Tilgivelse - NHD eller evt.andre som kan svare

[Gjest Jente31]

Hvis man ikke bærer nag, har man tilgitt, mener jeg. Iblant kan man få seg noen overraskelser når hatet og naget man trodde man var ferdig med spretter opp igjen. Så får man heller gå en ny runde.

Og jeg mener også at man ikke nødvendigvis må bevise sin tilgivelse med å vise tillit. En slik tillit kan i sin ytterste konsekvens være katastrofal om det f.eks. fører til nye overgrep på seg selv eller andre. Tillit er noe man må gjøre seg fortjent til.

Jeg tror ikke det er mulig å tilgi om man ikke først kjenner på såretheten, raseriet og forbitrelsen. Tilgivelse har ingen ting med fortregning å gjøre.

mvh

Jeg tenkte på faren min i denne sammenhengen.

Jeg hatet han virkelig før. Dvs inntil for noen år siden.

På ungd.skolen snakket jeg mye med lærern min. Han ble som en psykolog for meg. Jeg fikk ut mitt hat til han, tror jeg. Det var like før jeg gikk til anmeldelse og hele sulamitten mot min far.

Men de senere årene har jeg ikke villet brukt min energi på dette. Ikke husker jeg så mye heller. Heldigvis kan man vel si.

Merker det blir litt komplisert å skrive om akkurat dette. Det er lett å bli forvirret.

Men jeg tror virkelig at jeg er "ferdig" med saken, hva gjelder faren min, og min oppvekst. Jeg hater ikke lenger. Det preger ikke lenger min hverdag. Fortiden vil derimot alltid være der. man kan ikke si at det ikke har skjedd. Og jeg tenker at denne har gitt meg noen skader, om det er mulig, som jeg må reparere. Som feks dårlig selvtillit osv. Og det vet jeg er mulig å gjøre noe med.

Tillit derimot, det klarer jeg ikke å gi han. Jeg tror ikke jeg hadde klart det, om han innrømmet sine feil heller. Noe jeg har vanskelig for å tro vil skje.

[Gjest Jente31]

hmmm morsomt spørsmål:-) Jeg har egentlig aldri følt at jeg egentlig er sint på min eks til tross for hva han har gjort. Jeg er bare sint når jeg blir redd han. Men jeg lurer litt på om denne mangelen på sinne kan være en hemsko også. Jeg har kjent i det siste at jeg føler mer og mer sinne i forhold til han. Jeg lurer på om det egentlig er ett godt tegn. Gi slipp på dette kan jeg gjøre senere liksom:-) Vet ikke:-)

Jeg blir også mer og mer irritert og sint over min eks. Tror forøvrig det er noe i det du sier i ditt andre innlegg lenger ned her.

[Gjest kvinne 46]

Som kristen trudde eg at å tilgi var å gløyme og begynne på nytt. Det resulterte i at eksen blei meir og meir bortskjemt - for det fekk ingen konsekvenser det han gjor. Til slutt greidde eg ikkje tilgi.

Så lærte eg at eg hadde ikkje ansvar for andre sine handlinger. Ikkje Gud ein gong gjer det. Han står klar når vi ber om unskyldning av hjertet, men han trenger seg ikkje på. Han rekker ut handa, men vi må ta tak i den.

Eg såg at å tilgi var ei viljehandling - ikkje følelseshandling. Eg bestemte meg først for at eg VILLE tilgi (mest fordi min kristne psykiater sa eg måtte det :-)). Så kjente eg at eg ønskte det skulle gå min eks godt i livet (men Gud fekk ta ansvar for han).

Eg trur det var viktig for meg å tilgi, for at eg ikkje skulle bli verande i bitterheit og sinne. Det betyr ikkje at man gløymer, men at det vonde etter kvart mister si kraft.

[Gjest AnnaMolina]

Som kristen trudde eg at å tilgi var å gløyme og begynne på nytt. Det resulterte i at eksen blei meir og meir bortskjemt - for det fekk ingen konsekvenser det han gjor. Til slutt greidde eg ikkje tilgi.

Så lærte eg at eg hadde ikkje ansvar for andre sine handlinger. Ikkje Gud ein gong gjer det. Han står klar når vi ber om unskyldning av hjertet, men han trenger seg ikkje på. Han rekker ut handa, men vi må ta tak i den.

Eg såg at å tilgi var ei viljehandling - ikkje følelseshandling. Eg bestemte meg først for at eg VILLE tilgi (mest fordi min kristne psykiater sa eg måtte det :-)). Så kjente eg at eg ønskte det skulle gå min eks godt i livet (men Gud fekk ta ansvar for han).

Eg trur det var viktig for meg å tilgi, for at eg ikkje skulle bli verande i bitterheit og sinne. Det betyr ikkje at man gløymer, men at det vonde etter kvart mister si kraft.

Jeg tror tilgivelse er viktig for oss selv jeg. Da slipper vi tak i det å kverne rundt det som er vondt.

Men som Pie Lill sa: Det at man tilgir betyr ikke at man får tillit. Tilitt må man gjøre seg fortjent til.-) Tilgivelse kan man gi når man føler seg klar for å tilgi.

Men å tilgi er vel ikke en mekansik handling heller. jeg tror det er en prosess jeg:-)

Syns jeg egentlig sier det samme som deg her:-) Må bare gjenta for å være sikker på at vi sier det samme;-)

[Gjest kvinne 46]

Jeg tror tilgivelse er viktig for oss selv jeg. Da slipper vi tak i det å kverne rundt det som er vondt.

Men som Pie Lill sa: Det at man tilgir betyr ikke at man får tillit. Tilitt må man gjøre seg fortjent til.-) Tilgivelse kan man gi når man føler seg klar for å tilgi.

Men å tilgi er vel ikke en mekansik handling heller. jeg tror det er en prosess jeg:-)

Syns jeg egentlig sier det samme som deg her:-) Må bare gjenta for å være sikker på at vi sier det samme;-)

Det kan ikkje vere mekanisk, for man må ville det. Og eg heller var ikkje klar med det same. Av og til er det berre så vondt at man ikkje orker. Det er vel litt med å gripe tak i muligheita når man har den, og ikkje halde fast på retten til å vere bitter.

[Gjest Angela25]

Tusen, tusen takk for saa mange fine/reflekterte/aerlige og gode svar!!

I barndommen folte jeg ikke sinne for min far. Jeg var vant til aa holde alt inni meg, sluke alt, og hadde ingen 3 person aa snakke med om dette.

De siste aarene har disse opplevelsene fra fortiden innhentet meg, jeg ble nodt til aa ta et oppgjor med de, snakke ut, graate, bli sint, prove aa forstaa, prove aa legge alt dette bak meg.

Til naa har dette vaert svaert vanskelig, om ikke umulig. Jeg har mange spm. rettet til min far, men ingen svar. Jeg har blitt nodt til aa innse at han var, og er, syk. Alkohollisme er en sykdom. Psykopati er en sykdom. Det finnes ingen medisiner som hjelper mot dette. Faren min er bare slik. Jeg kan ta et valg aa pushe han helt fra meg, eller aa ta en telefon til han en gang i blant. Det er helt og holdent opp til meg.

Jeg har slaat han, banket han opp, spyttet paa han og onsket han dit peppern gror, og vel saa det. Alt dette i mine fantasier. Men hvem gagner det? Meg?

Jeg onsker aa tilgi, jeg vil tilgi. Han fortjener det ikke, men jeg fortjener aa ha det godt , legge min fortid bak meg, akseptere min vonde fortid med han, se fremover, og tenke paa han som noe som HAR hendt. Det VAR vondt, men han er tilgitt.

Jeg onsker han alt godt i livet, egentlig.... Jeg har onsket straff for han, men har han ikke alt faatt sin straff? Han var der ikke paa min forste skole dag, eller da jeg tok utdannelsen min. Han var der ikke da jeg fodte hans barnebarn, ei heller faatt oppleve at min datter sa " bestefar".

Hans liv er: Alkohol, medisiner, fiender, daarlig raad og mye gjeld. Ingen tillitt fra familie, venner. Ingen jobb, sykdom,mm.

Jeg sier det igjen: Har han ikke alt faatt sin straff?

Tilgivelse er en prosess, ja... Jeg skal klare dette! Jeg er en sunn og frisk jente. Jeg har saa mange som er glade i meg, og som vil meg bare godt. JEG har det godt, og vil ha det enda bedre den dagen jeg kan si at "han er tilgitt". Han gjorde meg om min familie mye vondt, men det er ikke opp til meg aa domme, men vaar Herre. Jeg onsker at han skal faa det godt, at han skal finne en vei ut av dette, og faa en ny start.

[PieLill]

Som kristen trudde eg at å tilgi var å gløyme og begynne på nytt. Det resulterte i at eksen blei meir og meir bortskjemt - for det fekk ingen konsekvenser det han gjor. Til slutt greidde eg ikkje tilgi.

Så lærte eg at eg hadde ikkje ansvar for andre sine handlinger. Ikkje Gud ein gong gjer det. Han står klar når vi ber om unskyldning av hjertet, men han trenger seg ikkje på. Han rekker ut handa, men vi må ta tak i den.

Eg såg at å tilgi var ei viljehandling - ikkje følelseshandling. Eg bestemte meg først for at eg VILLE tilgi (mest fordi min kristne psykiater sa eg måtte det :-)). Så kjente eg at eg ønskte det skulle gå min eks godt i livet (men Gud fekk ta ansvar for han).

Eg trur det var viktig for meg å tilgi, for at eg ikkje skulle bli verande i bitterheit og sinne. Det betyr ikkje at man gløymer, men at det vonde etter kvart mister si kraft.

Du treffer spikeren på hodet.

mvh