Ekstreme utfordringer

[Gjest Utfordring? Tja...]

Tidligere i vinter så jeg et innlegg om å hele tiden må pushe seg til å ta ekstreme utfordringer, og da skrev NHD tilbake noe sånt som at hvis det ikke hadde vært for de menneskene som pusher grensene, så hadde vi aldri hoppet ned fra trærne og begynt å bruke redskaper. Den kommentaren gjorde at jeg fant litt mer mening med min personlige trang til å ta på meg ekstreme utfordringer. Ellers florerer det jo med meninger i media om at folk som driver med slikt bare gjør det for å tilfredsstille sitt eget ego - jeg er til dels uenig. Grunnene er vel like mange som utfordringene og folkene som gjør det. Min personlige grunn er at jeg har en jobb som tillater meg å være ekstremt nysgjerrig.

Når jeg først har vurdert en utfordring som gjennomførbar med sånn og sånn risiko som jeg der og da er villig til å ta, så klarer jeg ikke etterpå å ombestemme meg ved å tenke tanken om at "det der vil jeg ikke forsøke meg på". Så lenge jeg har fått nok tid til å forberede meg så tenker jeg at da kan det gå. Nå har jeg bestemt meg for å gjennomføre en ekstrem ekspedisjon på 2 mnd i sommer, og har forberedt meg så godt jeg kan. Ingenting tilsier at noe skal kunne gå galt, selvsagt med en veloverveid risiko innkalkulert.

Når jeg har bestemt meg for å gjennomføre noe slikt, så er det som om jeg ikke har noen valgmulighet til å avlyse uten å ha en særdeles god grunn - og da må det helst være en faktor jeg ikke kan kontrollere (altså ikke noe inne i meg selv som setter begrensningen).

Tidligere har jeg vært utsatt for livsfarlige situasjoner påført av andre mennesker uten dømmekraft, noe som har gitt meg PTSD. Dette farger alt jeg gjør, og jeg har vansker med å stole på andre mennesker når det gjelder livsnødvendige ting. Denne ekspedisjonen i sommer vil for meg være en "se, jeg klarer meg selv igjen"-demonstrasjon ovenfor meg selv og andre. Men nå begynner jeg å bli veldig usikker på om jeg gjør det riktige.

Jeg føler ikke at jeg kan avlyse min deltagelse nå, da det er andre involvert og jeg har en nøkkelposisjon. Jeg er hverken sikker på om jeg vil bli med eller ikke. Jeg er todelt - en del av meg vet at jeg kommer til å få en fantastisk tur som jeg håper kan styrke min tro på meg selv, en annen del av meg vil bare være hjemme og ikke løpe noen høyere risiko enn bilturen til jobb. Burde jeg ikke være såpass streng med meg selv å si at hvis jeg ikke vet 100% at dette vil jeg og klarer jeg, så burde jeg ikke gjennomføre det? Av hensyn til de andre?

Blir veldig takknemlig for reflekterte svar fra dere her inne på dol. Jeg føler ikke jeg kan snakke med noen i omgangskretsen min om dette...

[PieLill]

"Burde jeg ikke være såpass streng med meg selv å si at hvis jeg ikke vet 100% at dette vil jeg og klarer jeg, så burde jeg ikke gjennomføre det? Av hensyn til de andre?"

Om man bare skulle gjøe det man er 100% sikker på at man kan klare, ville man vel ikke fått gjort stor.

Er du fri og frank kan du ta større risiko enn om du har partner og barn. Jeg synes noen tar risiko som er særdeles hensynsløs og egoistisk i forhold til sine nærmeste.

For meg teller det ikke bare hvor høy risikoen er, men også hva den eventuelle gevinsten blir. Således har jeg liten sympati for de som på død og liv må hoppe i fallskjerm fra Trollveggen. Det er egoistisk både i forhold til deres nærmeste og den risiko andre kan bli påført ved å redde dem. Reddningsaksjoner er ikke helt gratis heller. Slikt synes jeg er ren skjær egotrip.

Om man derimot tar risiko for å hjelpe andre, få fram en sannhet, drive forskning eller andre ting som mater mer enn sitt eget lille ego, er en høy risiko langt mer akseptabelt. Men fortsatt må risikoen vurderes opp mot pårørende.

På den andre siden har man for liten risikovilje, som f.eks. når det blir utøvd grov vold og mennesker med reelle muligheter til å utgjøre en positiv forskjell lar det være....

mvh

[PieLill]

Jeg skiller også mellom nødvendig risiko og unødig risiko.

Å dra på polferd uten sambandsutstyr er en unødig risiko. Det samme er å dra for dårlig forberedt. Derimot kan det generelle risikoen med en slik strabas være akseptabel.

Å gjøre ting farligere enn de behøver å være, har jeg ingen sans for.

Jeg er heller ikke så begeistret for risiko for risikoens skyld. Der risiko i stor grad blir et mål i seg selv, ikke bare en bivirkning av målet.

mvh