jeg har mistet tilliten til de rundt meg...

[Gjest beib1]

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...jeg har mistet totalt troen på andre mennesker,har opplevd og bli løyet for,sviktet og lurt så mangen ganger at jeg har mistet evnen til og stole på noen.har gang på gang håp og trodd at ting vil bli bedre,at ting alltid vil ordne seg,men hver gang har det gått til helvete.jeg orker ikke og bli lurt mer,bli ført bak lyset,så jeg har stengt av,for og beskytte meg selv...andre mener kanskje at det er feil av meg og ikke tro at ting kan forandre seg og bli bedre...

men jeg tør ikke,jeg makter ikke gå på ennda en smell,så jeg beskytter meg...

går regelmessig til samtale terapi hos fastlegen min,men ting har forandret seg...

før kunne jeg snakke om alt og kunne gråte og timen varte i en evighet til tider.nå bare kommer jeg inn og bare snakker svada,vil ikke gå inn på ting,eller jo jeg vil,men jeg føler jeg har fått en sperre.går på autopilot på en måte...virker så sterk,så forandret...men jeg er ikke sterk,kun forandret.

søvnen er helt forandret,sover dårlig,er hele tiden på vakt...samboer stjeler medisin fra meg og jeg har gjemt unna medisin som jeg ikke husker hvor jeg har gjemt.ting går helt i surr for meg...er så forvirret.

jeg unngår og ha medisiner i huset pga samboer.selv da mamma døde og jeg hadde 2 sobriler i jakkelommen på sykehuset på hennes dødsleie så var de borte da jeg trengte de mest...det sier jo litt.

legen min sier at samboer er en pillemisbruker og han har anbefalt meg og tenke igjennom om jeg makter dette her lenger...men det er ALLTID en grunn til og ikke gå fra han..

jeg er ikke redd for og være alene,jeg liker det faktisk..så ser jeg situasjonen min uten i fra så skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg holder ut...hvorfor kan jeg ikke bare si stopp og gå videre? er dette min nye form for selvskading?

drev før og kuttet meg noe voldsomt,alvorlige seneskader og diverse.men har ingen ønsker om og kutte meg selv eller skade meg selv nå.har liksom kommet over det stadiet...

jeg trenger noen og snakke med,men greier ikke,er redd for at om jeg først begynner og lette på lokket så er det rett i kjelleren igjen og det makter jeg ikke...

jeg føler meg rar...veldig rar...kald innvenndig...ingen glede,ingen forventninger,ingen tro..føler at jeg ikke er meg selv lenger...noe er borte,troen og håpet er borte og jeg forsvinner mer og mer...føler meg direkte ond som ikke tror på samoer når han lover og holde seg unna medisiner som ikke er utskrevet til han.føler meg direkte ekkel når jeg må fotfølge han når vi er hos moren hans pga han snoker rundt etter piller...og det at jeg ikke husker hvor piller som jeg har gjemt i huset er gjør at jeg konstant er redd for at han er påvirket av noe.

hvorfor må alt være så fordømt vanskelig??

sorry for klagingen min,men jeg må bare få ut litt tanker..

ps.jeg går ikke på andre medisiner enn for lavt stoffskifte.

[episenter]

Det gjør vondt, men en dag må oppgjørets time komme om kjærligheten mellom deg og din samboer skal overleve. Du selv har en forpliktelse overfor livet, og den går ut på at også du skal overleve. Prøv å lat som du står utenfor og ser alle hendelser med deg og samboeren din som en film og spør deg selv om du vil fortsette i rollen som en som blir frastjålet piller. Kan løsningen være å kreve at din samboer gjør et valg. Enten må han velge deg og din kjærlighet, eller å fortsette å stjele piller. Hvis du ikke stålsetter deg og stiller han utvetydige krav at oppførselen hans ikke kan fortsette, vil dere gå i sirkel, og du er verd mer en dette som menneske!

[Gjest beib1]

Det gjør vondt, men en dag må oppgjørets time komme om kjærligheten mellom deg og din samboer skal overleve. Du selv har en forpliktelse overfor livet, og den går ut på at også du skal overleve. Prøv å lat som du står utenfor og ser alle hendelser med deg og samboeren din som en film og spør deg selv om du vil fortsette i rollen som en som blir frastjålet piller. Kan løsningen være å kreve at din samboer gjør et valg. Enten må han velge deg og din kjærlighet, eller å fortsette å stjele piller. Hvis du ikke stålsetter deg og stiller han utvetydige krav at oppførselen hans ikke kan fortsette, vil dere gå i sirkel, og du er verd mer en dette som menneske!

svaret er jo ganske åpenlyst....han eier ikke respekt for meg.jeg har tatt så mange oppgjør med han ang piller og div andre ting ,som han lover at ikke skal gjennta seg,det er grining og dramatikk.men det viser gang på gang at han ikke kan holde det.

det er sååå mangen ganger at det kommer lovord,til og med brev fra han at han beklager og lover at nå er det nok.

er det mulig og gjennopp rette tilliten når man har KUN blitt skuffet?

er det mulig for han og bli "snill"?

han har vært til samtale på avennings klinikk men han var redd for og bli stengtinne der så han rodde seg bort og sa at det var ikke såå alvorlig som legen mener,men han vet selv og har innrømmet at han har ett problem...

dette har pågått lenge lenge lenge...han hadde en samboer som var svært syk og døde for 4 år siden og i det forholdet så delte de medisinene hennes!!???!!!!

vet at han skiftet lege pga en heftig krangel ang medisin..

han sier at da han var sammen med x så var det aldri noe problem med og få medisiner av henne,så han skjønner ikke at han ikke kan få av meg også,dvs da jeg hadde medisiner i huset..

for og være helt ærlig så tror jeg ikke han vil greie og komme seg ut av dette før han selv ser alvoret....

og jeg...jeg går i tenkemodus og vuderer om jeg virkelig har lyst til og kaste bort mer tid på dette tullet...

[Gjest Happiness]

svaret er jo ganske åpenlyst....han eier ikke respekt for meg.jeg har tatt så mange oppgjør med han ang piller og div andre ting ,som han lover at ikke skal gjennta seg,det er grining og dramatikk.men det viser gang på gang at han ikke kan holde det.

det er sååå mangen ganger at det kommer lovord,til og med brev fra han at han beklager og lover at nå er det nok.

er det mulig og gjennopp rette tilliten når man har KUN blitt skuffet?

er det mulig for han og bli "snill"?

han har vært til samtale på avennings klinikk men han var redd for og bli stengtinne der så han rodde seg bort og sa at det var ikke såå alvorlig som legen mener,men han vet selv og har innrømmet at han har ett problem...

dette har pågått lenge lenge lenge...han hadde en samboer som var svært syk og døde for 4 år siden og i det forholdet så delte de medisinene hennes!!???!!!!

vet at han skiftet lege pga en heftig krangel ang medisin..

han sier at da han var sammen med x så var det aldri noe problem med og få medisiner av henne,så han skjønner ikke at han ikke kan få av meg også,dvs da jeg hadde medisiner i huset..

for og være helt ærlig så tror jeg ikke han vil greie og komme seg ut av dette før han selv ser alvoret....

og jeg...jeg går i tenkemodus og vuderer om jeg virkelig har lyst til og kaste bort mer tid på dette tullet...

Han eier ikke respekt for deg sier du. Og det er jo tydelig dessverre.

Jeg har tenkt mye på det med respekt etter samlivsbruddet. Og noen mennesker lærer seg eller kan lære seg til å _vise_ andre mennesker respekt. Fordi det er det rette å gjøre. Men de _har_ ikke respekt.

Jeg vet ikke om det er så lett å få en slik mann som du har til å ha respekt for deg. Han kan kanskje lære seg opp til vise det, men det er ikke det samme.

Jeg tror det virkelig er skadelig at den som skal bygge deg opp og være din livspartner ikke har en genuin respekt for deg. Man kan ikke vokse.

Jeg skal i hvert fall aldri mer leve med noen som ikke har en grunnleggende respekt for meg.

[episenter]

svaret er jo ganske åpenlyst....han eier ikke respekt for meg.jeg har tatt så mange oppgjør med han ang piller og div andre ting ,som han lover at ikke skal gjennta seg,det er grining og dramatikk.men det viser gang på gang at han ikke kan holde det.

det er sååå mangen ganger at det kommer lovord,til og med brev fra han at han beklager og lover at nå er det nok.

er det mulig og gjennopp rette tilliten når man har KUN blitt skuffet?

er det mulig for han og bli "snill"?

han har vært til samtale på avennings klinikk men han var redd for og bli stengtinne der så han rodde seg bort og sa at det var ikke såå alvorlig som legen mener,men han vet selv og har innrømmet at han har ett problem...

dette har pågått lenge lenge lenge...han hadde en samboer som var svært syk og døde for 4 år siden og i det forholdet så delte de medisinene hennes!!???!!!!

vet at han skiftet lege pga en heftig krangel ang medisin..

han sier at da han var sammen med x så var det aldri noe problem med og få medisiner av henne,så han skjønner ikke at han ikke kan få av meg også,dvs da jeg hadde medisiner i huset..

for og være helt ærlig så tror jeg ikke han vil greie og komme seg ut av dette før han selv ser alvoret....

og jeg...jeg går i tenkemodus og vuderer om jeg virkelig har lyst til og kaste bort mer tid på dette tullet...

og jeg...jeg går i tenkemodus og vuderer om jeg virkelig har lyst til og kaste bort mer tid på dette tullet...

Enig! Fortsetter du i dette "spillet" blir du et offer, og ikke bare det! Du blir og din egen overgriper da du vil drive rovdrift på deg selv i det du kaster bort dine muligheter på en person fanget i sitt destruktive spill han ikke viser vilje til å komme ut av. Han vil derfor bare fortsette å forbruke deg. Og du vil også både være hans offer og overgriper da du gjør han en stor bjørnetjeneste om du deltar i spillet hans som går ut på å støtte hans destruktivitet ved å ofre deg selv. Du har gitt han nok sjangser. Nok er nok og bryt mens du kan og gå videre med ditt liv der han er fortid! Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Fikk du ikke noen råd om akkurat det samme for 1 og 2 år siden?

[Gjest Fresi fantastika]

Akkurat når det gjelder samboeren din, virker det for meg som det er helt riktig at du har mistet alle tillit til ham. Skjønner ikke at noen mener at det er feil av deg og at du skal tro at han kan forandre seg, han har jo ikke gjort det? Fortsett å mistro ham, og hadde jeg vært deg hadde jeg ALDRI fortsatt å bo sammen med ham. Han har misbrukt din og andres tillit, ja. Det er sundt at du ikke stoler på ham mer.

At du føler at du ikke kan stole på noen andre heller er forståelig, men litt trist. Allikvel, det er mange man med fordel bør være litt skeptisk til. Du skal ikke stole på folk som ikke er til å stole på!