Jeg mistet min far..

[Gjest Androdine]

Vi var et radarpar. Pappa og jeg. Jeg elsket han, jeg så opp til han. Han var så vakker. Jeg ville fulgt han til helvete om nødvendig. Jeg var skikkelig pappajente. Så forsvant han i intet. Han trakk seg unna, han avfeide meg og jeg forsto ingenting. Min mor var fjern, jeg savner han virkelig. Hvorfor gjorde du det pappa? hvorfor sier du så mye stygt til meg nå? Hvorfor skjeller du meg ut? hvorfor er jeg ikke god nok i dine øyne? Hvorfor begynte du å gjøre narr av meg når jeg var lei meg eller sint? HVA skjedde? Skjedde det noe mellom oss du ikke taklet? Ble våre roller ombyttet, var det sånn at jeg måtte begynne å ta vare på deg i stedet? Jeg tråkket på glass skår, jeg gjorde alt jeg kunne for at du skulle være glad. Jeg gjorde alt jeg kunne for at du og mamma ikke skulle krangle. Jeg gjorde alt jeg kunne for å muntre deg opp, jeg gjorde alt for at du ikke skulle bli sint...Du begynte å bli så sint..så sint..jeg forsto ikke hvorfor du var det, jeg følte jeg var ansvarlig, det KUNNE IKKE bli vanskelig hjemme..og det ble det, så var det min feil..jeg stilte meg mellom deg og mor da dere kranglet..jeg prøvde å skille dere...

Pappa..hvor er du? hvorfor har du forandret deg sånn? Hvem er du under skallet ditt? hva har såret deg sånn? Hvorfor kaller du meg dum og udugelig? skjønner du kke at jeg en gang elsket og forgudet deg over alt på jord?

jeg ble alene og jeg fant en annen..og han fylte den rollen jeg lengtet etter i mange år..og så forsvant han også..

Jeg kan ikke la noen forlate meg igjen..må unngå det..for enhver pris...

[petrine]

Det er på tide å innstille seg på å bli voksen. Du er ikke lenger et barn, og oppnår intenting ved å fantasere om å få stillet barnets behov.

[Gjest AnnaMolina]

Jeg svarer nå bare utifra meg selv.-) Slik jeg alltid gjør.

Jeg har også kjent på denne følelsen.

Når barnet føler seg avvist så er det livstruende. Barnet kan ikke overleve om foreldrene avviser det. Jeg trodde nesten at jeg kom til å dø. Ikke med hodet, men med følelsene i kroppen.

Jeg oppdaget i terapi min egen 4 åring rope etter mamma. Hun (4 åringen) finnes inne i meg ett sted.

For mitt vedkommende så har jeg turt å bruke tid på å kjenne etter på dette. Jeg har vært engstelig for å knytte meg til folk pga av den faren som ligger i å bli forlatt.

Jeg har lært masse. Dessuten. Akkurat når du er i følelsen så føles det ut som om det skal vare evig. Men det går over.-)

Jeg har lært meg til å stå i følelsen og ikke tillate meg selv å strekke og strekke meg etter menn som ikke mener det alvorlig med meg likevel.

Jeg hadde mange småforhold en liten stund. Jeg kjente på følelsen og sa: Nei jeg tror vi avslutter her. Dette fører ikke noe sted likevel.

Jeg tror at for mitt vedkommende så har jeg bestemt meg for at dette er en gammel følelse og at jeg har tatt skrittet bort fra det.

Når jeg senere kjenner på følelsen av avvisning så sier jeg til meg selv. De andre har rett til å avvise meg.

Vet ikke om du føler at jeg svarte litt på det du skrev eller om jeg bare forsvant inn i min egen historie.

[Gjest twin1]

Det er på tide å innstille seg på å bli voksen. Du er ikke lenger et barn, og oppnår intenting ved å fantasere om å få stillet barnets behov.

Noen ganger er livet hardt å se ansikt til ansikt. Men til slutt må man innse at foreldrene er sånn, man kan ikke forandre dem, må slutte å drømme om at sånn og sånn kunne det ha vært, slutte å bruke energi på dette.

Lær deg å stå på egne ben. Jeg tenker sånn at jeg klarer meg selv, jeg spiser selv, tjener penger, har leilighet. Foreldrene mine kommer ikke på besøk til meg (de er meget spesielle). Men jeg har godtatt at sånn er det, jeg kommer aldri til å få noe hjelp ifra den kanten, heller ikke ifra søsknene mine. Men jeg overlever likevel. Selvsagt er det litt sårt og jeg har vært veldig forbannet, men tror dette er en prosess som går seg til etterhvert. Jeg godtar nå at det må være sånn. Bruker heller tiden på snille mennesker som jeg bryr meg om og som bryr seg om meg.

[frosken]

Jeg svarer nå bare utifra meg selv.-) Slik jeg alltid gjør.

Jeg har også kjent på denne følelsen.

Når barnet føler seg avvist så er det livstruende. Barnet kan ikke overleve om foreldrene avviser det. Jeg trodde nesten at jeg kom til å dø. Ikke med hodet, men med følelsene i kroppen.

Jeg oppdaget i terapi min egen 4 åring rope etter mamma. Hun (4 åringen) finnes inne i meg ett sted.

For mitt vedkommende så har jeg turt å bruke tid på å kjenne etter på dette. Jeg har vært engstelig for å knytte meg til folk pga av den faren som ligger i å bli forlatt.

Jeg har lært masse. Dessuten. Akkurat når du er i følelsen så føles det ut som om det skal vare evig. Men det går over.-)

Jeg har lært meg til å stå i følelsen og ikke tillate meg selv å strekke og strekke meg etter menn som ikke mener det alvorlig med meg likevel.

Jeg hadde mange småforhold en liten stund. Jeg kjente på følelsen og sa: Nei jeg tror vi avslutter her. Dette fører ikke noe sted likevel.

Jeg tror at for mitt vedkommende så har jeg bestemt meg for at dette er en gammel følelse og at jeg har tatt skrittet bort fra det.

Når jeg senere kjenner på følelsen av avvisning så sier jeg til meg selv. De andre har rett til å avvise meg.

Vet ikke om du føler at jeg svarte litt på det du skrev eller om jeg bare forsvant inn i min egen historie.

Jeg synes du skrev om dette temaet på en god og innsiktsfull måte. Det har vært flere debatter her inne de siste ukene som har berørt dette med å kunne forholde seg til sterke behov fra barndom uten å la seg styre av dem. Jeg tror det er nyttig å ha det klart for seg at ikke alle behov kan dekkes, selv om det er urettferdig at mennesker opplever så ulik grad av god ivaretagelse i sårbare perioder av livet og da særlig i tidlig barndom.

Jeg synes særlig det at du sa til deg selv at andre har rett til å avvise var fasinerende. Jeg forestiller meg at du på en måte snakker barnet i deg litt til rette slik at hun ikke blir så forurettet når andre ikke gjør som hun egentlig synes de burde. Synes dette var et godt eksempel på en konstruktiv indre dialog:-)

[Gjest AnnaMolina]

Jeg synes du skrev om dette temaet på en god og innsiktsfull måte. Det har vært flere debatter her inne de siste ukene som har berørt dette med å kunne forholde seg til sterke behov fra barndom uten å la seg styre av dem. Jeg tror det er nyttig å ha det klart for seg at ikke alle behov kan dekkes, selv om det er urettferdig at mennesker opplever så ulik grad av god ivaretagelse i sårbare perioder av livet og da særlig i tidlig barndom.

Jeg synes særlig det at du sa til deg selv at andre har rett til å avvise var fasinerende. Jeg forestiller meg at du på en måte snakker barnet i deg litt til rette slik at hun ikke blir så forurettet når andre ikke gjør som hun egentlig synes de burde. Synes dette var et godt eksempel på en konstruktiv indre dialog:-)

Takk.-)

Det er jo en meget vanskelig følelse dette og krever en del tid å få kontroll på. Jeg tror ikke man bare kan si: Stop it.

Hadde vært deilig om det var slik. Alle vanskligheter og dumme ting man gjør...hehe.

Men man kan komme til det punktet hvor en har styrt så mye rundt med disse følelsene at man får kontroll. Både intellektuelt og følelsesmessig.

[frosken]

Takk.-)

Det er jo en meget vanskelig følelse dette og krever en del tid å få kontroll på. Jeg tror ikke man bare kan si: Stop it.

Hadde vært deilig om det var slik. Alle vanskligheter og dumme ting man gjør...hehe.

Men man kan komme til det punktet hvor en har styrt så mye rundt med disse følelsene at man får kontroll. Både intellektuelt og følelsesmessig.

Jeg tror heller ikke at man kan få oversikt og kontroll sånn helt momentant - men det hjelper å ha som mål å få det til, i stedenfor å hige etter å få dekket et behov som ikke kan dekkes på en konstruktiv måte. Og enkelte ting kan man også kort og godt nekte seg selv.

[Gjest AnnaMolina]

Jeg tror heller ikke at man kan få oversikt og kontroll sånn helt momentant - men det hjelper å ha som mål å få det til, i stedenfor å hige etter å få dekket et behov som ikke kan dekkes på en konstruktiv måte. Og enkelte ting kan man også kort og godt nekte seg selv.

Enig i det.

For meg så trengte jeg faktisk tid for å få en intellektuell forståelse. Jeg snudde ting på hodet og så på hvordan dette trekket kommer frem i mange sammenhenger.

Var jeg rasende f.eks så bare gikk jeg....

Jeg tenkte over konsekvensen av å si til seg selv:

Jeg er blitt tukla så mye med at jeg aldri aldri skal la noe få tukle med meg igjen.

Så mye mottstridene og like feil begge deler.

Å få lov til utforske dette feltet helst sammen med en dyktig terapeut tror jeg er nødvendig.

Da tror jeg pekefingeren bare øker den enorme skamfølelsen av å ikke mestre og er lite hensiktsmessig.

Men jeg har nektet meg jeg. Sittet hjemme hele dager og hatt det vondt. Men for meg så går alt over.

[Gjest AnnaMolina]

Enig i det.

For meg så trengte jeg faktisk tid for å få en intellektuell forståelse. Jeg snudde ting på hodet og så på hvordan dette trekket kommer frem i mange sammenhenger.

Var jeg rasende f.eks så bare gikk jeg....

Jeg tenkte over konsekvensen av å si til seg selv:

Jeg er blitt tukla så mye med at jeg aldri aldri skal la noe få tukle med meg igjen.

Så mye mottstridene og like feil begge deler.

Å få lov til utforske dette feltet helst sammen med en dyktig terapeut tror jeg er nødvendig.

Da tror jeg pekefingeren bare øker den enorme skamfølelsen av å ikke mestre og er lite hensiktsmessig.

Men jeg har nektet meg jeg. Sittet hjemme hele dager og hatt det vondt. Men for meg så går alt over.

Jeg kunne med andre ord både opptre som klamrende og som avisende. Det var ikke balanse i dette.

[PieLill]

Når man mister noen man er glad i, enten det er på den ene eller den andre måten, vil man nødvendigvis gå gjennom en sorg. Så er det på tide å lære seg å leve uten den man mistet. Som regel går jo de to prosessene litt om hverandre, sorgen og nyorienteringen. Det viktige er at sorgen får blekne bit for bit.

Om man erstatter sorg og nyorientering med å prøve å finne en erstatter for den man har mistet, får man som regel problemer. For det første finnes det aldri noen fullgod erstatning. For det andre kommer man i en situasjon der man blir desperat avhengig av andre. Da er man fritt villt for de som vil utnytte, slik du ble.

Min første mann døde da jeg var ganske ung. Det jeg ønsket meg aller mest der og da var en ny mann til å fylle hans plass med en gang. I dag er jeg sjeleglad det ikke ble slik, men at jeg fant en trygghet i meg selv først. Jeg var ikke klar til å gå inn i et sunt forhold til noen mann før jeg også kunne leve uten mann.

I sorgen. Prøv forsiktig å strekk blikket mot løsningene som også er der.

mvh

[cathlin]

Jeg svarer nå bare utifra meg selv.-) Slik jeg alltid gjør.

Jeg har også kjent på denne følelsen.

Når barnet føler seg avvist så er det livstruende. Barnet kan ikke overleve om foreldrene avviser det. Jeg trodde nesten at jeg kom til å dø. Ikke med hodet, men med følelsene i kroppen.

Jeg oppdaget i terapi min egen 4 åring rope etter mamma. Hun (4 åringen) finnes inne i meg ett sted.

For mitt vedkommende så har jeg turt å bruke tid på å kjenne etter på dette. Jeg har vært engstelig for å knytte meg til folk pga av den faren som ligger i å bli forlatt.

Jeg har lært masse. Dessuten. Akkurat når du er i følelsen så føles det ut som om det skal vare evig. Men det går over.-)

Jeg har lært meg til å stå i følelsen og ikke tillate meg selv å strekke og strekke meg etter menn som ikke mener det alvorlig med meg likevel.

Jeg hadde mange småforhold en liten stund. Jeg kjente på følelsen og sa: Nei jeg tror vi avslutter her. Dette fører ikke noe sted likevel.

Jeg tror at for mitt vedkommende så har jeg bestemt meg for at dette er en gammel følelse og at jeg har tatt skrittet bort fra det.

Når jeg senere kjenner på følelsen av avvisning så sier jeg til meg selv. De andre har rett til å avvise meg.

Vet ikke om du føler at jeg svarte litt på det du skrev eller om jeg bare forsvant inn i min egen historie.

Jeg likte også den - "de andre har rett til å avvise meg".

*tyvlåne*

[Gjest kvinne 46]

Eg hadde også dette barnet som dominerte i meg. Etter kvart så bad eg mammaen i meg ta seg av barnet, og gi barnet det det trengte. Eg "såg" mammaen ta rundt barnet og love å passe på det. Mammaen tok seg av barnet, og barnet trengte ikkje gråte lenger :-)

[Gjest Androdine]

Jeg kunne med andre ord både opptre som klamrende og som avisende. Det var ikke balanse i dette.

Kjenner meg igjen i det. Jeg kan være svært avisende, men dersom jeg utvikler et nært forhold, kan jeg bli klamrende. Så jeg har sluttet å utvikle nære forhold over en viss grense, fordi jeg vet at jeg blir klamrende og det blir bare vondt og smertefullt. Jeg har mange rare og merkelige følelser jeg ikke helt får kontroll over. Jeg føler mye skam, skam på så mange plan. Skam over kroppen min, skam over at jeg sliter, og skam over at jeg ikke bare klarer å "ta meg sammen" - altså å jobbe fullt, være blid, slanke meg, osv..

Jeg er ikke flink til å være snill med meg selv. Men i det siste har en del skrekkbilder dukket opp inni meg..drømmer osv..som er svært skremmende..en slags reaktivisering av alt det vondt..og det er sterkt også..vanskelig å få orden i kaoset..men håper det er overgangen til noe bedre..

[Gjest Androdine]

Når man mister noen man er glad i, enten det er på den ene eller den andre måten, vil man nødvendigvis gå gjennom en sorg. Så er det på tide å lære seg å leve uten den man mistet. Som regel går jo de to prosessene litt om hverandre, sorgen og nyorienteringen. Det viktige er at sorgen får blekne bit for bit.

Om man erstatter sorg og nyorientering med å prøve å finne en erstatter for den man har mistet, får man som regel problemer. For det første finnes det aldri noen fullgod erstatning. For det andre kommer man i en situasjon der man blir desperat avhengig av andre. Da er man fritt villt for de som vil utnytte, slik du ble.

Min første mann døde da jeg var ganske ung. Det jeg ønsket meg aller mest der og da var en ny mann til å fylle hans plass med en gang. I dag er jeg sjeleglad det ikke ble slik, men at jeg fant en trygghet i meg selv først. Jeg var ikke klar til å gå inn i et sunt forhold til noen mann før jeg også kunne leve uten mann.

I sorgen. Prøv forsiktig å strekk blikket mot løsningene som også er der.

mvh

Det er vondt å innse at jeg kanskje ble utnyttet..av en jeg forgudet..av en som rett og slett var Gud for meg en slags stjerne som jeg levde etter i mange år..nå er bildet i ferd med å sprekke og det har oppstått et slags vakum, så trigger panikken. I og med at jeg ikke vet hvordan det er å bare være frisk, så har jeg problemer med å tro på at jeg kan klare det, være selvstendig og være sterk. Har ikke så mye å "stå på" som gjør det tryggere for meg å komme tilbake til livet. Jeg lar ikke meg selv henfalle helt til disse følelsene, men nå for tiden så er de i bakhodet mitt hele tiden og minner meg på mange ting som har vært vondt.

Og det er merkelig. Plutselig kan en liten ting utløse minner om situasjoner fra tidligere. Og minnene blir så sterke at jeg husker bedre enn noengang før. Det er seperasjonsangst fra alle stadier av livet mitt. Fra jeg var bare noen år, til inntil noen år siden. Den er som en stor, brennende svovelbit som brenner seg fast i hjernen min. Det er vanskelig å stå i det, når det er sånn. Men kanskje det blir lettere å stå i det når jeg får erfaring av å klare det, gang på gang, denne gangen uten medisiner...

[frosken]

Det er vondt å innse at jeg kanskje ble utnyttet..av en jeg forgudet..av en som rett og slett var Gud for meg en slags stjerne som jeg levde etter i mange år..nå er bildet i ferd med å sprekke og det har oppstått et slags vakum, så trigger panikken. I og med at jeg ikke vet hvordan det er å bare være frisk, så har jeg problemer med å tro på at jeg kan klare det, være selvstendig og være sterk. Har ikke så mye å "stå på" som gjør det tryggere for meg å komme tilbake til livet. Jeg lar ikke meg selv henfalle helt til disse følelsene, men nå for tiden så er de i bakhodet mitt hele tiden og minner meg på mange ting som har vært vondt.

Og det er merkelig. Plutselig kan en liten ting utløse minner om situasjoner fra tidligere. Og minnene blir så sterke at jeg husker bedre enn noengang før. Det er seperasjonsangst fra alle stadier av livet mitt. Fra jeg var bare noen år, til inntil noen år siden. Den er som en stor, brennende svovelbit som brenner seg fast i hjernen min. Det er vanskelig å stå i det, når det er sånn. Men kanskje det blir lettere å stå i det når jeg får erfaring av å klare det, gang på gang, denne gangen uten medisiner...

Jeg er ikke i tvil om at det er mulig for deg å få et ok liv. Det er bra at bildet av "guddommen" sprekker - for uansett om man kaller det et overgrep, uprofesjonelt eller uetisk - så har det vært destruktivt for din utvikling.

Det er mulig å komme videre, å få en annen tilværelse. Men du trenger nok gradvis å endre fokuset litt; men det at du er motivert for å komme deg gjennom vanskelige faser er et steg i riktig retning. Og så er jeg glad for at du har kommet så langt at du snakker med din nye behandler om den destruktive relasjonen og sorgen over tapet.

[Gjest AnnaMolina]

Kjenner meg igjen i det. Jeg kan være svært avisende, men dersom jeg utvikler et nært forhold, kan jeg bli klamrende. Så jeg har sluttet å utvikle nære forhold over en viss grense, fordi jeg vet at jeg blir klamrende og det blir bare vondt og smertefullt. Jeg har mange rare og merkelige følelser jeg ikke helt får kontroll over. Jeg føler mye skam, skam på så mange plan. Skam over kroppen min, skam over at jeg sliter, og skam over at jeg ikke bare klarer å "ta meg sammen" - altså å jobbe fullt, være blid, slanke meg, osv..

Jeg er ikke flink til å være snill med meg selv. Men i det siste har en del skrekkbilder dukket opp inni meg..drømmer osv..som er svært skremmende..en slags reaktivisering av alt det vondt..og det er sterkt også..vanskelig å få orden i kaoset..men håper det er overgangen til noe bedre..

Jeg har lit dårlig tid. så jeg svarer lit fort nå. Det er en fin artikkel om skam på www.psykologibanken.com

[Gjest AnnaMolina]

Kjenner meg igjen i det. Jeg kan være svært avisende, men dersom jeg utvikler et nært forhold, kan jeg bli klamrende. Så jeg har sluttet å utvikle nære forhold over en viss grense, fordi jeg vet at jeg blir klamrende og det blir bare vondt og smertefullt. Jeg har mange rare og merkelige følelser jeg ikke helt får kontroll over. Jeg føler mye skam, skam på så mange plan. Skam over kroppen min, skam over at jeg sliter, og skam over at jeg ikke bare klarer å "ta meg sammen" - altså å jobbe fullt, være blid, slanke meg, osv..

Jeg er ikke flink til å være snill med meg selv. Men i det siste har en del skrekkbilder dukket opp inni meg..drømmer osv..som er svært skremmende..en slags reaktivisering av alt det vondt..og det er sterkt også..vanskelig å få orden i kaoset..men håper det er overgangen til noe bedre..

Jeg syns at det å utrykke seg. Selv om det er vonde og infantile tanker. Det å utrykke de og ta ett skritt tilbake å kikke på de isteden for å bare la de romstere inne i seg er nyttig.

Jeg sa til psykologen min. Jeg vil bare bli elsket betingelsesløst. Jeg er lei av alle disse kravene og prstasjonene som blir knyttet til kjærlighet. Jeg visste jo svaret selv. Å bli elsket betingelsesløst slik som en mor elsker sitt barn....det toget er gått for meg. Jeg kan ikke kreve det eller forvente å få det.

En psykoterapeut sa til meg: Du kan aldri forvente at din famlie vil støtte deg så GLEM DEM:

Slike setninger har hjolpet meg.

Selv om det er bittert når jeg virkelig trenger hjelp og står der alene....

Utveksler gjerne tanker om dette.

ikke skam deg! Å stå i angsten og fortvilelsen er så tøft at du bør heller være stolt av deg selv. Se på f.eks en vanlig røyker. Han orker ikke å slutte pga noen puslete abstinenser.

Du har ingenting å skamme deg over. Håper psykiateren din klarer å se deg!

[Gjest Androdine]

Jeg er ikke i tvil om at det er mulig for deg å få et ok liv. Det er bra at bildet av "guddommen" sprekker - for uansett om man kaller det et overgrep, uprofesjonelt eller uetisk - så har det vært destruktivt for din utvikling.

Det er mulig å komme videre, å få en annen tilværelse. Men du trenger nok gradvis å endre fokuset litt; men det at du er motivert for å komme deg gjennom vanskelige faser er et steg i riktig retning. Og så er jeg glad for at du har kommet så langt at du snakker med din nye behandler om den destruktive relasjonen og sorgen over tapet.

Tusen takk for svar, frosken. Ja, han psykiateren begynte forsiktig å spør meg om denne relasjonen, og jeg fortalte. Da jeg fortalte var jeg som en kald fisk, men da tiden var i ferd med å renne ut, kjente jeg at noe var i ferd med å bygge seg opp inne i meg. Og denne ganger var det to uker til neste time.

Nå skal jeg dit igjen på onsdag, og jeg vil snakke litt om mine reaksjoner i det siste. Jeg må på en eller annen måte gjøre det forståelig, for på den måten kan jeg holde det ut. Hvis jeg vet at det er et skritt på veien, så er det til å holde ut. Hvis det er total regresjon uten mening, så er det verre..

Det er godt at du sier du tror jeg kan få et ok liv. Alle sier det til meg, og jeg kan ikke forstå hva andre "ser" som jeg ikke ser.

Det som skjer nå, er at jeg i alle fall er i ferd med å kartlegge følesene mine, tenke ute teknikker osv. I mange år gikk jeg rundt i en slags medisintåke hvor jeg til slutt ble så likegyldig at jeg bøttet innpå med alkohol og piller. Ble så innlagt på sykehus, noe som var en lærepenge i seg selv. Jeg ble så innlagt på psyk.avd hvor de plukket bort de fleste medisinene jeg gikk på. Det førte til at jeg nå i dag kjenner på følelser som virker "gamle" og det er ganske demotiverende. Samtidig forstår jeg jo at dette er logisk og at det måtte komme.

Da "ledestjernen" min forsvant, så turte jeg ikke fortelle det til noen, for jeg var redd noen skulle "angi" han. Løsningen ble store mengder B-preparater, og ingen kjente meg igjen. Det førte til en innleggelse, og avdelingen gav beskjed til legen min om at jjeg ikke skulle ha mer piller av den sort. Det være helt for jævlig å klare seg uten, og noen måneder drakk jeg mye alkohol for å kompensere. Nå klarer jeg ikke alkohol lenger, ytterst sjelden. Jeg tror det er fordi de medisinene jeg sto på fikk meg til å tåle mer alkohol. Sånn fra gammelt av har jeg aldri tålt noe særlig alko. Så nå drikker jeg omtrent aldri.

Så rusen som flukt, er oxo borte Han er borte og jeg er tvunget til å finne styrke i meg selv. men det er oxo veldig skremmende når jeg opplever meg selv som "tom" eller "uten substans"...det er DA jeg får panikk, får hva skal jeg gjøre nå, for å få en følelse av en konstans, eller et "hjem" i form av kroppen min? Jeg skjønner nå at for meg så har det meste vært utflytende, og jeg har liksom glemt at jeg har en kropp. Muskelspenninger pga angst, men mulig disse hadde en funksjon, slik at jeg kunne kjenne kroppen min.

Vet ikke jeg, men jeg håper at jeg kommer ut av den andre enden med hodet over vann. Det er ekkelt å bli slukt av følelsene til en treåring, som var helt hjelpeløs, redd og uten språk. Jeg har ofte følt i det siste at jeg har ropt og skreket etter hjelp, uten at en lyd har kommet ut av munnen min.

Jeg har prøvd å sette ord på den "språkløse" treåringen, men det blir begreper som ikke er vanlig i dagligspråket. Som feks "slukt i et vakum", eller "slukt av noe stort, mørkt og farlig" osv..folk kan fort tro at en er riv ruskende gal..

Det hjelper meg masse å skrive her inne, i tillegg til å skrive i dagboka mi i alle fall..håper at dette bare er en periode som går over og at jeg kan klare å sette ting mer på plass etterhvert og bli selvstendig og sterk inne i meg. Jeg bør vel bli det, etter å ha overlevd sånne perioder uten noen krykker, vel?

[Gjest Androdine]

Jeg syns at det å utrykke seg. Selv om det er vonde og infantile tanker. Det å utrykke de og ta ett skritt tilbake å kikke på de isteden for å bare la de romstere inne i seg er nyttig.

Jeg sa til psykologen min. Jeg vil bare bli elsket betingelsesløst. Jeg er lei av alle disse kravene og prstasjonene som blir knyttet til kjærlighet. Jeg visste jo svaret selv. Å bli elsket betingelsesløst slik som en mor elsker sitt barn....det toget er gått for meg. Jeg kan ikke kreve det eller forvente å få det.

En psykoterapeut sa til meg: Du kan aldri forvente at din famlie vil støtte deg så GLEM DEM:

Slike setninger har hjolpet meg.

Selv om det er bittert når jeg virkelig trenger hjelp og står der alene....

Utveksler gjerne tanker om dette.

ikke skam deg! Å stå i angsten og fortvilelsen er så tøft at du bør heller være stolt av deg selv. Se på f.eks en vanlig røyker. Han orker ikke å slutte pga noen puslete abstinenser.

Du har ingenting å skamme deg over. Håper psykiateren din klarer å se deg!

Tusen takk for svar, AnnaMolina, det er godt å vite at jeg ikke er alene, selv om jeg ikke unner noen andre å ha det sånn.

For meg er det viktig å bruke tid, det er også viktig å sette ord på hvordan det er. Det hjelper i lengden det oxo. Jeg har en språkløs treåring inne i meg som roper etter hjelp. Da må jeg sette ord på dette og på den måten hjelpe treåringen til å sette ting på plass.

Jeg har mange ekle drømmer. Det er bilder som på en måte flimrer forbi, som tilsynelatende ikke har noen mening. Det kan oxo være bilder fra da jeg var liten og ikke kunne "feste" opplevelsene med ord. Det er skremmende nok i seg selv. Jeg opplever også en del sånne bilder i våken tilstand, som utløser sterke reaksjoner inne i meg. Feks sol og hvit snø kan få meg til å gå helt i motsatt ende av vateren. Eller en lukt, eller bilde av en sjø osv, i bestemte situasjoner.

Da er det sååå forløsende å kunne ta en pille og få det bra. DET er vel grunnen til at psykiatern nekter meg sånne piller. Jeg kan bli rasende sint på han (men prøver å fatte meg da, hehe) men han er bare kjempesteil. Føler meg kastet til ulvene.

Jeg har oxo oppdaget at når jeg er psykisk dårlig, så blir jeg vanvittig fysisk dårlig oxo. Svetter, fryser, muskelsmerter, tungpustet, kroppen min blir tung som en stein.

Når jeg klarer å bearbeide litt og se lys i tunellen, så er det som om kroppen blir 40 kg lettere..hehe..

Det viktigste for meg er å lande med bena på jorda, føle at jeg har grunn under meg og ikke bare svever langt der oppe i det blå. Utfordringen min blir å finne mening i de små tingene rundt meg, og begynne å bo i min egen kropp..

Jeg skjønner at du har vært gjennom noe av det samme..jeg er kjempeglad for at du deler erfaringene dine her. Skriv gjerne mer om det, om du orker..

Håper du får en fin dag og at det er sol der du er..

*liten klem om du vil*

[Gjest Androdine]

Jeg har lit dårlig tid. så jeg svarer lit fort nå. Det er en fin artikkel om skam på www.psykologibanken.com

Tusen takk for tips!! Skal sjekke det med det samme