Savner magen...

[Niffi]

Hei.

Er midt i barseltiden nå, koser oss med lillegutt...

Men vet dere hva; jeg savner magen min, og det å være gravid!!!!

Hva er dette? Jeg bør jo være overlykkelig over å ha fått et lite nurk...(og jeg er lykkelig for det).. Men ansvaret føles til tider så overveldende, at jeg faktisk ønsker meg tilbake til den gravide tilstanden og forventningene som fulgte med der.

Er jeg rar og utakknemlig?????

Burde ha vært bare lykkelig nå, ikke sant????

Er faktisk litt trist nå :-(

Er jeg en forferdelig mamma???

[Lillemus]

Du er nok helt normal og helt sikkert en god mamma! )

Poden min ble født med hjertefeil og det ble operasjon og greier før vi kom hjem og jeg husker at jeg, den første dagen alene med den lille fyren, tenkte i panikk:"Dette takler jeg ikke! Kan vi ikke bare levere ham tilbake på sykehuset igjen!?" *Hehe*

Det går seg til, ta tiden til hjelp og la deg selv få lov til å sørge litt over at magen er borte, men husk å gled deg over at du har en nydelig baby også! )

[jubalong70]

Du er helt normal!!! Det er fullstendig overveldende å få et barn. Det krever deg 100% hele tiden, og det er tøfft.

Når barnet var i magen kunne man leve normalt, man kunne sove når man ville og spise når man ville. Man kunne gå på kino. Man kunne stikke en kjapp tur over til naboen uten å pakke med seg saker nok til 14 dagers ferie

Dessuten er det noe spesielt med å være gravid. Man gleder seg og er spent. Når babyen har kommet så blir det fort "gammelt nytt".

Du er ikke en forferdelig mor, du er en mor

Om noen måneder så har du vennet deg mer til dette nye livet, og det gamle livet virker helt fjern. Det blir normalt å drasse med seg X antall bleier, våtservietter, klesskift, gulpekluter, ammeinnlegg, smokker, leker osv.

Og før du vet ordet av det så slipper du å drasse med deg dette - barnet har sluttet med både amming og bleier

[Niffi]

Du er helt normal!!! Det er fullstendig overveldende å få et barn. Det krever deg 100% hele tiden, og det er tøfft.

Når barnet var i magen kunne man leve normalt, man kunne sove når man ville og spise når man ville. Man kunne gå på kino. Man kunne stikke en kjapp tur over til naboen uten å pakke med seg saker nok til 14 dagers ferie

Dessuten er det noe spesielt med å være gravid. Man gleder seg og er spent. Når babyen har kommet så blir det fort "gammelt nytt".

Du er ikke en forferdelig mor, du er en mor

Om noen måneder så har du vennet deg mer til dette nye livet, og det gamle livet virker helt fjern. Det blir normalt å drasse med seg X antall bleier, våtservietter, klesskift, gulpekluter, ammeinnlegg, smokker, leker osv.

Og før du vet ordet av det så slipper du å drasse med deg dette - barnet har sluttet med både amming og bleier

Hei.

Tusen takk for gode svar :-)

Må innrømme at jeg sitter her med tåran i øyan (og litt uttafor øyan innimellom). I dag er første dagen jeg er alene hjemme. Pappapermen var over i dag. Det lille nurket er derfor helt avhengig av meg i hverdagen fra nå av.

Håper og tror at dette normaliserer seg.... Det er jo så utrolig stort å ha fått det etterlengtede barnet.

Jubalong, kan jeg spørre deg hvordan du hadde det etter dine fødsler (tre, var det ikke???) Når syntes du ting begynte å normalisere seg / bli rutine?? Må igjen få takke for alle de fine svarene du har gitt :-)

[Gjest togli]

Hei.

Tusen takk for gode svar :-)

Må innrømme at jeg sitter her med tåran i øyan (og litt uttafor øyan innimellom). I dag er første dagen jeg er alene hjemme. Pappapermen var over i dag. Det lille nurket er derfor helt avhengig av meg i hverdagen fra nå av.

Håper og tror at dette normaliserer seg.... Det er jo så utrolig stort å ha fått det etterlengtede barnet.

Jubalong, kan jeg spørre deg hvordan du hadde det etter dine fødsler (tre, var det ikke???) Når syntes du ting begynte å normalisere seg / bli rutine?? Må igjen få takke for alle de fine svarene du har gitt :-)

Jeg drister meg til å svare;)

Som Jubalong har også jeg tre barn. Når jeg fikk førstemann var pappaen hjemme to uker etter fødselen. Gjett om jeg følte meg bortkommen første dag han dro på jobb.. Jeg kunne ikke fatte at jeg skulle klare å ta ansvaret alene! Hvordan skulle jeg klare å ta meg en dusj f.eks.

Dette gikk seg heldigvis til etter noen dager/uker (husker ikke helt). Etter andre- og tredjemann var jeg mye mer avslappa! Da måtte jeg nesten le over hvor pysete/pinglete jeg følte meg etter første fødsel (men følelsen var virkelig reell!!)

Jeg lover deg at ting snart vil føles bedre og at du etterhvert vil føle deg tryggere i rollen som mamma!

God klem til deg:)

[Niffi]

Jeg drister meg til å svare;)

Som Jubalong har også jeg tre barn. Når jeg fikk førstemann var pappaen hjemme to uker etter fødselen. Gjett om jeg følte meg bortkommen første dag han dro på jobb.. Jeg kunne ikke fatte at jeg skulle klare å ta ansvaret alene! Hvordan skulle jeg klare å ta meg en dusj f.eks.

Dette gikk seg heldigvis til etter noen dager/uker (husker ikke helt). Etter andre- og tredjemann var jeg mye mer avslappa! Da måtte jeg nesten le over hvor pysete/pinglete jeg følte meg etter første fødsel (men følelsen var virkelig reell!!)

Jeg lover deg at ting snart vil føles bedre og at du etterhvert vil føle deg tryggere i rollen som mamma!

God klem til deg:)

Tusen, tusen takk for svar, togli :-)

God klem til deg også!!

Niffi

[jubalong70]

Hei.

Tusen takk for gode svar :-)

Må innrømme at jeg sitter her med tåran i øyan (og litt uttafor øyan innimellom). I dag er første dagen jeg er alene hjemme. Pappapermen var over i dag. Det lille nurket er derfor helt avhengig av meg i hverdagen fra nå av.

Håper og tror at dette normaliserer seg.... Det er jo så utrolig stort å ha fått det etterlengtede barnet.

Jubalong, kan jeg spørre deg hvordan du hadde det etter dine fødsler (tre, var det ikke???) Når syntes du ting begynte å normalisere seg / bli rutine?? Må igjen få takke for alle de fine svarene du har gitt :-)

Ååå, det er tøfft den første dagen når man plutselig sitter der alene med den bittelille som man egentlig ikke kjenner så veldig godt enda.

Du spør når ting normaliserte seg etter at jeg fikk mine.

Hmmm, skjønner du tror jeg har god hukomelse

Etter at førstemann, hun ble født i desember 99, husker jeg at jeg følte meg litt i kontroll i løpet av januar. Og så dukket jeg gradvis opp fra ammetåka i løpet av mai

Andremann ble født 14 mnd etter førstemann, i februar 01, og det var i grunnen totalt kaos til hun var rundt 4 mnd. Da begynte jeg å få litt rutine på den minste.

Jeg husker veldig få detaljer fra den første tiden med henne...

Sistemann ble født i oktober 05. Det gikk i grunnen likere med ham. Han var flink til å sove på morgenen, så jeg fikk gjort jentene i stand til skole og barnehage mens han sov, og så bare puttet jeg ham med pysjen på i dressen og kjørte dem.

Med ham visste jeg at alt ville være kaos og var på en måte litt mer forberedt. Likevel var det noen netter da jeg ikke kunne forstå hvorfor i alle dager vi hadde laget enda ett barn. Jeg var så utrolig sliten og trøtt, og den nattmatinga og ikke minst nattevåkinga tok minst like mye på med nr. 3 som med de to første.

Mitt beste råd er å godt at det er kaos nå. Ikke ha noen ambisjoner i det hele tatt. Klarer du å få kledd deg før pappa'n kommer hjem, så er det flott!!! Klarer du å tømme oppvaskmaskinen så er du kjempeflink.

Gjør ditt beste for å få spist regelmessig - da får du mer overskudd. Og for all del, sov når babyen sover. Ikke bry deg om smuler, klesvask osv. Denne første tiden er så vanvittig slitsom at slike bagateller det kan pappa'n eller noen snille foreldre/venner få lov til å gjøre

Klarer du å komme deg ut på en trilletur om dagen så er det godt også. Da mener å være ute, ikke å trille på et kjøpesenter eller noe slikt. Du trenger frisk luft, og det er godt for den lille også.

Likevel vil det viktigste rådet være å spise regelmessig og sove når babyen sover.

Også må du huske på at om noen uker nå så føler du deg helt dreven på det å være mor

Og når du har noen spørsmål, så er DOL aldri langt unna.

Og, ja, jeg må bare si det på slutten. Det er helt greit å gråte! Det har vi vel alle gjort. Ikke nok med at du er trøtt og overveldet, men hormonene dine løper jo fullstendig løpsk. Så ikke tenk noe mer over det, bare la tårene strømme når du føler for det.