Gjest innestengt Skrevet 27. juni 2007 Skrevet 27. juni 2007 Jeg har ikke vært utenfor døra på en uke. Jeg vet ikke hvorfor, jeg er bare redd. Vil ikke bli sett på, vil ikke bli snakket til, vil for all del ikke bli tatt på. Pakker meg inn i et pledd og gjemmer meg, det er trygt. Heldigvis er det noen som handler for meg, for de tror jeg er travelt opptatt med å jobbe. Venner ringer, men jeg unnskylder med at jeg ikke har barnefri, det er løgn. Jeg har hatt barnepass hver dag. Det er mange som vil møte meg, mange som ringer, mange som bryr seg. Men ingen vet hvor redd jeg er akkurat nå. Hvordan kan jeg være ensom? Det virker som jeg bare er utakknemlig. Men jeg orker ikke å være svak, orker ikke si hvordan det er akkurat nå. Jeg bruker timene uten barn til å gråte meg tom, sånn at jeg klarer å ordne mat og leke litt på ettermiddagen. Jeg er så lei av disse nedturene, jeg er lei av å skjule de. De gangene jeg har snakket med leger, så får jeg bare beskjed om at jeg er innenfor normalen. Og jeg som hadde motet meg sånn opp før timene, bare for å tørre å si "jeg har det ikke bra", for å be om hjelp. Jeg hater å be om hjelp. En gang ga en lege meg henvisning til psykolog, ganske motvillig. Men jeg klarte ikke ta kontakt med noen. Når jeg sa til henne at jeg bare hadde latt det være, siden det sikkert ikke var noen vits, så nikket og smilte hun fornøyd. Er dette virkelig normalt? Å være så redd for å bli sett på, tatt på eller snakket til? Å føle at man ikke er verdt noe som helst? Dum er jeg ikke. Jeg vet jo hvor alt dette kommer fra. Men jeg er tydeligvis for normal til å ikke klare dette selv. Kanskje de som orker å snakke med venner om sånt hadde gjort det, men det føles som om det blir verre for hvert år nå. Jeg er innestengt på syvende dagen og orker ikke tanken på å gå ut i dag heller. Beklager. Måtte bare få det ut. Vet at det var lite konstruktivt her. 0 Siter
Gjest AnnaMolina Skrevet 27. juni 2007 Skrevet 27. juni 2007 Syns ikke dette høres normalt ut. Men det kan være vanskelig å sitte forand legen og forklare hvor vanskelig livet er. Det kan være du ikke har klart å kommunisere dette klart nok. Vi vil jo alle egentlig være friske oppegående og flinke. Når vi må fortelle at sånn er det for øyeblikket IKKE, så kan vi glatte over hvor alvorlig det er. Jeg ville satt meg ned hvis jeg var deg og skrevet ned hvordan du har det. Lag et kart over hva som er vanskelig gi det til legen. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.