blir behandlet som kasteball

[Gjest Androdine]

behandleren min skulle ringe i dag og har ikke gjort det. har prøvd å få tak i han siden torsdag da alt det fæle begynte. blir bare avist på legevakta om at dette er legens ansvar, men legen min har bare ansvaret for det somatisk og han kan ikke hjelpe meg. den psykiatriske sykepleieren jeg har hatt kontakt med skulle også ringe, men heller hun har ikke gjort det. Hun på legevakta var skikkelig ekkel og sa at de ikke kan hjelpe meg og hvis jeg kom for medisiner så kunne jeg bare glemme det. Jeg prøvde å ringe min mor og fikk beskjed om at hun ikke kunne gjøre noe, og at jeg er voksen. Jeg har ingen venner jeg stoler på som jeg kan kontakte.

Jeg er så skuffa over behandlerne mine. At jeg ikke har ord. Ligger i senga hele dagen og har ikke krefter til noe, alt er svart. Tror jeg er deprimert fordi jeg har hatt angst så lenge. Alle dømmer meg, og jeg får lyst å straffe meg selv. Jeg får lyst å se blod. Jeg blir behandlet som en pakke eller kasteball uten verdi. Alle ser ned på meg.

Jeg vurderer nå å flytte bort herfra. Kan bare glemme å få hjelp fra noen. Er alene hele tida, og har angst. Og så bli møtt på den måten. som om jeg er søppel. kanskje jeg er det også, kanskje jeg fortjener all smerte som finnes i hele verden. kanskje jeg brude gjør meg selv vondt, for å bevise det. kanskje det er siste utvei, siste måte å lindre smerten og angsten på. eller kanskje jeg skal hoppe fra taket og skade meg. kanskje de tar meg på alvor DA???

Jeg er en belastning for vennene mine, for foreldrene mine (som gir meg klar beskjed om det) for samfunnet og behandlingsapparatet. Det er ikke et hint en gang, det dårlig skjult forakt og likegyldighet.

Jeg orker ikke mer. skriver brev til psykiateren at hvis han ikke kalrer å hjelpe meg, så får vi bare kutte ut behandlingen. Kanskje det er best. Kanskje jeg bare skal flytte og bryte alle bånd. Poenget er at jeg er livredd. Jeg er den lille jenta i 6.klasse som hadde panikkanfall og som ingen så. Og slik er det enda.

[Gjest D*lilith]

Får ikke håpe du gir opp

Vi voksne må ta ansvar for oss selv for ingen andre gjør det,selv hvor små vi føler oss,håper det går deg godt snart...

[frosken]

Jeg synes det er leit at psykiateren din ikke ringte deg i dag, dersom han hadde lovt det. Men ut over det, så skjønner jeg ikke helt hvorfor du mener du behandles som en kasteball. Du vet vel egentlig at dette ikke kan løses "fort og enkelt"? Du har skrevet at du tidligere har slitt med rusproblemer, og at din psykiater ikke vil skrive ut "beroligende" til deg. Hvis jeg ikke husker feil, så har du sagt nei til en innleggelse, noe som kanskje er fornuftig. Dermed er vel alternativet ditt å forsøke å fokusere på å ikke krisemaksimere under angstanfallene - holde fast ved at det du opplever er ufarlig, og at det beste du kan gjøre er å forsøke å avlede og ikke forsterke smerten.

Hva ønsker du at behandlingsapparatet skal gjøre for deg?

[Gjest Androdine]

Jeg synes det er leit at psykiateren din ikke ringte deg i dag, dersom han hadde lovt det. Men ut over det, så skjønner jeg ikke helt hvorfor du mener du behandles som en kasteball. Du vet vel egentlig at dette ikke kan løses "fort og enkelt"? Du har skrevet at du tidligere har slitt med rusproblemer, og at din psykiater ikke vil skrive ut "beroligende" til deg. Hvis jeg ikke husker feil, så har du sagt nei til en innleggelse, noe som kanskje er fornuftig. Dermed er vel alternativet ditt å forsøke å fokusere på å ikke krisemaksimere under angstanfallene - holde fast ved at det du opplever er ufarlig, og at det beste du kan gjøre er å forsøke å avlede og ikke forsterke smerten.

Hva ønsker du at behandlingsapparatet skal gjøre for deg?

Psykiateren ringte nå og det satt en del ting på plass. Jeg har ikke bare mistet min tidligere venn, nå er bildet av han i ferd med å briste også..bildet av han som jeg har trengt for å eksistere i alle år..er i ferd med å miste det også..det betyr at jeg har mistet han..og det får jeg panikk av...jeg føler meg dypt ensom, og jeg føler meg som en treåring som har blitt forlatt i en grøft. jeg føler meg totalt alene og ensom og fremmedgjort. jeg vil gjerne ha medisiner, men innser at det ikke er løsningen. innleggelse er bare ikke riktig for meg nå, det funker bare ikke for meg.

[frosken]

Psykiateren ringte nå og det satt en del ting på plass. Jeg har ikke bare mistet min tidligere venn, nå er bildet av han i ferd med å briste også..bildet av han som jeg har trengt for å eksistere i alle år..er i ferd med å miste det også..det betyr at jeg har mistet han..og det får jeg panikk av...jeg føler meg dypt ensom, og jeg føler meg som en treåring som har blitt forlatt i en grøft. jeg føler meg totalt alene og ensom og fremmedgjort. jeg vil gjerne ha medisiner, men innser at det ikke er løsningen. innleggelse er bare ikke riktig for meg nå, det funker bare ikke for meg.

Det som er vanskelig er vel at du har dannet deg en illusjon av å trenge en person som du reelt sett ikke trenger. Det kan være vanskelig å gi slipp på illusjoner. Det virker også som om du har vanskelig for å ville gi slipp på illusjonen.

Bra at psykiateren din ringte.

[Gjest Sevilla]

Unnskyld meg, men nå synes jeg du syter voldsomt...

Hva mener du med kasteball? Det er selvsagt beklagelig om behandlere ikke ringer når de lover, men slikt skjer. Det betyr vel ikke at du er glemt for alltid.

Og så lenge du motsetter deg det som sannsynligvis er den beste behandlingen for deg, nemlig innleggelse, er det vel ikke så mye noen kan få gjort?

Og om det stemmer at du er tidligere rusmisbruker, skjønner jeg meget godt at du ikke får utskrevet div. preparater.

Det kan være en idé å se litt på seg selv og hva man selv kan gjøre, istedetfor å hele tiden forvente at andre skal ordne opp for en. Du MÅ bidra selv, det gjelder på alle punkt i livet og uansett om man er frisk eller ei.

[PieLill]

Hva ønsker du at venner, familie og behandlere skal gjøre for deg? På hvilken måte kan de fjerne angsten og alle de andre vonde følelsene dine?

Om du kunne bli bra helt på egenhånd, ville du gjort det? Eller er ditt ønske om at noen skal komme å redde deg så stort at du velger å ikke gjøre det du selv kan gjøre.

Men om vi nå forutsetter at alle rundt deg er likegyldige drittsekker som er lei av alt maset ditt. Om vi sier at de er møkk lei av å hjelpe deg? At dine depresive opplevelser representerer det folk virkelig mener?

Hva vil du i så fall gjøre med det? Vil du oppføre deg som en treåring som ikke fikk isen hun ville ha? Vil du hyle og rope og gråte å fortelle hele verden, i hvert fall de som kan høre hvor forferdelig alt og alle er? Vil du gjøre alt du kan for at alt skal bli verst mulig slik at folk endelig kan forstå hvor grusomt du har det?

Eller vil du be treåringen i deg om å ta en pause og holde kjeft en stund så du kan få summet deg og gjøre det beste ut av situasjonen, hva nå andre måtte gjøre eller ikke gjøre for deg.

Jeg tviler ikke et sekund på at du har angst og har det helt pyton. Jeg tviler heller ikke på at du føler et prekært behov for at noen kommer å bare overtar og ordner opp. Derimot er jeg mer i tvil på at det er dette du egentlig trenger.

I all angsten, smerten og det følelsesmessige kaoset aner jeg også en trass og en sterk vilje til å tvinge andre til å yte den forelderbarnomsorgen som du vil ha. Det virker nesten som du nekter å ha det bedre før du får tilbake den vidunderlige som du kan lene deg på og slippe bort fra alt ansvar.

Kanskje grunnen til at alle ikke hopper opp og kommer deg til unnsetning er at de har større tro på deg enn du har selv. De ser at du har evnen til å ri av det meste av denne stormen selv, men om de hjelper deg kommer du deg aldri ut av denne spiralen av hjelpesløshet.

Vil du være selvhjulpen eller et evig hjelpeløst barn? Vil du gjøre deg avhengig av andre og ufulkomne menneskers nåde?

Jeg sier ikke at du plutselig skal ta alt på strak arm. Men du trenger å gjøre det til en vane å bruke av dine egne resurser før du forlanger andres. Akkurat nå tror jeg du bruker mer tid på å være sint, skuffet og forurettiget enn å forbedre din egen situasjon.

Du kan si til deg selv at dette oppleves helt pyton, men er faktisk helt ufarlig. Du går ikke under, det bare føles slik. Du blir ikke kvalt, det bare føles slik. Kanskje en god start kan være å begynne å fortelle deg selv at dette er ikke så _farlig_ og akutt som det føles. Jo, det føles helt pyton. Men det vil gå over.

Kanskje det vil hjelpe deg å lete etter dine styrker og vende raseriet til handlekraft i stedet for destruktiv selvmedlidenhet. Forsøk å slutte å mate den jenta som alltid vil være hjelpesløs og aldri får mettet sitt ta-vare-på-meg-behov. Jeg tror ikke du vil være i stand til å føle deg trygg og ivaretatt før du gir avkall på ditt frenetiske krav om å få være i din svakhet og bli tatt vare på.

Ikke før du er villig til å lære deg å ta vare på deg selv, kan du nyte andres omsorg og omtanke på en fri og sunn måte.

Jeg dukker for alle blomsterpotter, talerkner og puter du kaster etter meg nå.

;-)

Nei, jeg vet ikke helt hvordan du har det. Du har et liv og et sett erfaringer som er annerledes enn det jeg har. Men av og til kan det hende at folk som ikke vet så mye om deg totalt sett, kan peke på en bit som er viktig for deg å ta tak i.

mvh

[Gjest Androdine]

Hva ønsker du at venner, familie og behandlere skal gjøre for deg? På hvilken måte kan de fjerne angsten og alle de andre vonde følelsene dine?

Om du kunne bli bra helt på egenhånd, ville du gjort det? Eller er ditt ønske om at noen skal komme å redde deg så stort at du velger å ikke gjøre det du selv kan gjøre.

Men om vi nå forutsetter at alle rundt deg er likegyldige drittsekker som er lei av alt maset ditt. Om vi sier at de er møkk lei av å hjelpe deg? At dine depresive opplevelser representerer det folk virkelig mener?

Hva vil du i så fall gjøre med det? Vil du oppføre deg som en treåring som ikke fikk isen hun ville ha? Vil du hyle og rope og gråte å fortelle hele verden, i hvert fall de som kan høre hvor forferdelig alt og alle er? Vil du gjøre alt du kan for at alt skal bli verst mulig slik at folk endelig kan forstå hvor grusomt du har det?

Eller vil du be treåringen i deg om å ta en pause og holde kjeft en stund så du kan få summet deg og gjøre det beste ut av situasjonen, hva nå andre måtte gjøre eller ikke gjøre for deg.

Jeg tviler ikke et sekund på at du har angst og har det helt pyton. Jeg tviler heller ikke på at du føler et prekært behov for at noen kommer å bare overtar og ordner opp. Derimot er jeg mer i tvil på at det er dette du egentlig trenger.

I all angsten, smerten og det følelsesmessige kaoset aner jeg også en trass og en sterk vilje til å tvinge andre til å yte den forelderbarnomsorgen som du vil ha. Det virker nesten som du nekter å ha det bedre før du får tilbake den vidunderlige som du kan lene deg på og slippe bort fra alt ansvar.

Kanskje grunnen til at alle ikke hopper opp og kommer deg til unnsetning er at de har større tro på deg enn du har selv. De ser at du har evnen til å ri av det meste av denne stormen selv, men om de hjelper deg kommer du deg aldri ut av denne spiralen av hjelpesløshet.

Vil du være selvhjulpen eller et evig hjelpeløst barn? Vil du gjøre deg avhengig av andre og ufulkomne menneskers nåde?

Jeg sier ikke at du plutselig skal ta alt på strak arm. Men du trenger å gjøre det til en vane å bruke av dine egne resurser før du forlanger andres. Akkurat nå tror jeg du bruker mer tid på å være sint, skuffet og forurettiget enn å forbedre din egen situasjon.

Du kan si til deg selv at dette oppleves helt pyton, men er faktisk helt ufarlig. Du går ikke under, det bare føles slik. Du blir ikke kvalt, det bare føles slik. Kanskje en god start kan være å begynne å fortelle deg selv at dette er ikke så _farlig_ og akutt som det føles. Jo, det føles helt pyton. Men det vil gå over.

Kanskje det vil hjelpe deg å lete etter dine styrker og vende raseriet til handlekraft i stedet for destruktiv selvmedlidenhet. Forsøk å slutte å mate den jenta som alltid vil være hjelpesløs og aldri får mettet sitt ta-vare-på-meg-behov. Jeg tror ikke du vil være i stand til å føle deg trygg og ivaretatt før du gir avkall på ditt frenetiske krav om å få være i din svakhet og bli tatt vare på.

Ikke før du er villig til å lære deg å ta vare på deg selv, kan du nyte andres omsorg og omtanke på en fri og sunn måte.

Jeg dukker for alle blomsterpotter, talerkner og puter du kaster etter meg nå.

;-)

Nei, jeg vet ikke helt hvordan du har det. Du har et liv og et sett erfaringer som er annerledes enn det jeg har. Men av og til kan det hende at folk som ikke vet så mye om deg totalt sett, kan peke på en bit som er viktig for deg å ta tak i.

mvh

Det er det som er bakdelen med å skriver her - man får mange uvettige svar. Det du skriver nå har ingenting med realiteten å gjøre. Du kjenner ikke min historie og kan ikke dømme meg.

[Gjest Androdine]

Unnskyld meg, men nå synes jeg du syter voldsomt...

Hva mener du med kasteball? Det er selvsagt beklagelig om behandlere ikke ringer når de lover, men slikt skjer. Det betyr vel ikke at du er glemt for alltid.

Og så lenge du motsetter deg det som sannsynligvis er den beste behandlingen for deg, nemlig innleggelse, er det vel ikke så mye noen kan få gjort?

Og om det stemmer at du er tidligere rusmisbruker, skjønner jeg meget godt at du ikke får utskrevet div. preparater.

Det kan være en idé å se litt på seg selv og hva man selv kan gjøre, istedetfor å hele tiden forvente at andre skal ordne opp for en. Du MÅ bidra selv, det gjelder på alle punkt i livet og uansett om man er frisk eller ei.

Unnskyld meg, nå synes jeg du kan heller konsentrere deg om å svare på ting du ahr greie på.

[Gjest Androdine]

Det er det som er bakdelen med å skriver her - man får mange uvettige svar. Det du skriver nå har ingenting med realiteten å gjøre. Du kjenner ikke min historie og kan ikke dømme meg.

Innser at det var dumt av meg å skrive noe mer her. Bare syter tydeligvis. Og blir anklaget for å være en stutrete treåirng. Det er bare dumt og idiotisk å legge ut om seg selv til folk som man ikke kjenner, det forstår jeg nå og jeg vil ikke utsette meg for det lenger. Så jeg trekker meg galant unna.

[PieLill]

Det er det som er bakdelen med å skriver her - man får mange uvettige svar. Det du skriver nå har ingenting med realiteten å gjøre. Du kjenner ikke min historie og kan ikke dømme meg.

Nei, jeg kjenner ikke din historie. Jeg ser bare en som for øyeblikket raser mot bortimot alt og alle som ikke stryker seg medhårs.

Erfaringsmessig vet jeg at de fleste som opptrer slik trenger et realt spark bak, uavhengig av historie.

[Gjest Sevilla]

Unnskyld meg, nå synes jeg du kan heller konsentrere deg om å svare på ting du ahr greie på.

Om du mener du bare får svar her som ikke går din vei (ref. mitt og PieLills innlegg) bør du enten slutte å skrive her (for dette er et diksusjonsforum, og du bør da vite at man kan få annet enn "Stakkars deg"-svar), eller så bør du ta det som et hint om at det er lov å se litt på seg selv også, før man mener at alle (både meddebattanter og helsevesenet) andre tar feil.

[PieLill]

Innser at det var dumt av meg å skrive noe mer her. Bare syter tydeligvis. Og blir anklaget for å være en stutrete treåirng. Det er bare dumt og idiotisk å legge ut om seg selv til folk som man ikke kjenner, det forstår jeg nå og jeg vil ikke utsette meg for det lenger. Så jeg trekker meg galant unna.

Jeg sier ikke at du _er_ en sutrete treåring.

Men alle voksne mennesker har evnen til å delvis regregere tilbake til den sutrete treåringen. Slik du høres ut er det ikke usannsynlig at du tildels har gjort dette nå.

mvh

[Gjest Willhelm]

Det er det som er bakdelen med å skriver her - man får mange uvettige svar. Det du skriver nå har ingenting med realiteten å gjøre. Du kjenner ikke min historie og kan ikke dømme meg.

Jeg synes det er det som er positivt med DOL. Det å få andres synspunkter og vinklinger på en situasjon, selv om man kanskje ikke er enige i de kan være nyttig og sette igang refleksjon.

Det er flott med de som klapper en på ryggen og gir støtte og alltid er enige.Men det er de som utfordrer en som får en til å vokse som menneske.Begge disse mennesketypene er like viktig å ha i livet er min personlige mening.

[Gjest Androdine]

Nei, jeg kjenner ikke din historie. Jeg ser bare en som for øyeblikket raser mot bortimot alt og alle som ikke stryker seg medhårs.

Erfaringsmessig vet jeg at de fleste som opptrer slik trenger et realt spark bak, uavhengig av historie.

Du tar sørgelig feil. Når noen moraliserer overfor meg, så får det meg til å føle meg så skamfull at jeg føler meg helt syk. Når noen sier til meg at jeg er som en treåirng som ikke får is, så er det så misforstått at det går ikke an å uttrykke med ord. Jeg var ikke en treåring som ikke fikk is. Jeg var en treåring som manglet mye. Og det er den treåringens vonde følelser som dukker opp i meg. Det er skammen, hjelpeløsheten, selvhatet, selvkritikken, "ta deg sammen"-holdning, strengt superego. Det er det jeg er vant til. Jeg trenger ikke flere kommentarer på at jeg "bare syter". Det sier noe om at du ikke har den ringeste anelse om hvordan det kan være å ha det så vondt. Men en ting sa behandleren til meg: Det er en grunn til at sårbare folk blir frarådet å stå frem i media. Og dette er forsåvidt et medium alle og enhver kan svare hva de vil. Så jeg innser at jeg har blamert meg, og håper å få slettet alle innlegg. Det blir så misforstått, og det siste jeg trenger er kommentarer som gjør at jeg skammer meg enda mer over den jeg er fra før.Å si at dette er noe jeg har blåst opp, er rett og slett bare tull å si. Kanskje noen faktisk KAN ha det SÅ vondt og virkelig TRENGER noen når det er sånn? Mulig du ikke har erfart det selv, og da synes jeg du skal holde deg borte fra å svare på den måten du har gjort.

Men jeg sjønner jo hvorfor psykiateren min mener at sånne nettsteder er mest for "lettvinte" svar. Det sa han i sted, før jeg leste svarene deres. Så blamere meg sånn og måtte motta kommentarer som ikke stemmer på meg, når jeg sliter med så mye skyldfølelse, skam og "ta meg sammen-holdning", er ikke lurt skjønner jeg nå. Ikke i det hele tatt. Jeg får holde meg til det behandlingsapparatet jeg har rundt meg nå.

[Gjest Androdine]

Om du mener du bare får svar her som ikke går din vei (ref. mitt og PieLills innlegg) bør du enten slutte å skrive her (for dette er et diksusjonsforum, og du bør da vite at man kan få annet enn "Stakkars deg"-svar), eller så bør du ta det som et hint om at det er lov å se litt på seg selv også, før man mener at alle (både meddebattanter og helsevesenet) andre tar feil.

Jeg mener i alle fall det, at man kan bruke litt fornuft når man svarer på en psykiatrisk forum, i stedet for å bare blåse ut med det man har på hjertet. Det bør være et minstemål av normal oppførsel. Når det er sagt, så skal jeg aldri mer skrive om meg selv her, jeg har bare ikke bruk for sånne tilbakemeldinger. Det er ikke snakk om at folk skal synes synd i meg, men selvsagt er jeg ute etter trøst og støtte. Dersom du synes dette er unormalt i en vanskelig livssituasjon, så deg om det. Men å få kommentarer som ikke stemmer mot seg, ja, da må det vel være lov å svare på det..ikke sant.

[Gjest Androdine]

Jeg sier ikke at du _er_ en sutrete treåring.

Men alle voksne mennesker har evnen til å delvis regregere tilbake til den sutrete treåringen. Slik du høres ut er det ikke usannsynlig at du tildels har gjort dette nå.

mvh

Men det hjelper da for Guds skyld ikke å høre det? De fleste regredierer i livskriser, men de fleste er da i stand til å også være voksne. Jeg er begge deler. Jeg har en sårbar, forlatt treåring inne i meg som jeg ikke har fått bearbeidet, og den treåringen og den voksne meg har opplevd retraumatiseringer. Jeg er i en situasjon hvor angsten fra da jeg var tre år og ikke hadde språk, har slukt meg og det skremmer vettet av meg. Og da prøver jeg å nå andre, fordi jeg føler meg dypt ensom. Å lage drama, overdramatisere, har ikke engang vært i mine tanker. Jeg utagerer følelser som har bygd seg opp over tredve år. Og for at jeg skal klare å bearbeide det, må nødvendigvis treåringen også få et ord med i laget. Psykiateren min sier at det er positivt at jeg er nær meg selv som barn, for da er det tross alt håp. Å få tilbakemeldinger om at jeg må "ta meg sammen" gjør jo det bare tusen ganger verre. Er man en såret treåirng, så er man det og da må man bearbeide det for å gå videre. Det vil ikke si at jeg er tre år hele tiden. Har lært noe de siste 30 årene oxo.

[Gjest AnnaMolina]

Jeg fikk en assosiasjon til det du skriver. Jeg var med i et terapiopplegg i Bergen. det var døgnbasert og gikk over en uke. Vi hadde en øvelse hvor den som spilte barn skulle stå ved veggen med lett bøyde knær. Den som var voksen skulle stå med strake knær rett ved. Den "voksne" og "barnet" skulle rekke hendene mot hverandre men de skulle ikke tangere fingrene....bare nesten. "Barnet" skulle si: "hjelp meg". Det kom vanvittige reaksjoner rundt meg.

Min reaksjon var at jeg sa det en gang, "hjelp meg". Jeg kunne kjenne hvor uendlig trist men også sint på engang jeg ble. Jeg nektet å vike blikket selv om øynene mine begynte å svømme i tårer. Men ikke tale om at jeg ville si det mer enn en gang.

Jeg syns det var underlig at vi med så enkle virkemidler fikk frem så sterke reaksjoner. Noen brøt sammen i krampegråt og noen ble sinte.

For meg var det ekstremt nyttig å kikke på dette trekket ved meg så konkret demonstrert.

Fortsett å skrive her Androdine. :-)

[PieLill]

Men det hjelper da for Guds skyld ikke å høre det? De fleste regredierer i livskriser, men de fleste er da i stand til å også være voksne. Jeg er begge deler. Jeg har en sårbar, forlatt treåring inne i meg som jeg ikke har fått bearbeidet, og den treåringen og den voksne meg har opplevd retraumatiseringer. Jeg er i en situasjon hvor angsten fra da jeg var tre år og ikke hadde språk, har slukt meg og det skremmer vettet av meg. Og da prøver jeg å nå andre, fordi jeg føler meg dypt ensom. Å lage drama, overdramatisere, har ikke engang vært i mine tanker. Jeg utagerer følelser som har bygd seg opp over tredve år. Og for at jeg skal klare å bearbeide det, må nødvendigvis treåringen også få et ord med i laget. Psykiateren min sier at det er positivt at jeg er nær meg selv som barn, for da er det tross alt håp. Å få tilbakemeldinger om at jeg må "ta meg sammen" gjør jo det bare tusen ganger verre. Er man en såret treåirng, så er man det og da må man bearbeide det for å gå videre. Det vil ikke si at jeg er tre år hele tiden. Har lært noe de siste 30 årene oxo.

Jeg synes det kan være svært nyttig å påminne meg selv eller bli påmindt hva som er barnslig og hva som er voksent. Når det blir tydelig er det langt lettere å le litt av sin egen barnslighet og velge en mer voksen løsning.

Jeg er definitvit mest konstruktiv når jeg handler voksent.

;-)

mvh

[PieLill]

Du tar sørgelig feil. Når noen moraliserer overfor meg, så får det meg til å føle meg så skamfull at jeg føler meg helt syk. Når noen sier til meg at jeg er som en treåirng som ikke får is, så er det så misforstått at det går ikke an å uttrykke med ord. Jeg var ikke en treåring som ikke fikk is. Jeg var en treåring som manglet mye. Og det er den treåringens vonde følelser som dukker opp i meg. Det er skammen, hjelpeløsheten, selvhatet, selvkritikken, "ta deg sammen"-holdning, strengt superego. Det er det jeg er vant til. Jeg trenger ikke flere kommentarer på at jeg "bare syter". Det sier noe om at du ikke har den ringeste anelse om hvordan det kan være å ha det så vondt. Men en ting sa behandleren til meg: Det er en grunn til at sårbare folk blir frarådet å stå frem i media. Og dette er forsåvidt et medium alle og enhver kan svare hva de vil. Så jeg innser at jeg har blamert meg, og håper å få slettet alle innlegg. Det blir så misforstått, og det siste jeg trenger er kommentarer som gjør at jeg skammer meg enda mer over den jeg er fra før.Å si at dette er noe jeg har blåst opp, er rett og slett bare tull å si. Kanskje noen faktisk KAN ha det SÅ vondt og virkelig TRENGER noen når det er sånn? Mulig du ikke har erfart det selv, og da synes jeg du skal holde deg borte fra å svare på den måten du har gjort.

Men jeg sjønner jo hvorfor psykiateren min mener at sånne nettsteder er mest for "lettvinte" svar. Det sa han i sted, før jeg leste svarene deres. Så blamere meg sånn og måtte motta kommentarer som ikke stemmer på meg, når jeg sliter med så mye skyldfølelse, skam og "ta meg sammen-holdning", er ikke lurt skjønner jeg nå. Ikke i det hele tatt. Jeg får holde meg til det behandlingsapparatet jeg har rundt meg nå.

Ja, du var en treåring og sikkert fireåring og sjåring for den del som manglet alt for mye. Ja, du har helt sikkert opplevd mye som er vanskelig for de fleste, meg selv innkludert, å sette seg inn i.

Det er ikke rart om du har en umetterlig treåring inne i deg. Men jeg tror ikke en slik treåring noen gang kan bli mett. Slike tap blir som sorte hull inne i oss. Sorte hull, om jeg har forstått astronomien riktig, er planeter som har en så sterk tyngdekraft at selv ikke lyset slipper der ifra. Det kommer aldri noe tilbake av det man putter inn og det blir aldri fullt. Det kan alltids sluke enda mer.

Jeg tror man ødelegger livet om man forsøker å mette slike sjelelige sorte hull. Det er ikke din feil om du har fått sorte umettelige hull i livet ditt. Men rettferdig eller ikke, er det likefullt du som må håndtere dem. Jeg tror sorte hull håndteres bedre ved å isolere dem, enn å forsøke den umulige oppgaven og fylle dem.

Det er ikke ment som hovering eller nedlatenhet når jeg sier du har grepet mye av den barnslige løsningsmetoden. Jeg skriver det fordi jeg tror du har større valgmulighete enn du gir deg selv for øyeblikket.

Ja, du har et såret og omsorgsutsultet barn i deg. Og det er ikke lett og leve med. Men du har også en resurssterk voksen kvinne der. En kvinne med kraft til å finne løsninger og gode mestringsstrategier selv om det ikke er enkelt. Selv om hun må krype, når hun ikke orker å gå.

Toget er desverre gått for det lille barnet. Det er ikke mulig å stille klokken tilbake å få gjort alt som er ugjort og få ugjort alt som er gjort. Ikke alt kan rettes på og fylles i ettertid. Håpet for deg ligger ikke i å redde det lille barnet, men å la den voksne kvinne få vokse og etter hvert vokse fra barnet.

I den krisen du nå er igjennom tror jeg du har svært mye og hente på å lete fram den sterke kvinnen. På samme måte har du uendelig mye å tape på å insistere på at det er fortidens barn som må hjelpes som et barn.

mvh