin til at dette skjer. Hva han nå mener det det.

Jeg har vært plaget med panikkangst siden 6.klasse. Har gått på medisiner som har dempet det, men som hadde så store bivirkninger at jeg måtte slutte. Tror jeg har prøvd det meste innen SSRI, uten at noe har funket nevneverdig. Nå går jeg på en medisin som funker litt, men psykiateren vil ikke øke dosen.

Jeg forstår skepsisen til å bruke vanedannende medisiner på sikt. Men jeg vil bare ha SMERTEstillende...det trykket som er inne i meg for tida..føler meg som en damplokomotiv uten utgang til dampen.

[Gjest Androdine is helpless]

Jeg forsøker nå å få fysio som alternativ behandling mot angst. Enten fysio eller psykomotorisk behandling der jeg øver opp grensene til kroppen min og blir mer bevisst den. Der lærer jeg vel og lærer også å øve inn pusteteknikker vil jeg tro. Innser nå at jeg må rette inn en del tiltak som kan hjelpe mot angsten. Når jeg orker mer (forhåpentligvis) så har jeg lyst å gå litt turer. Kanskje levaxinen kan hjelpe for det. Jeg håper at sånne ting kan hjelpe. Kanskje bli med i en turgruppe. eller noe. Når ting klarner. Må begynne å bli bevisst på hvilke tiltak jeg kan sette inn for å forebygge og lindre angsten.