Sammenbrudd

[Gjest nienna]

Denne helga har jeg falt totalt sammen og har vel egentlig fått et ganske stort sammenbrudd. Ting har gått så bra en stund, men plutselig raknet alt. Jeg gråter, spiser ikke og tenker bare på å skade meg selv, akkurat som i ”gamle” dager.

Har snakket med psykiateren på telefon og han sa at jeg skal ta tilstrekkelig med alopam frem til timen i begynnelsen av neste uke, noe som egentlig er en grei kriseløsning, men hvordan skal jeg klare å komme meg opp fra denne kneika som jeg nå er nede i? Min største skrekk er enda en innleggelse, så det vil jeg for alt i verden unngå, men det kan egentlig se litt stygt ut.

Hva gjør andre når de får sammenbrudd? Hos meg har det alltid blitt løst med innleggelse, men det må da kunne løses på en annen måte?

Hilsen

[serenity777]

hei, synd du har det slik.

Det jeg pleier å gjøre er å kjøre på med rivotril (benzo=) I store doser, et par dager, slik at jeg sover og viler ut. Jeg tok faktisk sist gang 8mg om dagen, og det er mye, firedobbelt av det jeg tar hvis jeg bruker det ellers. Og da sover jeg mye, og føler meg mye bedre. (8mg var faktisk det psykiateren sa jeg kunne bruke, sist jeg hadde et sammenbrudd), det er ikke så ille, bare man ikke bruker det for lenge. Jeg har også fått tilbud om innleggelse, men jeg takker alltid nei. Håper du føler deg bedre snart!

[Gjest Androdine]

Jeg nekter å bli innlagt. Har vært innlagt noen ganger, ikke mange ganger, men nok til at jeg har bestemt for at jeg aldri mer skal bak murene mer.

Jeg tror ikke at man kan løse noe ved en innleggelse. Joda, man får roet siutasjonen, man kan stable seg på bena ved hjelpe av andre og ved hjelp av rutiner og medisinering osv. Men hvis det er slik man skal løse kriser i fremtiden, så vil en etterhvert bli uten løsnings-strategier neste gang en får en krise.

Dette er slik jeg tenker. Løsningen kan så klart være en annen for deg. Men når det er så ille, så konsentrerer jeg meg om å puste. Jeg tenker at det ikke er noe farlig som kan skje og at angst ikke er farlig. Jeg ringer til behandleren min og får pratet litt, eller til feks mental helse om det er på kvelden. Jeg skriver i dagboken min, eller jeg ligger i senga og ser på tv. Det siste er faktisk konstruktivt for meg, for hvis jeg får ligge i ro en plass og slappe av, så "faller tankene mer på plass" og jeg kan samle styrke til å gjøre dagligdagse gjøremål.

Jeg prøver også å tenke hvorfor jeg har det sånn, eller hvorfor jeg er redd. Det finnes alltid en grunn, den egentlige grunnen. Jeg prøver å "snakke meg selv til rette" i og med at jeg vet at tanker produserer følelelsesmessige tilstander. jeg prøver å kartlegge HVA som gjorde at jeg kom inn i denne krisen, eller tilstanden.

Jeg gjør øvelser for å "jorde meg", feks stå med begge bena på gulvet til jeg føler at jeg har tyngde, eller jeg kan rulle med fotbladene eller tærne for å kjenne at jeg er inntakt.

Det som gjør at jeg kan klare meg utenfor murene slik det er akkurat nå, er vel at jeg har et forholdsvis bra hjelpeapparat rundt meg. Har kontakt med psykiatrisk sykepleier i kommunen og på poliklinikken og går til psykiater. Men de er der ikke på helligdager eller i helgene, og da synes jeg ting ofte blir verre. Da prøver jeg å tenke at det er bare 1, eller 2 dager til jeg kan prate med noen som forstår, noen som vil hjelpe meg...

Jeg vet at det er helt for jævlig når man er inne i det og jeg vet ikke hva som funker for deg. Jeg tror at det beste for deg er å finne egne metoder, det er kun de som funker. Kanskje dette er noe du kan ta opp med behandleren din?

Lykke til!

Mvh

[Gjest mibbba]

man står i det, til det går likar igjen!

Og en kan ta kontroll over sitt eget liv og sine egne handling og ikke skjære seg opp og nekte spise, og spy osv, fordi om man har et sammenbrudd. Men gråte er lov! Det går over!

[Gjest nienna]

hei, synd du har det slik.

Det jeg pleier å gjøre er å kjøre på med rivotril (benzo=) I store doser, et par dager, slik at jeg sover og viler ut. Jeg tok faktisk sist gang 8mg om dagen, og det er mye, firedobbelt av det jeg tar hvis jeg bruker det ellers. Og da sover jeg mye, og føler meg mye bedre. (8mg var faktisk det psykiateren sa jeg kunne bruke, sist jeg hadde et sammenbrudd), det er ikke så ille, bare man ikke bruker det for lenge. Jeg har også fått tilbud om innleggelse, men jeg takker alltid nei. Håper du føler deg bedre snart!

Hei og takk for svar. Jeg har kjørt på med benzo siden fredag. Var det psykiateren sa jeg skulle, så da hører jeg på hans råd, så jeg har sovet mye i helga, noe som egentlig har vært litt deilig, for jeg har trengt litt fri fra meg selv.

Mitt problem ang innleggelse er at jeg får ikke tilbudet, jeg blir bare lagt inn med tvang…

[Gjest nienna]

Jeg nekter å bli innlagt. Har vært innlagt noen ganger, ikke mange ganger, men nok til at jeg har bestemt for at jeg aldri mer skal bak murene mer.

Jeg tror ikke at man kan løse noe ved en innleggelse. Joda, man får roet siutasjonen, man kan stable seg på bena ved hjelpe av andre og ved hjelp av rutiner og medisinering osv. Men hvis det er slik man skal løse kriser i fremtiden, så vil en etterhvert bli uten løsnings-strategier neste gang en får en krise.

Dette er slik jeg tenker. Løsningen kan så klart være en annen for deg. Men når det er så ille, så konsentrerer jeg meg om å puste. Jeg tenker at det ikke er noe farlig som kan skje og at angst ikke er farlig. Jeg ringer til behandleren min og får pratet litt, eller til feks mental helse om det er på kvelden. Jeg skriver i dagboken min, eller jeg ligger i senga og ser på tv. Det siste er faktisk konstruktivt for meg, for hvis jeg får ligge i ro en plass og slappe av, så "faller tankene mer på plass" og jeg kan samle styrke til å gjøre dagligdagse gjøremål.

Jeg prøver også å tenke hvorfor jeg har det sånn, eller hvorfor jeg er redd. Det finnes alltid en grunn, den egentlige grunnen. Jeg prøver å "snakke meg selv til rette" i og med at jeg vet at tanker produserer følelelsesmessige tilstander. jeg prøver å kartlegge HVA som gjorde at jeg kom inn i denne krisen, eller tilstanden.

Jeg gjør øvelser for å "jorde meg", feks stå med begge bena på gulvet til jeg føler at jeg har tyngde, eller jeg kan rulle med fotbladene eller tærne for å kjenne at jeg er inntakt.

Det som gjør at jeg kan klare meg utenfor murene slik det er akkurat nå, er vel at jeg har et forholdsvis bra hjelpeapparat rundt meg. Har kontakt med psykiatrisk sykepleier i kommunen og på poliklinikken og går til psykiater. Men de er der ikke på helligdager eller i helgene, og da synes jeg ting ofte blir verre. Da prøver jeg å tenke at det er bare 1, eller 2 dager til jeg kan prate med noen som forstår, noen som vil hjelpe meg...

Jeg vet at det er helt for jævlig når man er inne i det og jeg vet ikke hva som funker for deg. Jeg tror at det beste for deg er å finne egne metoder, det er kun de som funker. Kanskje dette er noe du kan ta opp med behandleren din?

Lykke til!

Mvh

Jeg nekter også å bli innlagt, men jeg får aldri tilbudet, de bruker bare tvang om jeg nekter.

Jeg tror heller ikke at ting blir løst ved innleggelse, så derfor ønsker jeg å unngå det, men ofte så kommer jeg til kort, men da er det bare å gjøre det beste utav det.

Du tenker veldig konstruktivt og jeg skulle ønske at jeg også hadde klart å aktivisere meg med andre ting enn det destruktive, men akkurat nå føles det umulig. Jeg prøver å surfe på nettet, se på tv, snakke med venner og kjæresten, men det går ikke. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om noen ting.

Jeg har også et bra hjelpeapparat rundt meg. Har psykiater og psykiatrisk sykepleier, dessuten er jeg med i et prosjekt som jeg har hatt veldig god nytte av til nå, så det står ikke på at jeg ikke får hjelp, men jeg klarer ikke å benytte meg av den hjelpen jeg får akkurat nå.

Hilsen

[Gjest Androdine]

Jeg nekter også å bli innlagt, men jeg får aldri tilbudet, de bruker bare tvang om jeg nekter.

Jeg tror heller ikke at ting blir løst ved innleggelse, så derfor ønsker jeg å unngå det, men ofte så kommer jeg til kort, men da er det bare å gjøre det beste utav det.

Du tenker veldig konstruktivt og jeg skulle ønske at jeg også hadde klart å aktivisere meg med andre ting enn det destruktive, men akkurat nå føles det umulig. Jeg prøver å surfe på nettet, se på tv, snakke med venner og kjæresten, men det går ikke. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om noen ting.

Jeg har også et bra hjelpeapparat rundt meg. Har psykiater og psykiatrisk sykepleier, dessuten er jeg med i et prosjekt som jeg har hatt veldig god nytte av til nå, så det står ikke på at jeg ikke får hjelp, men jeg klarer ikke å benytte meg av den hjelpen jeg får akkurat nå.

Hilsen

Jeg er vel ikke akkurat så konstruktiv hele tiden jeg heller..Håper du får det bedre snart!