Det ble mobilt team og det var sikkert rett det.

[Gjest AnnaMolina]

Hei. Jeg ble visst fanga av denne tråden..

"Problemet ligger ett annet sted og det søker og leter jeg i nå....for å hjelpe datteren min mest mulig."

Men hvordan går du fram uten å "snoke" og uten å spørre?

Virker nesten umulig for meg. Snakker du med andre om henne?

Jeg prøver å huske familiehistorien. Jeg prøver å huske hvordan hun var som barn. Hvordan jeg møtte henne som barn osv. Nei jeg spør ikke henne.

[Gjest Baldriana]

Nei vi trenger ikke krangle om dette. Skjønner du mener jeg gjorde noe galt.

Jeg forstår også at hennes tegnebok faller i gulvet og åpner seg og det første jeg ser er en mengde bilder av en jente med blødene armer så tok jeg den opp og kikket.

Jeg gjorde det ikke fordi jeg ønsker å snike i hennes saker.

Jeg gjorde det fordi jeg er redd for livet hennes.

Dette er ikke noe jeg noengang har gjort eller pleier å gjøre.

At du ikke klarer å sette deg inn i en slik ekstremsituasjon som jeg har vært lenge i får så være.

Det at jeg har fått innblikk i dette har også gjort at min datter nå har fått kvalifisert hjelp.

Når du vet så lite om dette og hva som har skjedd i våre liv så syns jeg du burde holde munn. !.

Jeg syns NHD sin respons på det jeg skriver er helt på siden av hva som er problemet. Problemet er nemlig ikke at jeg sniker i min datters saker for det gjør jeg ikke!

Problemet ligger ett annet sted og det søker og leter jeg i nå....for å hjelpe datteren min mest mulig.

Jeg tror mange ville ha gjort det samme som deg i akkurat den situasjonen du her beskriver. For meg virker det ganske "åpenlyst" at jenta hadde et ønske om å bli "sett". Hadde dette vært hennes svært personlige hemmelighet, tror jeg nok hun hadde tenkt nærmere over hvor hun la fra seg denne boka. Er det noe en er svært redd for skal bli oppdaget, "slenger" en ikke bare fra seg dette, hvor som helst.

Forsvarer dermed ikke de som leter/snoker i andres personlige ting med viten og vilje. Akkurat hva den saken gjelder er jeg enig med NHD. Ville forøvrig ikke ha trukket den sammenligningen som han gjorde, men det er like fullt et overgrep, når slike ting skjer.

[Gjest AnnaMolina]

Jeg tror mange ville ha gjort det samme som deg i akkurat den situasjonen du her beskriver. For meg virker det ganske "åpenlyst" at jenta hadde et ønske om å bli "sett". Hadde dette vært hennes svært personlige hemmelighet, tror jeg nok hun hadde tenkt nærmere over hvor hun la fra seg denne boka. Er det noe en er svært redd for skal bli oppdaget, "slenger" en ikke bare fra seg dette, hvor som helst.

Forsvarer dermed ikke de som leter/snoker i andres personlige ting med viten og vilje. Akkurat hva den saken gjelder er jeg enig med NHD. Ville forøvrig ikke ha trukket den sammenligningen som han gjorde, men det er like fullt et overgrep, når slike ting skjer.

Jeg er enig i at man skal respektere privatlivet til folk.

[Gjest xbellax]

Jeg har reddet livet hennes og den tilliten jeg ser hos henne etter det er jeg glad for å se. Hun vet at jeg passer på henne. Hun vet også hvorfor jeg leste. Muligens var det det hun ønsket også ved å legge tegneboka si rett forand nesen min.

Syns du skulle være litt forsiktig med å mene så bastante ting om dette.

Ikke forsvar deg, det er helt unødvendig. De får ta i betraktning hva som har hendt den siste tiden før de slenger ut slike kommentarer. Å snoke er èn ting, dette er noe HELT annet.

[Gjest AnnaMolina]

Ikke forsvar deg, det er helt unødvendig. De får ta i betraktning hva som har hendt den siste tiden før de slenger ut slike kommentarer. Å snoke er èn ting, dette er noe HELT annet.

Tusen takk for den kommentaren!

Jeg er langt ifra en mamma som snoker i barna mine sine ting.

Hvis jeg trodde mitt barn drev med f.eksempel narkotika så hadde jeg ransaket rommet. Men jeg sniker meg ikke rundt i tingene eller leser sms eller noe. jeg åpner ikke et brev fra tannlegen engang om det ikke står mitt navn på det.

[Gjest Androdine]

Jeg kjenner igjen det - når min mor spør meg om private ting, så får jeg piggene ut. Dette fordi jeg vet at det som er rett for meg, er ikke rett for mamma. Og hun vil så gjerne hjelpe meg, men så hvis jeg forteller om private ting, kan hun plustelig bli "moraliserende" - fordi hun ville gjort det annerledes enn meg. Derfor har jeg blitt forsiktig med hva jeg sier til henne. Pirker hun for mye, så kan såret inni meg sprekke og begynne å blø. Det er oxo fordi jeg er så glad i min mor, og det sårer meg at hun ikke helt forstår.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror det er sånn mellom deg og din datter. Men jeg fikk en assosiasjon til mitt forhold til min mor. Noe av problemet er jo oxo at jeg sliter med grunnleggende ting som seperasjonsangst og substans-løs. Derfor kan jeg ikke la andre "pirke" for mye.

Sist gang min mor pirket, så pirket hun så grundig at jeg fikk helt anfall og det endte med innleggelse. Det ble så smertefullt for meg, fordi jeg oxo står i et lojalitetsforhold til min mor, men blir forvirret når hun prakker på meg "sin virkelighet" som ikke er min. Hun har ikke opplevd å ha en psykisk lidelse, som jeg har. men å holde avstand til sin egen mor på den måten, er nok for meg et uttrykk for at jeg ikke vil havne i en lojalitetskrise hvor jeg utleverer meg selv, hun kritiserer meg, jeg blir sint pga det, men i neste omgang er jeg redd hun skal forlate meg, og at jeg blir slukt av tomheten og mister meg selv, at jeg altså går i oppløsning.

Aner ikke hvorfor dette kom ut, men jeg fikk bare assosiasjoner til forholdet mellom meg og min mor, som jeg er så glad i, men akk, så vanskelig...

Jeg ønsker deg og din familie ALT godt som kan oppdrives på denne planeten. Stå på - til slutt så ordner det seg!

*klem*

[Gjest Androdine]

Kjente jeg ble litt irritert på deg nå. Ikke fordi jeg ikke er enig, men fordi det ikke passer i denne sammenhengen.

Jeg har vært i en ekstremsituasjon lenge nå. Alt mitt fokus har vært på dette og jeg blanserer på en knivsegg i forhold til rett og galt her. Derfor registrerer jeg en masse også nytt vd min datter. Som denne tydelige redselen for å benevne det som er vanskelig også ovenfor psykologer.

Etter min mening mener jeg fortsatt at det ikke var galt av meg i denne situasjonen. Nettopp fordi jeg bryr meg om min datter og er redd for henne.

Jeg ringte UK og BUP i denne sammenhengen. Begge steder ba de meg om å konfrontere henne med det som sto der.

Jeg vil tilføye at når det gjelder avskjedsbrev har jeg også funnet de på løse ark i hele huset. Men trodde situasjonen var over da hun fikk hjelp.

Tegneboks hennes falt ned på gulvet og åpnet seg.

Det jeg leste i tegneboka hennes var helt ferske og nye brev.

Jeg syns jeg gjorde det enhver mamma som er redd for datteren sin ville gjort!

Jeg tror min kjære mamma ville gjort det samme som deg jeg. Jeg tror de fleste mødre ville det, fordi de er så glad i barna sine. Men jeg hadde likevel blitt rasende på min mor om hun leste dagboken min. Det hadde vært "farlig" for meg at hun så mine innerste private tanker og følelser, jeg hadde følt meg utlevert, uansett hvor suicidal jeg hadde vært, eller full av piller som jeg var før. Saken er den at jeg føler at mamma må slippe tak i meg og la meg være en selvstendig, autonom person. Hvis ikke så blir det et usunt symbiose forhold, og dette forholdet jeg hadde til min mor var svært destruktivt. Min mor kunne ringe meg hele tiden, eller låse seg inn til meg. Noen ganger er det rett å gjøre det - men likevel ville jeg følt at det var innvaderende, og jeg ville blitt sint - føler likosm at hun truer min autonomi eller selvstendighet som er så skjør fra før..at hun vil "fange" meg inn i et avhengighetsforhold som er farlig, for da mister jeg meg selv.

Dette er tanker jeg fikk fra forholdet mellom meg og min mor. Det viktigste for meg, er at min mor lar meg ha min tanker og følelser i fred, jeg orker ikke at hun pirker, men jeg trenger at hun er der i tilfelle jeg skulle få behov for å prate og støtte. Jeg ønsker ikke at hun ringer meg hele tiden, jeg ønsker at det skal være sånn at jeg kan ringe når jeg trenger det, ikke bli påtvinget noe. Først DA kan jeg ha et fint forhold til min mor.

[Gjest Androdine]

Jeg har reddet livet hennes og den tilliten jeg ser hos henne etter det er jeg glad for å se. Hun vet at jeg passer på henne. Hun vet også hvorfor jeg leste. Muligens var det det hun ønsket også ved å legge tegneboka si rett forand nesen min.

Syns du skulle være litt forsiktig med å mene så bastante ting om dette.

Helt enig der. Det går ikke an å være så bastant. En sak har flere sider, og det nytter ikke å moralisere. Livet er ikke A4, ikke alle forstår det. Men tror man må gjennom en del tøffe ting for å forstå det. Noen i alle fall.

[Gjest AnnaMolina]

Jeg kjenner igjen det - når min mor spør meg om private ting, så får jeg piggene ut. Dette fordi jeg vet at det som er rett for meg, er ikke rett for mamma. Og hun vil så gjerne hjelpe meg, men så hvis jeg forteller om private ting, kan hun plustelig bli "moraliserende" - fordi hun ville gjort det annerledes enn meg. Derfor har jeg blitt forsiktig med hva jeg sier til henne. Pirker hun for mye, så kan såret inni meg sprekke og begynne å blø. Det er oxo fordi jeg er så glad i min mor, og det sårer meg at hun ikke helt forstår.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror det er sånn mellom deg og din datter. Men jeg fikk en assosiasjon til mitt forhold til min mor. Noe av problemet er jo oxo at jeg sliter med grunnleggende ting som seperasjonsangst og substans-løs. Derfor kan jeg ikke la andre "pirke" for mye.

Sist gang min mor pirket, så pirket hun så grundig at jeg fikk helt anfall og det endte med innleggelse. Det ble så smertefullt for meg, fordi jeg oxo står i et lojalitetsforhold til min mor, men blir forvirret når hun prakker på meg "sin virkelighet" som ikke er min. Hun har ikke opplevd å ha en psykisk lidelse, som jeg har. men å holde avstand til sin egen mor på den måten, er nok for meg et uttrykk for at jeg ikke vil havne i en lojalitetskrise hvor jeg utleverer meg selv, hun kritiserer meg, jeg blir sint pga det, men i neste omgang er jeg redd hun skal forlate meg, og at jeg blir slukt av tomheten og mister meg selv, at jeg altså går i oppløsning.

Aner ikke hvorfor dette kom ut, men jeg fikk bare assosiasjoner til forholdet mellom meg og min mor, som jeg er så glad i, men akk, så vanskelig...

Jeg ønsker deg og din familie ALT godt som kan oppdrives på denne planeten. Stå på - til slutt så ordner det seg!

*klem*

Tusen takk Androdine!

Syns det er fint å lese og svært nyttig også.

Hva mener du med å være substansløs?

Jeg er veldig var dette i forhold til min datter. Jeg vet ikke om dere har det likt og om dette er likt i forhold til forskjellige mødre.

Jeg unngår vanskelige temaer nå. Jeg tenker hun får komme til meg om hun vil. Om hun ikke vil så er det også greit. Hun må gå denne veien selv. Min jobb er jo bare å være mamma og rydde plass til henne der kvalifisert hjelp finnes.

Jeg merker at tonen imellom oss de siste dagene er anderledes og hun setter pris på at jeg passer på. Hun tyr til meg på en annen måte. Ber om å få bli med meg til butikken og til byen. Hun gir meg bøker jeg skal lese og jeg leser dem.

Skal jeg ta selvkritikk som mamma så må det være at hun i alt for stor grad har måttet ha ansvaret for seg selv.

Jeg skal ikke inn i hennes innerste.

Jeg ville aldri tillatt at min mamma gikk inn der selv.

Men som jeg sier til henne: Om jeg gjør noe som blir galt for deg. Om jeg oppfører meg eller sier ting til deg som blir galt for deg så må du fortelle meg om det. Jeg kan ikke forandre meg om jeg ikke vet hva jeg gjør galt.

Jeg tror kanskje denne redselen handler om skrekkopplevelser i barndommen. Da pappan hennes slo meg og at "noe" ble altfor sterkt og innvanderende for henne. Men jeg vet jo ikke sikkert.

[Gjest AnnaMolina]

Jeg tror min kjære mamma ville gjort det samme som deg jeg. Jeg tror de fleste mødre ville det, fordi de er så glad i barna sine. Men jeg hadde likevel blitt rasende på min mor om hun leste dagboken min. Det hadde vært "farlig" for meg at hun så mine innerste private tanker og følelser, jeg hadde følt meg utlevert, uansett hvor suicidal jeg hadde vært, eller full av piller som jeg var før. Saken er den at jeg føler at mamma må slippe tak i meg og la meg være en selvstendig, autonom person. Hvis ikke så blir det et usunt symbiose forhold, og dette forholdet jeg hadde til min mor var svært destruktivt. Min mor kunne ringe meg hele tiden, eller låse seg inn til meg. Noen ganger er det rett å gjøre det - men likevel ville jeg følt at det var innvaderende, og jeg ville blitt sint - føler likosm at hun truer min autonomi eller selvstendighet som er så skjør fra før..at hun vil "fange" meg inn i et avhengighetsforhold som er farlig, for da mister jeg meg selv.

Dette er tanker jeg fikk fra forholdet mellom meg og min mor. Det viktigste for meg, er at min mor lar meg ha min tanker og følelser i fred, jeg orker ikke at hun pirker, men jeg trenger at hun er der i tilfelle jeg skulle få behov for å prate og støtte. Jeg ønsker ikke at hun ringer meg hele tiden, jeg ønsker at det skal være sånn at jeg kan ringe når jeg trenger det, ikke bli påtvinget noe. Først DA kan jeg ha et fint forhold til min mor.

Jeg tenker jo på min egen mor og gjenkjenner masse i dette.

Jeg har følt at hun har misbrukt min tillit så mange ganger. jeg har betrodd henne ting og siden så får jeg det i fleisen med noe sånt...men du har jo sagt det selv.

Jeg tror mødre og jeg må bevisstgjøre meg selv også, men jeg tror mødre fort får lyst til å "ta bort" problemene. Man snakker deg til rette!

Jeg kan jo kjenne dette også i meg selv. det er ikke vondt ment men en teit mamma reaksjon hvor man ikke klare å slippe barnet sitt.

Jeg er litt opptatt av dette. Jeg har jo til nå hatt små barn ikke så store som min datter. Hun vil om ett par år være myndig! Jeg må slippe henne og samtidig være der for henne om hun trenger meg.

Men jeg kommer til å passe grundig på så hun holder seg i live!!!!

[Gjest Androdine]

Tusen takk Androdine!

Syns det er fint å lese og svært nyttig også.

Hva mener du med å være substansløs?

Jeg er veldig var dette i forhold til min datter. Jeg vet ikke om dere har det likt og om dette er likt i forhold til forskjellige mødre.

Jeg unngår vanskelige temaer nå. Jeg tenker hun får komme til meg om hun vil. Om hun ikke vil så er det også greit. Hun må gå denne veien selv. Min jobb er jo bare å være mamma og rydde plass til henne der kvalifisert hjelp finnes.

Jeg merker at tonen imellom oss de siste dagene er anderledes og hun setter pris på at jeg passer på. Hun tyr til meg på en annen måte. Ber om å få bli med meg til butikken og til byen. Hun gir meg bøker jeg skal lese og jeg leser dem.

Skal jeg ta selvkritikk som mamma så må det være at hun i alt for stor grad har måttet ha ansvaret for seg selv.

Jeg skal ikke inn i hennes innerste.

Jeg ville aldri tillatt at min mamma gikk inn der selv.

Men som jeg sier til henne: Om jeg gjør noe som blir galt for deg. Om jeg oppfører meg eller sier ting til deg som blir galt for deg så må du fortelle meg om det. Jeg kan ikke forandre meg om jeg ikke vet hva jeg gjør galt.

Jeg tror kanskje denne redselen handler om skrekkopplevelser i barndommen. Da pappan hennes slo meg og at "noe" ble altfor sterkt og innvanderende for henne. Men jeg vet jo ikke sikkert.

Nei, det er ikke godt å vite rett og slett. Godt å høre at din datter har fått mer tillit til deg nå og at forholdet deres er bra. Nå er det kanskje jeg som ikke har fulgt med, men er hun skikkelig utredet? Kan jeg spør om hun har fått en diagnose? Du trenger selvstagt ikke svare på det.

[Gjest AnnaMolina]

Nei, det er ikke godt å vite rett og slett. Godt å høre at din datter har fått mer tillit til deg nå og at forholdet deres er bra. Nå er det kanskje jeg som ikke har fulgt med, men er hun skikkelig utredet? Kan jeg spør om hun har fått en diagnose? Du trenger selvstagt ikke svare på det.

De gir ikke diagnoser til så unge mennesker. Det fordi de ikke regnes som ferdig utviklet ennå. Jeg har sagt at diagnose ikke er så viktig for meg. Jeg er mer opptatt av at de lager ett kart over problemområdene sånn at de har noe retning på et de gjør. Dette har de vært enig i. Dessuten kan hun leve seg inn i forklare alt for mye i seg selv via en slik diagnose. Jeg så NHD mente hun kunne ha ustabli personlighetsforstyrrelse. Jeg tar det med en klype salt. Det er dessuten mange tenåringer som kunne lignet dette om det er slik at det å ha denne diagnose er å skifte ofte. Hehe jeg kan få høre: JEG HATER DEG og ti minutter etterpå JEG ER VELDIG GLAD I DEG MAMMA. Jeg tolker den slags oppførsel som pubertet.

Men om det ligger en add/adhd her så stiller jeg meg anderledes. Dette vil vi også sjekke ut.

[nanny911]

Tusen takk Androdine!

Syns det er fint å lese og svært nyttig også.

Hva mener du med å være substansløs?

Jeg er veldig var dette i forhold til min datter. Jeg vet ikke om dere har det likt og om dette er likt i forhold til forskjellige mødre.

Jeg unngår vanskelige temaer nå. Jeg tenker hun får komme til meg om hun vil. Om hun ikke vil så er det også greit. Hun må gå denne veien selv. Min jobb er jo bare å være mamma og rydde plass til henne der kvalifisert hjelp finnes.

Jeg merker at tonen imellom oss de siste dagene er anderledes og hun setter pris på at jeg passer på. Hun tyr til meg på en annen måte. Ber om å få bli med meg til butikken og til byen. Hun gir meg bøker jeg skal lese og jeg leser dem.

Skal jeg ta selvkritikk som mamma så må det være at hun i alt for stor grad har måttet ha ansvaret for seg selv.

Jeg skal ikke inn i hennes innerste.

Jeg ville aldri tillatt at min mamma gikk inn der selv.

Men som jeg sier til henne: Om jeg gjør noe som blir galt for deg. Om jeg oppfører meg eller sier ting til deg som blir galt for deg så må du fortelle meg om det. Jeg kan ikke forandre meg om jeg ikke vet hva jeg gjør galt.

Jeg tror kanskje denne redselen handler om skrekkopplevelser i barndommen. Da pappan hennes slo meg og at "noe" ble altfor sterkt og innvanderende for henne. Men jeg vet jo ikke sikkert.

Hvis du orker, kan du si noe om hva slags situasjoner volden skjedde i? Hvor gammel var hun? Risikerer hun at det fortsatt kan skje, eller er "faren over" - definitivt?

Ha en fin kveld!

[Gjest AnnaMolina]

Hvis du orker, kan du si noe om hva slags situasjoner volden skjedde i? Hvor gammel var hun? Risikerer hun at det fortsatt kan skje, eller er "faren over" - definitivt?

Ha en fin kveld!

Vel jeg tror jeg venter litt med å utlevere alt det på nettet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kjente jeg ble litt irritert på deg nå. Ikke fordi jeg ikke er enig, men fordi det ikke passer i denne sammenhengen.

Jeg har vært i en ekstremsituasjon lenge nå. Alt mitt fokus har vært på dette og jeg blanserer på en knivsegg i forhold til rett og galt her. Derfor registrerer jeg en masse også nytt vd min datter. Som denne tydelige redselen for å benevne det som er vanskelig også ovenfor psykologer.

Etter min mening mener jeg fortsatt at det ikke var galt av meg i denne situasjonen. Nettopp fordi jeg bryr meg om min datter og er redd for henne.

Jeg ringte UK og BUP i denne sammenhengen. Begge steder ba de meg om å konfrontere henne med det som sto der.

Jeg vil tilføye at når det gjelder avskjedsbrev har jeg også funnet de på løse ark i hele huset. Men trodde situasjonen var over da hun fikk hjelp.

Tegneboks hennes falt ned på gulvet og åpnet seg.

Det jeg leste i tegneboka hennes var helt ferske og nye brev.

Jeg syns jeg gjorde det enhver mamma som er redd for datteren sin ville gjort!

Jeg ville gjort det samme selv. I ekstremsituasjoner må foreldre gjøre det som er nødvendig.

Det forhindrer dog ikke et enormt sinne i øyeblikket hos den som føler seg krenket.

[Gjest AnnaMolina]

Jeg ville gjort det samme selv. I ekstremsituasjoner må foreldre gjøre det som er nødvendig.

Det forhindrer dog ikke et enormt sinne i øyeblikket hos den som føler seg krenket.

Takk for at du svarte! Jeg har ingen problemer med å forstå dette sinnet. Jeg ble forbauset over utgangen! og kraften i uttrykket. Hun hadde jo egentlig ikke skrevet så veldig private ting. Bare mange avskjedsbrev og planer.

Jeg kjøpte imidlertid en dagbok til henne etterpå med nøkler til. Disse nøklene har hun rundt halsen nå. Dette var ment fra meg som et tegn på at jeg også forsto at hun syns jeg hadde gått over streken.

[Gjest AnnaMolina]

Hvis du orker, kan du si noe om hva slags situasjoner volden skjedde i? Hvor gammel var hun? Risikerer hun at det fortsatt kan skje, eller er "faren over" - definitivt?

Ha en fin kveld!

Hei nanny

Jeg mente ikke være avvisende, men jeg tror ikke jeg har psyke nok til å møte alle eventulle innspill på min historie.

Jeg tror kanskje at grunnen til at min datter får en reaksjon nå er fordi det aldri har vært så trygt som hun har det nå. Det er orden og struktur og mer penger i familien.

Sånn er det jo ofte. Når du først kan slappe litt av så kommer all verdens sykdommer.

[frosken]

Hei nanny

Jeg mente ikke være avvisende, men jeg tror ikke jeg har psyke nok til å møte alle eventulle innspill på min historie.

Jeg tror kanskje at grunnen til at min datter får en reaksjon nå er fordi det aldri har vært så trygt som hun har det nå. Det er orden og struktur og mer penger i familien.

Sånn er det jo ofte. Når du først kan slappe litt av så kommer all verdens sykdommer.

Hei:-)

Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for å sette grenser for hvilke detaljer du skriver om her. Det er sannsynligvis viktig både for deg og din datter at ikke alle detaljer utleveres, da det kan bli feil i forhold til at ting evt. kan kjennes igjen av folk dere har kontakt med i RL.

[Gjest AnnaMolina]

Hei:-)

Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for å sette grenser for hvilke detaljer du skriver om her. Det er sannsynligvis viktig både for deg og din datter at ikke alle detaljer utleveres, da det kan bli feil i forhold til at ting evt. kan kjennes igjen av folk dere har kontakt med i RL.

Det tror jeg du har rett i. Hvis hun går inn her og leser nå vil hun nok kjenne igjen det som står her allerede. Men hun holder seg unna dol foreløpig etter at jeg avslørte at hun skrev om selvmord her inne. Det satte en støkk i henne det stakkar. Hun holder seg til et forum jeg ikke er helt sikker på om jeg liker men tror ikke jeg skla blande meg i det heller. Det heter deppa.

Men jeg mener jeg ikke har utlevert henne her...håper jeg da...jeg har nok hatt ett veldig behov for å ha kontakt og snakke snakke snakke. Ingen kan gjøre det hele tiden. Da sitter man med tankene sine. Jeg har skrevet mye for å få bekreftelse på at jeg gjør rett. Jeg vet jeg glapp en gang jeg skrev med deg her inne og sa navnet hennes. Da skvatt jeg skikkelig.

Nei du har rett. Jeg må passe litt på også for å beskytte henne.

Verden er tross alt ikke så stor!

[nanny911]

Hei nanny

Jeg mente ikke være avvisende, men jeg tror ikke jeg har psyke nok til å møte alle eventulle innspill på min historie.

Jeg tror kanskje at grunnen til at min datter får en reaksjon nå er fordi det aldri har vært så trygt som hun har det nå. Det er orden og struktur og mer penger i familien.

Sånn er det jo ofte. Når du først kan slappe litt av så kommer all verdens sykdommer.

Du trenger aldri å forsvare og forklare en avvisning her vel :-)

Det er lett å bli fascinert av sterke historier, trekke paralleller til mennesker/situasjoner man kjenner og sende avgårde et nytt spørsmål ut i cyberspace....

Jeg tror mange lærer mye av bare å lese her!