Feil?

[Gjest candlestick]

Så sitter jeg her, søvnløs og oppjaget, og føler meg som en idiot. I dag var jeg hos legen. Fordi jeg har slitt med depresjoner og angst, og hadde et tilbakefall i februar, som har gjort meg helt utmattet. Men; jeg ville ikke på medisiner. Men; nå sitter jeg på zoloft, og jeg får ikke sove. Er det virkelig mulig at jeg reagerer så kjapt? Jeg har brukt cipramil, for noen år tilbake, og da tok det ca en uke før jeg fikk noen som helst reaksjon. MEn i dag, noen timer etter at jeg tok min første tablett, merket jeg at jeg følte meg kaldsvett og tørr i munnen. Jeg er fremdeles tørr i munnen, men nå får jeg ikke sove! Jeg føler meg veldig "up", og jeg kan ikke fordra det. Jeg har ikke lyst til å tukle mer med medisiner, og leger. Jeg hadde lyst tli å prøve å ordne dette på et annet vis, ved f.eks. kostholdsopplegg eller noe. Men legen satt meg rett på zoloft og selv om jeg følte jeg ikke fikk sagt det jeg skulle tok jeg tabletten. Mest fordi jeg er så sliten, og vil ha krefter.

Jeg sluttet i terapi i november. Da følte jeg meg fri. Så kom februar, og jeg fikk tredveårsangst. Alt minte meg på at jeg ikke var suksessrik nok til å bli så gammel. Da jeg mistet en av mine deltidsjobber, den jeg verdsatte mest og håpte jeg kunne ha en fremtid i, kollapset jeg fullstendig. Jeg fikk enorme humørsvingninger og endte med å bli helt tappet for all energi og motivasjon. Alt dette fikk jeg ikke forklart.

Jeg vet ikke om jeg vil medisiner. Jeg har hatt mine runder med terapi, og vet akkurat hhva jeg burde gjøre og hva jeg burde tenke i situasjoner jeg møter. Det er ikke det jeg trenger hjelp til. JEg vil ikke snakke mer. Ikke medisiner. Jeg vil det skal skje noe konkret.

Kan jeg bare droppe ut av det jeg har gjort nå? Føler ikke for å gå tilbake til legen i det hele tatt. Da vil jeg heller bruke penger på alternative tilbud.

[Gjest xbellax]

Du vil det skal skje "noe" konkret, det er vel og bra... da må du handle/gjøre noe vettugt selv for å bli bedre. På bakgrunn av ditt innlegg ville jeg valgt samtaleterapi, sammen med egentrening. Du kan sitte å vente på at dagene skal bli bedre, men det blir de ikke med mindre du går aktivt inn og gjør noe med det selv. Slik jeg ser det har du endel tanker jeg tror det ville vært nyttig og befriende å få delt og etterhvert funnet mer trygghet i at det er ok å bare være "deg". Å spise medisiner uten noen form for samtaler, hvor også tankesettet/sjelen kan dras med i prosessen, ser jeg på som underlig.

Det du opplever med zoloft er vanlige bivirkninger som gir seg etter en viss tid.

[Gjest candlestick]

Du vil det skal skje "noe" konkret, det er vel og bra... da må du handle/gjøre noe vettugt selv for å bli bedre. På bakgrunn av ditt innlegg ville jeg valgt samtaleterapi, sammen med egentrening. Du kan sitte å vente på at dagene skal bli bedre, men det blir de ikke med mindre du går aktivt inn og gjør noe med det selv. Slik jeg ser det har du endel tanker jeg tror det ville vært nyttig og befriende å få delt og etterhvert funnet mer trygghet i at det er ok å bare være "deg". Å spise medisiner uten noen form for samtaler, hvor også tankesettet/sjelen kan dras med i prosessen, ser jeg på som underlig.

Det du opplever med zoloft er vanlige bivirkninger som gir seg etter en viss tid.

Jeg har hatt veldig mye samtaleterapi (5 år), og akkurat nå føler jeg meg for tappet til å klare mer av dette. Kanskje etterhvert.

[Gjest xbellax]

Jeg har hatt veldig mye samtaleterapi (5 år), og akkurat nå føler jeg meg for tappet til å klare mer av dette. Kanskje etterhvert.

det er fullt forstålig at du er lei samtaler. Du skriver at du vil det skal skje noe konkret -hva mener du med det. hva er det du vil skal skje?

om du ikke orker mer samtaler kan du kanskje intensivere egentreningen, usikker på hvor mye du orker for tiden -trener du noe, er kostholdet ditt bra/sunt, er du ute blant venner, egen tid etc etc

[willow]

det er fullt forstålig at du er lei samtaler. Du skriver at du vil det skal skje noe konkret -hva mener du med det. hva er det du vil skal skje?

om du ikke orker mer samtaler kan du kanskje intensivere egentreningen, usikker på hvor mye du orker for tiden -trener du noe, er kostholdet ditt bra/sunt, er du ute blant venner, egen tid etc etc

Treningen er vanskelig å motivere seg, men ellers har jeg i flere år fulgt "oppskriften" på et bedre liv. Sunn mat, sosialisering, gjøre ting man liker. være med gode venner. Faktum er at dette sliter meg ut. Jeg føler meg utslitt. Det jeg følte for av legen var ikke samtaler og medisin, men en pause fra presset om alt som må gjøres, inkludert for å ha det bedre. I flere år har jeg følt meg enormt sliten, men alltid måtte jobbe med enten meg selv, venners problemer, flytting, jobbsøking. Jeg husker jeg snakket med min gamle psykolog, før jeg flyttet, om dette for tre år siden. Og det har ikke blitt bedre. Det har bare alltid blitt litt mer sliten. Jeg har hatt mine ferier på tre dager og en uke, men i lengden/ etter noen dager i "vanlig liv" hjelper det desverre svært lite.

[Gjest xbellax]

Treningen er vanskelig å motivere seg, men ellers har jeg i flere år fulgt "oppskriften" på et bedre liv. Sunn mat, sosialisering, gjøre ting man liker. være med gode venner. Faktum er at dette sliter meg ut. Jeg føler meg utslitt. Det jeg følte for av legen var ikke samtaler og medisin, men en pause fra presset om alt som må gjøres, inkludert for å ha det bedre. I flere år har jeg følt meg enormt sliten, men alltid måtte jobbe med enten meg selv, venners problemer, flytting, jobbsøking. Jeg husker jeg snakket med min gamle psykolog, før jeg flyttet, om dette for tre år siden. Og det har ikke blitt bedre. Det har bare alltid blitt litt mer sliten. Jeg har hatt mine ferier på tre dager og en uke, men i lengden/ etter noen dager i "vanlig liv" hjelper det desverre svært lite.

Okei, skjønner litt mer nå. Har du vurdert å kanskje sykemelde deg en kortere periode og under den perioden forsøke å finne en løsning på hvordan du kan "snu" dette. En sykemelding er som kjent en svært kortvarig løsning men kanskje den kan gi deg en pause til å få samlet deg slik at du kan finne ut hvordan og hva som trengs å gjøres. Av og til kan man trenge litt tid, om så ikke mer enn et par dager, for å trekke pusten og få litt avstand -og dermed se noe klarere.

Fysisktrening er svært vanskelig, til tider umulig, å motivere seg til. Det går på ren vilje, ikke noe annet. Full forståelse at du opplever dette som uoverkommelig, men noe må du gjøre -og for meg virker det som om du har forsøkt endel ting uten verdens beste resultat.

Om du har gått i 5 år i terapi uten noe/lite resultat bør du kanskje vurdere en anne behandler? (vel vitende om at enkelte ting tar tid..)

[willow]

Okei, skjønner litt mer nå. Har du vurdert å kanskje sykemelde deg en kortere periode og under den perioden forsøke å finne en løsning på hvordan du kan "snu" dette. En sykemelding er som kjent en svært kortvarig løsning men kanskje den kan gi deg en pause til å få samlet deg slik at du kan finne ut hvordan og hva som trengs å gjøres. Av og til kan man trenge litt tid, om så ikke mer enn et par dager, for å trekke pusten og få litt avstand -og dermed se noe klarere.

Fysisktrening er svært vanskelig, til tider umulig, å motivere seg til. Det går på ren vilje, ikke noe annet. Full forståelse at du opplever dette som uoverkommelig, men noe må du gjøre -og for meg virker det som om du har forsøkt endel ting uten verdens beste resultat.

Om du har gått i 5 år i terapi uten noe/lite resultat bør du kanskje vurdere en anne behandler? (vel vitende om at enkelte ting tar tid..)

Jeg vurderte sykmelding, men jeg turde ikke foreslå det hos legen. Jeg sa bare, om igjen og om igjen, hvor sliten jeg var.

Prøver å trene litt, men det blir ikke mye. Hadde en periode hvor jeg trente to ganger uka, men så mista jeg en jobb jeg satte høyt (kort kontrakt som ikke ble fornyet, visstnok pga budsjett), og alt bare falt sammen.

Jeg har hatt tre forskjellige behandlere på sju årene (fem om man ikke regner med årene mellom hver behandler). Den første hjalp meg å bli selvstendig økonomisk, den andre hjalp meg gjennom studier og å oppnå kreative mål (skriving), og veldig mye i hverdagslige problemer. Den siste gjorde meg mer bevisst på hvorfor jeg er som jeg er, og hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, og så lenge jeg gikk hos henne klarte jeg å holde meg selv i litt sjakk, til og med være godt mot meg selv. Det triste med den siste er at hun hadde sånn hastverk med meg. Med en gang jeg fungerte bra nok, i hennes øyne,v ar terapien over. Begge gangene dette skjedde brøt jeg rett sammen igjen, men den siste gangen avsluttet vi terapien etter en time etter "sammenbruddet". Jeg føler at det jeg trenger nå er å finne selvtillit via meg selv, ikke i forhold til jobb, utdannelse, agering med venner/kolleger og alt sånn. Jeg føler jeg har fikset det meste, bortsett fra hvordan jeg utsletter og ødelegger meg selv.