Trening, trigging,angst og sinne

[Gjest Happiness]

Hei nettvenner!

Beklager manglende litterærekvaliteter. Trøtt av kaos og kampen i kveld.

Dette innlegget er vel for di litt mer innvidde i situasjonen min, hvis det skal gi mening. Det blir vel så langt at...

Frustrert over denne oppstartingen av trening.Har som dere vet ikke terapeut, og tenkte å se om noen andre her inne kunne komme med litt innspill i alt stresset.

Jeg begynte å trene apparattrening, (med kondistrening) for en uke siden. Jeg har grudd meg, men hvert klar for å overstige vanskelighetene. For det er vanskelig å begynne å trene for ei som meg. Og da tenker jeg ikke bare fysisk.

Kroppen min kjentes "død" ut etter denne tiden, og for hvert apparat jeg gikk igjennom, hver ny muskelgruppe, dirret jeg mer og mer.Musklene var temmelig fraværende etter dette jojoåret med vektoppgang/nedgang. Uansett, å gå ned 7 kg på de to første ukene etter bruddet er ikke heldig. Det gjorde noe med det sørgelig lite som var igjen av muskelmasse. Og snart under treningen dirret jeg i kroppen med en svak krampe. Jeg vet at sjelen ikke kan dirre, men det kjentes slik ut, og jeg følte jeg gikk i oppløsning. Tårer begynte å renne, og jeg fortsatte å trene, fortsatte med flere apparater, tørket tårer i et treningsal hvor det heldigvis nesten ikke var folk pga varme, og tøyet ut. Det var en enorm opplevelse. Min venninne var hos meg, men skjønte at jeg ikke måtte forstyrres. Litt trøst, og jeg hadde brutt en deming fullstendig.Etterpå la jeg meg under solen (den falske,)og lot det renne fritt. Som en verk som skulle ut.

Og da var det i gang. Angst og sinne. Angst, sinne og trening. Min kropp som er forlatt. Sveket. Alene. Valgt bort. Min kropp som er sint. Kropp, sinne og angst.

Og jeg begynner å spise. Må fylle på innvendig, de snart eldgamle mønstrene mine. Som en rus, ulvehunger. Så velkjent, men ikke på lenge nå. Jeg _vil_ ikke straffe meg selv nå, vil jeg det da? Hva er det slags mekanismer å prøve å forstå her?

Jeg føler jeg blir kastet rundt litt for fort til å se fragmentene av hva alt dreier seg om, og er så trøtt også, men dette er noe viktig. Terapistoff.

Jeg kan trene og bli sint tror jeg, men da kan jeg sikkert også ekplodere i angst. På senteret. Men jeg kan jo ikke stoppe nå. For alt som skjer med meg er viktig, det kjenner jeg. Siden det trigger sinne i meg, som er det terapeuten min var så opptatt av at han kunne kjenne som en trykkoker i tiden vi hadde sammen. Mens jeg kjente selv mest på sårhet akkurat da. Og jeg måtte jo holde fred, hvilken atmosfære skulle det bli i huset hvis jeg dro frem sinne og bitterhet.

Hvordan skal jeg takle dette? Alle som har hatt spiseproblemer vet at det er lettere å stoppe et tog for oss enn mat. Jeg har tidligere prøvd å døyve ulvehungerangsten/-sinnet med sobril, men det virker ikke. Preller av. Jeg er ytterst lite klar for den spiralen jeg evig går inn i med skam, spising og mer skam nå.

Det er ikke bare å få kontroll på spisinga heller. Alt dette er koblet sammen, og jeg skal prøve å holde hodet over vann til jeg finner litt mer ut av det.

Kloke hoder finnes her inne,heldigvis.

Jeg har vært fly forbanna i dag. Ok, egentlig ikke _så_ sterkt da, men jeg sa i hvert fall høyt ut i lufta at han ble en skikkelig dritsekk de siste mnd, de siste årene til dels. Skikkelig dritsekk, egoistisk og feig dritsekk. Som kunne få seg til å si at jeg drev han til å bli utro. At det var det som _måtte til_, _MÅTTE TIL_, for å få en slutt på det. Hva i helsike skal det bety? Hva med det verbale? Hva med å komme til meg å snakke med meg? Det er jo for søren det eneste jeg var brukendes til etterhvert. Man kan kommunisere med meg. Basta!

Å aldri komme til meg..Bare gå der og vente på hva som vil skje...la mnder og tiden gå. Og jeg som faller helt sammen. Han sier han trodde jeg kom til å dø ta mitt eget liv. Hvor mye verdt var jeg, mammaen til hans barn da? Det var _ jeg_ som til slutt måtte ta ansvar. Det var hans ansvar å komme til meg. Jeg som ifølge ham ikke tok ansvar for en dritt. Etter å ha hyperventilert i måneder, lagt på meg ti kilo, skjært meg opp(ja så gjorde jeg også det for første og siste gang skikkelig i mitt liv)

Det lå så langt fra mitt hode, men jeg spør likevel om han føler noe for en annen. Nei. Bare et blankt nei. Og jeg holder på å dø. For det har ikke vært bilder, visuelle bilder inne i meg på lenge, i fremtiden er det bare blankt mørke. Og jeg har slik avsindig angst, som å være tenåring igjen. Jeg sitter i fosterstillig under et teppe på sofaen. Jeg klarer ikke ta telefonen lenger. Jeg går ikke ut, jeg sniker meg på butikken rett før stengetid og handler så ingen skal se meg. Men jeg er mamma. Alltid mamma. Aldri ut av den rollen. Selv når du har angstanfall, hører du om han kan være våken og komme ned. Evig "morsalert".Han må ikke ta skade. Og tiden går.

Jeg måtte spørre igjen. Etter en tid. Vet ikke hvorfor. Det er fremmede spørsmål, og jeg har ikke nå i ettertid et forklarelsens lys over hvorfor jeg må spørre igjen. Noe fikk meg til å spørre igjen.

Skal jeg skrive dette? Ja, jeg tror det. Det er _min_ opplevelse. Vi ligger i senga. Vi holder rundt hverandre, for første gang på lenge. Jeg antar det er jeg som har lagt meg inntil ham. Etter en stund; Jeg spør igjen om han har følelser for noen. Og nå blir det så stille. Og jeg strekker meg opp for å se på ham. Har du det? Han har det. Er du forelsket i en annen kvinne? Ja. Det gjør vondt, det er et sjokk, men jeg sier; Hvorfor har du ikke sagt det til meg? Dette har vi jo snakket om så mange ganger. Vi har jo vært gjennom dette før, og dette kan vi takle sammen. Vi er jo livspartnere. Jeg tar hånden min opp til ansiktet hans og stryker han på kinnet og ser ham inn i øynene. Og han snur seg bort. Lenge. Og ser på meg igjen. Så går minuttene, jeg drar, han sier bittelitt, jeg drar, han sier enda mindre. Alt har stoppet opp nå. Jeg drar og drar til alt er ute og verden er ødelagt. Det splintres inne i meg.

Jeg var så langt nede, men du kan aldri få komme til meg og si at du ikke kunne kommet til meg og snakket med meg. Aldri. Bær din egen feighet.

Og gutten min som syntes jeg hørtes ut som en ulende ulv. Jeg føler meg ydmyket gjennom de ordene. For du sa du skulle elske og ære, og kunne du ikke det, så kunne du i hvertfall tatt det opp med meg. Jeg driter i om det var vanskelig. Jeg hadde gitt deg 18 år, født en sønn sammen med deg. Du måtte tilskitne det hele. Din jævel som gav dette til meg på en slik måte at gutten min måtte se meg gå i total oppløsning i all sin stygghet. Aldri får vi vite hva dette gjorde med ham. Min pappa som var på beøk kastet opp og gråt, og kommer aldri til å glemme. Din dritt som reiste fra oss på jobbreise og lot meg ligge igjen i to døgn for å trøste en sønderknust gutt som ikke ville opp av senga. Uten mulighet til å si et stygt ord om deg, måtte skjerme, mens jeg er i slikt et sjokk. Du fortjener det så lite, men jeg kan ikke synke like lavt som deg. Jeg må finne ut hvem jeg vil være. Mist deg selv så mye du vil fra nå av. Jeg bryr meg ikke akkurat nå. Du gjorde det verste mot deg selv.

Trodde du virkelig at jeg ville være upåvirket over at du ikke var glad i meg lenger? Hvor mange år skulle du fortsatt med det, hvis du ikke var utro. Hvor mange år skulle jeg vært syk uten at du på et sekund undret over om du hadde noen innvirkning på min helse? Men det lå jo alltid i meg. Selvfølgelig i passive, håpløse og psyke/syke meg.

Så var kveldens sinnearbeid gjort. Og jeg har ikke hatt lyst på mat.

Blir forbauset om noen har kommet seg helt ned hit.

Å ta i mot andres sinne er ikke noe jeg ser lett på.

I tilfelle en klem for strevet. Hva tilhører ham. Hva tilhører meg. Fokus på meg. Ord for natten.

Jeg tilhører meg nå. Jeg bestemmer hvem jeg vil være.

[Gjest Androdine]

Jeg kjenner ikke til hele situasjonen din, men synes du beskrev veldig godt.

Vil bare gi deg en klem. Håper du har noen å snakke med nå. Tenker på deg.

klem

[avidi]

Jeg har ikke noe peiling på hva somer bra eller ikke bra for deg å gjøre. Men du er sterk, det viser du ved alt du har skrevet nå.

Du har lov til å bli sint redd og fortvilet etter alt du ahr gått igjennom.

Klem til deg.

[Gjest kvinne 46]

Så bra skreve... Godt å få plassere sinnet der det høyrer heime. Kjenner eg blir sint på feige mannfolk - eit kristent helsike :-) Min eks. sa også han hadde rett til å vere utro - sånt tull. Dei har rett til å kome og kommunisere. Til å bli forstått OG til å forstå.

[Gjest Happiness]

Så bra skreve... Godt å få plassere sinnet der det høyrer heime. Kjenner eg blir sint på feige mannfolk - eit kristent helsike :-) Min eks. sa også han hadde rett til å vere utro - sånt tull. Dei har rett til å kome og kommunisere. Til å bli forstått OG til å forstå.

Takk kjære deg!

Har hatt en litt hard natt med mye drømming. Og sovnet så sent, eller tidlig på morgenen, at jeg sov på formiddagen også.

Jeg skulle trene i dag, men kjenner jeg må stå det over. Jeg får besøk i kveld både av søsteren min og før det to venninner. Skal lage pizza, og jeg trenger å være i vater. Trener jeg nå, "eksploderer" jeg. Det er bare der jeg er nå. Må ta det litt langsomt, så jeg kan prøve å henge litt med i svingene, og skal heller prøve igjen i morgen med treningen.

Jeg håper inderlig dette jeg går igjennom nå har noe sunt over seg. Sånn på sikt.

Ha en fin dag. Skal gå til angrep på alt som kan ligne på støv og uorden i leiligheten.

Du hører fra meg.)

Sommerklem