Jeg er så forferdelig ensom og sint i kveld

[AnonymAkkuratNå]

Min datter hadde et selvmordsforsøk for to uker siden. Jeg fikk henne på sykehus og inn på uk. Jeg har fått istand ett helt team rundt henne. Hun har nå tett oppfølging hver eneste dag.

Hva skjedde med deg da du kom på sykehus? Ble du ikke overført til uk? Fikk ikke moren din hjelp? Slik det er her så har min datter psykolog to ganger i uken. Tre ganger i uken henter ett mobilt team henne. Og en gang i uken snakker jeg med psykolog om familien og familiehistorie.

Datteren min er veldig lite meddelsom. Men at hun er blitt utsatt for noe sånt du forteller her har jeg vansklig for å forestille meg.

Men man søker bredt.

Og moren din skulle vært med i prosessen da.

Det ble ingen "prossess" etter mitt selvmordsforsøk. Jeg fikk tilbud om legges inn på undomspsykriatisk avdeling, men jeg ville ikke, og fikk samtaler med en behandler en gang i uken i stedet.

[Gjest AnnaMolina]

Det ble ingen "prossess" etter mitt selvmordsforsøk. Jeg fikk tilbud om legges inn på undomspsykriatisk avdeling, men jeg ville ikke, og fikk samtaler med en behandler en gang i uken i stedet.

Ok! Jeg roper høyt også da:-) Det var ikke lett dette. Men til forskjell fra deg så ville min datter inn på uk. Hun ville være trygg. Hun følte hun kunne finne på hva som helst.

Det var en dame her som svarte deg. Hun hørtes ut som hun hadde gode råd til deg. Bipolarto het hun.

[AnonymAkkuratNå]

Skjønner deg jeg at du vil "skåne" dine foreldre. Jeg har blitt misbrukt av noen utenfor familien, men greier likevel ikke si det til mor. Hun har foresten mer enn nok med seg selv da, og jeg vet hun hadde ikke tålt å høre det. Hun hadde vel aldri mere fått sove om natta hvis jeg sa noe.

Du må vurdere selv hva du vil velge å la din mor vite. Jeg er nå mor selv, og jeg vet jeg ville visst, og hadde tålt det hvis min datter hadde fortalt meg noe sånt. Jeg sliter også psykisk, men akkurat når det gjelder ungene mine så er jeg tiger, sterk og kan stå i det meste.

Men ta det i ditt tempo, kanskje kommer det en dag hvor det faller det deg naturlig å fortelle det til din mor. Prøv å sette ord på ting hos psykologen din først, etterhvert blir det mere naturlig å snakke om det. Første gangen jeg fortalte noe, så trodde jeg at verden kom til å rase i hode på meg, at alt ble katastrofe. Men det ble det nå ikke, og nå tar det mindre plass i livet mitt, jeg kan i lange perioder legge dette bak meg.

Men husk dette er en lang prosess, ting skjer over tid. Jeg har brukt mange år av livet mitt på å bearbeide alt. Jeg har i det siste sett at det hjelper, gradvis og via en smertefull prosess har ting blitt bedre. Jeg ser nå faktisk mye mere positivt på framtiden enn tidligere da jeg bare ønsket meg vekk herifra. Så ikke gi opp, hvis du ikke greier å sette ord på ting, så skriv det ned istedet, det har hjulpet meg veldig mye. Skriv ned det som kommer der og da og så brenn det opp etterpå. Det virker veldig godt på meg. Huff, dette ble langt og kronglete, men håper det kan være deg til litt hjelp...

hei.

Jeg tror nok min mor hadde taklet det, og jeg VET at hun ville stått ved min side, støttet meg, trøstet meg og hjulpet meg. Jeg vet også at hun hadde blitt glad for at jeg fortalte det til henne. Men jeg klarer ikke. jeg vil ikek gjøre det mot henne, og jeg vil ikek gjøre det mot meg selv. jeg kan ikke forestille meg å skulle fortelle henne at hennes mann hadde misbrukt datteren hennes. Jeg kan ikke forestille meg å skulle fortelle henne at jeg lot han misbruke meg så lenge som han gjorde det. det er flaut, vondt og kvalmt

[AnonymAkkuratNå]

Ok! Jeg roper høyt også da:-) Det var ikke lett dette. Men til forskjell fra deg så ville min datter inn på uk. Hun ville være trygg. Hun følte hun kunne finne på hva som helst.

Det var en dame her som svarte deg. Hun hørtes ut som hun hadde gode råd til deg. Bipolarto het hun.

Det er bra at du roper høyt! Det gjorde mamma også, men ingenting kunne visst bli gjort uten min tillatelse til det. Din datter er heldig som har deg i livet sitt!

[Gjest AnnaMolina]

Det er bra at du roper høyt! Det gjorde mamma også, men ingenting kunne visst bli gjort uten min tillatelse til det. Din datter er heldig som har deg i livet sitt!

Du var 16 og skulle du tvangsinnlegges så skulle legen gjort det.

Jeg føler meg litt hjelpesløs. Jeg leste det du skrev til bipolarto og det er så urettferdig at du skal gå å ha disse følelsene. At du bærer på deg så mye ansvar. Det er rett og slett ikke riktig!

Håper du får en god terapeut til å hjelpe deg. Kanskje det finnes terapeuter som er eksperter på bestemte problemstillinger også, sånn at du kan komme til en som har mye erfaring med akkurat dette?

Sender deg en støtteklem!

[AnonymAkkuratNå]

Du var 16 og skulle du tvangsinnlegges så skulle legen gjort det.

Jeg føler meg litt hjelpesløs. Jeg leste det du skrev til bipolarto og det er så urettferdig at du skal gå å ha disse følelsene. At du bærer på deg så mye ansvar. Det er rett og slett ikke riktig!

Håper du får en god terapeut til å hjelpe deg. Kanskje det finnes terapeuter som er eksperter på bestemte problemstillinger også, sånn at du kan komme til en som har mye erfaring med akkurat dette?

Sender deg en støtteklem!

Tusen takk for støtteklemmen! Jeg har sagt det før, og sier det igjen, det føles kjempegodt og litt rart at noen jeg ikke kjenner i det hele tatt skal være så snille mot meg, og bry seg om meg. Tusen takk! jeg håper den behandleren jeg har nå kan hjelpe meg, jeg er så lei av å prøve og prøve uten å få hjelp.

[Gjest AnnaMolina]

Tusen takk for støtteklemmen! Jeg har sagt det før, og sier det igjen, det føles kjempegodt og litt rart at noen jeg ikke kjenner i det hele tatt skal være så snille mot meg, og bry seg om meg. Tusen takk! jeg håper den behandleren jeg har nå kan hjelpe meg, jeg er så lei av å prøve og prøve uten å få hjelp.

Jeg tror det er mange på disse sidene som vet mye om smerte og da øker kanskje også til tider empatien og medfølelsen...kanskje:-)

Vi snakkes vel igjen.-)

[AnonymAkkuratNå]

Jeg tror det er mange på disse sidene som vet mye om smerte og da øker kanskje også til tider empatien og medfølelsen...kanskje:-)

Vi snakkes vel igjen.-)

Håper du får en fin kveld, og en fin helg, og jeg håper det går bedre med datteren din etterhvert.

[Gjest Happiness]

Han bor på samme plass som min mor (ikke i samme hus), som jeg elsker, så å dra tilbake dit må jeg, selv om jeg foretrekker at hun kommer hit til meg. Men jeg skal aldri noensinne være alene med han igjen, og aldri noensinne gi han muligheten til å gjøre det mot meg igjen. Hadde jeg ikke hatt noen annen familie enn han, hadde han vært i fengsel. Men jeg kan ikke gjøre det mot dem.

Jeg skulle ønske at du kunne forstå med hele deg at det ikke er du som gjør disse tingene mot din mor eller andre hvis du sier noe.

Det er han som har gjort dette.

Det er som en rullende snøball dette. Du har begynt å åpne opp og må som alle andre som er utsatt gå din prosess. Det tar tid for mange av oss. Jeg brukte mange år på erkjennelse og til å åpne opp.

Ikke alle velger å være åpne for den nærmeste familien, men bearbeiding innebærer en større åpenhet til noen, enten venner eller terapeuter.

Så fortsett å gå den veien du har begynt på. Og det vil bli bedre etter hvert.

[Gjest bipolarto]

hei.

Jeg tror nok min mor hadde taklet det, og jeg VET at hun ville stått ved min side, støttet meg, trøstet meg og hjulpet meg. Jeg vet også at hun hadde blitt glad for at jeg fortalte det til henne. Men jeg klarer ikke. jeg vil ikek gjøre det mot henne, og jeg vil ikek gjøre det mot meg selv. jeg kan ikke forestille meg å skulle fortelle henne at hennes mann hadde misbrukt datteren hennes. Jeg kan ikke forestille meg å skulle fortelle henne at jeg lot han misbruke meg så lenge som han gjorde det. det er flaut, vondt og kvalmt

Skjønner du bærer på veldig mye skyld og skam for dette. Det er også noe du forhåpentligvis vil lære noe om i terapien. Det er IKKE din skyld, men han som påførte deg dette sin! Jeg tror de fleste som opplever overgrep reagerer sånn, tar på seg all skyld. For vi kunne jo gjort sånn eller kanskje sånn? Så hadde vi unngått alt sammen, tror vi.

Jeg tror vi gjorde det vi kunne ut ifra våre forutsetninger der og da. Situasjoner som var ukjent og skremmende og som ingen kunne visst hvordan man skulle takle.

Husk også på at du var et barn. Som barn lærer du å adlyde de voksne, det er de som har rett. Jeg var også fryktelig redd og turde ikke si noen ting. Den redselen kommer over meg enda, 30 år etterpå. Det er nok med enkelte lyder, lukter, jeg kan lese noe, eller se på TV og alle følelsene kommer tilbake og slår meg ut i mange dager. Men jeg kjenner til dette nå og takler det bedre, vet jeg bare må skjerme meg ei stund så blir det bedre.

Håper du får det så bra som mulig i helga, jeg må legge meg nå, er ikke i form av en eller annen grunn. Snakkes sikkert senere!

[Gjest AnnaMolina]

Håper du får en fin kveld, og en fin helg, og jeg håper det går bedre med datteren din etterhvert.

Jeg syns det ser ut til at hun er i en god utvikling allerede. Hun er mer tilittsfull. hun er roligere. Jeg vet at dette kan gå i bølger så jeg slapper ikke helt av. Hun har jo ett team på fem stykker rundt seg nå er i daglig kontakt med tre av dem. Jeg er optinist ja,,,men må fortstt ha ett vaktsomt øye til henne...kanskje er vi lit heldige nå som hun har alle oss rundt henne til å støtte opp om seg. Det er jo vanskligere når man blir voksen og kanskje mer alene. Er du henvist til dps?

[Gjest skjønner deg så godt]

Så sterk du er! Hvordan var prosessen? Fra du anmeldte, til det eventuelt kom en dom? Hva skjedde?

Beklager sent svar.Jeg var kommet så langt at jeg hadde gått å båret på min egen hemmelighet i over 20 år, jeg hadde fått angst og orket ikke tanken på fortsette å leve lenger.Jeg måtte ta et valg.Skulle jeg fortsette å leve med det som hadde hendt og min angst og ensomhet, eller skulle jeg plassere skylda der den hørte hjemme, nemelig hos HAN/ drittsekken.Jeg valgte det siste.Jeg ville bli hel, ønsket meg livet og bli den jeg innerst inne var.Jeg orket ikke mer løgn, orket ikke mer angst.Orket ikke mer flukt.

Jeg tok kontakt med SMI.Der startet det hele.Så begynte jeg hos psykolog.Det var greit å få ryddet opp i tanker.Men jeg var hele tiden innstilt på at jobben måtte jeg gjøre selv.Jeg anmeldte, men det ble ikke noen sak, den ble henlagt for saken var for gammel/foreldet.Det gjorde ikke meg noe.Han ble tatt inn til avhør.Det føltes godt.Politiet trodde meg og det hjalp.Jeg søkte om bistandsadvokat( gratis) og fikk det.Sammen søkte vi om voldsoffererstatning.

Prosesen er tung.Det er ensomt.Men ALDRI så ensomt som det å gå å bære på en slik hemmelighet gjennom hele livet.

I dag er jeg FRI.Jeg LEVER.

Jeg har mann og barn( og et lite barn i magen).Jeg trives med livet

Skulle ønske jeg kunne gitt deg håp.At du kunne se at det finnes håp og lys der framme.At du ikke skal bære skam og skyld.

Ta den tiden du trenger, men ikke la livet gå fra deg.DU er verdt så mye mer.

Klem