Psykisk syke og klaging

[Gjest Androdine]

Det du ikke ser, er at det du kaller syting og klaging er hverdagen for mange mennesker. Mange som sliter psykisk mister sitt sosiale nettverk fordi de har blitt syke. Mange vil ikke vite av dem. De har bedre ting å gjøre. Når du til slutt sitter der i ensomhet, medisinert, overvektig og arbeidsledig skal det mye til for ikke å syte. Å syte er i våre øyne å fortelle hvordan vi har det. Hvordan vår hverdag oppleves. Det høres ut i andre ører som syting fordi de tenker at man kan da bare gjøre noe med det. Det er ikke alltid man kan gjøre så mye med det. Depresjonen gjør at man ikke greier å være sosia fordi man blir avvist av andre, overvekten gjør at man får dårlig sevbilde og føler seg stigmatisert og avvist av andre, medisinen gjør at man blir trøtt og kanskje bare har lyst til å sove. Man isolerer seg fordi folk blir sure fordi man syter. Noe å tenke på. Kunne ønske du fikk en psykisk lidelse, da hadde nok pipen fått en annen lyd tenker jeg.

Jeg tror at mange oppfatter det som "syting og klaging" fordi de ikke klarer å forestille seg det helvetet man ofte går gjennom ved en psykisk lidelse. Det er klart man får et vanvittig trykk inne i seg og et behov for å få det ut når man har det helt forferdelig.

Folk forstår det bare ikke. At det er mulig å ha det så tungt. Ikke før de selv får det så tungt. Og da får pipa en annen lyd, som du sier.

For øvrig så tror jeg innlegget til denne Anna Carmen er et tulleinnlegg. Det hele blir bare for dumt.

[Gjest Androdine]

Det er desverre slik at noen tar livet sitt fordi de ikke kan få være den de er. Dvs. med alle de følelsene de har. De får ikke vise dem for man skal hele tiden være snill og glad. Når jeg ser tilbake på barndommen min har jeg alltid vært veldig pliktoppfyllende og opptatt av at alle skal like meg. Hvis jeg har vært negativ har jeg straks fått korreks. Det er ikke slik menneske egentlig er. Vi har alle følelser i oss.

Jeg var også veldig pliktoppfyllende som barn og var veldig opptatt av at alle hadde det bra. Fikk nix igjen for det og her sitter jeg 20 år senere og må jobbe med ting fra barndommen.

Mange 50-60 åringer av i dag er ofte repr for "den gamle skole". Man skal ikke "syte og klage", man skal ikke bry andre, man skal ha en fin fasade, osv. Men folk er jo slik de er. Om trykket kommer ut bakveien eller ikke, så er vi slik vi er, med både negative og positve og nøytrale egenskaper.

Når man har det godt så er ikke behovet for å prate der på samme måte. Har opplevd det selv. Det var som å være i paradis. Når ting er vanskelige og fulle av angst, så krever det enormt med energi å klare seg gjennom det alene. Men det er jo det jeg gjør, for jeg orker ikke skremme bort folk. Egentlig sprøtt at det har blitt sånn.

Får meg til å tenke på en "Beatles-sang" som lød ca sånn: "Tomorrow its rain, so I follow the sun".

[morsan]

Det er forskjell på å syte og klage om sine problemer til andre enn å ha en fortrolig samtale. Mange psykisk syke som ikke ser det selv. Det er ikke noe jeg skriver i løse lufta, har opplevd det flere ganger selv.

Jeg mener ikke at psykisk syke skal stenge inne alle problemene sine, det løser ikke noe. Men syting og klaging hjelper en ikke til å bli fortere frisk - tvert i mot!

God bedring med kneet:-)

For en utenforstående kan er det nok oftere mye vanskeligere å forstå og ha sympati med psyiske lidelser i forhold til somatiske. Derfor oppstår nok lett tankene om at man bare kan "ta seg sammen".

Det er kanskje i slike situasjoner følgende utsagn får særlig betydning: "Elsk meg når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest."

[Farmer]

"De som er psykisk syke" sier du?

Og med det mener du alle?

Det kan sikkert stemme i enkelte tilfeller det, men det gjelder da ikke alle psykisk syke?

Jeg kan ikke si jeg har opplevd psykisk syke sånn...

Jeg har selv psykiske problemer, men har aldri klaget og sutret over situasjonen min til omgivelsene mine.

Tror ikke så mange ville holdt ut med meg, skulle jeg gjort det...

Og folk som klager og syter over alt mulig (ja, de finnes, er enig i det) finnes vel blandt alle slags folk?

Jeg ville tro det var motsatt... De som klager og syter støtt gjør ofte lite eller ingenting med problemene sine, og da tror jeg heller ikke det egentlig er det helt store de sliter med.

Og jeg tror også at folk med psykiske problemer ofte kan tåle påkjenninger og livskriser bedre, nettopp fordi de er vant til at ting kan være værre.

[Gjest AnnaMolina]

Hvor har du denne erfaringen fra? Jeg kjenner meg ikke igjen. Tvert imot så er veldig mange med mye smerte i livet svært redde for å si noe om det av redsel for å bli stemplet som sytete.

Syns ikke det virker som det er noe forskjell i syting jeg enten du er syk eller har psykiske problemer eller at du er helt frisk.

Folk klager både her og der.

Jeg tror du må skille litt på ting.

[Gjest AnnaMolina]

Det er forskjell på å syte og klage om sine problemer til andre enn å ha en fortrolig samtale. Mange psykisk syke som ikke ser det selv. Det er ikke noe jeg skriver i løse lufta, har opplevd det flere ganger selv.

Jeg mener ikke at psykisk syke skal stenge inne alle problemene sine, det løser ikke noe. Men syting og klaging hjelper en ikke til å bli fortere frisk - tvert i mot!

God bedring med kneet:-)

Ikke skjær alle over en kam da. Ikke snakk om mennesker med psykiske problemer som EN gruppe.

Jeg har også opplevd en mann jeg har slutta å snakke med rett og slett fordi han er så gjennomført sytete og det finnes INGEN løsninger for han. Da orker jeg ikke. Det er forskjell på å benevne sine problemer fordi man er så opptatt av å finne en løsning på de og diskuterer de. Og det å bare klage.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Trodde terapi bare var formalisert syting og klaging.

Terapi er å finne løsninger for å mestre livet.

Syting og klaging er å klamre seg til det vonde med øynene lukket uten evne og vilje til å se løsninger.

[Gjest alle bør være blide]

For en utenforstående kan er det nok oftere mye vanskeligere å forstå og ha sympati med psyiske lidelser i forhold til somatiske. Derfor oppstår nok lett tankene om at man bare kan "ta seg sammen".

Det er kanskje i slike situasjoner følgende utsagn får særlig betydning: "Elsk meg når jeg fortjener det minst, for da trenger jeg det mest."

Nettopp. Det er et krav i samfunnet at man bare skal vis solsiden. Derfor er det ikke noe som heter inkluderende arbeidsliv. Skiller du deg ut, er folk raskt ute med bemerkninger.

[Gjest Jordbærpiken]

Det er lett å tenke og si det du skriver. Mange tenker slik som deg. Det er derfor psyksiske lidelser fortsatt er tabu i samfunnet. Det er assosiert med noe negativt og det vil vi ikke vite av. Jeg har møtt mange mennesker med dine holdninger. De gjør det bare verre for meg og får meg til å føle meg som et dårlig mennesket. Selvfølgelig skal man ikke syte for mye, men for mange er hverdagen vanskelig. Særlig hvis du er deprimert. Det kan være vondt å bare måtte vise solsiden. Jeg har en mor som hver gang jeg syter blir sint og sur. Jeg får da signaler om at jeg bare kan vise henne solsiden og må da holde det for meg selv. Og sitte alene med negative tanker kan være livstruende. Det er farlig med slike holdninger synes jeg og kanskje en grunn til at man får psykiske problemer. Det overfladiske livet vil lever er nok mye med på å gi folk psykiske problemer. Vi skal være blide, tynne, pene, gjøre karriere, få barn, gifte oss, ha mange venner etc. Ikke alle kan leve opp til de kravene. Folk ser virkeligheten forskjellig. For noen kan alle kravene gjøre en deprimert.

Hei :-) Jeg tror vel egentlig ikke den var til meg? Jeg er jo enig med deg. :-)

Regner med den var til den som skrev innlegget.

Ha en fin dag, her regner det.

[Gjest alle bør være blide]

Hei :-) Jeg tror vel egentlig ikke den var til meg? Jeg er jo enig med deg. :-)

Regner med den var til den som skrev innlegget.

Ha en fin dag, her regner det.

Ja, den var ment til anna carmen, men anser debatten som avsluttet nå.

[Gjest Jordbærpiken]

Ja, den var ment til anna carmen, men anser debatten som avsluttet nå.

Ok. Har vært borte en stund, sjekker svar til meg :-)