Hyyyyyl!

[Gjest hvordan skal jeg leve videre nå?]

Sitter her rolig og behersket. Knotter på dataen, røyker litt, sier til meg selv at jeg skal ta livet med ro. Men samtidig hiver jeg omtrent etter pusten. Sikkert bare angst, men det er akkurat som jeg må bruke viljen og hodet for å puste og jeg prøver å puste rolig i en jevn takt. Det er akkurat som panikken murrer i meg. I dag måtte jeg si farvel til den personen som har betydd mest for meg det siste året. En pleier som virkelig har stått på for meg og som jeg er blitt så glad i. Nå føler jeg meg helt alene, forlatt og redd. Jeg visste at denne dagen ville komme, men ikke så fort. Han flytter på andre siden av kloden i neste uke. Han sa at det eneste han har dårlig samvittighet for er meg. Han lovte han skulle være der for meg i årevis. Akk, gi meg noen beroligende ord. Straks han kjørte sin vei begynte tårene mine å strømme. Hvorfor får jeg aldri beholde de jeg er glad i? Alle de jeg har vært mest glad i her i livet er nå borte. 5 mennesker.... som har forsvunnet på hver sine måter. Jeg føler jeg har ingen å betro meg til lengre, ingen som kan holde rundt meg. Jeg føler meg bare fordømt naken, som et blødende sår. Jeg hadde ikke merket forskjell om det hadde stått en kniv i hjertet mitt.

[Gjest D*lilith]

Men tror du ikke det kan komme en ny person som kan bli viktig og som du kan bli glad i?

Jeg mistet også h*n som betydde så mye for meg og hjalp meg så mye,h*n døde....nå er det kommet nye personer inn i livet mitt...det er ikke det samme,men har begynt å syntes det er ok å være sammen med dem.

Men er nok litt forsiktig med tanke på å bli for tilknyttet noen nye,det er jo så vondt når de drar eller dør.

[Gjest hvordan skal jeg leve videre nå?]

Men tror du ikke det kan komme en ny person som kan bli viktig og som du kan bli glad i?

Jeg mistet også h*n som betydde så mye for meg og hjalp meg så mye,h*n døde....nå er det kommet nye personer inn i livet mitt...det er ikke det samme,men har begynt å syntes det er ok å være sammen med dem.

Men er nok litt forsiktig med tanke på å bli for tilknyttet noen nye,det er jo så vondt når de drar eller dør.

Ingen av de 40-50 ansatte på avdelinga møtte meg på den måten som han gjorde. Jeg ble innlagt etter å ha brutt med en jeg har hatt et avhengighetsforhold til i 10 år. Alt jeg ønsket var å dø for jeg følte meg så pokker alene selv om jeg har venner. Jeg var også ganske fortvilet de første ukene på avdelinga. Følte jeg gikk alene i en folkemasse som trillet piller, snakket om været og diagnoser. Helt til jeg ble kjent med denne pleieren. Han så meg, turte å komem nær meg og jeg våget etterhvert å stole på han og tro at han kunne bli en erstatning. Jeg turte å leve videre fordi jeg trodde jeg hadde hans støtte og varme. Han var ikke redd for noe og tålte å bære smerten sammen med meg. Jeg turte å gjøre meg sårbar, men nå et år senere er han også borte. Nå gjør det bare tvers igjennom vondt.

[Gjest D*lilith]

Ingen av de 40-50 ansatte på avdelinga møtte meg på den måten som han gjorde. Jeg ble innlagt etter å ha brutt med en jeg har hatt et avhengighetsforhold til i 10 år. Alt jeg ønsket var å dø for jeg følte meg så pokker alene selv om jeg har venner. Jeg var også ganske fortvilet de første ukene på avdelinga. Følte jeg gikk alene i en folkemasse som trillet piller, snakket om været og diagnoser. Helt til jeg ble kjent med denne pleieren. Han så meg, turte å komem nær meg og jeg våget etterhvert å stole på han og tro at han kunne bli en erstatning. Jeg turte å leve videre fordi jeg trodde jeg hadde hans støtte og varme. Han var ikke redd for noe og tålte å bære smerten sammen med meg. Jeg turte å gjøre meg sårbar, men nå et år senere er han også borte. Nå gjør det bare tvers igjennom vondt.

Sånn følte jeg det også da eks.psykologen min flyttet,det var sååå vondt og jeg sørget i ca et år....men det blir lettere etterhvert

Trøst deg med det...og at det sikkert kommer nye folk inn i livet ditt,om det ikke er han så kan du jo treffe nye som forstår deg,det gjorde jeg

[Gjest xbellax]

Han lovet at han skulle være der i årevis? Det er -svært- bra at vedkommende nå drar; han gjør deg en bjørnetjeneste ved å love gull og grønne skoger, og du trenger å finne andre venner. Jeg er fullt klar over at det er beinhardt når en behandler/pleier avbryter terapien, men jeg har null respekt for mennesker som lover og lover og syr puter under armene og i det hele tatt gjør deg en gedigen bjørnetjeneste. Behandlingen skal gjøre at du blir bedre og ikke trenger hjelp mer, ikke motsatt.

[Gjest hvordan skal jeg leve videre nå?]

Han lovet at han skulle være der i årevis? Det er -svært- bra at vedkommende nå drar; han gjør deg en bjørnetjeneste ved å love gull og grønne skoger, og du trenger å finne andre venner. Jeg er fullt klar over at det er beinhardt når en behandler/pleier avbryter terapien, men jeg har null respekt for mennesker som lover og lover og syr puter under armene og i det hele tatt gjør deg en gedigen bjørnetjeneste. Behandlingen skal gjøre at du blir bedre og ikke trenger hjelp mer, ikke motsatt.

Det var nå han som reddet livet mitt, ved å la meg tro at han skulle stå sammen med meg i alt som er vondt og vanskelig.

[Gjest xbellax]

Det var nå han som reddet livet mitt, ved å la meg tro at han skulle stå sammen med meg i alt som er vondt og vanskelig.

ja og allerede der feilet han, for ingen andre enn du kan redde deg.

ingen kan klare alt alene, vi trenger støtte og veiledning. men terapi skal hjelpe deg til å hjelpe deg selv, ikke hjelpe deg til å bli fullstendig avhengig av din pleier.

[PieLill]

Det var nå han som reddet livet mitt, ved å la meg tro at han skulle stå sammen med meg i alt som er vondt og vanskelig.

Det går an å redde liv og stå sammen med noen når de trenger det uten å gi løfter som ingen mennesker kan holde.

mvh

[Gjest kvinne 46]

Det var nå han som reddet livet mitt, ved å la meg tro at han skulle stå sammen med meg i alt som er vondt og vanskelig.

Veit det er vanskeleg. Min behandler lovte også, men så døde han. Forstår ikkje korleis dei tør love ting dei ikkje kan halde. Greit min kunne ikkje noko for at han blei sjuk, så eg sa til han; "no løyser eg deg frå lovnaden du gav meg". Likevel følte eg meg heilt forlatt, og svikta av sjebnen. Visste ikkje om eg skulle tør å bli glad i eit menneske igjen for det var så vondt. Men så tenkte eg at ved ikkje å tør å elske så fraføver eg meg gode opplevelser i livet.

Vil trøste deg med at der finst andre fine mennesker.

[Gjest hvordan skal jeg leve videre nå?]

Veit det er vanskeleg. Min behandler lovte også, men så døde han. Forstår ikkje korleis dei tør love ting dei ikkje kan halde. Greit min kunne ikkje noko for at han blei sjuk, så eg sa til han; "no løyser eg deg frå lovnaden du gav meg". Likevel følte eg meg heilt forlatt, og svikta av sjebnen. Visste ikkje om eg skulle tør å bli glad i eit menneske igjen for det var så vondt. Men så tenkte eg at ved ikkje å tør å elske så fraføver eg meg gode opplevelser i livet.

Vil trøste deg med at der finst andre fine mennesker.

Har truffet flere fine mennesker gjennom livet som har satt sine spor. Men det går lenge mellom hver gang. Jeg har vært singel i ørten år, og jeg kan ikke hjelpe for det. Men jeg skriker etter nærhet, varme og trygge armer. Har gjort det hele livet. Men jeg har klart med veldig bra i lange perioder og det har vært fordi jeg har hatt noen å krype oppi fanget til eller ringe når jeg er trist og lei meg. Psykiatrien plaprer om piller, diagnoser og svada som står i lærebøkene. Min gode venn kallet en spade for en spade. mens jeg fikk hysterianfall på avdelinga kom de andre med piller og satt på en stol å ventet til jeg hadde sluttet å grine. Han holdt rundt meg og spurte hvorfor jeg gråt i stedet.

[Gjest kvinne 46]

Har truffet flere fine mennesker gjennom livet som har satt sine spor. Men det går lenge mellom hver gang. Jeg har vært singel i ørten år, og jeg kan ikke hjelpe for det. Men jeg skriker etter nærhet, varme og trygge armer. Har gjort det hele livet. Men jeg har klart med veldig bra i lange perioder og det har vært fordi jeg har hatt noen å krype oppi fanget til eller ringe når jeg er trist og lei meg. Psykiatrien plaprer om piller, diagnoser og svada som står i lærebøkene. Min gode venn kallet en spade for en spade. mens jeg fikk hysterianfall på avdelinga kom de andre med piller og satt på en stol å ventet til jeg hadde sluttet å grine. Han holdt rundt meg og spurte hvorfor jeg gråt i stedet.

Er enig at det er deileg med mennesker som tør å vere der, og som har tid og vilje til konstruktiv dialog. Har også opplevd mange "feige" pleiere i psykiatrien.

[Gjest Angela25]

En ting er helt sikkert: Du er aldri alene!

For meg har min tro vaert til utrolig stor hjelp. Jeg er kristen, har ikke alltid trodd paa Gud, men de siste aarene sokte jeg etter noe hoyere, noe sterkere, noe som mennesker ikke kunne hjelpe meg med... Jeg var innom baade tarotkort/spaadommer/faa kontakt med engler, you name it... Men det var min tro paa Jesus som virkelig gav meg noe, som var sannheten, som gav meg tryggheten jeg trengte,styrke...Haap!

Da jeg sokte Han, ba, graat, takket....Jeg kjente at jeg forandret meg,jeg folte meg ikke alene lengre...Jeg blaaste i de som var negativ til dette, Gud, kristendom,ol. For meg gikk det opp at Han virkelig er levende, Han ER:)

Gjennom Gud, min tro, traff jeg nye mennesker som gav meg mot, som trostet og hjalp meg, som ville meg bare godt. Det ble starten paa et nytt liv for meg. Jeg gikk fra ensomhet, utrygghet,depresjon og angst til aa bli et helt menneske.

Jo, ennaa har jeg saar paa innsiden som trenger tid til aa gro, jeg kan vaere redd, sint og deppa...Men livet mitt er ikke det det en gang var. Jeg har et godt liv, foler meg trygg og glad sammen med Gud. Jeg vet at jeg er aldri alene, og at naar jeg ber, saa horer Han meg. Han troster meg og viser meg/hjelper meg veien ut av motgang, konflikter, utfordringer,osv...Han er der ALLTID for meg, og ALLTID for deg.

Ville bare dele dette med deg.

[Gjest hvordan skal jeg leve videre nå?]

En ting er helt sikkert: Du er aldri alene!

For meg har min tro vaert til utrolig stor hjelp. Jeg er kristen, har ikke alltid trodd paa Gud, men de siste aarene sokte jeg etter noe hoyere, noe sterkere, noe som mennesker ikke kunne hjelpe meg med... Jeg var innom baade tarotkort/spaadommer/faa kontakt med engler, you name it... Men det var min tro paa Jesus som virkelig gav meg noe, som var sannheten, som gav meg tryggheten jeg trengte,styrke...Haap!

Da jeg sokte Han, ba, graat, takket....Jeg kjente at jeg forandret meg,jeg folte meg ikke alene lengre...Jeg blaaste i de som var negativ til dette, Gud, kristendom,ol. For meg gikk det opp at Han virkelig er levende, Han ER:)

Gjennom Gud, min tro, traff jeg nye mennesker som gav meg mot, som trostet og hjalp meg, som ville meg bare godt. Det ble starten paa et nytt liv for meg. Jeg gikk fra ensomhet, utrygghet,depresjon og angst til aa bli et helt menneske.

Jo, ennaa har jeg saar paa innsiden som trenger tid til aa gro, jeg kan vaere redd, sint og deppa...Men livet mitt er ikke det det en gang var. Jeg har et godt liv, foler meg trygg og glad sammen med Gud. Jeg vet at jeg er aldri alene, og at naar jeg ber, saa horer Han meg. Han troster meg og viser meg/hjelper meg veien ut av motgang, konflikter, utfordringer,osv...Han er der ALLTID for meg, og ALLTID for deg.

Ville bare dele dette med deg.

Godt du har blitt frelst og at det har hjulpet deg. Jeg trodde en gang lenge på Gud. Når en står helt maktesløs ovenfor sykdom og havner i situasjoner der håp var den eneste muligheten bad jeg. Men jeg mistet troen. Det hjalp ikke å be. Det var på et hebredelsemøte jeg mistet troen for godt. Jeg ble faktisk utrolig provosert og tenker på alle de menneskene som ble enormt skuffet.