Det ble mobilt team og det var sikkert rett det.

[Gjest AnnaMolina]

Du trenger aldri å forsvare og forklare en avvisning her vel :-)

Det er lett å bli fascinert av sterke historier, trekke paralleller til mennesker/situasjoner man kjenner og sende avgårde et nytt spørsmål ut i cyberspace....

Jeg tror mange lærer mye av bare å lese her!

Neida....men jeg kjente på dette å få tilbakemeldinger jeg ikke er sikker på om jeg tåler. Det er en gangske vond historie og alle her inne er ikke verdens klokeste heller.

Nettopp fordi det blir så fjernt kan en glemme at det sitter mennesker med virkelige liv bak hver historie. Dette har ingenting med deg å gjøre:-)

Neida. Om jeg føler kontakt og at det er trygt i forhold til meg og datteren min kan det være jeg forteller litt etterhvert.:-)

[Gjest Androdine]

Tusen takk Androdine!

Syns det er fint å lese og svært nyttig også.

Hva mener du med å være substansløs?

Jeg er veldig var dette i forhold til min datter. Jeg vet ikke om dere har det likt og om dette er likt i forhold til forskjellige mødre.

Jeg unngår vanskelige temaer nå. Jeg tenker hun får komme til meg om hun vil. Om hun ikke vil så er det også greit. Hun må gå denne veien selv. Min jobb er jo bare å være mamma og rydde plass til henne der kvalifisert hjelp finnes.

Jeg merker at tonen imellom oss de siste dagene er anderledes og hun setter pris på at jeg passer på. Hun tyr til meg på en annen måte. Ber om å få bli med meg til butikken og til byen. Hun gir meg bøker jeg skal lese og jeg leser dem.

Skal jeg ta selvkritikk som mamma så må det være at hun i alt for stor grad har måttet ha ansvaret for seg selv.

Jeg skal ikke inn i hennes innerste.

Jeg ville aldri tillatt at min mamma gikk inn der selv.

Men som jeg sier til henne: Om jeg gjør noe som blir galt for deg. Om jeg oppfører meg eller sier ting til deg som blir galt for deg så må du fortelle meg om det. Jeg kan ikke forandre meg om jeg ikke vet hva jeg gjør galt.

Jeg tror kanskje denne redselen handler om skrekkopplevelser i barndommen. Da pappan hennes slo meg og at "noe" ble altfor sterkt og innvanderende for henne. Men jeg vet jo ikke sikkert.

Med å være sustansløs så mener jeg at jeg føler at jeg er uten substans, altså jeg er innholdsløs. Det er en veldig skremmende følelse som jeg jobber med. Om noen truer den lille integreten jeg tross alt har, så kan det utløse mye vanskelig. Min mor gjorde det en gang - og det førte til at jeg ble innlagt. Eller. Det var jo ikke hennes feil. Det var bare det som utløste det. Men jeg har et komplisert forhold til min mor. Jeg vet hvordan hun er. I ene øyeblikket er hun full av omsorg og kjærlighet og jeg elsker henne. I neste øyeblikk er hun "hard" og kritiserer meg for at jeg får hjelp fra det offetnlige.

I sted skulle jeg og hun avgårde og se å blomster, planter og potter til verandaen min. Hun sa hun skulle spandere på meg. Jeg ble glad og pyntet meg og gledde meg til at vi skulledra. Men da jeg satt meg i bilen kjente jeg at hun var aggressiv på en måte. Jeg sa noe ubetydelig - og da kom hun med en tirade om at jeg skal på en måte ha hjelp til alt og at jeg søker om å få dekt både det ene og det andre økonomisk. Og det var kritikk ford jeg mottar hjelp fra det offentlige. Før mottok jeg hjlep fra mine foreldre, sånn økonmisk. Jeg følte at det ikke var rett, og det førtte til mange konfilikter, så jeg oppsøkte sosialkontoret, som nå har hjulpet meg masse i denne vanskelige overgangen. Jeg har fått masse økonomisk støtte fra sosialkontoret. De har betalt en mengde regninger jeg bare har lagt fra meg, fordi jeg ikke klarte å åpne konvolutten engang (fikk t.o.m angst for å gå i posten). De har dekt medisinske utgifter.

Jeg er uendleig takknemlig for den hjelpen jeg har fått fra dem. Det har virkelig vært tiltreng nå. Jeg tror ikke jeg hadde fått så mye hjelp dersom jeg ikke hadde vilje til å komme videre- klare meg selv.

Så - jeg tenkte altså at mine foreldre ville bli lettet. Nå klager det ikke over at de må hjelpe meg økomisk. Nå klager de over at jeg mottar penger fra det offentlige. Som du forstår, så er det aldri noe som er bra nok for dem. Jeg tror at både min far og min mor har en personlighetsforstyrrelse. De skifter ofte karakter og være måte, og det har ført til at de ikke har blitt "integrert" inni meg som hele, stabile personligeter.

Når det blir så splittet, så vil jeg også bli splittet, altså, det ble i alle fall sånn - å vokse opp med noe sånt. Jeg ble så splittet at jeg utviklet en personligetforstyrrele selv - men en behandler sa at mitt problem egentlig var et kommunikasjonsproblem i forholdt il foreldrene mine - og måten jeg vokste opp på - uten trygge omsorgsfigurer.

Dette har ført til at jeg selv føler meg "tom", altså uten substans eller innhold. Jeg har blitt splittet, men jobber med å integrere sider ved meg selv om er vanskelige, men som aldri ble godtatt av foreldrene mine(da fikk jeg bare straff).

Innser nå at det beste jeg kan gjøre er å være totalt uavhengig av dem, både fysisk, psytkis, sosialt og økonomisk. Jeg må holde dem på avstand, fordi de leker med følelesene mine - de misbruker meg psykisk.Med misbruke mener jeg at de bruker meg til å dekke egne behov. Noe oxo en teraeut gjorde senere. Jeg var et lett offer for u tnyttelse. Jeg var redd, ensom og forvirret.

Det har vært jævlig å komme seg gjennom det, men nå innser jeg at jeg er en person med innhold, mange sier, jeg har en kropp, selv om jeg ikke er fornøyd med den. Jeg er MEG, en person, jeg HAR en stubstans. Og jeg m klare meg selv. Totalt,total uavhengig av noen som helst. Først da, kan jeg klare å elske og ha et forholdt til noen. Først da.

Dette var jo litt på siden, egentlig.. men omhandlet i alle fall barn - foreldre og hvordan en sånn relasjon kan være skadelig - eller oppbyggende.....

[Gjest Androdine]

De gir ikke diagnoser til så unge mennesker. Det fordi de ikke regnes som ferdig utviklet ennå. Jeg har sagt at diagnose ikke er så viktig for meg. Jeg er mer opptatt av at de lager ett kart over problemområdene sånn at de har noe retning på et de gjør. Dette har de vært enig i. Dessuten kan hun leve seg inn i forklare alt for mye i seg selv via en slik diagnose. Jeg så NHD mente hun kunne ha ustabli personlighetsforstyrrelse. Jeg tar det med en klype salt. Det er dessuten mange tenåringer som kunne lignet dette om det er slik at det å ha denne diagnose er å skifte ofte. Hehe jeg kan få høre: JEG HATER DEG og ti minutter etterpå JEG ER VELDIG GLAD I DEG MAMMA. Jeg tolker den slags oppførsel som pubertet.

Men om det ligger en add/adhd her så stiller jeg meg anderledes. Dette vil vi også sjekke ut.

Hvorfor stiller du deg annerledes mot utredning av ADD eller ADHD i forhold til feks ustabil PF?

[PieLill]

"Jeg svarte litt distre: Ja :-) Så kan man jo spørre seg hvor lurt det er å låse hjertet sitt inne...."

Jeg vet jo ikke om det var slik din datter følte, men jeg ville ikke synes det var så merkelig om det var noe i denne duren:

Hun kan aldri dy seg fra å pirke borti meg og kritisere meg. Alltid vil hun forandre på meg. Selv det som kunne vært koselig bruker hun mot meg. Hun blir aldri fornøyd med meg. Det er best å si minst mulig og være mest mulig lukket, for jeg får alt i fleisen igjen i løpet av sekunder. Hun vil åpne meg med brekkjern. Hun kan aldri grave dypt nok i meg. Det er ikke vits i å vise noe, for hun blir aldri mett. Hun bare krever mer og mer. Hun vil krabbe inn i meg, og bebreider meg når hun ikke får lov. Hva jeg enn sier kaster hun det mot meg.

Jeg vet lite om deg og enda mindre om hvordan det føles å ha en datter med de problemene din datter har. Det blir umulig å gjøre alt riktig hele tiden. Men jeg tror du gjør veldig mye riktig, kanskje mer enn jeg ville gjort.

Men akkurat denne kommentaren synes jeg ble svært uheldig og langt under beltestedet. Det kan jo fort oppleves som at først gir du henne dagbok med hengelås for å markere hennes rett til å ha noe privat. Deretter kritiserer du henne, litt sarkastisk, for at hun bruker denne retten. En eksplosjon etter et slikt angrep ville jeg sett på som ganske normal på grensen til sunn.

En slik kommentar kan bidra til at hun opplever deg som en motstander i stedet for en hjelper.

Du har kanskje alt tenkt på å ha forbedrings- og kritikkfrie soner. Samvær med dattera di der du meget bevisst ikke forsøker et sekund å oppdra, få fram et budskap eller korrigere. Uansett hva hun sier. Der dere bare er sammen uten at du har noen skjult agenda. Hennes svar på spørmålet om de nøklene, den fortroligheten hun viste deg, burde kommet inn under forbedringsfri sone.

mvh

[Gjest AnnaMolina]

Hvorfor stiller du deg annerledes mot utredning av ADD eller ADHD i forhold til feks ustabil PF?

Jo tidligere du oppdager en eventuell adhd eller add jo bedre er det.

Når det gjelder pf, så kan man ikke være sikkre, sier de på UK før barnet er voksen eller større enn 15 år. Pf er jo ikke, slik jeg har forstått det ,noe du nødvendigvis er født med. adhd er noe du er født med, noe du ikke blir kvitt og noe som egentlig ikke lar seg påvirke så mye av miljø heller. Mange pf er en kombinasjon mellom arv og miljø sier de. Tror ikke de vet helt selv jeg hva alle disse tingene er.

Jeg er redd min datter kan leve seg sterkt inn i diagnoser av pf. og forverre problemene sine.

[Gjest AnnaMolina]

"Jeg svarte litt distre: Ja :-) Så kan man jo spørre seg hvor lurt det er å låse hjertet sitt inne...."

Jeg vet jo ikke om det var slik din datter følte, men jeg ville ikke synes det var så merkelig om det var noe i denne duren:

Hun kan aldri dy seg fra å pirke borti meg og kritisere meg. Alltid vil hun forandre på meg. Selv det som kunne vært koselig bruker hun mot meg. Hun blir aldri fornøyd med meg. Det er best å si minst mulig og være mest mulig lukket, for jeg får alt i fleisen igjen i løpet av sekunder. Hun vil åpne meg med brekkjern. Hun kan aldri grave dypt nok i meg. Det er ikke vits i å vise noe, for hun blir aldri mett. Hun bare krever mer og mer. Hun vil krabbe inn i meg, og bebreider meg når hun ikke får lov. Hva jeg enn sier kaster hun det mot meg.

Jeg vet lite om deg og enda mindre om hvordan det føles å ha en datter med de problemene din datter har. Det blir umulig å gjøre alt riktig hele tiden. Men jeg tror du gjør veldig mye riktig, kanskje mer enn jeg ville gjort.

Men akkurat denne kommentaren synes jeg ble svært uheldig og langt under beltestedet. Det kan jo fort oppleves som at først gir du henne dagbok med hengelås for å markere hennes rett til å ha noe privat. Deretter kritiserer du henne, litt sarkastisk, for at hun bruker denne retten. En eksplosjon etter et slikt angrep ville jeg sett på som ganske normal på grensen til sunn.

En slik kommentar kan bidra til at hun opplever deg som en motstander i stedet for en hjelper.

Du har kanskje alt tenkt på å ha forbedrings- og kritikkfrie soner. Samvær med dattera di der du meget bevisst ikke forsøker et sekund å oppdra, få fram et budskap eller korrigere. Uansett hva hun sier. Der dere bare er sammen uten at du har noen skjult agenda. Hennes svar på spørmålet om de nøklene, den fortroligheten hun viste deg, burde kommet inn under forbedringsfri sone.

mvh

Jeg kjenner jeg blir irritert på alle dere her inne som tror dere vet hva som skjer utifra slike setninger og kommentarer.

Jeg syns forøvrig at det er helt på sin plass for meg som mor å tenke over grenser og ikke tråkke over grenser. Det at du for eksempel pielill ser ut til å tro at du forstår hvordan jeg er som mamma og hvordan mitt og min datters forhold er er bare tull.

Dere snakker i generelle termer og tenker dere sikkert treffer her også.

Da jeg svarte henne om det var så lurt at hun låste hjertet sitt inne var tonen langt ifra sarkastisk. Jeg er ikke sarkastisk hverken mot mine barn eller andre.

Jeg smilte da hun sa det. Hun visste hun sa en søt kommentar. Jeg svarte like søtt tilbake og blunket til henne. Hun smilte til meg og visste hva jeg mente, ikke at hun skal åpne seg opp ovenfor meg, men ovenfor sin behandler.

Så kommer slike kraftige utrykk som at jeg slår langt under beltestedet!

Litt mere ydmykhet tror jeg hadde vært på sin plass.

[Gjest AnnaMolina]

Med å være sustansløs så mener jeg at jeg føler at jeg er uten substans, altså jeg er innholdsløs. Det er en veldig skremmende følelse som jeg jobber med. Om noen truer den lille integreten jeg tross alt har, så kan det utløse mye vanskelig. Min mor gjorde det en gang - og det førte til at jeg ble innlagt. Eller. Det var jo ikke hennes feil. Det var bare det som utløste det. Men jeg har et komplisert forhold til min mor. Jeg vet hvordan hun er. I ene øyeblikket er hun full av omsorg og kjærlighet og jeg elsker henne. I neste øyeblikk er hun "hard" og kritiserer meg for at jeg får hjelp fra det offetnlige.

I sted skulle jeg og hun avgårde og se å blomster, planter og potter til verandaen min. Hun sa hun skulle spandere på meg. Jeg ble glad og pyntet meg og gledde meg til at vi skulledra. Men da jeg satt meg i bilen kjente jeg at hun var aggressiv på en måte. Jeg sa noe ubetydelig - og da kom hun med en tirade om at jeg skal på en måte ha hjelp til alt og at jeg søker om å få dekt både det ene og det andre økonomisk. Og det var kritikk ford jeg mottar hjelp fra det offentlige. Før mottok jeg hjlep fra mine foreldre, sånn økonmisk. Jeg følte at det ikke var rett, og det førtte til mange konfilikter, så jeg oppsøkte sosialkontoret, som nå har hjulpet meg masse i denne vanskelige overgangen. Jeg har fått masse økonomisk støtte fra sosialkontoret. De har betalt en mengde regninger jeg bare har lagt fra meg, fordi jeg ikke klarte å åpne konvolutten engang (fikk t.o.m angst for å gå i posten). De har dekt medisinske utgifter.

Jeg er uendleig takknemlig for den hjelpen jeg har fått fra dem. Det har virkelig vært tiltreng nå. Jeg tror ikke jeg hadde fått så mye hjelp dersom jeg ikke hadde vilje til å komme videre- klare meg selv.

Så - jeg tenkte altså at mine foreldre ville bli lettet. Nå klager det ikke over at de må hjelpe meg økomisk. Nå klager de over at jeg mottar penger fra det offentlige. Som du forstår, så er det aldri noe som er bra nok for dem. Jeg tror at både min far og min mor har en personlighetsforstyrrelse. De skifter ofte karakter og være måte, og det har ført til at de ikke har blitt "integrert" inni meg som hele, stabile personligeter.

Når det blir så splittet, så vil jeg også bli splittet, altså, det ble i alle fall sånn - å vokse opp med noe sånt. Jeg ble så splittet at jeg utviklet en personligetforstyrrele selv - men en behandler sa at mitt problem egentlig var et kommunikasjonsproblem i forholdt il foreldrene mine - og måten jeg vokste opp på - uten trygge omsorgsfigurer.

Dette har ført til at jeg selv føler meg "tom", altså uten substans eller innhold. Jeg har blitt splittet, men jobber med å integrere sider ved meg selv om er vanskelige, men som aldri ble godtatt av foreldrene mine(da fikk jeg bare straff).

Innser nå at det beste jeg kan gjøre er å være totalt uavhengig av dem, både fysisk, psytkis, sosialt og økonomisk. Jeg må holde dem på avstand, fordi de leker med følelesene mine - de misbruker meg psykisk.Med misbruke mener jeg at de bruker meg til å dekke egne behov. Noe oxo en teraeut gjorde senere. Jeg var et lett offer for u tnyttelse. Jeg var redd, ensom og forvirret.

Det har vært jævlig å komme seg gjennom det, men nå innser jeg at jeg er en person med innhold, mange sier, jeg har en kropp, selv om jeg ikke er fornøyd med den. Jeg er MEG, en person, jeg HAR en stubstans. Og jeg m klare meg selv. Totalt,total uavhengig av noen som helst. Først da, kan jeg klare å elske og ha et forholdt til noen. Først da.

Dette var jo litt på siden, egentlig.. men omhandlet i alle fall barn - foreldre og hvordan en sånn relasjon kan være skadelig - eller oppbyggende.....

Tusen takk Androdine!

Det høres litt ut for meg som moren din ikke har grensene sine på rett sted. Hun føler at du tråkker over hennes grenser også tramper hun tilbake på dine.

At du mottar hjelp fra det offentlige er jo bare bra! Sånn fungerer helsenorge når man er syk. Dette har dine foreldre ingenting med! Når du mottar penger fra dine foreldre så forstår jeg at alt blir veldig komplekst. Du er kanskje sint på dem og fylt med takknemlighet og glad i dem også.

Jeg husker min første terapeut bad meg om å tenke først på de negative sidene ved mine foreldre, særlig mamma, og etter på kunne jeg tenke på de positive tingene. Hun påsto at det var helt nødvendig. Jeg tror jeg forstår hva hun mente. For hver gang jeg startet med å si noe om mamma som gjorde meg sint så stoppet jeg den sinte følelsen og unnskyldte henne og kunne si sånt som, men hun er jo klok og snill også da. Dermed så fikk jeg aldri forløst noe i forholdet. Jeg kunne aldri kritisere min mor.

Jeg skal lese det du skriver om igjen. Syns du er veldig gavemild! Dette er kjempe interessant lesning for meg også. Selv om du og din mor er noe annet enn meg og min datter så er det nyttig for meg å lese dette perspektivet. Særlig også fordi det er en voksen dame som skriver det.

Tusen takk!

Jeg skal tenke over det du sier om substansløs. Jeg har fått høre av psykolog at jeg står liksom ved siden av min egen kropp, men det er jo fordi det er så urolig inne i min kropp. Jeg forsvinner fort opp i hodet og tenker og tenker og tenker:-)

[PieLill]

Jeg kjenner jeg blir irritert på alle dere her inne som tror dere vet hva som skjer utifra slike setninger og kommentarer.

Jeg syns forøvrig at det er helt på sin plass for meg som mor å tenke over grenser og ikke tråkke over grenser. Det at du for eksempel pielill ser ut til å tro at du forstår hvordan jeg er som mamma og hvordan mitt og min datters forhold er er bare tull.

Dere snakker i generelle termer og tenker dere sikkert treffer her også.

Da jeg svarte henne om det var så lurt at hun låste hjertet sitt inne var tonen langt ifra sarkastisk. Jeg er ikke sarkastisk hverken mot mine barn eller andre.

Jeg smilte da hun sa det. Hun visste hun sa en søt kommentar. Jeg svarte like søtt tilbake og blunket til henne. Hun smilte til meg og visste hva jeg mente, ikke at hun skal åpne seg opp ovenfor meg, men ovenfor sin behandler.

Så kommer slike kraftige utrykk som at jeg slår langt under beltestedet!

Litt mere ydmykhet tror jeg hadde vært på sin plass.

Jeg vet lite om hvordan du er som mamma. Og jeg har ikke prøvd å si noe om det heller.

Det jeg prøvde å si noe om er hvordan en slik kommentar _kan_ _oppleves_ for en tenåring. Jeg skrev om denne ene tingen og gav ingen helhetlig vurdering av alt som foregår i ditt hjem. Jeg sa ingen ting om hva du _mente_ bare hva en tenåringen _kan_ ha hørt. Og som jeg skrev, vet jeg selvfølgelig ikke det.

Du skrev det i en sammenheng der du også skrev at hun er oppfarende og blir sint for ingen ting. Av sammenhengen missforsto jeg det slik at dette var en av tingene hun ble sint for. Og jeg tillot meg den grove frekkhet å gjøre meg noen tanker om hvorfor.

Når du beskriver det bedre får jeg et litt annet inntrykk av situasjonen. Men jeg står for at slike kommentarer er en risikosport.

Når du skriver såpass mye som du gjør her, må du regne med å få både treffende og mindre treffende responser. De mindre treffende er selvsagt ikke særlig nyttige. Men du bør kanskje ta høyde for at folk som svarer deg ikke er ute etter å rakke ned på deg, men gi deg ideer til å se ting fra ulike vinkler.

Da blir det litt platt å vreke ut av seg eder og galle til dem som svarer, i stedet for å bare si at dette kjenner du deg ikke igjen i.

mvh

[Gjest AnnaMolina]

Jeg vet lite om hvordan du er som mamma. Og jeg har ikke prøvd å si noe om det heller.

Det jeg prøvde å si noe om er hvordan en slik kommentar _kan_ _oppleves_ for en tenåring. Jeg skrev om denne ene tingen og gav ingen helhetlig vurdering av alt som foregår i ditt hjem. Jeg sa ingen ting om hva du _mente_ bare hva en tenåringen _kan_ ha hørt. Og som jeg skrev, vet jeg selvfølgelig ikke det.

Du skrev det i en sammenheng der du også skrev at hun er oppfarende og blir sint for ingen ting. Av sammenhengen missforsto jeg det slik at dette var en av tingene hun ble sint for. Og jeg tillot meg den grove frekkhet å gjøre meg noen tanker om hvorfor.

Når du beskriver det bedre får jeg et litt annet inntrykk av situasjonen. Men jeg står for at slike kommentarer er en risikosport.

Når du skriver såpass mye som du gjør her, må du regne med å få både treffende og mindre treffende responser. De mindre treffende er selvsagt ikke særlig nyttige. Men du bør kanskje ta høyde for at folk som svarer deg ikke er ute etter å rakke ned på deg, men gi deg ideer til å se ting fra ulike vinkler.

Da blir det litt platt å vreke ut av seg eder og galle til dem som svarer, i stedet for å bare si at dette kjenner du deg ikke igjen i.

mvh

Nei jeg har forstått at man skal være forsiktig med hva man betror seg her.

Jeg blir i allefall lei meg og sint når man går utifra at grunnen til at min datter er redd for å benevne sine inderste følelser har med en invanderende mamma å gjøre.

Jeg tror det ligger noe helt annet bak.

Jeg må selvfølgelig som alle mammaer som begynner å få voksne barn være bevisst på dette med å oppføre seg innvanderende.

Men det farlige med internett er jo 1. Det eneste den andre ser er det skriftlige og det man prøver og tror man sier. 2. Det andre er at folk ikke forstår at det sitter virkelige mennesker med virkelig liv bak hver eneste nick.

Noen ganger skriver man bare for å klargjøre noe for seg selv også.

Jeg pleier overhodet ikke å velte eder og galle ut av meg her på nettet. Men kjenner meg provosert og det faktisk sjeldent til meg, når folk kommer med pekefingeren og moraliserer for folk, eller snakker de til rette, nå snakker jeg generelt og ikke spesielt i forhold til det du skrev.

[Gjest Baldriana]

Jeg er enig i at man skal respektere privatlivet til folk.

Hei AnnaMolina!

Leste innlegget ditt over, om irritasjon over noen av oss her inne. Forstår at du reagerer, det er du i din fulle rett til.

Ser nå at mitt svar til deg, kan misoppfattes, noe jeg håper du ikke gjorde!?

Når jeg skrev at jeg ikke forsvarer de som leter/snoker, så står jeg fortsatt ved det. Det var ikke myntet på deg, men derimot de som virkelig går inn for det.

Henger meg på NHD's kommentar; Jeg ville gjort det samme selv (-i den situasjonen du befant deg i da). -Og det sier jeg som har opplevd at alle mine personlige ting har blitt "gransket"! :-)

Jeg har ikke lest alt du har skrevet her inne, men utifra det jeg har lest, så skulle jeg gjerne ha byttet ut min mor med deg, om det hadde vært mulig ;-)

Alle gode ønsker til deg og din datter.

[PieLill]

Ingenting forsvarer det å lese andres dagbok. Ingenting. Jeg har opplevd det samme, og stolte ALDRI på moren min igjen.

Om noen klipte opp og rev av deg klærne for moro skyld, ville det være et overgrep av rang. Om du derimot lå livstruende skadd og noen gjorde det for å kunne berge livet ditt, kunne det sikkert fortsatt opplevdes ubehagelig, men man trenger ikke mye omløp for å se at det faktisk var en vennlig og nødvendig handling.

Bare tanken på å skulle lese mine barns dagbøker får håret til å reise seg på hodet mitt. Samtidig må jeg innse at i spørsmål om liv og død blir grenser og privatlivets fred underordnet. Men en slik grenseoverskridelse kan nok være vanskeligere å svelge for den som blir "utsatt" for det, enn en fysisk invaderende handling for å berge liv.

Jeg håper jeg aldri kommer i en situsjon der jeg behøver å lese mine barns dagbøker. Men om jeg skulle gjøre det, håper jeg at jeg vil ha vett og mot til å trå over en slik barriære.

mvh

[Gjest AnnaMolina]

Hei AnnaMolina!

Leste innlegget ditt over, om irritasjon over noen av oss her inne. Forstår at du reagerer, det er du i din fulle rett til.

Ser nå at mitt svar til deg, kan misoppfattes, noe jeg håper du ikke gjorde!?

Når jeg skrev at jeg ikke forsvarer de som leter/snoker, så står jeg fortsatt ved det. Det var ikke myntet på deg, men derimot de som virkelig går inn for det.

Henger meg på NHD's kommentar; Jeg ville gjort det samme selv (-i den situasjonen du befant deg i da). -Og det sier jeg som har opplevd at alle mine personlige ting har blitt "gransket"! :-)

Jeg har ikke lest alt du har skrevet her inne, men utifra det jeg har lest, så skulle jeg gjerne ha byttet ut min mor med deg, om det hadde vært mulig ;-)

Alle gode ønsker til deg og din datter.

*ler* Neida det gjorde ikke det!

Jeg er veldig var på dette med grenser i forhold til min datter. men faktum er at jeg ikke har oppdaget dette trekket ved henne så sterkt som i det siste.

Vi snakker sammen vi. Men samtidig hun har sitt liv og jeg mitt. Vi går jo på en liten reise sammen her nå jeg og henne. Jeg legger jo merke til så mange ting også.

For å se det positive oppe i alle vansklighetene så blir jeg kjent med datteren min nå på en helt ny måte. Jeg må kikke litt ekstra etter både på meg selv og på henne og vårt samspill.

Men jeg er jo ikke den eneste personen i hennes liv.

Jeg ble litt overrasket og følte meg ganske såret i begynnelsen. Særlig av NHDs første kommentar. Som om jeg hadde tjafset på min datter.

Men jeg vet dette er nettet. Sånt kommer og man må være forberedet på sånt. Jeg var det bare ikke. Har ikke opplevd det til nå:-)

Men jeg tror da ikke jeg har misforstått deg:-)

[PieLill]

Nei jeg har forstått at man skal være forsiktig med hva man betror seg her.

Jeg blir i allefall lei meg og sint når man går utifra at grunnen til at min datter er redd for å benevne sine inderste følelser har med en invanderende mamma å gjøre.

Jeg tror det ligger noe helt annet bak.

Jeg må selvfølgelig som alle mammaer som begynner å få voksne barn være bevisst på dette med å oppføre seg innvanderende.

Men det farlige med internett er jo 1. Det eneste den andre ser er det skriftlige og det man prøver og tror man sier. 2. Det andre er at folk ikke forstår at det sitter virkelige mennesker med virkelig liv bak hver eneste nick.

Noen ganger skriver man bare for å klargjøre noe for seg selv også.

Jeg pleier overhodet ikke å velte eder og galle ut av meg her på nettet. Men kjenner meg provosert og det faktisk sjeldent til meg, når folk kommer med pekefingeren og moraliserer for folk, eller snakker de til rette, nå snakker jeg generelt og ikke spesielt i forhold til det du skrev.

Jeg føler kanskje du leste mitt innlegg som fanden leser bibelen. Jeg innser også at jeg uttrykte meg for sterkt i forhold til den situasjonen du beskrev. Det beklager jeg.

Jeg tror ikke et øyeblikk at din datters problemer bunner i at hun har en invaderende mamma. Det har jeg ingen forutsetning for å vite. Ut fra det du har fortalt her, et det all mulig grunn til å tro at årsakene er helt annerledes.

Jeg får også inntrykk av at du er en mor som kjemper med nebb og klør for din datter. Og du er i en kamp som ingen kan missunne deg.

Denne kampen består av små og store ting. Små og store handlinger. Ting som kan bidra i riktig rettning og ting som kan bidra i feil rettning. Fordi du balanserer på en knivsegg, som du selv sier, kan de små tingene bli veldig store og betydningsfulle på godt og vondt.

Er jeg inne på noe nå, eller er jeg helt på jordet?

Fordi jeg tror små ting kan bli så store trodde jeg kanskje du kunne ha interesse av en annen vinkling på det du sa om de nøklene. Dessverre spissformulerte jeg meg på en måte som forkludret det jeg forsøkte å formidle.

Det jeg forsøkte å si er at i det utsagnet du kom med ligger det et element av oppdragelse / korreksjon / kritikk / bebreidelse som et barn / en tenåring _kan_ ta veldig ille opp. Jeg synes man som foreldre skal være svært forsiktige med å bruke slike metoder til å dra fram et budskap. Jo mer slikt brukes, jo mer betent blir det. (Og jeg vet selvsagt ikke noe om hvor mye du kommuniserer på denne måten.) Slik ting kan i større eller mindre grad være med på å dra i stikk motsatt rettning av det man vil. Uavhengig av hva som i utgangspunktet skapte problemet.

Grunnen til at jeg henger meg opp i en slik detalj er at jeg ved selvsyn har sett hvor negativt slikt kan være.

mvh

[Gjest AnnaMolina]

Jeg føler kanskje du leste mitt innlegg som fanden leser bibelen. Jeg innser også at jeg uttrykte meg for sterkt i forhold til den situasjonen du beskrev. Det beklager jeg.

Jeg tror ikke et øyeblikk at din datters problemer bunner i at hun har en invaderende mamma. Det har jeg ingen forutsetning for å vite. Ut fra det du har fortalt her, et det all mulig grunn til å tro at årsakene er helt annerledes.

Jeg får også inntrykk av at du er en mor som kjemper med nebb og klør for din datter. Og du er i en kamp som ingen kan missunne deg.

Denne kampen består av små og store ting. Små og store handlinger. Ting som kan bidra i riktig rettning og ting som kan bidra i feil rettning. Fordi du balanserer på en knivsegg, som du selv sier, kan de små tingene bli veldig store og betydningsfulle på godt og vondt.

Er jeg inne på noe nå, eller er jeg helt på jordet?

Fordi jeg tror små ting kan bli så store trodde jeg kanskje du kunne ha interesse av en annen vinkling på det du sa om de nøklene. Dessverre spissformulerte jeg meg på en måte som forkludret det jeg forsøkte å formidle.

Det jeg forsøkte å si er at i det utsagnet du kom med ligger det et element av oppdragelse / korreksjon / kritikk / bebreidelse som et barn / en tenåring _kan_ ta veldig ille opp. Jeg synes man som foreldre skal være svært forsiktige med å bruke slike metoder til å dra fram et budskap. Jo mer slikt brukes, jo mer betent blir det. (Og jeg vet selvsagt ikke noe om hvor mye du kommuniserer på denne måten.) Slik ting kan i større eller mindre grad være med på å dra i stikk motsatt rettning av det man vil. Uavhengig av hva som i utgangspunktet skapte problemet.

Grunnen til at jeg henger meg opp i en slik detalj er at jeg ved selvsyn har sett hvor negativt slikt kan være.

mvh

Ok PieLill

Tusen takk for ordentlig og fint svar til meg.

Kanskje er jeg litt overfølsom også her. Leste ditt første svar.

Men jeg virkelig hater å bli snakket til som ett lite barn;-) den trassige ungen som jeg også er.

Jeg skal tenke over det du sier om replikkvekslingen mellom meg og min datter.

Jeg må tenke mer over hva du mener. Vi pleier jo ikke snakke i bilder da...hehe...

Men jeg er veldig bevisst på at jeg ikke skal inn på min datter. Min tilstedeværelse skal være slik at jeg er støttende og passer på.

Hun blir veldig glad når jeg blir stor og sterk og bestemt. Som da jeg fikk henne til legen...ingen protester!

Samtidig som hun trenger en stor og sterk mamma så innebærer det også noen ganger innskrekning i den friheten hun er vant til. Så en kraftig ambivalens er det nok her.

Akkurat den replikkvekslingen du reagerte på var ingen stor sak her. Hun ser litt teatralsk ut og sier med sukkersøt stemme at det er nøklene til hjerte mitt. Jeg ser på henne og smiler samtidig som jeg rydder på kjøkkent. Men tror du det er lurt å låse hjertet sitt inne? mykt og søtt tilbake.

Uansett om det var dumt av meg eller ikke så var det ingen sak mellom meg og min datter.

Men takk for at du orket å svare meg ordentlig selv om jeg var sur og gretten.

Takk for det

[PieLill]

Ok PieLill

Tusen takk for ordentlig og fint svar til meg.

Kanskje er jeg litt overfølsom også her. Leste ditt første svar.

Men jeg virkelig hater å bli snakket til som ett lite barn;-) den trassige ungen som jeg også er.

Jeg skal tenke over det du sier om replikkvekslingen mellom meg og min datter.

Jeg må tenke mer over hva du mener. Vi pleier jo ikke snakke i bilder da...hehe...

Men jeg er veldig bevisst på at jeg ikke skal inn på min datter. Min tilstedeværelse skal være slik at jeg er støttende og passer på.

Hun blir veldig glad når jeg blir stor og sterk og bestemt. Som da jeg fikk henne til legen...ingen protester!

Samtidig som hun trenger en stor og sterk mamma så innebærer det også noen ganger innskrekning i den friheten hun er vant til. Så en kraftig ambivalens er det nok her.

Akkurat den replikkvekslingen du reagerte på var ingen stor sak her. Hun ser litt teatralsk ut og sier med sukkersøt stemme at det er nøklene til hjerte mitt. Jeg ser på henne og smiler samtidig som jeg rydder på kjøkkent. Men tror du det er lurt å låse hjertet sitt inne? mykt og søtt tilbake.

Uansett om det var dumt av meg eller ikke så var det ingen sak mellom meg og min datter.

Men takk for at du orket å svare meg ordentlig selv om jeg var sur og gretten.

Takk for det

Jeg kjenner svært få som liker å bli snakket til som et barn, innkludert barn - og meg selv.

;-)

Så jeg må bare beklage at jeg gav deg den følelsen. Får tenke meg bedre om før jeg spissformulerer neste gang.

Jeg ha nok en meget sterk avesjon mot flett-inn-et-oppdragerbudskap-hvor-som-helst-og-når-som-helst. Jeg har sett foreldre rasere forholdet til barna sine på den måten. Men det kan jo hende at det, tross mine avesjoner og erfaringer, brukt i små og velvalgte doser ikke er så galt. Kanskje til og med positivt.

Men for meg vil det nok være et rødt flagg for en okse i lange tider ennå.

;-)

mvh

[Gjest AnnaMolina]

Jeg kjenner svært få som liker å bli snakket til som et barn, innkludert barn - og meg selv.

;-)

Så jeg må bare beklage at jeg gav deg den følelsen. Får tenke meg bedre om før jeg spissformulerer neste gang.

Jeg ha nok en meget sterk avesjon mot flett-inn-et-oppdragerbudskap-hvor-som-helst-og-når-som-helst. Jeg har sett foreldre rasere forholdet til barna sine på den måten. Men det kan jo hende at det, tross mine avesjoner og erfaringer, brukt i små og velvalgte doser ikke er så galt. Kanskje til og med positivt.

Men for meg vil det nok være et rødt flagg for en okse i lange tider ennå.

;-)

mvh

Ja, jeg skal som sagt tenke på det du forteller.

Jeg selv har blitt utsatt for en innvanderende mamma og en innvaderende eks.

Tanken på at jeg skal gå i samme fellen er skremmende.

Men jeg mener også atjeg har lært noe av tidligere erfaringer.

Men selv om man er aldri så intellektuelt oppegående så er det hva man gjør som teller.

Ofte kan det vaære sprik imellom hva man forstår med hodet og de impulser man følger.

Syns det var fint å få denne tilbakemeldingen her. Akkurat dette har jeg tenkt lite på.

Når jeg og datteren min er sammen nå så snakker vi om andre ting ikke alle vansklighetene.

Jeg er forberedt på uansett hvor smertefullt det vil være at mye også handler om pubertet og løsrivelse og det å være ett autonomt menneske som må gå sin egen vei.

I denne prosessen tror jeg at jeg skal holde meg i bakgrunnen.

Andre ting som hun trenger fra meg må bli det viktigste.

Jeg vet ikke om du har barn selv, men jeg syns for egen del at dette å ha barn er den største utfordringen jeg noengang har hatt.

Jeg får fortsett og prøve og finne ut av det hele underveis:-)

[PieLill]

Ja, jeg skal som sagt tenke på det du forteller.

Jeg selv har blitt utsatt for en innvanderende mamma og en innvaderende eks.

Tanken på at jeg skal gå i samme fellen er skremmende.

Men jeg mener også atjeg har lært noe av tidligere erfaringer.

Men selv om man er aldri så intellektuelt oppegående så er det hva man gjør som teller.

Ofte kan det vaære sprik imellom hva man forstår med hodet og de impulser man følger.

Syns det var fint å få denne tilbakemeldingen her. Akkurat dette har jeg tenkt lite på.

Når jeg og datteren min er sammen nå så snakker vi om andre ting ikke alle vansklighetene.

Jeg er forberedt på uansett hvor smertefullt det vil være at mye også handler om pubertet og løsrivelse og det å være ett autonomt menneske som må gå sin egen vei.

I denne prosessen tror jeg at jeg skal holde meg i bakgrunnen.

Andre ting som hun trenger fra meg må bli det viktigste.

Jeg vet ikke om du har barn selv, men jeg syns for egen del at dette å ha barn er den største utfordringen jeg noengang har hatt.

Jeg får fortsett og prøve og finne ut av det hele underveis:-)

Om du har hatt både en invaderende mamma og en invaderende ex og tatt avstand fra disse "invasjonene", er det rimelig å anta at du er ganske solid vaksinert for å gjøre det samme selv. Faren er vel nesten større for å havne i motsatt grøft, om man nå skal problematisere.

Da må det også oppleves svært negativt å få kommentarer på at du er invaderende?

En tennåring i trøbbel er priviligert når h*n har en mor som mitt i det hele evner å reflektere over grenser og ikke bare brøyte seg fram blindt i hjelpens navn.

Jo, jeg har barn. Og om man lærer av sine feil må jeg en eller annen gang bli forbasket dyktig. ;-)

Jeg er for øvrig av den bestemte mening at tennår og pubertet er en diagnose i seg selv. Ekstra utfordrende for både store og nesten store blir det når det kommer noe på toppen.

mvh