Om reaksjoner

[Gjest Jordbærpiken]

I dag ble jeg sint hos psykologen, fordi han ga meg komplimenter. Det ville ingen ende ta synes jeg. Så jeg ble sint. I blikket. Jeg ble sint fordi han sa jeg var oppegående, intelligent og en vakker kvinne. Særlig det siste gjør meg forbanna. For er det noe jeg ikke er så er det det. Jeg synes ikke han skal lyve. Ikke synes jeg han skal si sånn i det hele tatt. Så jeg ble så forbanna. Jeg er ikke det, og da skal han heller ikke si det. Jeg kan noe, jeg kan skrive bla. har jeg skjønt, i det siste. De burde ikke lyve.

Og en annen ting; han sa jeg var "survival of the fittest" og da tenker jeg at han ikke skjønner hvor mye jeg sliter. At han ikke forstår. At jeg må slutte der snart, for jeg har ingen problemer. Han kan jo ikke forstå hvor mye jeg sliter da? Når han sier sånn? Jeg sliter med å ta ansvar, jeg sliter med relasjoner. Jeg klarer ikke gå inn i noe forhold til en gutt, det er ingen som liker meg. Fordi jeg er så stygg. Jeg synes ikke han skal lyve. Og jeg er ikke noe "fittest" fordi da ville jeg ha klart meg mye bedre enn jeg har. Hva kan han ha ment? Skjønner han at jeg sliter? Jeg blir så redd for at jeg må slutte der nå. Jeg har ikke klart meg bra. Da hadde jeg ikke gått på attføring, da hadde jeg vært i et forhold nå, da hadde jeg ikke surra og rota til livet mitt, da hadde jeg ikke alltid vært så redd. Da hadde jeg vært tilpasningsdyktig, men sånn som jeg er? Nei. Når han sier sånn tenker jeg at han ikke forstår at jeg sliter.

Noe må være galt? Hva er galt. Hvorfor sier psykologen sånne ting, jeg vil heller ha kjeft. Feit og stygg. Jeg blir så forbanna. Ikke lyv for meg.

Dritt. :-( Det er noe galt nå, kan jeg få hjelp?

[Gjest Jordbærpiken]

Arg. Jeg trenger ikke svar. Det bare virker som om jeg fisker.

Dritt. Jeg synes ikke han burde si noe i det hele tatt. Kan sitte der som en mumie, da får jeg kanskje ikke så mye problemer etterpå. Og jeg føler at jeg lyver alltid, lyver og lyver. Jeg er så redd for å måtte slutte, bli kastet ut, være frisk som hun forrige psykologen vurderte meg til før jeg klikka. Hvem er frisk når de ikke klarer å jobbe mer enn to dager i uken, ikke fast jobb en gang, arbeidstrening og så skal jeg slutte? Slutte fordi jeg er frisk?

Nå skal jeg slutte.

Ha en fin kveld. Jeg har hatt en fin dag, men nå kom det faenmeg. Dritt.

[Gjest Androdine]

Han vil vel gjerne oppmuntre deg og fokusere på de positive sidene dine. Sånn du beskriver, så virker det som du er fanget i en negativ tankegang. Og jeg ser at du blir provosert av å få ros. Kan du spørre deg selv hvorfor? Hva er grunnen til at du blir provosert av at noen sier fine ting om deg? Det normale er jo å bli glad, eller smigret. Jeg synes dette virker som en nyttig ting å ta opp med han - ikke gå og irriter deg uten å si det. Du må være ærlig, ellers så kommer du ingen vei. Om du forteller psyken din at du ikke klarer å ta i mot komplimenter, så har dere noe konkret å jobbe med.

Hvorfor vil du bytte terapeut? Har du vansker med å "stå" i et forhold til noen? Jeg vet at det er en vanling mekanisme å til tider ville bytte terapeut, enten ford h*n har kommet for nær, eller kanskje fordi h*n har SETT deg og det blir for skummelt. Tror ikke løsningen for deg er å bytte behandler. Jeg tror løsningen for deg er å lære deg å "stå" i et forhold til noen uten å avise vedkommende. Det er terapi i seg selv å klare det - å klare å holde ut, selv om man til tider er sint på behandler. Det er veldig vanlig å være det, det er oxo veldig vanlig å få trang til å slutte.

Men til syvende og sist lønner det seg å holde ut - for da har man fått en erfaring med at man klarer å holde ut en relasjon i et langt tidsperspektiv - og det er terapi i seg selv. Terapeuter er bare mennesker, men feil og mangler, som oss andre. Noen ganger kan oxo terapeuter si ukloke ting, eller konfrontere en på feil tidspunkt. Det vil med det ikke sa at h*n er et dårlig menneske - men bare et menneske.

Selv var jeg så sint på behandleren min at jeg reiste, og gikk - og sa at jeg aldri kom tilbake. Hun sa noe som det var for vanskelig for meg å takle, eller ta inn. Men jeg ringte henne senere og vi fikk oppklart det. Hun innrømte at det var kanskje feil tidspunkt å ta dette opp med meg. Men i det store og hele så har hun vært en fantastisk støtte og et fint menneske. Men hun er alltid ærlig - og veldig direkte. Det er tøft til tider, men jeg prøver å holde fast på at dette er nødvendig for å komme videre.

Jeg går nå til psykiater -kognitiv terapi i tillegg til behandleren min, som er psykiatrisk sykepleier.

Det er tøft å gå til en mannlig behandler med tanke på hva som skjedde sist jeg gikk til en mannlig behandler. Og han er veldig effektiv, på den måten at han "treffer" problemstillingen min nøyaktig, uten å kaste bort noe tid. Han er der ikke for å trøste, men for å påpeke og hjelpe meg med tanker som kan nyanseres. Han har oxo ansvaret for medisinene mine.

Gjett om jeg ville slutte med han når han ikke ville skrive ut beroligende. Jeg hadde det grusomt i mange dager og fikk ikke tak i han, så jeg skrev en mail i stedet. Jeg skrev oxo at jeg håpet han ikke fikk "bakoversveis" av de tre-fire mailene jeg har skrevet til han. Han sa han ikke fikk det, men at han fikk "bakoversveis" av hva jeg har gått gjennom i det siste. Så, jeg var i alle fall ærlig, jeg skrev nøyaktig det som jeg følte og tenkte. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg ikke kommet meg et skritt videre.

Det er vanlig å overføre negative følelser på behandleren. Det er vanlig å bli sint på vedkomende - som faktisk bare er et menneske, som alle andre i RL. Det er det som er terapi - å klare å forholde seg til ett menneske i lang tid - vå kunne takle et menneske, å forholde seg til at h*n har både positive og negative sider. Det er kanskej oxo viktig å innse at man må svelge noen kameler for å komme seg videre Feks attføringsopplegg i stedet for å gjøre karriere. Det er noe med å innse at du er der du er NÅ, det trenger ikke alltid bli sånn, men det er jo en grunn til at du ikke er i 100% jobb, men det er NÅ. Det er der du er i livet nå, men det behøver ikke være sånn for alltid. Det er ikke svart-hvitt. Det er mange kjente personer som har slitt psykisk i sin fortid, men som gjorde suksess senere. Likevel så er det noe med å innse at ikke alle drømmer kan bli til virkelighet, men at det viktigste er å ha ro i sjela og takle forholdet til andre.

Jeg har også gått på attføring, jeg er nå delvis ufør. Jeg føler meg mindreverdig pga det, men har snakket en del om det i terapi, så nå har jeg fått et annet syn på livet. Et menneskes verdi er ikke det man presterer, men det man ER, på godt og vondt. Jeg har lært meg å føle empati, fordi jeg selv har opplevd mye vondt. Jeg vil se HELE mennesker. Venner av meg som bare er opptatt av penger, sminke og menn, har jeg bare kuttet ut. Jeg vil være HEL, og jeg oppskatter folk jeg liker, uavhengig av sosial status, inntekt og utseende. Det er personen som teller, ikke det ytre. Det ytre er bare et tomt skall, hvis man ikke har seg selv.

Jeg håper du klarer å være ær lig med psykologen din, si det som det er, at du ikke liker at han sier det. Da tipper jeg han vil spørre deg om hvorfor -men det kan være et steg videre i prosessen for deg - å finne ut hvorfor du reagerte så sterkt på at noen sa noe positivt om deg.

[Gjest Jordbærpiken]

Han vil vel gjerne oppmuntre deg og fokusere på de positive sidene dine. Sånn du beskriver, så virker det som du er fanget i en negativ tankegang. Og jeg ser at du blir provosert av å få ros. Kan du spørre deg selv hvorfor? Hva er grunnen til at du blir provosert av at noen sier fine ting om deg? Det normale er jo å bli glad, eller smigret. Jeg synes dette virker som en nyttig ting å ta opp med han - ikke gå og irriter deg uten å si det. Du må være ærlig, ellers så kommer du ingen vei. Om du forteller psyken din at du ikke klarer å ta i mot komplimenter, så har dere noe konkret å jobbe med.

Hvorfor vil du bytte terapeut? Har du vansker med å "stå" i et forhold til noen? Jeg vet at det er en vanling mekanisme å til tider ville bytte terapeut, enten ford h*n har kommet for nær, eller kanskje fordi h*n har SETT deg og det blir for skummelt. Tror ikke løsningen for deg er å bytte behandler. Jeg tror løsningen for deg er å lære deg å "stå" i et forhold til noen uten å avise vedkommende. Det er terapi i seg selv å klare det - å klare å holde ut, selv om man til tider er sint på behandler. Det er veldig vanlig å være det, det er oxo veldig vanlig å få trang til å slutte.

Men til syvende og sist lønner det seg å holde ut - for da har man fått en erfaring med at man klarer å holde ut en relasjon i et langt tidsperspektiv - og det er terapi i seg selv. Terapeuter er bare mennesker, men feil og mangler, som oss andre. Noen ganger kan oxo terapeuter si ukloke ting, eller konfrontere en på feil tidspunkt. Det vil med det ikke sa at h*n er et dårlig menneske - men bare et menneske.

Selv var jeg så sint på behandleren min at jeg reiste, og gikk - og sa at jeg aldri kom tilbake. Hun sa noe som det var for vanskelig for meg å takle, eller ta inn. Men jeg ringte henne senere og vi fikk oppklart det. Hun innrømte at det var kanskje feil tidspunkt å ta dette opp med meg. Men i det store og hele så har hun vært en fantastisk støtte og et fint menneske. Men hun er alltid ærlig - og veldig direkte. Det er tøft til tider, men jeg prøver å holde fast på at dette er nødvendig for å komme videre.

Jeg går nå til psykiater -kognitiv terapi i tillegg til behandleren min, som er psykiatrisk sykepleier.

Det er tøft å gå til en mannlig behandler med tanke på hva som skjedde sist jeg gikk til en mannlig behandler. Og han er veldig effektiv, på den måten at han "treffer" problemstillingen min nøyaktig, uten å kaste bort noe tid. Han er der ikke for å trøste, men for å påpeke og hjelpe meg med tanker som kan nyanseres. Han har oxo ansvaret for medisinene mine.

Gjett om jeg ville slutte med han når han ikke ville skrive ut beroligende. Jeg hadde det grusomt i mange dager og fikk ikke tak i han, så jeg skrev en mail i stedet. Jeg skrev oxo at jeg håpet han ikke fikk "bakoversveis" av de tre-fire mailene jeg har skrevet til han. Han sa han ikke fikk det, men at han fikk "bakoversveis" av hva jeg har gått gjennom i det siste. Så, jeg var i alle fall ærlig, jeg skrev nøyaktig det som jeg følte og tenkte. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg ikke kommet meg et skritt videre.

Det er vanlig å overføre negative følelser på behandleren. Det er vanlig å bli sint på vedkomende - som faktisk bare er et menneske, som alle andre i RL. Det er det som er terapi - å klare å forholde seg til ett menneske i lang tid - vå kunne takle et menneske, å forholde seg til at h*n har både positive og negative sider. Det er kanskej oxo viktig å innse at man må svelge noen kameler for å komme seg videre Feks attføringsopplegg i stedet for å gjøre karriere. Det er noe med å innse at du er der du er NÅ, det trenger ikke alltid bli sånn, men det er jo en grunn til at du ikke er i 100% jobb, men det er NÅ. Det er der du er i livet nå, men det behøver ikke være sånn for alltid. Det er ikke svart-hvitt. Det er mange kjente personer som har slitt psykisk i sin fortid, men som gjorde suksess senere. Likevel så er det noe med å innse at ikke alle drømmer kan bli til virkelighet, men at det viktigste er å ha ro i sjela og takle forholdet til andre.

Jeg har også gått på attføring, jeg er nå delvis ufør. Jeg føler meg mindreverdig pga det, men har snakket en del om det i terapi, så nå har jeg fått et annet syn på livet. Et menneskes verdi er ikke det man presterer, men det man ER, på godt og vondt. Jeg har lært meg å føle empati, fordi jeg selv har opplevd mye vondt. Jeg vil se HELE mennesker. Venner av meg som bare er opptatt av penger, sminke og menn, har jeg bare kuttet ut. Jeg vil være HEL, og jeg oppskatter folk jeg liker, uavhengig av sosial status, inntekt og utseende. Det er personen som teller, ikke det ytre. Det ytre er bare et tomt skall, hvis man ikke har seg selv.

Jeg håper du klarer å være ær lig med psykologen din, si det som det er, at du ikke liker at han sier det. Da tipper jeg han vil spørre deg om hvorfor -men det kan være et steg videre i prosessen for deg - å finne ut hvorfor du reagerte så sterkt på at noen sa noe positivt om deg.

Jeg kommer ikke til å slutte hos ham. Det var ikke det jeg mente, jeg mente at jeg skal slutte å si sånne ting. Det jeg føler. Fordi jeg får så mye skam etterpå. Fordi jeg avskyr meg selv. Og han lyver, fordi ha kan ikke si sånne ting. Det er ikke sant.

Jeg er tvert imot livredd for at han skal mene jeg er for frisk til å få behandling. Det er jeg redd for. At han skal tro jeg er friskere enn jeg er. Et paradoks siden ejg har to timer uken.

Ja, han vil oppmuntre meg. Han vil jeg skal ta til meg noe godt. Jeg takler det ikke. Og jeg hater det. Han trykker på knapper jeg ikke vil skal trykkes på. Dessuten lyver han. Han kan ikke si sånnt. Det er løgn. Jeg er ikke pen, jeg er stygg. Han får ikke si sånn, da blir jeg sint.

Jeg skjemmes ikke fordi jeg går på attføring, men jeg er ikke enig i at jeg har klart meg godt, jeg fikser ikke livet så godt, da kan han ikke si at jeg er en sånn som Darvin mente. Da hadde jeg hatt et annet liv en dette. Fordi jeg takler ikke relasjoner, og han trigger det maks, fordi han skal ha meg til å vise, føle, være. Og jeg hater det. Fordi det er farlig.

Han vet jeg ikke fikser det. Det er vel derfor han gjør det. ARGH.

Uansett synes jeg ikke han burde kommentert hvordan jeg ser ut.

Takk for at du svarte, jeg skal lese det mer nøye i morgen, når jeg er mer våken og på plass. Beklager at jeg er så negativ i kveld.

Håper du får en god natt androdine, det virker som du jobber hardt for tiden, kjemper med deg selv. Virker som om du jobber bra. :-) Da beveger man seg.

[Gjest Androdine]

Jeg kommer ikke til å slutte hos ham. Det var ikke det jeg mente, jeg mente at jeg skal slutte å si sånne ting. Det jeg føler. Fordi jeg får så mye skam etterpå. Fordi jeg avskyr meg selv. Og han lyver, fordi ha kan ikke si sånne ting. Det er ikke sant.

Jeg er tvert imot livredd for at han skal mene jeg er for frisk til å få behandling. Det er jeg redd for. At han skal tro jeg er friskere enn jeg er. Et paradoks siden ejg har to timer uken.

Ja, han vil oppmuntre meg. Han vil jeg skal ta til meg noe godt. Jeg takler det ikke. Og jeg hater det. Han trykker på knapper jeg ikke vil skal trykkes på. Dessuten lyver han. Han kan ikke si sånnt. Det er løgn. Jeg er ikke pen, jeg er stygg. Han får ikke si sånn, da blir jeg sint.

Jeg skjemmes ikke fordi jeg går på attføring, men jeg er ikke enig i at jeg har klart meg godt, jeg fikser ikke livet så godt, da kan han ikke si at jeg er en sånn som Darvin mente. Da hadde jeg hatt et annet liv en dette. Fordi jeg takler ikke relasjoner, og han trigger det maks, fordi han skal ha meg til å vise, føle, være. Og jeg hater det. Fordi det er farlig.

Han vet jeg ikke fikser det. Det er vel derfor han gjør det. ARGH.

Uansett synes jeg ikke han burde kommentert hvordan jeg ser ut.

Takk for at du svarte, jeg skal lese det mer nøye i morgen, når jeg er mer våken og på plass. Beklager at jeg er så negativ i kveld.

Håper du får en god natt androdine, det virker som du jobber hardt for tiden, kjemper med deg selv. Virker som om du jobber bra. :-) Da beveger man seg.

Skjønner hva du mener. Skam. vanskelig å tenke godt om seg selv. Det er på en måte "farlig". Men jeg tviler på at terapeuten din ville sagt det om han ikke mente det. Jeg tror du er pen jeg:)

Og jeg tror at man kan være survival. Jamfør det amerikanske uttrykket de bruker på det vi kaller offer. Det betyr overlevnde. Du har overlevd selv om du har opplevd svært vanskelige ting. (Nå kjenner jeg ikke historien din). Men det er sikkert det han mener med det. Tenk deg de som ikke har hatt psykiske problemer. De kan konse hele sin energi på en karriere, kjæreste eller whatever.

Når man sliter psykisk, så blir man så tappet for energi at noen ganger så er det eneste man klarer - å jobbe med seg selv.

Ikke døm deg selv. Har skammen en funksjon? Spør deg selv. Våg å kjenn på skammen. Kjenn på hva den gjør med deg og hvordan komplimenter blir til løgn i dine øyne.

Er det farlig for deg å ta innover deg at du er en OK person? Blir det for skummelt? Når noen sier noe fint så er det som det krasjer med en selvprodusert virkelighet,.Hva med å lytte til hva han sier. At han sa du er pen, var nok bare en objektiv vurdering han gjorde - han legger ikke an på deg eller noe. Psykiateren min sier oxo at jeg er en flott, tiltalende kvinne. Får litt problemer da, for han er mann, og den forrige behandleren min innledet et forhold med meg. Jeg drømte til og med at jeg var forelsket i den nye psykiateren. Men jeg tror han forventer at det skal skje. En reaktiviering av det som skjedde før. Først da kan jeg bearbeide det.

Nå føler jeg meg helt ør av trøtthet. Om jeg skriver noe som virker helt borti tåka, så er det fordi jeg holder på å soven over tastaturet :-() hehe..

Våg å tro at du er en pen, sterk kvinne. Det er det du er. Du er flott, du har en fin personlighet og du er verdt uendelig mye, Bli oppmerksom på kroppen din - at du er et individ for deg selv. Du er unik. Det i seg selv er egentlig fantastsk.

Sov godt :-)

[Gjest Happiness]

Jeg kommer ikke til å slutte hos ham. Det var ikke det jeg mente, jeg mente at jeg skal slutte å si sånne ting. Det jeg føler. Fordi jeg får så mye skam etterpå. Fordi jeg avskyr meg selv. Og han lyver, fordi ha kan ikke si sånne ting. Det er ikke sant.

Jeg er tvert imot livredd for at han skal mene jeg er for frisk til å få behandling. Det er jeg redd for. At han skal tro jeg er friskere enn jeg er. Et paradoks siden ejg har to timer uken.

Ja, han vil oppmuntre meg. Han vil jeg skal ta til meg noe godt. Jeg takler det ikke. Og jeg hater det. Han trykker på knapper jeg ikke vil skal trykkes på. Dessuten lyver han. Han kan ikke si sånnt. Det er løgn. Jeg er ikke pen, jeg er stygg. Han får ikke si sånn, da blir jeg sint.

Jeg skjemmes ikke fordi jeg går på attføring, men jeg er ikke enig i at jeg har klart meg godt, jeg fikser ikke livet så godt, da kan han ikke si at jeg er en sånn som Darvin mente. Da hadde jeg hatt et annet liv en dette. Fordi jeg takler ikke relasjoner, og han trigger det maks, fordi han skal ha meg til å vise, føle, være. Og jeg hater det. Fordi det er farlig.

Han vet jeg ikke fikser det. Det er vel derfor han gjør det. ARGH.

Uansett synes jeg ikke han burde kommentert hvordan jeg ser ut.

Takk for at du svarte, jeg skal lese det mer nøye i morgen, når jeg er mer våken og på plass. Beklager at jeg er så negativ i kveld.

Håper du får en god natt androdine, det virker som du jobber hardt for tiden, kjemper med deg selv. Virker som om du jobber bra. :-) Da beveger man seg.

Jeg reagerer ofte selv negativt på positive komplimenter fra andre. Og kjenner meg igjen i beskrivelsene dine. Det er et stort sprik mellom det enkelte sier og det jeg opplever og føler meg som, og jeg kan bli i beste fall ukomfortabel. I verste fall sint. Og antar en bitteliten del til tider ønsker det velkommen, mens jeg samtidig lurer på hva slags kanal de ser meg gjennom.

I det siste, siden jeg bærer en del sinne i meg nå, har det hendt jeg får lyst å sette en knyttneve rett i fleisen på enkelte. Og det finnes jo ikke balanse i det de har gjort og det jeg føler tilbøyelighet til.

I "vår" verden, når noen synes vi for eksempel har et godt utseende, må vi jo gå rundt og vente på at de oppdager det vi vet og synes, nemlig at vi egentlig også er stygge. Og det blir man irritabel over. Angstskapende for meg at de kommer til å oppdage det jeg synes. Se det jeg ser. Angst og sinne er ofte to sider av samme sak.

Men du kan ikke si at de lyger. Du må klare å etterhvert leve med at det er et stort sprik mellom det du opplever og det andre opplever. Jeg prøver å takke pent for enkelte komplimenter, og bite i meg et mulig utløp for hvordan jeg ser det.

Men hos terapeuten kan du godt snakke om hvorfor du blir sint. Bare ikke bruk kreftene til å beskylde ham for å lyve.

Min første psykiater visste svært godt hvor labert det stod til med selvfølelsen min på mange områder. Og syntes tydeligvis det stod i en kontrast til hans opplevelse.

Når han flyttet gav han meg som siste ord å ta med seg at jeg ikke skulle glemme hvor stor kontrast det ofte kunne være mellom det andre opplevde meg som, og det jeg opplevde og syntes om meg selv. Gjorde jeg det kunne jeg såre, irritere, få problemer, skape problemer. Jeg har tatt med meg de ordene.

Jeg hverken forstår eller vet hva omverdenen ser og opplever, det kan sikkert være både positivt og negativt, men aner det ofte er noe annet enn min opplevelse. Det er komplisert, men jeg prøver å leve med de to ulike verdenene.

For jeg har veldig lav selvfølelse. Enn så lenge i hvert fall.

Vi må fortsette å jobbe med den. Det er lov å synes bra om seg selv også, selv om _det_ er kanskje det meste skremmende av alt for slike som oss.

Nattaklem

[PieLill]

Nå kan jeg ikke sitte inne i hodet til din behandler og vite hva han mener og tenker. Men jeg kan jo sitte her å gjette litt.

;-)

For det første tror jeg _ikke_ han mener at du ikke har hatt det vanskelig, at du ikke har noen problemer og at du ikke trenger hjelp.

Men jeg tror at han ønsket å fortelle deg at det bildet han har av deg _som_person_ ikke er det samme bildet som du har av deg selv. Han ser slik jeg forsto ditt innlegg langt mer positivt på deg enn det du gjør. Du ser på alt du ikke har klart. Han ser også på alt du har klart tross store vansker og utfordringer.

Jeg tror ikke at han lyver og sier ting han ikke mener. Jeg tror han mente hvert ord av det han sa, selv om du ikke er enig i det bildet han tegnet av deg. Men det er hans bilde av deg. Ditt bilde av deg selv er langt mer negativt om jeg forsto deg rett.

Kanskje han ønsker å utfordre deg til å tenke litt på om andre kan oppleve deg både vakrere, sterkere og dyktigere enn du opplever deg selv. Kanskje han ønsker å utfordre deg til å se på sider av deg selv du muligens ikke har vært så klar over til nå.

Jeg tror ikke behandleren din benekter dine opplevelser eller erfainger. Men det kan hende at han forsøker å få deg til å se ting fra litt andre vinkler som også kan ha en sannhet i seg.

mvh

[Gjest Jordbærpiken]

Takk for svar til alle tre, det kommer svar, men jeg må tenke på dette og deres innspill først.

Ha en fin dag :-)

[Gjest Jordbærpiken]

Nå kan jeg ikke sitte inne i hodet til din behandler og vite hva han mener og tenker. Men jeg kan jo sitte her å gjette litt.

;-)

For det første tror jeg _ikke_ han mener at du ikke har hatt det vanskelig, at du ikke har noen problemer og at du ikke trenger hjelp.

Men jeg tror at han ønsket å fortelle deg at det bildet han har av deg _som_person_ ikke er det samme bildet som du har av deg selv. Han ser slik jeg forsto ditt innlegg langt mer positivt på deg enn det du gjør. Du ser på alt du ikke har klart. Han ser også på alt du har klart tross store vansker og utfordringer.

Jeg tror ikke at han lyver og sier ting han ikke mener. Jeg tror han mente hvert ord av det han sa, selv om du ikke er enig i det bildet han tegnet av deg. Men det er hans bilde av deg. Ditt bilde av deg selv er langt mer negativt om jeg forsto deg rett.

Kanskje han ønsker å utfordre deg til å tenke litt på om andre kan oppleve deg både vakrere, sterkere og dyktigere enn du opplever deg selv. Kanskje han ønsker å utfordre deg til å se på sider av deg selv du muligens ikke har vært så klar over til nå.

Jeg tror ikke behandleren din benekter dine opplevelser eller erfainger. Men det kan hende at han forsøker å få deg til å se ting fra litt andre vinkler som også kan ha en sannhet i seg.

mvh

"For det første tror jeg _ikke_ han mener at du ikke har hatt det vanskelig, at du ikke har noen problemer og at du ikke trenger hjelp."

Jeg er enig med deg, i dag :-) Jeg sloss med gamle demoner i hodet mitt.

Den redselen vil vel alltid være der, det handler om at jeg ikke er så flink til å bli sett tror jeg? Jeg vil vise, men jeg vil ikke vise. Han ser, og det er grusomt. Jeg merker det, når noen klarer å "se" mer hvem jeg er, da blir jeg helt satt ut. Avslørt på en måte. Følelser, når jeg ser at feks. folk jeg kjenner har et "vennlig" blikk, som om de liker meg. Da blir jeg helt satt ut. Jeg er alltid redd for at folk ikke skal forstå, jeg er kanskje ikke så flink til å vise. Bare når jeg skriver vises det, for ute i verden må jeg "klare meg" og da kan jeg ikke vise. Og så skal han ha meg til å vise. "slippe katta ut av sekken" som han sier. Fader. Han ser nok sikkert. Du har rett i det. Jeg måtte bare lande litt, og tenke meg litt om.

"Men jeg tror at han ønsket å fortelle deg at det bildet han har av deg _som_person_ ikke er det samme bildet som du har av deg selv. Han ser slik jeg forsto ditt innlegg langt mer positivt på deg enn det du gjør. Du ser på alt du ikke har klart. Han ser også på alt du har klart tross store vansker og utfordringer."

Han sa "det er vi begge, survival of the fittest", jeg kjenner meg ikke igjen i dette. Ikke i dag heller tror jeg. Jeg sliter så fælt. Alle relasjoner jeg har krever tankearbeid i etterkant. Alt er farlig og negative ting finner jeg jo alltid. Det er så slitsomt. Han har jo klart seg godt i livet, jeg tilhører ikke den kategorien. Jeg roter det til for meg gang på gang. Han snakket om at jeg trengte det, skyld og skamfølelsen, at jeg trenger den og derfor ikke griper fatt i ting. Jeg vet ikke helt hva han mener.

"Jeg tror ikke at han lyver og sier ting han ikke mener. Jeg tror han mente hvert ord av det han sa, selv om du ikke er enig i det bildet han tegnet av deg. Men det er hans bilde av deg. Ditt bilde av deg selv er langt mer negativt om jeg forsto deg rett."

Han tok jo helt av, og er det noe jeg ikke er så er det en "flott kvinne", ikke i det hele tatt. Det er så totalt krasj. Det er ikke riktig. Selv ikke i dag. Vi kan jobbe med andre ting, men ikke det. Jeg klarer ikke det. Men jeg jobber med det, å finne ut om det stemmer eller ikke. Jeg er blitt kallt så mye stygt, og jeg tror på det. Det er reelt hvis mange nok sier ting mange nok ganger. Hvis det er flere som sier ting om meg, så er det jo sant da, at jeg er fæl. Det er bare i meg. Jeg styrer det ikke. Det er liksom "meg". Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg blir så sint fordi jeg "vet" at han lyver. Det er ikke riktig akkurat det, jeg kan jobbe og få selvfølelse på mange andre ting, men akkurat der, ja der er jeg realistisk! ;-) (sier jeg med litt doble følelser). Jeg var ute i går, og da fikk jeg kommentar av en eller annen, og jeg stirrer ned og later som om jeg ikke har hørt noe, så stikker jeg. Det er ikke sant. Men jeg har begynnt å undre meg, om det kan være mer reelt enn det som faller meg i hodet når feks gutter ser på en; jeg ser så rar og fæl ut. De stirrer fordi jeg er så fæl. Dette er særlig hvis jeg har pyntet meg. At de stirrer. Det er reelt, for meg. De synes jeg ser så rar ut. Derfor kikker de.

"Kanskje han ønsker å utfordre deg til å tenke litt på om andre kan oppleve deg både vakrere, sterkere og dyktigere enn du opplever deg selv. Kanskje han ønsker å utfordre deg til å se på sider av deg selv du muligens ikke har vært så klar over til nå."

Jeg føler at jeg ikke har lov til det, å gå dit. Samtidig føler jeg at jeg har "klart" en del. Samtidig føler jeg at jeg er totalt mislykket. Samtidig som jeg ikke vil tenke at jeg er "bedre enn" og derfor ikke har rett til å tenke sånn. Uff. Jeg er bare forvirret. Hva har jeg lov til? hva har jeg ikke lov til? Hva er riktig? hva er galt? Jeg aner ikke.

"Jeg tror ikke behandleren din benekter dine opplevelser eller erfainger. Men det kan hende at han forsøker å få deg til å se ting fra litt andre vinkler som også kan ha en sannhet i seg."

Han benekter meg ikke mine erfaringer, han tar meg på alvor. Han er veldig dyktig, det visste jeg før jeg startet der. Men han trykker på knapper, han er dyktig til å se, og det trenger jeg, for jeg er flink til å "lure" mange. Så jeg trenger en som virkelig er dyktig på å "se". Men disse tingene som går på meg som person? Uff. Utseendet mitt, det trenger han ikke snakke om.

Det var mye matnyttig i det du skrev, og jeg har tenkt og fundert i hele går, prøvde å legge merke til ting når jeg var ute. Hvordan andre reagerte, hvordan jeg reagerte. Det er bare så lang vei å gå, for det er så "meg" dette her. Dessuten tok han helt av. Uff.

Tusen takk for svar. Jeg har litt å jobbe med tror jeg :-)

[Gjest Jordbærpiken]

Nå kan jeg ikke sitte inne i hodet til din behandler og vite hva han mener og tenker. Men jeg kan jo sitte her å gjette litt.

;-)

For det første tror jeg _ikke_ han mener at du ikke har hatt det vanskelig, at du ikke har noen problemer og at du ikke trenger hjelp.

Men jeg tror at han ønsket å fortelle deg at det bildet han har av deg _som_person_ ikke er det samme bildet som du har av deg selv. Han ser slik jeg forsto ditt innlegg langt mer positivt på deg enn det du gjør. Du ser på alt du ikke har klart. Han ser også på alt du har klart tross store vansker og utfordringer.

Jeg tror ikke at han lyver og sier ting han ikke mener. Jeg tror han mente hvert ord av det han sa, selv om du ikke er enig i det bildet han tegnet av deg. Men det er hans bilde av deg. Ditt bilde av deg selv er langt mer negativt om jeg forsto deg rett.

Kanskje han ønsker å utfordre deg til å tenke litt på om andre kan oppleve deg både vakrere, sterkere og dyktigere enn du opplever deg selv. Kanskje han ønsker å utfordre deg til å se på sider av deg selv du muligens ikke har vært så klar over til nå.

Jeg tror ikke behandleren din benekter dine opplevelser eller erfainger. Men det kan hende at han forsøker å få deg til å se ting fra litt andre vinkler som også kan ha en sannhet i seg.

mvh

Helt normal, det er vel det jeg skal komme frem til sånn sett. At jeg er helt normal. Tar tid.

[Gjest Jordbærpiken]

Skjønner hva du mener. Skam. vanskelig å tenke godt om seg selv. Det er på en måte "farlig". Men jeg tviler på at terapeuten din ville sagt det om han ikke mente det. Jeg tror du er pen jeg:)

Og jeg tror at man kan være survival. Jamfør det amerikanske uttrykket de bruker på det vi kaller offer. Det betyr overlevnde. Du har overlevd selv om du har opplevd svært vanskelige ting. (Nå kjenner jeg ikke historien din). Men det er sikkert det han mener med det. Tenk deg de som ikke har hatt psykiske problemer. De kan konse hele sin energi på en karriere, kjæreste eller whatever.

Når man sliter psykisk, så blir man så tappet for energi at noen ganger så er det eneste man klarer - å jobbe med seg selv.

Ikke døm deg selv. Har skammen en funksjon? Spør deg selv. Våg å kjenn på skammen. Kjenn på hva den gjør med deg og hvordan komplimenter blir til løgn i dine øyne.

Er det farlig for deg å ta innover deg at du er en OK person? Blir det for skummelt? Når noen sier noe fint så er det som det krasjer med en selvprodusert virkelighet,.Hva med å lytte til hva han sier. At han sa du er pen, var nok bare en objektiv vurdering han gjorde - han legger ikke an på deg eller noe. Psykiateren min sier oxo at jeg er en flott, tiltalende kvinne. Får litt problemer da, for han er mann, og den forrige behandleren min innledet et forhold med meg. Jeg drømte til og med at jeg var forelsket i den nye psykiateren. Men jeg tror han forventer at det skal skje. En reaktiviering av det som skjedde før. Først da kan jeg bearbeide det.

Nå føler jeg meg helt ør av trøtthet. Om jeg skriver noe som virker helt borti tåka, så er det fordi jeg holder på å soven over tastaturet :-() hehe..

Våg å tro at du er en pen, sterk kvinne. Det er det du er. Du er flott, du har en fin personlighet og du er verdt uendelig mye, Bli oppmerksom på kroppen din - at du er et individ for deg selv. Du er unik. Det i seg selv er egentlig fantastsk.

Sov godt :-)

Jeg må jobbe med det, å tro at jeg er ok. Det er så innebygget i meg at jeg er det motsatte. Jeg blir så forbanna hvis noen sier noe annet. Det vekkes følelser i meg. Jeg kan ikke fordra følelser. Det er farlig.

Han sa ikke pen, da hadde jeg gått min vei.

Jeg er på vei dit, til å tro jeg er ok... kanskje. Men dette grumset, ja det kommer. Reaktivering kanskje? Som du kanskje får hos han du går hos. Det er vel det som skjer med det han holder på med. Jeg vet ikke.

Jaja. :-)

Ha en fin dag androdine.

[Gjest Jordbærpiken]

Jeg reagerer ofte selv negativt på positive komplimenter fra andre. Og kjenner meg igjen i beskrivelsene dine. Det er et stort sprik mellom det enkelte sier og det jeg opplever og føler meg som, og jeg kan bli i beste fall ukomfortabel. I verste fall sint. Og antar en bitteliten del til tider ønsker det velkommen, mens jeg samtidig lurer på hva slags kanal de ser meg gjennom.

I det siste, siden jeg bærer en del sinne i meg nå, har det hendt jeg får lyst å sette en knyttneve rett i fleisen på enkelte. Og det finnes jo ikke balanse i det de har gjort og det jeg føler tilbøyelighet til.

I "vår" verden, når noen synes vi for eksempel har et godt utseende, må vi jo gå rundt og vente på at de oppdager det vi vet og synes, nemlig at vi egentlig også er stygge. Og det blir man irritabel over. Angstskapende for meg at de kommer til å oppdage det jeg synes. Se det jeg ser. Angst og sinne er ofte to sider av samme sak.

Men du kan ikke si at de lyger. Du må klare å etterhvert leve med at det er et stort sprik mellom det du opplever og det andre opplever. Jeg prøver å takke pent for enkelte komplimenter, og bite i meg et mulig utløp for hvordan jeg ser det.

Men hos terapeuten kan du godt snakke om hvorfor du blir sint. Bare ikke bruk kreftene til å beskylde ham for å lyve.

Min første psykiater visste svært godt hvor labert det stod til med selvfølelsen min på mange områder. Og syntes tydeligvis det stod i en kontrast til hans opplevelse.

Når han flyttet gav han meg som siste ord å ta med seg at jeg ikke skulle glemme hvor stor kontrast det ofte kunne være mellom det andre opplevde meg som, og det jeg opplevde og syntes om meg selv. Gjorde jeg det kunne jeg såre, irritere, få problemer, skape problemer. Jeg har tatt med meg de ordene.

Jeg hverken forstår eller vet hva omverdenen ser og opplever, det kan sikkert være både positivt og negativt, men aner det ofte er noe annet enn min opplevelse. Det er komplisert, men jeg prøver å leve med de to ulike verdenene.

For jeg har veldig lav selvfølelse. Enn så lenge i hvert fall.

Vi må fortsette å jobbe med den. Det er lov å synes bra om seg selv også, selv om _det_ er kanskje det meste skremmende av alt for slike som oss.

Nattaklem

Selvfølelsen er ikke på topp tror jeg. Eller, jeg vet ikke. Det er reelt på en måte. :-) Jeg "vet" hva jeg er.. ;-)

Jeg venter ikke på at de skal "se" at jeg er stygg, jeg har som utgangspunkt at jeg ikke har vært veldig heldig sånn sett. Det er ikke noe jeg forventer, at de skal snu, fordi de ser jo allerede hvordan jeg ser ut. Så da kan de ikke "finne det ut" i ettertid. Men det kan de jo selvfølgelig når det gjelder andre ting, hvem jeg er og sånn :-)

Det er nok av og til krasj ja. Men følelsene mine, de tar overhånd. De slynger meg inn i en tirade av sannheter. Igjen og igjen. Til jeg snur det.

Det blir for personlig, å kommentere meg som person, det er for personlig. Jeg vil holde avstand. Tryggest.

Jeg jobber tydeligvis med saken, men jeg veksler, får ikke bestemt meg. Jeg vil så gjerne finne "sannheten", men den finnes ikke. Det finnes ingen sannheter her i verden. Enhver har sin egen "sannhet" har jeg oppdaget. :-)

Tusen takk for svar.

Håper du får en fin dag happiness:-)

[Gjest Happiness]

Selvfølelsen er ikke på topp tror jeg. Eller, jeg vet ikke. Det er reelt på en måte. :-) Jeg "vet" hva jeg er.. ;-)

Jeg venter ikke på at de skal "se" at jeg er stygg, jeg har som utgangspunkt at jeg ikke har vært veldig heldig sånn sett. Det er ikke noe jeg forventer, at de skal snu, fordi de ser jo allerede hvordan jeg ser ut. Så da kan de ikke "finne det ut" i ettertid. Men det kan de jo selvfølgelig når det gjelder andre ting, hvem jeg er og sånn :-)

Det er nok av og til krasj ja. Men følelsene mine, de tar overhånd. De slynger meg inn i en tirade av sannheter. Igjen og igjen. Til jeg snur det.

Det blir for personlig, å kommentere meg som person, det er for personlig. Jeg vil holde avstand. Tryggest.

Jeg jobber tydeligvis med saken, men jeg veksler, får ikke bestemt meg. Jeg vil så gjerne finne "sannheten", men den finnes ikke. Det finnes ingen sannheter her i verden. Enhver har sin egen "sannhet" har jeg oppdaget. :-)

Tusen takk for svar.

Håper du får en fin dag happiness:-)

Du vet, opplevelsen av blant annet ens utseende er heller ingen reell sannhet. Den oppleves forskjellig fra den enes opplevelse til den andres.

Men det er personlig å få kommentert utseende, det er jeg enig i.

For min egen del prøver jeg så godt jeg kan å ikke være så opptatt av det, men innser jeg er uhelbredelig forfengelig på mine måter og områder likevel. Og det bygger nok også delvis på den lave selvfølelsen jeg har.

Skal rydde huset litt jeg. Sukk. Ha en fin dag:o)

[Gjest Jordbærpiken]

Du vet, opplevelsen av blant annet ens utseende er heller ingen reell sannhet. Den oppleves forskjellig fra den enes opplevelse til den andres.

Men det er personlig å få kommentert utseende, det er jeg enig i.

For min egen del prøver jeg så godt jeg kan å ikke være så opptatt av det, men innser jeg er uhelbredelig forfengelig på mine måter og områder likevel. Og det bygger nok også delvis på den lave selvfølelsen jeg har.

Skal rydde huset litt jeg. Sukk. Ha en fin dag:o)

Ja, det er sant. Sannheten er også der forskjellig. Merkelig. Hm...

Nå fikk jeg litt å tenke på igjen! :-)

Jeg får utfordre ham neste gang han sier noe om det, hva han egentlig mener. Og så får jeg si disse tingene høyt til ham, for å se om jeg får oppklart litt.

Håper du hadde en fin bursdagsfeiring i går, jeg så det ikke før nå, at du har hatt bursdag. Det er fint det, å feire seg selv. Viktig tror jeg :-)

Lykke til med husrydding og vaskingen :-)