blir behandlet som kasteball

[Gjest AnnaMolina]

Men det hjelper da for Guds skyld ikke å høre det? De fleste regredierer i livskriser, men de fleste er da i stand til å også være voksne. Jeg er begge deler. Jeg har en sårbar, forlatt treåring inne i meg som jeg ikke har fått bearbeidet, og den treåringen og den voksne meg har opplevd retraumatiseringer. Jeg er i en situasjon hvor angsten fra da jeg var tre år og ikke hadde språk, har slukt meg og det skremmer vettet av meg. Og da prøver jeg å nå andre, fordi jeg føler meg dypt ensom. Å lage drama, overdramatisere, har ikke engang vært i mine tanker. Jeg utagerer følelser som har bygd seg opp over tredve år. Og for at jeg skal klare å bearbeide det, må nødvendigvis treåringen også få et ord med i laget. Psykiateren min sier at det er positivt at jeg er nær meg selv som barn, for da er det tross alt håp. Å få tilbakemeldinger om at jeg må "ta meg sammen" gjør jo det bare tusen ganger verre. Er man en såret treåirng, så er man det og da må man bearbeide det for å gå videre. Det vil ikke si at jeg er tre år hele tiden. Har lært noe de siste 30 årene oxo.

Syns du skal fortsette prosessen din jeg. Du høres ut som en dame med masse resusser. Dette vil du sikkert finne ut av etterhvert!

[Gjest Androdine]

Syns du skal fortsette prosessen din jeg. Du høres ut som en dame med masse resusser. Dette vil du sikkert finne ut av etterhvert!

Tusen takk for svar AnnaMolina Lykke til trenger du visstnok selv. Klem

[Gjest Androdine]

Hva ønsker du at venner, familie og behandlere skal gjøre for deg? På hvilken måte kan de fjerne angsten og alle de andre vonde følelsene dine?

Om du kunne bli bra helt på egenhånd, ville du gjort det? Eller er ditt ønske om at noen skal komme å redde deg så stort at du velger å ikke gjøre det du selv kan gjøre.

Men om vi nå forutsetter at alle rundt deg er likegyldige drittsekker som er lei av alt maset ditt. Om vi sier at de er møkk lei av å hjelpe deg? At dine depresive opplevelser representerer det folk virkelig mener?

Hva vil du i så fall gjøre med det? Vil du oppføre deg som en treåring som ikke fikk isen hun ville ha? Vil du hyle og rope og gråte å fortelle hele verden, i hvert fall de som kan høre hvor forferdelig alt og alle er? Vil du gjøre alt du kan for at alt skal bli verst mulig slik at folk endelig kan forstå hvor grusomt du har det?

Eller vil du be treåringen i deg om å ta en pause og holde kjeft en stund så du kan få summet deg og gjøre det beste ut av situasjonen, hva nå andre måtte gjøre eller ikke gjøre for deg.

Jeg tviler ikke et sekund på at du har angst og har det helt pyton. Jeg tviler heller ikke på at du føler et prekært behov for at noen kommer å bare overtar og ordner opp. Derimot er jeg mer i tvil på at det er dette du egentlig trenger.

I all angsten, smerten og det følelsesmessige kaoset aner jeg også en trass og en sterk vilje til å tvinge andre til å yte den forelderbarnomsorgen som du vil ha. Det virker nesten som du nekter å ha det bedre før du får tilbake den vidunderlige som du kan lene deg på og slippe bort fra alt ansvar.

Kanskje grunnen til at alle ikke hopper opp og kommer deg til unnsetning er at de har større tro på deg enn du har selv. De ser at du har evnen til å ri av det meste av denne stormen selv, men om de hjelper deg kommer du deg aldri ut av denne spiralen av hjelpesløshet.

Vil du være selvhjulpen eller et evig hjelpeløst barn? Vil du gjøre deg avhengig av andre og ufulkomne menneskers nåde?

Jeg sier ikke at du plutselig skal ta alt på strak arm. Men du trenger å gjøre det til en vane å bruke av dine egne resurser før du forlanger andres. Akkurat nå tror jeg du bruker mer tid på å være sint, skuffet og forurettiget enn å forbedre din egen situasjon.

Du kan si til deg selv at dette oppleves helt pyton, men er faktisk helt ufarlig. Du går ikke under, det bare føles slik. Du blir ikke kvalt, det bare føles slik. Kanskje en god start kan være å begynne å fortelle deg selv at dette er ikke så _farlig_ og akutt som det føles. Jo, det føles helt pyton. Men det vil gå over.

Kanskje det vil hjelpe deg å lete etter dine styrker og vende raseriet til handlekraft i stedet for destruktiv selvmedlidenhet. Forsøk å slutte å mate den jenta som alltid vil være hjelpesløs og aldri får mettet sitt ta-vare-på-meg-behov. Jeg tror ikke du vil være i stand til å føle deg trygg og ivaretatt før du gir avkall på ditt frenetiske krav om å få være i din svakhet og bli tatt vare på.

Ikke før du er villig til å lære deg å ta vare på deg selv, kan du nyte andres omsorg og omtanke på en fri og sunn måte.

Jeg dukker for alle blomsterpotter, talerkner og puter du kaster etter meg nå.

;-)

Nei, jeg vet ikke helt hvordan du har det. Du har et liv og et sett erfaringer som er annerledes enn det jeg har. Men av og til kan det hende at folk som ikke vet så mye om deg totalt sett, kan peke på en bit som er viktig for deg å ta tak i.

mvh

Du beskriver det veldig bra, slik jeg opplever det. Beklager at jeg var så krass, men jeg hadde for mye angst til å ta det innover meg. Det er som et stort sort hull hvor jeg blir slukt. Og når jeg blir slukt så "mister jeg meg selv", det er som en "ut av kroppen opplevelse" hvor den skjøre substansen jeg har blir oppløst og alt blir kaotisk og fremmed. Da forsvinner jeg inni dette sorte hullet hvor jeg svever rundt og rundt, som om jeg kjører en karusell fortere og fortere og jeg finner ikke igjen meg selv. Angsten blir for stor.

Når det er sånn så ønsker jeg at noen skal ta vare på meg, fordi det er så skremmende å føle det på den måten. Men det har vært mye verre dette i det siste enn ellers.

[PieLill]

Du beskriver det veldig bra, slik jeg opplever det. Beklager at jeg var så krass, men jeg hadde for mye angst til å ta det innover meg. Det er som et stort sort hull hvor jeg blir slukt. Og når jeg blir slukt så "mister jeg meg selv", det er som en "ut av kroppen opplevelse" hvor den skjøre substansen jeg har blir oppløst og alt blir kaotisk og fremmed. Da forsvinner jeg inni dette sorte hullet hvor jeg svever rundt og rundt, som om jeg kjører en karusell fortere og fortere og jeg finner ikke igjen meg selv. Angsten blir for stor.

Når det er sånn så ønsker jeg at noen skal ta vare på meg, fordi det er så skremmende å føle det på den måten. Men det har vært mye verre dette i det siste enn ellers.

Klem.

Bit for bit, litt i berg- og dalbane, vil du klare å få bedre kontroll over dette. Det hjelper kanskje ikke så mye når det står på som verst, men...

Du har klart så mye annet, så dette vil du også få til etter hvert.

Håper du har det bedre nå.

mvh

[Gjest Androdine]

Klem.

Bit for bit, litt i berg- og dalbane, vil du klare å få bedre kontroll over dette. Det hjelper kanskje ikke så mye når det står på som verst, men...

Du har klart så mye annet, så dette vil du også få til etter hvert.

Håper du har det bedre nå.

mvh

Hei PieLill

Tusen takk for svar. Jeg har fått mer kontroll nå. Jeg konser på å "bo i kroppen". I dag har det gått bedre. Jeg var på besøk på hytta, hvor foreldrene mine har vært i helgen. Den ligger ikke mer enn 2 mil unna der jeg bor.

I begynnelsen var det vanskelig. Jeg satt rundt bordet sammen med min far, mor, min bestefar og hans kone - og den lille tanteungen min som foreldrene mine passet i helgen.

Plutselig følte jeg å bli "sugd" inn i en slags tunell, eller virvel av gamle følelser og minner. Et øyeblikk foraktet jeg faren min. Godt at jeg har selvkontroll i det minste.

Så kom min bror og hans samboer. Jeg var først full av angst og tenkte at de ikke ville ha meg der. Men så hoppet min bror opp i boblebadet og sa jeg oxo måtte komme oppi. Så jeg tok boblebad i en time og ble rød som en hummer..hehe..

DA gikk lixom angsten over, og jeg ble roligere, selv om det gikk litt i rykk og napp. Vi grillet og spiste, pratet og plutselig hadde jeg klart å være der i 5 timer uten å rømme. (Som jeg ofte kan finne på fordi det blir for vanskelig).

Min mor sa at det betydde masse for henne at jeg var der. Det varmet.

Da jeg skulle reise hjem fikk jeg et anfall av angst..kanskje det var seperasjonsangst..Noe av den samme angsten jeg får når timen hos psykiateren blir avsluttet (på minuttet nøyaktig..noe annet enn det forrige for å si det sånn). Da får jeg plutselig vanskelig for å gå - for å forlate. Men han sa at det var nettopp dette jeg måtte øve meg på.

Nå babler jeg mye i vei, jeg er trøtt, har tatt vallergan og er litt "dopa", så nå skal jeg legge meg før jeg sovner over tastaturet..

Takk for at du tok deg tid til å svare meg!

Klem

[Gjest Happiness]

Hei PieLill

Tusen takk for svar. Jeg har fått mer kontroll nå. Jeg konser på å "bo i kroppen". I dag har det gått bedre. Jeg var på besøk på hytta, hvor foreldrene mine har vært i helgen. Den ligger ikke mer enn 2 mil unna der jeg bor.

I begynnelsen var det vanskelig. Jeg satt rundt bordet sammen med min far, mor, min bestefar og hans kone - og den lille tanteungen min som foreldrene mine passet i helgen.

Plutselig følte jeg å bli "sugd" inn i en slags tunell, eller virvel av gamle følelser og minner. Et øyeblikk foraktet jeg faren min. Godt at jeg har selvkontroll i det minste.

Så kom min bror og hans samboer. Jeg var først full av angst og tenkte at de ikke ville ha meg der. Men så hoppet min bror opp i boblebadet og sa jeg oxo måtte komme oppi. Så jeg tok boblebad i en time og ble rød som en hummer..hehe..

DA gikk lixom angsten over, og jeg ble roligere, selv om det gikk litt i rykk og napp. Vi grillet og spiste, pratet og plutselig hadde jeg klart å være der i 5 timer uten å rømme. (Som jeg ofte kan finne på fordi det blir for vanskelig).

Min mor sa at det betydde masse for henne at jeg var der. Det varmet.

Da jeg skulle reise hjem fikk jeg et anfall av angst..kanskje det var seperasjonsangst..Noe av den samme angsten jeg får når timen hos psykiateren blir avsluttet (på minuttet nøyaktig..noe annet enn det forrige for å si det sånn). Da får jeg plutselig vanskelig for å gå - for å forlate. Men han sa at det var nettopp dette jeg måtte øve meg på.

Nå babler jeg mye i vei, jeg er trøtt, har tatt vallergan og er litt "dopa", så nå skal jeg legge meg før jeg sovner over tastaturet..

Takk for at du tok deg tid til å svare meg!

Klem

Det er virkelig bra det du har fått til i dag. Du har både kjempet med så mangt igjen og igjen, overvunnet, og samtidig klart å ha det litt bra oså, slik det høres ut. Utrolig bra jobba:o)

[Gjest Androdine]

Det er virkelig bra det du har fått til i dag. Du har både kjempet med så mangt igjen og igjen, overvunnet, og samtidig klart å ha det litt bra oså, slik det høres ut. Utrolig bra jobba:o)

Tusen takk happiness Det var varmet. Håper du oxo får en fin dag, eller en så bra dag som mulig..

klem