Hvorfor skjer dette? Mulig å overvinne dette?

[Gjest Jente31]

Jeg får så vondt når jeg besøker stedet hvor jeg vokste opp og flyttet fra som 18 åring. Det er som om vonde minner vekkes. Magen vrenger seg, og jeg har bare lyst til å snu.

Dette gjør så jeg unngår å dra dit. Men det er leit, for jeg har mange venner og bekjente der. Det er også vakkert der ute.

Jeg synes det er så merkelig, for jeg husker så lite av oppveksten min. Husker ikke ansikter, folk, navn.. Husker bare det var vondt. Lite detaljer.

Hvorfor skjer dette? Og er det mulig å "overvinne" dette?

Blir bare (mer) deppa av å dra dit..

[Gjest stå på for fremtiden]

Prøv å lukke øyene å våg deg inn i fortiden. Kanskje det er bedre for din fremtid om du "facer" fortida? Ellers anbefaler jeg tft.

[Gjest Jente31]

Prøv å lukke øyene å våg deg inn i fortiden. Kanskje det er bedre for din fremtid om du "facer" fortida? Ellers anbefaler jeg tft.

Vet ikke. Jeg var der i helgen. Besøkte en venninne.

Da jeg nærmet meg dette stedet, var det som å få et slag i trynet.

Sånn er det alltid når jeg drar dit. Jeg tenker ikke på fortiden. Men jeg blir helt "dårlig" av å dra dit.

Takk for svar

[Orio]

Det høres ut som en angstreaksjon. Og angst kan overvinnes, selv om det er forferdelig slitsomt.

Det er to ting som må til for at du skal klare å overvinne angsten:

- Du lar være å unngå situasjoner som fremkaller den.

- Du "rømmer" ikke når angsten kommer, men blir værende til den går ned.

[lof]

Hei

Hvordan går det sånn ellers? Høres jo ut som om du har litt overskudd når du kan dra på besøk til venner.

Med meg har det vært litt berg og dalbane I det siste. Akkurat nå er jeg på vei opp av en dal (igjen). Håper det var den siste dalen, men det kan jeg neppe tro på.

Det du forteller om hjembygda er jo et fint utgangspunkt for psykoanalyse når du endelig får anledning til det. Mange må gå lenge I terapi før de finner noe å gripe fatt I, mens du allerede har noe å gå etter.

[Gjest Jente31]

Hei

Hvordan går det sånn ellers? Høres jo ut som om du har litt overskudd når du kan dra på besøk til venner.

Med meg har det vært litt berg og dalbane I det siste. Akkurat nå er jeg på vei opp av en dal (igjen). Håper det var den siste dalen, men det kan jeg neppe tro på.

Det du forteller om hjembygda er jo et fint utgangspunkt for psykoanalyse når du endelig får anledning til det. Mange må gå lenge I terapi før de finner noe å gripe fatt I, mens du allerede har noe å gå etter.

Hei!

Hvordan går det med deg? Håper at du fortsatt er på vei opp den dalen. Det er så fælt å være der nede.

Har de funnet ut noe om svulsten? Jeg krysser fingrene for at den er godartet.

Her går det sakte men sikkert fremover. Jeg tør ikke si jippi enda, men håper at det er den veien det går nå.

[Gjest Jente31]

Det høres ut som en angstreaksjon. Og angst kan overvinnes, selv om det er forferdelig slitsomt.

Det er to ting som må til for at du skal klare å overvinne angsten:

- Du lar være å unngå situasjoner som fremkaller den.

- Du "rømmer" ikke når angsten kommer, men blir værende til den går ned.

Ok, skal prøve på det. Takk for svar. Det er så kjedelig å få det slik når jeg er der ute. Det blir så leit.

[Gjest kvinne 46]

Vet ikke. Jeg var der i helgen. Besøkte en venninne.

Da jeg nærmet meg dette stedet, var det som å få et slag i trynet.

Sånn er det alltid når jeg drar dit. Jeg tenker ikke på fortiden. Men jeg blir helt "dårlig" av å dra dit.

Takk for svar

Den følelsen er veldig ekkel. Hadde det slik i forskjellige situasjoner. Det var så vanskeleg å face det, for eg visste ikkje kva som utløyste det. Eg fekk det på garden der eg bodde, eller når eg besøkte mi snille mor, eller såg eit falleferdig hus. Eg var redd "livet". Døden var ikkje skummel, for den var konkret, men livet var så abstrakt - det var så "uendeleg". Det var så store krav til livet.

Den dagen eg fekk nok styrke til å vende sinnet utover, og ta tak i det som skremte meg, så blei desse følelsane redusert. Eg gjekk rundt på garden og fiksa ting som hadde irritert meg i ti år. Eg tok ut separasjon. Eg sette grenser overfor mi snille mor ("dette er MEG mor. Om du ikkje aksepterer mine valg, så får du ta deg av dine såre følelser sjølv")

Eg trur du har mange fortrengte følelser frå heimstaden din. Følelser som du ikkje greier å forholde deg til no. Dei ligg der ute som ein "skygge". Det vil lette etter kvart som du får følelsen av å ha kontroll på "livet".

[Gjest Jente31]

Den følelsen er veldig ekkel. Hadde det slik i forskjellige situasjoner. Det var så vanskeleg å face det, for eg visste ikkje kva som utløyste det. Eg fekk det på garden der eg bodde, eller når eg besøkte mi snille mor, eller såg eit falleferdig hus. Eg var redd "livet". Døden var ikkje skummel, for den var konkret, men livet var så abstrakt - det var så "uendeleg". Det var så store krav til livet.

Den dagen eg fekk nok styrke til å vende sinnet utover, og ta tak i det som skremte meg, så blei desse følelsane redusert. Eg gjekk rundt på garden og fiksa ting som hadde irritert meg i ti år. Eg tok ut separasjon. Eg sette grenser overfor mi snille mor ("dette er MEG mor. Om du ikkje aksepterer mine valg, så får du ta deg av dine såre følelser sjølv")

Eg trur du har mange fortrengte følelser frå heimstaden din. Følelser som du ikkje greier å forholde deg til no. Dei ligg der ute som ein "skygge". Det vil lette etter kvart som du får følelsen av å ha kontroll på "livet".

Tusen takk for svar. Jeg merker det stemmer ganske bra med hvordan jeg opplever dette.. det høres logisk ut, men det vil jo tiden vise.

Jeg skal iallefall gripe fatt i det, for jeg vil ha et godt forhold til mitt hjemsted, og ikke oppleve den vonde følelsen jeg får når jeg kommer dit.

Takk for svar. Klem