Når en ikke klarer å bære sorgen lengre?

[Gjest Når er det lov å si takk for seg?]

Har hatt to grusome kvelder på rad. Jeg er så trist og lei meg overt ting som har skjedd, savn og tap. Jeg bor alene, var mye innlagt i fjor p.g.a anorexia. Men det vanskeligste nå er å holde ut kvedene. Natt til i går ble jeg så fortvilet at jeg tok femdobbel dose med truxal bare for å få fred til å sove. Natt til i dag ble jeg også liggende på gulvet å hylskrike og vri meg i mange timer. I slike stunder blir ting så uutholdelig at jeg går fram og tilbake mellom medisinskapet, ødelegger materielle ting. Tanken på å skade seg for å få koe konkret å konsentrere seg om er også stor. Men foreløbig ar jeg ikke påført meg annet en en kul i hodet. Å snakke med noen noen i telefonen blir også tafatt. Å jeg føler ofte at ordene blir tomme og at jeg blir enda mer frustrert av det. En jævla bamse er alt jeg har å trøste meg med. En mager trøst for en voksen dame. Jeg føler at jeg er i ferd med å nå bristepunktet og at jeg ikke orker mer. Behandlerene mine sier det er naturlig å reagere slik. Har hatt store påkjenninger. Går på antidepressiva, men det hjelper ikke akkurat.

[Gjest D*lilith]

Savn og tap er noe vi alle har eller vil oppleve og jeg tror det er en del av livet som vi bare må gjnnom,men det blir lettere etterhvert...om det er en trøst