Hva er et offer?

[Gjest Jente31]

Og kan man være et offer uten å forstå det selv?

Hvis man virkelig er det; hvordan kommer man videre?

Noen sier jeg er et offer, men jeg forstår det ikke helt.

Det føles destruktivt ut for meg når noen synes synd på meg. Mamma gjør det nå, pga forholdet jeg levde i i 15 år. Jeg "klapper" sammen, blir negativ. Er ikke vant til å bli "tatt vare på", eller snakke om følelser.

Men jeg har et stort behov for å forstå ting og tang. Jeg føler at det er det som hjelper meg..

Glad for evt innspill..

[frosken]

En ting er at andre kan se på deg som et "offer", en helt annen ting er å se på seg selv som "offer". Det er særlig det siste mange av oss ikke tror det kommer noe særlig bra ut av i lengden.

Dersom du ikke liker at din mor for tiden definerer deg som "offer", så synes jeg du skal si fra om det. Ut i fra andre ting du har skrevet om her, så har vel din mor egentlig nok med å ordne opp i sitt eget liv og kan ha en del egne uløste greier i forhold til dette med å være et såkalt "offer". Kanskje hun ser på seg selv som ett, mens du forhåpentligvis ikke kommer til å gjøre det.

[vanilje]

Jeg vet fortsatt ikke hva det vil si å være et offer, jeg kjenner meg ikke helt igjen det begrepet. Men folk sier jeg er et offer, behandleren min kaller meg ofte et offer.

Jeg liker omdefineringen som smi har gjort, ikke incestoffer, men incestutsatt.

Har sagt det til behandleren, jeg vil heller bli kalt utsatt enn et offer.

Men når folk sier jeg oppfører meg som et offer, så aner jeg rett og slett ikke hva de mener.

[PieLill]

Ser man histroisk på begrepet 'offer' var vel offer noe eller noen som ble gitt til en eller annen guddom for å oppnå velvilje hos den samme guddom. Det ble ofret både ting, avling, dyr og mennesker. Felles var at det/de som ble ofret hadde bare "ulemper" og ingen fordeler med offeret. Mens de som ofret noe/noen satt igjen med eventuell gevinst.

Et offer var hjelpeløst i forhold til andres handlinger og fratatt sin mulighet til å utøve sin egen vilje. Et offer ble mange ganger påført store lidelser.

På ulike måter ofrer fremdeles mennesker andre for egen vinnings skyld. Et offer er maktesløs og uten mulighet til å styre det som skjer med ham / henne. Et offer er avmektig i forhold til det som skjer med en. Et offer er helt og holdent prisgitt sine omgivelser. Et offer er handlingslammet. Slik kan man også bli offer for en ulykke eller naturkatastrofe.

Men en gang offer, betyr ikke alltid offer. En gang maktesløs, betyr ikke alltid maktesløs. En gang handlingslammet, betyr ikke alltid handlingslammet.

Det er fint at folk reagerer med medfølelse og ønsker og hjelpe og støtte noen som har opplevd noe forferdelig. Men iblant ser de bare det svake og skadde hos den de vil hjelpe og bedriver dermed ynkeliggjøring. Et menneske er aldri bare én av sine erfaringer og opplevelser. Et menneske er alltid sammensatt av både styrke og svakhet, glede og sorg. Noen ganger kan en ting overskygge det meste andre. Men mennesket er fortsatt like sammensatt.

Det er sunt at du reagerer på å bli ynkeliggjort og plassert i en offerrolle. Bli trassig og vis styrke, når andre vil dyrke din svakhet. Mekk bil, løp maraton, bygg en hytte, eller kanskje noe litt mindre ambisiøst... ;-)

Jeg liker den amerikanske uttrykksformen mye bedre. De snakker om survivals, overlevende. Altså rape survivals, war survivals, tsunami survivals, abuse survivals osv.

De refererer til akkurat de samme forferdelige opplevelsene og erfaringene som vi gjør, men bruker likevel en helt annen referanseramme. Den norske offerbetegnelsen fokuserer på den rammedes svakhet og hjelpesløshet i situasjonen. Mens den amerikanske overlevelsestankegangen fokuserer på menneskets styrke. De overlevde og har dermed vunnet den viktigste kampen i det de var gjennom. Her kan vi finne mer styrke.

Om man ikke liker alt som kommer fra andre siden av dammen, er denne tankegangen vel verdt å lære litt av.

mvh

[Gjest Jente31]

En ting er at andre kan se på deg som et "offer", en helt annen ting er å se på seg selv som "offer". Det er særlig det siste mange av oss ikke tror det kommer noe særlig bra ut av i lengden.

Dersom du ikke liker at din mor for tiden definerer deg som "offer", så synes jeg du skal si fra om det. Ut i fra andre ting du har skrevet om her, så har vel din mor egentlig nok med å ordne opp i sitt eget liv og kan ha en del egne uløste greier i forhold til dette med å være et såkalt "offer". Kanskje hun ser på seg selv som ett, mens du forhåpentligvis ikke kommer til å gjøre det.

Det er mulig hun ser seg selv som et offer.

Hva meg gjelder, mener hun det nok godt. Hun har vært til stor hjelp hva min datter gjelder. Hun har hatt kontakt med en som videreutdanner seg til psykolog, og som har gitt oss mange gode råd vedr henne. Hun har stilt opp hva dattern min gjelder.

Men det føles destruktivt ut for meg at hun nå sier at eksen har psyket meg helt ned, og min selvtillit må bygges opp osv. Jeg takler det ikke helt. Er jeg så nedpsyket at jeg ikke ser det selv? Kan det være derfor jeg er så sliten osv? Jeg har ikke snakket så mye om det, til henne. Men hun ser nok på meg at jeg er sliten.

Jeg har ikke lyst til å bli værende i en offer rolle, om det er det jeg er. Det føles negativt ut. Jeg vil bare videre. Men noen sa til meg at for å komme videre, må jeg innse at jeg faktisk er et offer. Vil det si, at jeg trenger å snakke ut om all dritten jeg har vært gjennom? Jeg trenger ikke å snakke med noen som stryker meg over kinnet. jeg trenger å snakke med noen som forstår.

Jeg har mye å være bitter over, om jeg vil. Jeg kunne hatet så det jomer etter. Men som en bror av meg sier; hva er hensikten? Det finnes så mye annet å bruke energien på, enn akkurat fortid. Jeg føler meg som han, ganske heldig, som ikke sliter med akkurat dette. Jeg er mer bekymret over fremtiden. Det som kommer. For jeg er temmelig sliten. Men nhd har gitt meg et stort håp hva denne gjelder. Det hjalp meg utrolig mye.

Jeg føler et behov for å forstå. Sette litt ord på hva jeg har vært gjennom. FOr så å begynne på et nytt liv.

[PieLill]

Det er mulig hun ser seg selv som et offer.

Hva meg gjelder, mener hun det nok godt. Hun har vært til stor hjelp hva min datter gjelder. Hun har hatt kontakt med en som videreutdanner seg til psykolog, og som har gitt oss mange gode råd vedr henne. Hun har stilt opp hva dattern min gjelder.

Men det føles destruktivt ut for meg at hun nå sier at eksen har psyket meg helt ned, og min selvtillit må bygges opp osv. Jeg takler det ikke helt. Er jeg så nedpsyket at jeg ikke ser det selv? Kan det være derfor jeg er så sliten osv? Jeg har ikke snakket så mye om det, til henne. Men hun ser nok på meg at jeg er sliten.

Jeg har ikke lyst til å bli værende i en offer rolle, om det er det jeg er. Det føles negativt ut. Jeg vil bare videre. Men noen sa til meg at for å komme videre, må jeg innse at jeg faktisk er et offer. Vil det si, at jeg trenger å snakke ut om all dritten jeg har vært gjennom? Jeg trenger ikke å snakke med noen som stryker meg over kinnet. jeg trenger å snakke med noen som forstår.

Jeg har mye å være bitter over, om jeg vil. Jeg kunne hatet så det jomer etter. Men som en bror av meg sier; hva er hensikten? Det finnes så mye annet å bruke energien på, enn akkurat fortid. Jeg føler meg som han, ganske heldig, som ikke sliter med akkurat dette. Jeg er mer bekymret over fremtiden. Det som kommer. For jeg er temmelig sliten. Men nhd har gitt meg et stort håp hva denne gjelder. Det hjalp meg utrolig mye.

Jeg føler et behov for å forstå. Sette litt ord på hva jeg har vært gjennom. FOr så å begynne på et nytt liv.

Slik jeg forstår det du skriver blir for deg og "erkjenne" at du er et "offer" omtrent det samme som å erkjenne at du er et hjelpeløst lite krek?

Om det er tilfelle synes jeg ikke du skal komme til en så feilaktig erkjennelse. Du er så veldig mye mer enn det negative du har opplevd de siste årene.

En god ny start behøver ikke bygge på et absolutt nullpunkt. Du har alt gjort det aller viktigste, kvittet deg med den fyren. Nå kan du bygge en langt bedre tilværelse.

Det aller viktigste i en slik situasjon er å leve videre og gripe de gode bitene av livet. Det kan være så enkle ting som å opprettholde en fornuftig personlig hygiene, fornuftig døgnrytme om matvaner og kanskje sminke seg litt ekstra og kle seg ekstra fint på de dårlige dagene. Det holder å føle seg elendig om man ikke skal se slik ut også.

;-)

Det er mye lettere å ta tak i det som ikke fungerer, det som sorterer under nederlag, smerte og ydmykelse, ut fra en base av noe som fungerer, er sterkt, godt og du er stolt av, enn et utgangspunkt av alt er bare ræva. Det er mye lettere psykisk å forholde seg til et avgrenset problem enn et altoppslukende.

Jo, jeg tror du trenger å bruke tid på å bit for bit se hva dette forholdet har gjort med deg. Du trenger å gjenkjenne mestringsstrategier som ikke lengre er gangbare fordi livet nå er helt annerledes. Du trenger å gjenerobre ting du har sluttet å gjøre fordi det i mange år ikke var en mulighet. Det vil nok være godt for deg og snakke med noen som forstår. Og kanskje vil det noen ganger, når du selv ønsker det, være godt å bli strøket over kinnet.

Det du ikke trenger er at noen får deg til å føle deg liten. Det har du vel hatt mer enn nok av? Og det er kanskje her moren din med flere trør litt feil.

Ikke vanskelig å forstå moren din. Hun har nok sørget over det forholdet du har vært i og lengtet etter at du skulle få et bedre liv. De sår du er påført kan ha smertet henne som om det var henne selv.

Men tror du du kan formidle til henne på en vennlig, takknemlig og fredelig måte at en del ting hun sier og gjør får deg til å føle deg liten? Kan du forklare for henne hvordan du heller vil hun skal "pakke inn" sin hjelp og støtte? Kan du be henne være tolmodig med de tingene hun kanskje ser, men som du ikke orker ta tak i akkurat nå. Innkludert i den tolmodigheten er å ikke si noe, hverken til deg eller andre.

En idrettsutøver med en skadet fot blir ikke behandlet som et offer av sin fysioterapeut. Fysioterapeuten behandler henne/han som en likeverdig og jevnbyrdig selv om rollen er å gi råd og hjelpe. Er det en tilsvarende holdning du ønsker å bli møtt med av dem som hjelper og støtter deg nå?

mvh

[Gjest AnnaMolina]

Jeg er heller ikke glad i ordet offer. Det fordi at jeg føler meg liten. Men jeg var et offer for vold i mange år. Da jeg kort tid etterpå begynte å jobbe med de vanskene det gav meg og nå endelig de to tre siste årene har klert å sette en ordentlig stopper for min eks, så går jeg fra å være ett offer til å ikke være det.

[orpah]

Jeg liker ikke ordet offer. Jeg synes "overlevende" er et godt ord.

[Gjest liten løve]

Tror iallefall det er viktig å skille mellom det å være et offer for noe og ha vært et offer for noe. Du er ikke offer for noe som har hendt for 20 år siden feks voldtekt, men du kan feks. ha vært offer for voldtekt.

[Gjest Jente31]

Slik jeg forstår det du skriver blir for deg og "erkjenne" at du er et "offer" omtrent det samme som å erkjenne at du er et hjelpeløst lite krek?

Om det er tilfelle synes jeg ikke du skal komme til en så feilaktig erkjennelse. Du er så veldig mye mer enn det negative du har opplevd de siste årene.

En god ny start behøver ikke bygge på et absolutt nullpunkt. Du har alt gjort det aller viktigste, kvittet deg med den fyren. Nå kan du bygge en langt bedre tilværelse.

Det aller viktigste i en slik situasjon er å leve videre og gripe de gode bitene av livet. Det kan være så enkle ting som å opprettholde en fornuftig personlig hygiene, fornuftig døgnrytme om matvaner og kanskje sminke seg litt ekstra og kle seg ekstra fint på de dårlige dagene. Det holder å føle seg elendig om man ikke skal se slik ut også.

;-)

Det er mye lettere å ta tak i det som ikke fungerer, det som sorterer under nederlag, smerte og ydmykelse, ut fra en base av noe som fungerer, er sterkt, godt og du er stolt av, enn et utgangspunkt av alt er bare ræva. Det er mye lettere psykisk å forholde seg til et avgrenset problem enn et altoppslukende.

Jo, jeg tror du trenger å bruke tid på å bit for bit se hva dette forholdet har gjort med deg. Du trenger å gjenkjenne mestringsstrategier som ikke lengre er gangbare fordi livet nå er helt annerledes. Du trenger å gjenerobre ting du har sluttet å gjøre fordi det i mange år ikke var en mulighet. Det vil nok være godt for deg og snakke med noen som forstår. Og kanskje vil det noen ganger, når du selv ønsker det, være godt å bli strøket over kinnet.

Det du ikke trenger er at noen får deg til å føle deg liten. Det har du vel hatt mer enn nok av? Og det er kanskje her moren din med flere trør litt feil.

Ikke vanskelig å forstå moren din. Hun har nok sørget over det forholdet du har vært i og lengtet etter at du skulle få et bedre liv. De sår du er påført kan ha smertet henne som om det var henne selv.

Men tror du du kan formidle til henne på en vennlig, takknemlig og fredelig måte at en del ting hun sier og gjør får deg til å føle deg liten? Kan du forklare for henne hvordan du heller vil hun skal "pakke inn" sin hjelp og støtte? Kan du be henne være tolmodig med de tingene hun kanskje ser, men som du ikke orker ta tak i akkurat nå. Innkludert i den tolmodigheten er å ikke si noe, hverken til deg eller andre.

En idrettsutøver med en skadet fot blir ikke behandlet som et offer av sin fysioterapeut. Fysioterapeuten behandler henne/han som en likeverdig og jevnbyrdig selv om rollen er å gi råd og hjelpe. Er det en tilsvarende holdning du ønsker å bli møtt med av dem som hjelper og støtter deg nå?

mvh

Hei, tusen takk for et kjempefint svar/innlegg. Jeg har ikke hatt tilgang til data så svar kommer nå.

Du setter en del på spissen som fikk meg til å tenke litt.

Jeg liker ikke tanken på å skulle være et offer. Jeg har vel kansje vært offer for en som har manipulert. En som på denne måten har "utnyttet" mine svakheter om jeg kan si det på den måten.

Jeg har tenkt litt på begrepet offer. Jeg liker det heller ikke.

Jeg tenker; offer eller ikke: Jeg skal ikke bli (værende) et. Jeg skal skaffe meg et godt liv. Som mamma sier, må selvtilliten bygges opp. Jeg legger merke denne er dårligere enn jeg trodde.

Men det er bra det går an å rette på. Jeg skal ikke bli værende bitter, da kan jeg like godt grave meg ned. Men det vil vel ta litt tid. Det er ikke gjort på en to tre å begynne å leve på nytt;)

Du har et godt eks om idrettsutøveren. Ja, jeg tror at jeg best blir hjulpet på den måten. Vet ikke hvorfor. Kansje fordi jeg ikke er vant til omsorg, det å bli strøket på kinnet. iallefall vet jeg ikke hvordan jeg skal takle det.

Jeg kan også forstå moren min. Jeg hadde sikkert reagert likedan. Jeg er takknemlig for hennes engasjement. Men jeg merker som sagt det drar meg litt ned.. hm..

Men uansett, takk for fint svar. Var godt bare å få satt litt ord på det :-)

[Gjest Jente31]

Jeg er heller ikke glad i ordet offer. Det fordi at jeg føler meg liten. Men jeg var et offer for vold i mange år. Da jeg kort tid etterpå begynte å jobbe med de vanskene det gav meg og nå endelig de to tre siste årene har klert å sette en ordentlig stopper for min eks, så går jeg fra å være ett offer til å ikke være det.

Et veldig godt eks. takk :-)

Jeg går utifra at jeg er i noen lunde samme situasjon som den du har vært i.

Jeg begynner å innse mer og mer. At jeg er blitt lurt/manipulert. Jeg torde si imot han. Jeg var ikke redd han de siste fem årene. Jeg kunne si til han, at bare slå meg!

men jeg var derimot livredd for barna mine, og barnevernet. Hadde en konstant dårlig samvittighet. Var redd hver gang han gikk løs på dattern min.

Vi flyttet litt pga dette. Jeg sa på slutten, at vi burde flytte langt fra folk. Men da ville jeg ikke følt meg trygg.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg utav dette. Han visste vel hvor mine svake punkter var...

Men uansett er jeg glad jeg er kommet ut av det. Jeg er stolt! Begynner å bli meg selv litt mer. Føler jeg har levd inni en boble siste året.

Ser at du sliter med datttern din. Jeg håper virkelig at dere får den hjelpen dere trenger. Hva sier hun selv?

[Gjest AnnaMolina]

Et veldig godt eks. takk :-)

Jeg går utifra at jeg er i noen lunde samme situasjon som den du har vært i.

Jeg begynner å innse mer og mer. At jeg er blitt lurt/manipulert. Jeg torde si imot han. Jeg var ikke redd han de siste fem årene. Jeg kunne si til han, at bare slå meg!

men jeg var derimot livredd for barna mine, og barnevernet. Hadde en konstant dårlig samvittighet. Var redd hver gang han gikk løs på dattern min.

Vi flyttet litt pga dette. Jeg sa på slutten, at vi burde flytte langt fra folk. Men da ville jeg ikke følt meg trygg.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg utav dette. Han visste vel hvor mine svake punkter var...

Men uansett er jeg glad jeg er kommet ut av det. Jeg er stolt! Begynner å bli meg selv litt mer. Føler jeg har levd inni en boble siste året.

Ser at du sliter med datttern din. Jeg håper virkelig at dere får den hjelpen dere trenger. Hva sier hun selv?

Nei nå er det veldig greit og jeg fatter ikke disse svingningene. Jeg registrere og registrere og etter siste dagers hendelser og hennes språkløshet ovenfor sine egne problemer. Noe i datteren min er så farlig å røre ved at hun blir veldig redd. Det samme gjelder å vise seg frem. Det at jeg leste i dagboka etc.

Kjente jeg ble litt irritert på NHD nå, på måten han svarte meg på.

Men i prinsippet er jeg enig da. Blir bare irritert ettersom dette passer dårlig med hvordan jeg er.:-)

[Gjest Jente31]

Nei nå er det veldig greit og jeg fatter ikke disse svingningene. Jeg registrere og registrere og etter siste dagers hendelser og hennes språkløshet ovenfor sine egne problemer. Noe i datteren min er så farlig å røre ved at hun blir veldig redd. Det samme gjelder å vise seg frem. Det at jeg leste i dagboka etc.

Kjente jeg ble litt irritert på NHD nå, på måten han svarte meg på.

Men i prinsippet er jeg enig da. Blir bare irritert ettersom dette passer dårlig med hvordan jeg er.:-)

Jeg vet at du ikke er den som snoker i andres ting. Jeg tror jeg kjenner deg såpass. (Spør hva han mente. Kansje han setter pris på kritisk tilbakemelding:)

Det er vel noe å sette seg inn i, dette med dattern din også.

Hvordan var hun frem til nå? Forandret hun seg på kort tid?

*Klem*

[Gjest Jente31]

Jeg vet fortsatt ikke hva det vil si å være et offer, jeg kjenner meg ikke helt igjen det begrepet. Men folk sier jeg er et offer, behandleren min kaller meg ofte et offer.

Jeg liker omdefineringen som smi har gjort, ikke incestoffer, men incestutsatt.

Har sagt det til behandleren, jeg vil heller bli kalt utsatt enn et offer.

Men når folk sier jeg oppfører meg som et offer, så aner jeg rett og slett ikke hva de mener.

Utsatt er et mye bedre ord ja..

[Gjest AnnaMolina]

Jeg vet at du ikke er den som snoker i andres ting. Jeg tror jeg kjenner deg såpass. (Spør hva han mente. Kansje han setter pris på kritisk tilbakemelding:)

Det er vel noe å sette seg inn i, dette med dattern din også.

Hvordan var hun frem til nå? Forandret hun seg på kort tid?

*Klem*

Jeg svarte han nå en gang til. Men det merkelige er at jeg blir så sint.

Dette er jo ikke meg!

At jeg nærmest blir beskyldt for å tjafse på min datter.

Men greit. Vet at dette er nettet og at han vet ingenting om meg egentlig!

[frosken]

Jeg svarte han nå en gang til. Men det merkelige er at jeg blir så sint.

Dette er jo ikke meg!

At jeg nærmest blir beskyldt for å tjafse på min datter.

Men greit. Vet at dette er nettet og at han vet ingenting om meg egentlig!

Skjønner at du ikke likte kommentaren så godt. På en annen side kan mødre være invaderende uten helt å se det selv. Du sier jo at hun ikke tåler at du ser det som for henne er privat, og dette er nok en grense du blir nødt til å respektere.

Jeg tror det er vanskelig å være mor i en slik situasjon - og så tror jeg at det er begrenset hvor mye en mor kan få hjulpet før det vil oppleves som invaderende.

Håper dere får en god sommer :-)

[Gjest AnnaMolina]

Skjønner at du ikke likte kommentaren så godt. På en annen side kan mødre være invaderende uten helt å se det selv. Du sier jo at hun ikke tåler at du ser det som for henne er privat, og dette er nok en grense du blir nødt til å respektere.

Jeg tror det er vanskelig å være mor i en slik situasjon - og så tror jeg at det er begrenset hvor mye en mor kan få hjulpet før det vil oppleves som invaderende.

Håper dere får en god sommer :-)

Det gjør jeg da også. Blir bare så forbauset over at folk plutselig mener og tror så mange ting om meg som ikke stemmer.

Jeg tror det har skjedd datteren min noe som gjør at følelser kan bli veldig farlig.

Jeg leter i dette. Men jobben må psykologene gjøre. Men de har bedt meg om å skrive og fortelle. de trenger en inngang til henne. Så det gjør jeg.

[nanny911]

Det gjør jeg da også. Blir bare så forbauset over at folk plutselig mener og tror så mange ting om meg som ikke stemmer.

Jeg tror det har skjedd datteren min noe som gjør at følelser kan bli veldig farlig.

Jeg leter i dette. Men jobben må psykologene gjøre. Men de har bedt meg om å skrive og fortelle. de trenger en inngang til henne. Så det gjør jeg.

Har du ideer om konkrete årsaker bør du sikkert formidle disse til det teamet som er rundt datteren din. Bra du er så god til å uttrykke deg skriftlig :-)

[Gjest AnnaMolina]

Har du ideer om konkrete årsaker bør du sikkert formidle disse til det teamet som er rundt datteren din. Bra du er så god til å uttrykke deg skriftlig :-)

Ja jeg gjør det. Jeg har en egen kontaktperson inn i dette teamet. Jeg har skrevet et 6 siders dokument om det jeg husker til nå.

[Gjest Jente31]

Jeg svarte han nå en gang til. Men det merkelige er at jeg blir så sint.

Dette er jo ikke meg!

At jeg nærmest blir beskyldt for å tjafse på min datter.

Men greit. Vet at dette er nettet og at han vet ingenting om meg egentlig!

Skriver noen ord til deg mens jeg har litt tilgang på data og dattern min koser seg i bassenget hos "mommo" ;-)

Jeg begynner vel å kjenne deg såpass, både via dol, tlf og mail, at jeg vet at du ikke er slik. Jeg syns ikke du skal se på dette som et "angrep" mot deg personlig. Du sier det selv, ingen på nette kjenner deg og vet noe om deg som gir rett til å dømme.

Jeg ville sikkert gjort det samme som du i din situasjon. Det må være veldig vanskelig å være mor i en slik situasjon, og jeg synes du har stått på og vært flink for barna dine.Det er beundringsverdig!

Hva nhd mente med sitt svar, vet jeg ikke. Men jeg skulle gjerne visst det. Jeg forsøker å se det fra en annen synsvinkel. Jeg forstår at man ikke skal snoke i barnas private ting. Men det jeg stusser over, er hvordan man kan sammenligne dette med det du beskriver.Her er det jo snakk om en jente som er meget ustabil og suicidial.

Vet for lite om akkurat dette til å mene så mye om det. Men for all del; jeg synes du er kjempeflink. Mye har skjedd på kort tid, og enda er du oppegående. Dattern din er heldig som har en så god mor:-)