Verdiløst med debrifing. Link.

[PieLill]

Krisepsykologene som tilkalles etter lokale ulykker, klarer ikke å redusere risikoen for psykiske vansker. - Fra et folkehelseperspektiv er psykologisk debrifing en verdiløs behandlingsform, mener forsker Hege Kornør ved Kunnskapssenteret for helsetjenesten.

Les mer:

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2007/06/07/verdilstmeddebrifing/index.xml

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette har vært kjent i snart 10 år.

For meg har det hatt den konsekvens at jeg har trukket meg som leder for "Krisepsykistriek team" i vårt område. Kan ikke arbeide for noe jeg ikke tror på, som jeg vet ikke nytter og som kanskje skader.

Dessverre har ikke denne viten slått igjennom i vår helsepolitikk. Samfunnet, brukerne og media krever spesislisthelsetjeneste ved enhver krise hvor flere er innblandet.

Jeg slår av TVen når alle rektorer, prester, leger, sykepleiere og andre begynner messingen om åpne kirker, skoler, samfunnshus, lystenning, minnemarkeringer osv. Dette har både blitt en ideologi og en industri.

Verst var det etter tsunamien da de døde kom hjem og ble behandlet som om de var helter på linje med soldater som hadde falt i krig.

[Gjest twin1]

Dette har vært kjent i snart 10 år.

For meg har det hatt den konsekvens at jeg har trukket meg som leder for "Krisepsykistriek team" i vårt område. Kan ikke arbeide for noe jeg ikke tror på, som jeg vet ikke nytter og som kanskje skader.

Dessverre har ikke denne viten slått igjennom i vår helsepolitikk. Samfunnet, brukerne og media krever spesislisthelsetjeneste ved enhver krise hvor flere er innblandet.

Jeg slår av TVen når alle rektorer, prester, leger, sykepleiere og andre begynner messingen om åpne kirker, skoler, samfunnshus, lystenning, minnemarkeringer osv. Dette har både blitt en ideologi og en industri.

Verst var det etter tsunamien da de døde kom hjem og ble behandlet som om de var helter på linje med soldater som hadde falt i krig.

Mener du med dette at det er tilstrekkelig å bruke nære venner, familie ol. i slike tilfeller? For alle vil jo ha behov for å snakke i slike tilfeller? Har opplevd ulykker selv og kommet bra gjennom dem, men trodde dette var fordi jeg hadde fått pratet mye om det som skjedde?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mener du med dette at det er tilstrekkelig å bruke nære venner, familie ol. i slike tilfeller? For alle vil jo ha behov for å snakke i slike tilfeller? Har opplevd ulykker selv og kommet bra gjennom dem, men trodde dette var fordi jeg hadde fått pratet mye om det som skjedde?

Ja, for de aller fleste er dette tilstrekkelig og riktig behanlding.

[Gjest twin1]

Ja, for de aller fleste er dette tilstrekkelig og riktig behanlding.

Takk, kan vel på en måte skjønne dette. Hadde det jeg var borte i blitt "blåst opp" enda mere, hadde kanskje problemene mine blitt større. Jeg føler meg ihvertfall komfortabel med å la det ligge nå, men kan også snakke om det som skjedde uten å reagere så voldsomt.

Men hva mener du om debrifing av helsepersonell som jo ser og opplever kriser omtrent daglig?

[Gjest Jente31]

Ja, for de aller fleste er dette tilstrekkelig og riktig behanlding.

Så det vil med andre ord si at å "hause" opp eller blåse opp en sak, vil gjøre mer skade enn nytte? Derfor du sier dette om minnemarkering osv? Man kan få reaksjoner på det oppå alt?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Så det vil med andre ord si at å "hause" opp eller blåse opp en sak, vil gjøre mer skade enn nytte? Derfor du sier dette om minnemarkering osv? Man kan få reaksjoner på det oppå alt?

Hva er forskjellen på å dø alene eller i flokk?

Må en sørge mer når 50 dør i en tsunami enn når en dør alene under bading?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk, kan vel på en måte skjønne dette. Hadde det jeg var borte i blitt "blåst opp" enda mere, hadde kanskje problemene mine blitt større. Jeg føler meg ihvertfall komfortabel med å la det ligge nå, men kan også snakke om det som skjedde uten å reagere så voldsomt.

Men hva mener du om debrifing av helsepersonell som jo ser og opplever kriser omtrent daglig?

Men hva mener du om debrifing av helsepersonell som jo ser og opplever kriser omtrent daglig?

S: Det skal gjøres og er bra. Men det trenger ikke skje hos psykiater eller psykolog. Det skal skje hos kolleger.

[Gjest Jente31]

Hva er forskjellen på å dø alene eller i flokk?

Må en sørge mer når 50 dør i en tsunami enn når en dør alene under bading?

Ok, da tror jeg at jeg forstår.. Jeg ble bare litt nysjerrig.

Jeg synes det er leit at det er slik.

Det må jo bety at disse midlene, som brukes på slike ting, kunne blitt brukt til noe annet, som feks å hjelpe de som allerede sliter?.

Eller er jeg helt på bærtur?

[Gjest twin1]

Men hva mener du om debrifing av helsepersonell som jo ser og opplever kriser omtrent daglig?

S: Det skal gjøres og er bra. Men det trenger ikke skje hos psykiater eller psykolog. Det skal skje hos kolleger.

Ok, da skjønner jeg hva du mener ! Er også enig i at det ikke går an å gradere hendelser, at man skal sørge mere over det ene eller det andre. Det må i så fall være opp til hver enkelt å bestemme, ikke at psykologer skal fortelle deg at dette er så forferdelig fælt at dette MÅ du sørge skikkelig over.

Vi takket ja første gangen vi fikk tilbud om å snakke med lege etter ei ulykke, men ville ikke ha noe videre tilbud. Syntes ikke det var noe vits i å gå dypere inn i det. Det var også sånn at alle spurte om hva som hadde skjedd, så fikk fortalt det sikkert 50 ganger og til slutt var vi lei. Det var faktisk godt å få slippe å tenke/snakke om det og få lov til å leve livet videre!

[Gjest Let her]

Ok, da skjønner jeg hva du mener ! Er også enig i at det ikke går an å gradere hendelser, at man skal sørge mere over det ene eller det andre. Det må i så fall være opp til hver enkelt å bestemme, ikke at psykologer skal fortelle deg at dette er så forferdelig fælt at dette MÅ du sørge skikkelig over.

Vi takket ja første gangen vi fikk tilbud om å snakke med lege etter ei ulykke, men ville ikke ha noe videre tilbud. Syntes ikke det var noe vits i å gå dypere inn i det. Det var også sånn at alle spurte om hva som hadde skjedd, så fikk fortalt det sikkert 50 ganger og til slutt var vi lei. Det var faktisk godt å få slippe å tenke/snakke om det og få lov til å leve livet videre!

http://www.startsiden.no/okonomi_og_naringsliv/bransjer/bolig_og_eiendom/flytting/indexGEO.html

[Gjest Let her]

Ok, da skjønner jeg hva du mener ! Er også enig i at det ikke går an å gradere hendelser, at man skal sørge mere over det ene eller det andre. Det må i så fall være opp til hver enkelt å bestemme, ikke at psykologer skal fortelle deg at dette er så forferdelig fælt at dette MÅ du sørge skikkelig over.

Vi takket ja første gangen vi fikk tilbud om å snakke med lege etter ei ulykke, men ville ikke ha noe videre tilbud. Syntes ikke det var noe vits i å gå dypere inn i det. Det var også sånn at alle spurte om hva som hadde skjedd, så fikk fortalt det sikkert 50 ganger og til slutt var vi lei. Det var faktisk godt å få slippe å tenke/snakke om det og få lov til å leve livet videre!

Sorry, feil tråd.

[Gjest Enkeenke]

Dette har vært kjent i snart 10 år.

For meg har det hatt den konsekvens at jeg har trukket meg som leder for "Krisepsykistriek team" i vårt område. Kan ikke arbeide for noe jeg ikke tror på, som jeg vet ikke nytter og som kanskje skader.

Dessverre har ikke denne viten slått igjennom i vår helsepolitikk. Samfunnet, brukerne og media krever spesislisthelsetjeneste ved enhver krise hvor flere er innblandet.

Jeg slår av TVen når alle rektorer, prester, leger, sykepleiere og andre begynner messingen om åpne kirker, skoler, samfunnshus, lystenning, minnemarkeringer osv. Dette har både blitt en ideologi og en industri.

Verst var det etter tsunamien da de døde kom hjem og ble behandlet som om de var helter på linje med soldater som hadde falt i krig.

Jeg har opplevd å miste min mann i selvmord. Hadde det ikke vært for kommunens kriseteam og en prest som så sin oppgave i å følge oss opp i lang tid, så vet jeg med sikkerhet at jeg ikke hadde vært her i dag.

Det blir vel kanskje noe annet enn "debriefing", men at kommunale kriseteam har sin misjon, det er jeg helt sikker på.

[Gjest Androdine]

Dette har vært kjent i snart 10 år.

For meg har det hatt den konsekvens at jeg har trukket meg som leder for "Krisepsykistriek team" i vårt område. Kan ikke arbeide for noe jeg ikke tror på, som jeg vet ikke nytter og som kanskje skader.

Dessverre har ikke denne viten slått igjennom i vår helsepolitikk. Samfunnet, brukerne og media krever spesislisthelsetjeneste ved enhver krise hvor flere er innblandet.

Jeg slår av TVen når alle rektorer, prester, leger, sykepleiere og andre begynner messingen om åpne kirker, skoler, samfunnshus, lystenning, minnemarkeringer osv. Dette har både blitt en ideologi og en industri.

Verst var det etter tsunamien da de døde kom hjem og ble behandlet som om de var helter på linje med soldater som hadde falt i krig.

Og samtidig finnes det folk som sliter så mye i sin ensomhet at de velger å hoppe gjennom en vindusrute og lignende for å få tilsvarende hjelp. Tragisk. Ikke det at de som opplever ulykker og kriser ikke skal få prate med noen de og, men slike ting er unektelig en del av livet og det er først i den senere tid at krisepsykiatri har vært aktuelt. Når folk før opplevd kriser og tap måtte de klare seg selv.

[Gjest alt var mye bedre under kriger]

Og samtidig finnes det folk som sliter så mye i sin ensomhet at de velger å hoppe gjennom en vindusrute og lignende for å få tilsvarende hjelp. Tragisk. Ikke det at de som opplever ulykker og kriser ikke skal få prate med noen de og, men slike ting er unektelig en del av livet og det er først i den senere tid at krisepsykiatri har vært aktuelt. Når folk før opplevd kriser og tap måtte de klare seg selv.

Og hva forestiller du deg folk måtte gjør før i tiden når de hadde angst eller var håpløst forelsket i sine autoritetspersoner?

[PieLill]

Jeg har opplevd å miste min mann i selvmord. Hadde det ikke vært for kommunens kriseteam og en prest som så sin oppgave i å følge oss opp i lang tid, så vet jeg med sikkerhet at jeg ikke hadde vært her i dag.

Det blir vel kanskje noe annet enn "debriefing", men at kommunale kriseteam har sin misjon, det er jeg helt sikker på.

Folk som er villige til å stå sammen med deg over tid, det være seg venner eller proffesjonelle, er noe helt annet enn skryterundene til debrifingsteam som forsvinner sammen med journalistene.

Godt at du fikk verdifull hjelp.

mvh

[Gjest AnnaMolina]

Ja, for de aller fleste er dette tilstrekkelig og riktig behanlding.

Jeg syns det er flott at vi har et godt velfedssamfunn her i Norge som prøver å hjelpe alle når livet butter imot. Men bakdelen med at det offentlige skal gå inn og dekke alle behov er at i enkelte familier blir det slik at man liksom mener at det offentlige skal løse ALT. Det fratar oss mennesker alminnelig ansvar og mennesklig omsorg for hverandre.

Som min mor som mente at mine sønner trengte krisepsykiatri etter at deres søster forsøkte et selvmord. Nei svarte jeg. De trenger at noen bryr seg og viser det. de trenger at familien viser dem omsorg og nå som fokuset er sterkt på eldstemann hos meg så kunne kanskje besteforeldrene fokusert litt på de to andre. Sånn er det ikke i min familie. Mamma snakker om at de andre også trenger oppmerksomhet og at jeg derfor skal søke psykologhjelp til dem også. HALLO. Man går ikke til psykolog for å få oppmerksomhet.

Jeg kjenner jeg blir sint av den holdningen om at velferdsamfunnet skal ordne opp i alt mulig. Nettopp fordi min familie kanskje litt ekstremt forholder seg til det slik. Samfunnet kan umulig dekke inn det behovet mennesker har for omsorg seg imellom. Bare noen tanker. Vet ikke om det passer helt til tema.

Men jeg syns kanskje at det er litt sånn. Når folk kommer i krise så trenger man kanskje heller alminnelig og fin omsorg fra sine nærmeste. (om man har noen da)

[Gjest Androdine]

Og hva forestiller du deg folk måtte gjør før i tiden når de hadde angst eller var håpløst forelsket i sine autoritetspersoner?

Hvem er du, som skriver under anonymt nick i dag?

Jeg snakker om _naturlige_ kriser som er en del av ethvert menneskes liv. Jeg snakker ikke om angst som patologisk tilstand, eller hva man skulle gjøre dersom man ble forelsket i en autoritetsperson.

Selv om det henger sammen, så mener jeg at man må akseptere å oppleve tap og ulykker i løpet av et liv. Jeg skiller mellom noe som altså er en del av livet, og noe annet som har utviklet seg til sykdom.

Det er ikke dermed sagt at man ikke skal få hjelp dersom man opplever vanskelige ytre ting, men det må vel være greit å se på hvor stor nytte folk har av det generelt sett.

[Gjest Jente31]

Hva er forskjellen på å dø alene eller i flokk?

Må en sørge mer når 50 dør i en tsunami enn når en dør alene under bading?

"Hva er forskjellen på å dø alene eller i flokk?

Må en sørge mer når 50 dør i en tsunami enn når en dør alene under bading?"

Kom til å tenke litt på dette.

Det er selvsagt ingen forskjell. Men det er jo slik det er likevel.. Handler det ikke også om rettferdighet?

Jeg har selv opplevd mange kriser, men aldri hatt profesjonell hjelp. Aldri tenkt tanken heller.

Bl.a da vi hadde et mistenkelig dødsfall i nær fam. Vi kom oss gjennom den ved å prate ut om det. Men jeg må også si, at media gjorde saken verre for iallefall meg. Jeg taklet ikke all den oppmerksomheten. Derfor mitt spm til deg.

Uansett. Disse midlene burde brukes annerledes, mener jeg. Det er lange køer i psykiatrien.

Forøvrig må jeg si jeg synes du er tøff, som tør å si meningen din på denne måten, samt stå for den :-)

[Gjest Enkeenke]

Folk som er villige til å stå sammen med deg over tid, det være seg venner eller proffesjonelle, er noe helt annet enn skryterundene til debrifingsteam som forsvinner sammen med journalistene.

Godt at du fikk verdifull hjelp.

mvh

Ja visst - enig med deg. Jeg ville bare si noe positivt om kriseteamene generelt