Bare tom og oppgitt

[Gjest teardrop]

Er 27 år og føler meg lei og sliten av livet. Død innvendig... folk jeg har kontakt med i hjelpeapparatet er bekymret for meg, sikkert med god grunn. Men det hjelper ikke meg at noen er bekymret, heller ikke ord eller medisiner. Er anorektisk, skader meg iblant, drikker...o.s.v bla,bla. Det er tilstanden i livet mitt som har gjort at jeg har gitt opp. Kommer fra en familie med mye turbulens og sykdom. Har lyst å flykte fra alt, men jeg er fanget på grunn av dyrene som er her. Han jeg kjøpte gården sammen med forsvant. Skadet meg selv i helga... følte meg utrolig dum på legevakta. Har tilbudet om å bli innlagt, men ser ikke at det kan hjelpe. Desuten må jeg få andre til å passe gården, og det er ikke lett å be andre om så mye hjelp for at jeg skal gå å trakke på en avdeling sammen med pilleutdelere og vikarer.

Alt er bare så vondt. Det skriker inni meg "F.. heller. Dette godtar ikke jeg!" Alle jeg blir glad i dør eller forsvinner. Det eneste jeg trenger er et trygt fang og krype opp i. Men selv om det er en så enkel ting, er det likvel så fjent. De få fangene jeg har følt meg trygge i, eksisterer ikke mer.

[Gjest trist jente]

uff. jeg får så lyst til å gi deg en ordentlig god varm bamseklem. jeg forstår på deg at du har det fryktelig vanskelig og at du bare ønsker et trygt sted. Jeg har vært innlagt og har god erfaring med det. det er absolutt ikke bare pilleutdelere og vikarer men oppriktig engasjerte sykepleiere og leger og hjelpepleiere du kan prate med om både vanskelige ting og alt og ingenting. ved en innleggelse kan du kanskje få et pusterom i livet du så sårt trenger. Å be noen andre passe gården når du har det så tøft synes jeg ikke du skal tenke på ( men skjønner at du gjør det, alltid vanskelig å be om hjelp- dessverre..)

gode tanker til deg fra meg

[frosken]

Du trenger neppe et fang å krype opp i. Det hjelper akkurat like lite som å tisse på seg når man fryser...