Jeg mistet min far..

[Gjest kvinne 46]

Tusen takk for svar, frosken. Ja, han psykiateren begynte forsiktig å spør meg om denne relasjonen, og jeg fortalte. Da jeg fortalte var jeg som en kald fisk, men da tiden var i ferd med å renne ut, kjente jeg at noe var i ferd med å bygge seg opp inne i meg. Og denne ganger var det to uker til neste time.

Nå skal jeg dit igjen på onsdag, og jeg vil snakke litt om mine reaksjoner i det siste. Jeg må på en eller annen måte gjøre det forståelig, for på den måten kan jeg holde det ut. Hvis jeg vet at det er et skritt på veien, så er det til å holde ut. Hvis det er total regresjon uten mening, så er det verre..

Det er godt at du sier du tror jeg kan få et ok liv. Alle sier det til meg, og jeg kan ikke forstå hva andre "ser" som jeg ikke ser.

Det som skjer nå, er at jeg i alle fall er i ferd med å kartlegge følesene mine, tenke ute teknikker osv. I mange år gikk jeg rundt i en slags medisintåke hvor jeg til slutt ble så likegyldig at jeg bøttet innpå med alkohol og piller. Ble så innlagt på sykehus, noe som var en lærepenge i seg selv. Jeg ble så innlagt på psyk.avd hvor de plukket bort de fleste medisinene jeg gikk på. Det førte til at jeg nå i dag kjenner på følelser som virker "gamle" og det er ganske demotiverende. Samtidig forstår jeg jo at dette er logisk og at det måtte komme.

Da "ledestjernen" min forsvant, så turte jeg ikke fortelle det til noen, for jeg var redd noen skulle "angi" han. Løsningen ble store mengder B-preparater, og ingen kjente meg igjen. Det førte til en innleggelse, og avdelingen gav beskjed til legen min om at jjeg ikke skulle ha mer piller av den sort. Det være helt for jævlig å klare seg uten, og noen måneder drakk jeg mye alkohol for å kompensere. Nå klarer jeg ikke alkohol lenger, ytterst sjelden. Jeg tror det er fordi de medisinene jeg sto på fikk meg til å tåle mer alkohol. Sånn fra gammelt av har jeg aldri tålt noe særlig alko. Så nå drikker jeg omtrent aldri.

Så rusen som flukt, er oxo borte Han er borte og jeg er tvunget til å finne styrke i meg selv. men det er oxo veldig skremmende når jeg opplever meg selv som "tom" eller "uten substans"...det er DA jeg får panikk, får hva skal jeg gjøre nå, for å få en følelse av en konstans, eller et "hjem" i form av kroppen min? Jeg skjønner nå at for meg så har det meste vært utflytende, og jeg har liksom glemt at jeg har en kropp. Muskelspenninger pga angst, men mulig disse hadde en funksjon, slik at jeg kunne kjenne kroppen min.

Vet ikke jeg, men jeg håper at jeg kommer ut av den andre enden med hodet over vann. Det er ekkelt å bli slukt av følelsene til en treåring, som var helt hjelpeløs, redd og uten språk. Jeg har ofte følt i det siste at jeg har ropt og skreket etter hjelp, uten at en lyd har kommet ut av munnen min.

Jeg har prøvd å sette ord på den "språkløse" treåringen, men det blir begreper som ikke er vanlig i dagligspråket. Som feks "slukt i et vakum", eller "slukt av noe stort, mørkt og farlig" osv..folk kan fort tro at en er riv ruskende gal..

Det hjelper meg masse å skrive her inne, i tillegg til å skrive i dagboka mi i alle fall..håper at dette bare er en periode som går over og at jeg kan klare å sette ting mer på plass etterhvert og bli selvstendig og sterk inne i meg. Jeg bør vel bli det, etter å ha overlevd sånne perioder uten noen krykker, vel?

Veit du; du er veldig klok, og veldig flink. Eg har hatt emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, så eg veit korleis det følest å vere tom og uten substans i sin eigen kropp. Heile tida på jakt etter å fylle tomrommet.

Min psykiater sa eg måtte bygge, og ikkje fylle. Og det er å bygge du held på med. Ein dag vil du kjenne der er ein "bunn" i deg :-)

[Gjest AnnaMolina]

Tusen takk for svar, AnnaMolina, det er godt å vite at jeg ikke er alene, selv om jeg ikke unner noen andre å ha det sånn.

For meg er det viktig å bruke tid, det er også viktig å sette ord på hvordan det er. Det hjelper i lengden det oxo. Jeg har en språkløs treåring inne i meg som roper etter hjelp. Da må jeg sette ord på dette og på den måten hjelpe treåringen til å sette ting på plass.

Jeg har mange ekle drømmer. Det er bilder som på en måte flimrer forbi, som tilsynelatende ikke har noen mening. Det kan oxo være bilder fra da jeg var liten og ikke kunne "feste" opplevelsene med ord. Det er skremmende nok i seg selv. Jeg opplever også en del sånne bilder i våken tilstand, som utløser sterke reaksjoner inne i meg. Feks sol og hvit snø kan få meg til å gå helt i motsatt ende av vateren. Eller en lukt, eller bilde av en sjø osv, i bestemte situasjoner.

Da er det sååå forløsende å kunne ta en pille og få det bra. DET er vel grunnen til at psykiatern nekter meg sånne piller. Jeg kan bli rasende sint på han (men prøver å fatte meg da, hehe) men han er bare kjempesteil. Føler meg kastet til ulvene.

Jeg har oxo oppdaget at når jeg er psykisk dårlig, så blir jeg vanvittig fysisk dårlig oxo. Svetter, fryser, muskelsmerter, tungpustet, kroppen min blir tung som en stein.

Når jeg klarer å bearbeide litt og se lys i tunellen, så er det som om kroppen blir 40 kg lettere..hehe..

Det viktigste for meg er å lande med bena på jorda, føle at jeg har grunn under meg og ikke bare svever langt der oppe i det blå. Utfordringen min blir å finne mening i de små tingene rundt meg, og begynne å bo i min egen kropp..

Jeg skjønner at du har vært gjennom noe av det samme..jeg er kjempeglad for at du deler erfaringene dine her. Skriv gjerne mer om det, om du orker..

Håper du får en fin dag og at det er sol der du er..

*liten klem om du vil*

Jeg var vel det sorte fåret i en søskenflokk på 8 barn. Selv den dag i dag, da jeg klarer enorme utfordringer i forhold til barn (med ekstra behov), og jobber og står på, så er det aldri bra nok. Jeg gjør alltid noe feil. Bildet av meg er så fastlåst. Da hjelper det å se at min samboer også undrer seg over dette. Han ser på nært hold hva jeg gjør og syns det jeg får til er imponerende.

Du har jo lest om min datter som sliter. I tillegg har jeg en sønn som nå skal utredes for adhd. Jeg tror han har det. Han er ganske aktiv. Utrolig distre og snakker som en foss hele tiden. Jeg har jobbet masse med skolen. Skolen er etter min mening utrolig hjelpesløse her jeg bor og det i seg selv har slitt meg ut. Mter etter møter.

Men nok om det.

Jeg opplever meg selv som en som er stor og sterk psykisk sett, samtidig som jeg til tider kan være ett redd lite barn. Sterk og svak på en gang. Jeg har jobbet så mye med å få orden. Jeg holder på å få denne orden nå. Jeg har gått 6 år i terapi. Jeg har aldri spist medisiner. Jeg er nå henvist til dps fordi jeg mistenker meg selv for å ha en add. Jeg var jo umulig å oppdra som barn. Veldig aktiv. Distre og drømmene og jeg har denne uroen i kroppen som er der konstant. Når det blir for mange oppgaver så blir jeg helt slått i bakken. Jeg har ikke klart å kombinere jobb med ungene for eksempel. jeg aner ikke om det er dette men jeg vil i alle fall sjekke meg selv ut.

Jeg har ikke slike bilder i hodet du beskriver. Jeg kan bare bli veldig redd. Da fungerer jeg dårlig. Men jeg har blitt veldig mye bedre. Kognitiv terapi har jeg ikke vært igjennom men mye mer kroppsorientert. Jeg tror det kan være nyttig måte å få bevisstgjort seg selv og sine mønstre på. der ord ikke strekker til der kan kroppen din demostrere det for deg. Men jeg hadde nok trengt litt kognitiv terapi også for etter år med mishandling fra faren til mine barn så blir man veldig forvirra.

Dette var bare en første liten presentasjon.

klem tilbake til deg!

[Gjest Androdine]

Veit du; du er veldig klok, og veldig flink. Eg har hatt emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, så eg veit korleis det følest å vere tom og uten substans i sin eigen kropp. Heile tida på jakt etter å fylle tomrommet.

Min psykiater sa eg måtte bygge, og ikkje fylle. Og det er å bygge du held på med. Ein dag vil du kjenne der er ein "bunn" i deg :-)

Tusen takk for svar Det syntes jeg var bra sagt. Å bygge, ikke fylle. Har ikke tenkt over at det er det jeg gjør. Men du har kanskje rett? I mange år drev jeg på og fylte på og fylte på, men det ble aldri nok, det var som vann som renner i springen uten at man tar proppen i..I desperat jakt etter bare å fylle opp, for å slippe den tomhetsfølelsen som er ganske gruvekkende.

har vært og besøkt foreldrene mine på hytta i dag. Tatt boblebad, leket med tantungen min og grillet sammen oxo med min bror og hans samboer. Jeg fikk sånn slags "seperasjonsangst" to ganger. Den ene gangen gikk jeg og la meg i massasjebadet og jeg lå der i en time (hehe..) den andre gangen var like før jeg skulle hjem. Nå er jeg hjemme, og det er gått over. Forresten er jeg plummerød i ansikrtet, på armene og halsen, så lurer på hvordan dette vil gå..tror likevel at boblebadet var verdt det

Håper du oxo har hatt en fin dag:)

[Gjest kvinne 46]

Tusen takk for svar Det syntes jeg var bra sagt. Å bygge, ikke fylle. Har ikke tenkt over at det er det jeg gjør. Men du har kanskje rett? I mange år drev jeg på og fylte på og fylte på, men det ble aldri nok, det var som vann som renner i springen uten at man tar proppen i..I desperat jakt etter bare å fylle opp, for å slippe den tomhetsfølelsen som er ganske gruvekkende.

har vært og besøkt foreldrene mine på hytta i dag. Tatt boblebad, leket med tantungen min og grillet sammen oxo med min bror og hans samboer. Jeg fikk sånn slags "seperasjonsangst" to ganger. Den ene gangen gikk jeg og la meg i massasjebadet og jeg lå der i en time (hehe..) den andre gangen var like før jeg skulle hjem. Nå er jeg hjemme, og det er gått over. Forresten er jeg plummerød i ansikrtet, på armene og halsen, så lurer på hvordan dette vil gå..tror likevel at boblebadet var verdt det

Håper du oxo har hatt en fin dag:)

Så godt du kunne trekke deg tilbake, og finne tryggheit i deg sjølv då du kjente "angsten". Og så har du oss, veit du :-)

Eg har hatt ein god dag. Har planta blomster i hagen. Det blei fint. Og så har eg og mor til stebarnet mitt (han blei 22 år) laga bursdagsselskap for han her. Det satte han pris på :-)

[Gjest Androdine]

Så godt du kunne trekke deg tilbake, og finne tryggheit i deg sjølv då du kjente "angsten". Og så har du oss, veit du :-)

Eg har hatt ein god dag. Har planta blomster i hagen. Det blei fint. Og så har eg og mor til stebarnet mitt (han blei 22 år) laga bursdagsselskap for han her. Det satte han pris på :-)

Høres ut som en koselig dag Skal avgårde og kjøpte meg noen krukker jeg også. Har en veranda her som sårt trenger noen blomster. Jeg blir godt humør av blomster, de er så vakre å se på- og så lukter de så godt. Glad jeg kan skrive her inne ja, hvordan kunne jeg klart meg uten. Håper du får en fin dag i dag oxo. Jeg sitter her i halvkoma og prøver å våkne. Skal på jobb om en stund. Dessuten er ansktet mitt knallrødt og opphovnet. Ble nok brent i går. Har snappet opp et bra trix, nemlig å legge en våt klut i fryseren noen minutter. Perfekt til å kjøle seg med.

Dette ble bare babbbel, ser jeg, hehe..

Ønsker deg en fin dag- og at sola har stått opp der du er nå.

*klem*

[Gjest Androdine]

Jeg var vel det sorte fåret i en søskenflokk på 8 barn. Selv den dag i dag, da jeg klarer enorme utfordringer i forhold til barn (med ekstra behov), og jobber og står på, så er det aldri bra nok. Jeg gjør alltid noe feil. Bildet av meg er så fastlåst. Da hjelper det å se at min samboer også undrer seg over dette. Han ser på nært hold hva jeg gjør og syns det jeg får til er imponerende.

Du har jo lest om min datter som sliter. I tillegg har jeg en sønn som nå skal utredes for adhd. Jeg tror han har det. Han er ganske aktiv. Utrolig distre og snakker som en foss hele tiden. Jeg har jobbet masse med skolen. Skolen er etter min mening utrolig hjelpesløse her jeg bor og det i seg selv har slitt meg ut. Mter etter møter.

Men nok om det.

Jeg opplever meg selv som en som er stor og sterk psykisk sett, samtidig som jeg til tider kan være ett redd lite barn. Sterk og svak på en gang. Jeg har jobbet så mye med å få orden. Jeg holder på å få denne orden nå. Jeg har gått 6 år i terapi. Jeg har aldri spist medisiner. Jeg er nå henvist til dps fordi jeg mistenker meg selv for å ha en add. Jeg var jo umulig å oppdra som barn. Veldig aktiv. Distre og drømmene og jeg har denne uroen i kroppen som er der konstant. Når det blir for mange oppgaver så blir jeg helt slått i bakken. Jeg har ikke klart å kombinere jobb med ungene for eksempel. jeg aner ikke om det er dette men jeg vil i alle fall sjekke meg selv ut.

Jeg har ikke slike bilder i hodet du beskriver. Jeg kan bare bli veldig redd. Da fungerer jeg dårlig. Men jeg har blitt veldig mye bedre. Kognitiv terapi har jeg ikke vært igjennom men mye mer kroppsorientert. Jeg tror det kan være nyttig måte å få bevisstgjort seg selv og sine mønstre på. der ord ikke strekker til der kan kroppen din demostrere det for deg. Men jeg hadde nok trengt litt kognitiv terapi også for etter år med mishandling fra faren til mine barn så blir man veldig forvirra.

Dette var bare en første liten presentasjon.

klem tilbake til deg!

Du er sterk og modig og jeg beundrer hvordan du står på for dine barn. Jeg håper at din sønn får en ordentlig utredning og riktig diagnose om det skulle være grunnlag for det. Og jeg føler med deg, og din datter som jeg forstår har det veldig vanskelige. Slik du beskrev henne, så kunne jeg kjenne meg igjen fra jeg selv var tenåring. En vanskelig periode i seg selv, om man ikke oxo skal slite psykisk.

Det er veldig bra at du har tatt initiativet til en utredning for add. har lest om mange som har fått denne diagnosen i voksen alder og som endelig forstår hvorfor de har hatt det som de har hatt det. Men selv om de ikke skulle finne noe, så er det alltid en grunn til at man har det som man har det. Jeg håper uansett at de/du finner ut av det. Så kan du kanskje få mer ro.

Jeg er i halvkoma nå. Kjempetrøtt, skal på jobb om en stund. Håper du får en fin dag!

klem

[Gjest AnnaMolina]

Du er sterk og modig og jeg beundrer hvordan du står på for dine barn. Jeg håper at din sønn får en ordentlig utredning og riktig diagnose om det skulle være grunnlag for det. Og jeg føler med deg, og din datter som jeg forstår har det veldig vanskelige. Slik du beskrev henne, så kunne jeg kjenne meg igjen fra jeg selv var tenåring. En vanskelig periode i seg selv, om man ikke oxo skal slite psykisk.

Det er veldig bra at du har tatt initiativet til en utredning for add. har lest om mange som har fått denne diagnosen i voksen alder og som endelig forstår hvorfor de har hatt det som de har hatt det. Men selv om de ikke skulle finne noe, så er det alltid en grunn til at man har det som man har det. Jeg håper uansett at de/du finner ut av det. Så kan du kanskje få mer ro.

Jeg er i halvkoma nå. Kjempetrøtt, skal på jobb om en stund. Håper du får en fin dag!

klem

Høres ut som ting har roet seg litt for deg nå? Så flott at du klarer jobb. Du kan jo lese mitt innlegg om min datter. Kanskje du har noen gullkorn til meg angående henne.

Leste du artikkelen om skam? Jeg syns det var interessant å se hvordan skam og forlatthet henger sammen.

Jeg har mange av de trekkene som de sier uspf er...men jeg har mange som ikke stemmer også. Jeg kan være hissig men det går lang tid mellom hvert utbrudd.-) Jeg hverken idealiserer eller nedvurderer folk. med redselen for å bli forlatt, følelsen av hjelpesløshet. Angsten for hvordan jeg skal håndtere verden, den er der. Men jeg finner ut av alt!

Kanskje er noen av disse trekkene ved meg ikke så tydlige nå ettersom jeg har kjæreste og samboer. Jeg lurer på hva som ville skjedd hvis jeg sto der helt alene.

Hadde jeg klart det da?