Psykiatrien

[Gjest Hva er det for no tull??]

I psykiatrien skal man ikke ha noen drømmer. Man skal ikke ta utdanning, man skal ikke ha forhåpninger om å jobbe. Det skal i så fall være en jobb som er så enkel at man holder på å dø av kjedsomhet. Ikke skal man drømme om å få barn, bli gift eller leve et vanlig liv. Og faller man litt utenfor det som er helt A4 er man i hvert fall ikke frisk!

Aller helst skal man være strålende fornøyd med å tilbringe resten av livet på et kommunalt tilbud på et dagsenter fullt med andre psyke, der man spiser kake og hekler grytelapper dag ut og dag inn, og ta sine medisiner uten å protestere.

Hva er det for et liv???

[Gjest Jordbærpiken]

Man kan av og til få den følelsen. Men da er man kanskje i kontakt med litt feil folk.

Men jeg tror ikke at de egentlig mener dette, de som sender ut slike signaler. Det er jo en grunn til at man tar i mot hjelp, det er jo for å bli bedre og mestre ting.

Ikke la deg dupere av dette, det virker som om du er sint. Sinne er konstruktivt. Det er bra. Fordi det er håp, vil man så kan man. Det tar bare litt tid.

[ftmffm]

Heldigvis har jeg funnet behandlere som har skjønt at hele poenget med å gå til behandling er å få et liv verdt å leve. For å få det må man finne ut hva som er viktig for en selv og jobbe ut i fra det. Når målet er nådd trenger man ikke psykiatrien lenger.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, dette er bare tull.

Selvsagt skal en ha mål og drømmer om et godt liv.

[Gjest bipolarII... jeg visst]

Det er store variasjoner på behandlere i psykiatrien. Som relativt nydiagnostisert med en kronisk lidelse, har jeg erfart to innfallsvinkler.

Den ene som ser deg ut over en diagnose, som ser helheten i deg som menneske, ressursene dine og hvor man kan nå i livet innenfor de forutsetninger man har. Inn i den siste bolken ligger både evner/anlegg, innsikt, de positive sidene ved sykdommen og de innskrenkninger den har og hvilke og grep man kan ta for å forebygge.

Den andre, "kikkertsyneren" der du kun diagnosen. Som ironisk nok fortolker og ser slik et deprimert menneske gjør, som maler i svart fremfor i ulike nyanser av gråtoner. Defekter, begrensninger og mangler er det som blir vektlagt.

I mitt yrke er jeg vant med å sitte på andre siden av bordet. Noen ganger kjenner jeg at jeg har lyst til røske sistnevnte behandler opp med roten ved å be om å bytte posisjoner. Hvordan ville behandleren opplevd det om jeg utelukkende ville trukket frem mindre fordelaktige sider og forespurt om (normale) livshendelser der h*n hadde møtt motbør? Hvor oppløftende ville vedkommende følt seg etter timen?Hvor forutinntatt ville han følt jeg var? For ikke å snakke om hvordan en slik væremåte fra min side ville innvirket på vedkommende over tid... For hvor oppsykende(nedpsykende virker slik dysterhet og pessimisme i grunn? Hvor mye gavn/skade kan "behandlingen" gi?

For alle mennesker er det viktig å ha noe å strekke seg mot. Ikke minst å få noen som ser deg på både godt og på vondt. Ellers blir det vanskeligere å beholde en selvrespekt og tro på/motivasjon i at det nytter å oppsøke og fortsette og motta slik assistanse.

Målet må vel være at man skal føle at man er seg selv nok og kan leve et meningsfullt og godt liv? Kikkertsynterapi tror jeg at får pasienter til å "stivne" i sitt sykdomsbilde og gjør mer skade enn gavn.

[Gjest who cares who i am]

Ja, dette er bare tull.

Selvsagt skal en ha mål og drømmer om et godt liv.

ser ut som om du er en av de gode på dette feltet,mage som kun ser svart og hvitt,dessverre!!føler mine psykologtimer gjør meg mer deppa(er nemlig ikke deprimert,går der av andre grunner)

[Gjest Hva er det for no tull??]

Det er store variasjoner på behandlere i psykiatrien. Som relativt nydiagnostisert med en kronisk lidelse, har jeg erfart to innfallsvinkler.

Den ene som ser deg ut over en diagnose, som ser helheten i deg som menneske, ressursene dine og hvor man kan nå i livet innenfor de forutsetninger man har. Inn i den siste bolken ligger både evner/anlegg, innsikt, de positive sidene ved sykdommen og de innskrenkninger den har og hvilke og grep man kan ta for å forebygge.

Den andre, "kikkertsyneren" der du kun diagnosen. Som ironisk nok fortolker og ser slik et deprimert menneske gjør, som maler i svart fremfor i ulike nyanser av gråtoner. Defekter, begrensninger og mangler er det som blir vektlagt.

I mitt yrke er jeg vant med å sitte på andre siden av bordet. Noen ganger kjenner jeg at jeg har lyst til røske sistnevnte behandler opp med roten ved å be om å bytte posisjoner. Hvordan ville behandleren opplevd det om jeg utelukkende ville trukket frem mindre fordelaktige sider og forespurt om (normale) livshendelser der h*n hadde møtt motbør? Hvor oppløftende ville vedkommende følt seg etter timen?Hvor forutinntatt ville han følt jeg var? For ikke å snakke om hvordan en slik væremåte fra min side ville innvirket på vedkommende over tid... For hvor oppsykende(nedpsykende virker slik dysterhet og pessimisme i grunn? Hvor mye gavn/skade kan "behandlingen" gi?

For alle mennesker er det viktig å ha noe å strekke seg mot. Ikke minst å få noen som ser deg på både godt og på vondt. Ellers blir det vanskeligere å beholde en selvrespekt og tro på/motivasjon i at det nytter å oppsøke og fortsette og motta slik assistanse.

Målet må vel være at man skal føle at man er seg selv nok og kan leve et meningsfullt og godt liv? Kikkertsynterapi tror jeg at får pasienter til å "stivne" i sitt sykdomsbilde og gjør mer skade enn gavn.

Mye fornuftig i det innlegget. Takk!

[fluxing]

Sier du i fra/ skriver brev om at "behandlingen" gjør deg dårligere?