Mannen min har blitt innlagt!

[Gjest redd og ulykkelig]

Han har nå blitt innlagt på psykiatrisk, etter lang tid med sykelig sjalusi/mistenkeliggjøring/paranoide følelser. Vi er gift og har to barn!

Jeg har mest lyst til å kutte ut hele mannen, er redd for hvordan livet blir og vil egentlig bare separeres med det samme. Han har ikke vært snill mot meg det siste halve året.

Hvor mye skal kjærligheten tåle? Hvor mye teller det at vi har felles barn?

Jeg tror at han "går til grunne" dersom vi skilles, og jeg vil ikke at det skal skje! Men jeg er ikke utdannet til å hjelpe, og jeg vil også ha et liv! Og jeg vil ha et godt liv for våre barn.

Nå er jeg redd, sliten og ulykkelig. Jeg vil ikke engang besøke han. Og da føler jeg meg slem og egoistisk.

Hvordan takler vi ekteskap og barn kombinert med psykisk sykdom?

[serenity777]

Huff, det hørtes ut som et stort dillemma. Men jeg synes du skal tenke først og fremst på barna og deg selv. Det er ikke meningen at dere skal lide, pga hans sykdom.

Jeg kan nevne at jeg selv hadde samboer sist jeg ble psykisk syk, og min samboer var da utholdene. Nå var jo ikke jeg plaget med sjalusi, men heller det motsatte, likegyldighet.

Jeg tror det er lurt av deg å gjøre eventuellt slutt med han, når han er innlagt, da vil han få den krisen han kommer til å få, når han er i trygge omgivelser.

[kaffepiken]

Jeg vil bare si til deg at det ikke er ditt ansvar å holde ham frisk. Ditt ansvar bør først og fremst være å ta vare på deg selv og dine barn. For øvrig enig med serenity i at det er lurt å ta et oppgjør nå som han er i institusjon. Da har han mange rundt seg som kan støtte ham.

[Gjest liten løve]

Hei:) Dette høres ikke lett ut for deg. Du må selv kjenne på hva som blir rett for deg i forhold til eventuel separasjon.

Du kan jo tenke over følgende: Har mannen din vært jevnt over snill med deg før paranoide tendenser som sykelig sjalusi dukket opp?

Også at det er en mulighet for at han vil bli, og holde seg, normal og snill ved å bruke medisiner.

Kanskje kan du få den gode gamle mannen din tilbake (hvis han noen ganger har værtdet) og kanskje ikke.

Ønsker deg masse lykke til videre uansett hva du nå måtte lande på å gjøre.

[Gjest i gode og onde dager]

Man tramper ikke på noen som ligger nede. Han har nå tatt skrittet til å bli bedre, og det synes jeg du skal støtte han i. Vent iallefall til han er kommet seg noe, med å ta ut separasjon. For meg høres det veldig egoistisk ut å bare flykte fra vanskelighetene. I gode og onde dager er det noe som heter.

[Gjest annet nick]

Det er mye de kan gjøre med behandling da, og hvis det "bare" er et halvt år han ikek har vært grei og det er første gang han er innlagt syns jeg du bør gi ham en sjanse til å bli frisk... Men hvis det er en lang historie bak dette her, og du rett og slett ikke har noe håp om at han blir frisk er det jo en god anledning nå mens han er under kvalifisert behandling. Men du burde kanskje snakke med fagfolk om dette også, også ut i fra prognoser og muligheter for at mannen din blir den gode gamle igjen? Lykke til uansett.

[minog]

Så fint at at han fikk hjelp. Nå er det din tur. Du må være alldeles utmattet etter det kjøret du har hatt. Hvordan kan du best komme til hektene selv nå? Tenk deg om og gjør det du kommer fram til. Du behøver ikke ta stilling til han og ekteskapet akkurat nå. Noen andre har tatt børa fra skuldrene dine.

Det kan være godt å snakke med en familieterapeut akkurat nå. Og når du kommer opp på overflata igjen, kan du tenke på hva du skal gjøre i forhold til mannen din og ekteskapet. Men vent. Gi deg selv tid. Lykke til

[Gjest redd og ulykkelig]

Så fint at at han fikk hjelp. Nå er det din tur. Du må være alldeles utmattet etter det kjøret du har hatt. Hvordan kan du best komme til hektene selv nå? Tenk deg om og gjør det du kommer fram til. Du behøver ikke ta stilling til han og ekteskapet akkurat nå. Noen andre har tatt børa fra skuldrene dine.

Det kan være godt å snakke med en familieterapeut akkurat nå. Og når du kommer opp på overflata igjen, kan du tenke på hva du skal gjøre i forhold til mannen din og ekteskapet. Men vent. Gi deg selv tid. Lykke til

Tusen takk for et støttende svar! Jeg slites mellom en følelse av at mest har lyst til å "glemme" ahn, og dårlig samvittighet/skyldfølelse for at jeg ikke har skjønt at han har vært syk, samt det faktum at jeg er gla i han allikevel. Men har har virkelig slitt meg ut i den siste tiden. Jeg skal ta til meg rådet ditt og vente, ta en dag av gangen og ta avgjørelser etterhvert.

Jeg er redd for at han blir dårligere også, dersom jeg forlater han. Hva skal det da bli av han???

Forferdelig, dette her.....