mister verden

[vanilje]

tankekaos

virkeligheten stemmer ikke lengre

holder det på å klikke for meg igjen?

hodet er fullt av spm, alt går i ring, ingen vet noen svar, vet ikke hvor jeg er på vei hen, vet ikke hva som er riktig, blir helt kvalt

realitetsbrist, uten dop

forvirret, på en annen planet, kanskje??

men menneskene er de samme, jeg bare forstår ikke lengre hva de sier.

de ser rett gjennom meg

men skjønner samtidig ingenting

og jeg kan ikke forklare

fortvilet

redd

liten

alene

[Gjest xbellax]

Du mistet fotfeste og ble ødelagt. Dette er reaksjoner vanilje, forsøk på et eller annet vis å formidle det du føler til de som skal hjelpe deg. Via ord, via dikt, via tegninger, via hva som helst..

[vanilje]

Du mistet fotfeste og ble ødelagt. Dette er reaksjoner vanilje, forsøk på et eller annet vis å formidle det du føler til de som skal hjelpe deg. Via ord, via dikt, via tegninger, via hva som helst..

yeah right...du vet jo at alle de som skal hjelpe meg har forsvunnet til syden/fjellet/festivaler eller hvilke steder sånne psykere drar hen.........

må bare prøve å holde hodet over vannet selv, men hodet har en tendens til å drukne seg selv, i tanker og spm om virkelighet og andre verdener, eller andre løsninger, eller...

[goliane]

Hei Vanilje!

Ser du skrev dette for noen dager siden. Håper følelsen av kaos har bleknet litt, og at du har vært i stand til å glede deg over sommeren i nord og de lyse nettene.

Dumt at du fortsatt sliter. Dumt at hjelpeapparatet tar ferie.

Jeg nyter å ha ferie, selv om oppgavene står i kø. Prøver å få orden i kaoshus og kaoshage. men det tar nok mange somre før jeg er i mål med det prosjektet.

I morra dukker firebird opp her. Hun har mange somatiske plager, men er blitt mer stabil rent psykisk. Hun og jeg skal reise til Trøndelag en tur.

Vi har ellers to katte"barnebarn" i huset. Mye liv og leven med dem! Du har vel fremdeles kattene?

Dette ble et dårlig svar på innlegget ditt. Skulle kanskje ha send det på "åpent forum" eller "Meldinger". Men fikk lyst til å sende deg noen ord. Tenker ofte på deg, skjønner du.

Ha en fortsatt god sommer.

Tror du kommer til å klare deg! Verden og forumet trenger en som deg!

[orpah]

Har ingen anelse hva jeg skal svare. Men håper du får det bedre snart. Og det mener jeg virkelig. Ikke som en eller annen floskel. Men fordi du er koselig jente som bryr deg om andre selv om du har nok og slite med selv .

[firebird1365380441]

yeah right...du vet jo at alle de som skal hjelpe meg har forsvunnet til syden/fjellet/festivaler eller hvilke steder sånne psykere drar hen.........

må bare prøve å holde hodet over vannet selv, men hodet har en tendens til å drukne seg selv, i tanker og spm om virkelighet og andre verdener, eller andre løsninger, eller...

Kjære Vanilje.

Som du ser.har jeg svart på et innlegg som er en tid tilbake,men jeg syntes likevel at jeg vill svare.selv om jeg ikke kommer til å komme med ting som "stakkars deg osv".

Jeg synes ikke du er noen stakkars,selv om mange på forumet her kanskje synes det.Men nå var det jo ikke det innlegget handler om.

Jeg vet at du har det tøft.Jeg vet at behandlere,leger,psykologer og gudene vet hva de er tar ferie.De er jo ikke mye annerledes enn oss andre-som også tar ferie,enten vi blir hjemme eller ei.Ingen kan være der for deg 24/7,og det tror jeg du forstår innerst inne.

Og jeg håper virkelig du ikke synes at jeg er frekk eller "ikke forstår noe som helst".For jeg prøver faktisk å forstå,og jeg har opplevd overgrep selv.Du vet jo det.Men jeg lar ikke meg selv være et OFFER lenger,å la meg selv sitte i offerrollen og vente på at noen skal finne fram en mirakelkur sånn at alt det vonde og jævlige-for det er jo jævlig,det må alle med vettet i behold fatte,skal poppe fram og få det til å gå over.Dog håper jeg ikke at du skal "vie" hele ditt liv til å henge ved det som har skjedd.

Jeg vet ikkehvorfor jeg kom meg ut av det,men en dag tenkte jeg rett og slett ikke på det en hel dag,og så var det mange dager hvor jeg ikke tenkte på det.

Kanskje det blir sånn for deg også igjen.Det håper jeg så uendelig mye.At jeg skal få se at smilet når øynene dine,at du skal få lov-av deg selv-til å ha på deg de klærne du ønsker,le høyt selv om noen kanskje ser eller hører det og snur seg etter deg.At ikke alle menn er monstre i bukser som kun tenker på en ting.Og at ikke alle menn med navnet XXXX ikke er potensielle overgripere,at de ikke minner deg om han som gjorde alle disse grusomme tingene med deg.

Og en ting til,kjære deg...ikke støt bort de av oss som vil hjelpe deg.Jeg tror personlig ikke at sort/hvitt tenking kan føre til at ting forandrer seg i positiv retning.Vær så snill å prøve(i det minste) å ta oss for den vi er,selv om vi kanske aldri vil passe inn,selv om vi ikke bryr oss om de arrete armene våre og går med t-skjorter om sommeren.

Vær så snill å bruk oss.Ring oss,snakk med oss....

Ønsker deg god bedring-om det så bare er en bra dag.Å f.eks skade seg selv er kanskje "greit" der og da,men konsekvensene blir så mye verre.

Stor klem fra en som ikke er så langt nede nå,men som kan bli langt nede,en som på noen måte ikke er perfekt,men som er veldig glad i deg

[vanilje]

Kjære Vanilje.

Som du ser.har jeg svart på et innlegg som er en tid tilbake,men jeg syntes likevel at jeg vill svare.selv om jeg ikke kommer til å komme med ting som "stakkars deg osv".

Jeg synes ikke du er noen stakkars,selv om mange på forumet her kanskje synes det.Men nå var det jo ikke det innlegget handler om.

Jeg vet at du har det tøft.Jeg vet at behandlere,leger,psykologer og gudene vet hva de er tar ferie.De er jo ikke mye annerledes enn oss andre-som også tar ferie,enten vi blir hjemme eller ei.Ingen kan være der for deg 24/7,og det tror jeg du forstår innerst inne.

Og jeg håper virkelig du ikke synes at jeg er frekk eller "ikke forstår noe som helst".For jeg prøver faktisk å forstå,og jeg har opplevd overgrep selv.Du vet jo det.Men jeg lar ikke meg selv være et OFFER lenger,å la meg selv sitte i offerrollen og vente på at noen skal finne fram en mirakelkur sånn at alt det vonde og jævlige-for det er jo jævlig,det må alle med vettet i behold fatte,skal poppe fram og få det til å gå over.Dog håper jeg ikke at du skal "vie" hele ditt liv til å henge ved det som har skjedd.

Jeg vet ikkehvorfor jeg kom meg ut av det,men en dag tenkte jeg rett og slett ikke på det en hel dag,og så var det mange dager hvor jeg ikke tenkte på det.

Kanskje det blir sånn for deg også igjen.Det håper jeg så uendelig mye.At jeg skal få se at smilet når øynene dine,at du skal få lov-av deg selv-til å ha på deg de klærne du ønsker,le høyt selv om noen kanskje ser eller hører det og snur seg etter deg.At ikke alle menn er monstre i bukser som kun tenker på en ting.Og at ikke alle menn med navnet XXXX ikke er potensielle overgripere,at de ikke minner deg om han som gjorde alle disse grusomme tingene med deg.

Og en ting til,kjære deg...ikke støt bort de av oss som vil hjelpe deg.Jeg tror personlig ikke at sort/hvitt tenking kan føre til at ting forandrer seg i positiv retning.Vær så snill å prøve(i det minste) å ta oss for den vi er,selv om vi kanske aldri vil passe inn,selv om vi ikke bryr oss om de arrete armene våre og går med t-skjorter om sommeren.

Vær så snill å bruk oss.Ring oss,snakk med oss....

Ønsker deg god bedring-om det så bare er en bra dag.Å f.eks skade seg selv er kanskje "greit" der og da,men konsekvensene blir så mye verre.

Stor klem fra en som ikke er så langt nede nå,men som kan bli langt nede,en som på noen måte ikke er perfekt,men som er veldig glad i deg

hmm...

det er tydelig at endel ting jeg har sagt til deg opp gjennom årene sitter som spikret i deg

jeg håper at den dagen jeg "har funnet meningen med livet" og "jeg sitter med alle svarene", at jeg da er ydmyk nok til å akseptere og respektere at de følelsene andre har der og da er fullt ut reelle og at det ikke er et fasitsvar for veien ut og frem

[firebird1365380441]

hmm...

det er tydelig at endel ting jeg har sagt til deg opp gjennom årene sitter som spikret i deg

jeg håper at den dagen jeg "har funnet meningen med livet" og "jeg sitter med alle svarene", at jeg da er ydmyk nok til å akseptere og respektere at de følelsene andre har der og da er fullt ut reelle og at det ikke er et fasitsvar for veien ut og frem

Tror kanskje du misforstår litt....Men kanskje det er lettere å leve inne i sin egen verden enn den som er utenfor.Kanskje.Sånn ser jeg på det.Men det trenger nødvendigvis ikke å være sannheten for deg.Jeg kan ikke se at noe av det du har sagt til meg er spikret i meg de siste årene fremdeles sitter der.Forhåpentligvis ikke.Verden der ute,og den verden jeg har valgt å leve i,er muligens nådeløs.Ikke helt at jeg forstår svaret ditt,men for meg virker det nesten som en "synd" at jeg ikke ser på meg selv som et "offer" lenger.Tror mange heller blir et offer for seg selv.Det er viktig å komme ut av det,med mindre man ønsker å sitte fast i fortiden for alltid.Jeg ønsket ikke det.Mitt valg,som jeg står for.Ikke at jeg ikke tenker på fortiden lenger,for det gjør jeg,hver dag.Men den sprerrer meg ikke inne i meg selv.Jeg snakker om det med behandleren min,det er trygt.Min Kjære vet,og det får bli med det.Det er jo heller ingen stor ting i forholdet vårt.Men nok om meg.Skulle egentlig bare si at jeg håper du finner fred med deg selv.Mulig jeg er kynisk,men så får jeg være det.Gratulerer med dagen som har vært forresten.Vi begynner jammen å trekke på åra begge to.Og godt er det.

Ikke ta alt som kritikk,da.

Mvh meg

[vanilje]

Tror kanskje du misforstår litt....Men kanskje det er lettere å leve inne i sin egen verden enn den som er utenfor.Kanskje.Sånn ser jeg på det.Men det trenger nødvendigvis ikke å være sannheten for deg.Jeg kan ikke se at noe av det du har sagt til meg er spikret i meg de siste årene fremdeles sitter der.Forhåpentligvis ikke.Verden der ute,og den verden jeg har valgt å leve i,er muligens nådeløs.Ikke helt at jeg forstår svaret ditt,men for meg virker det nesten som en "synd" at jeg ikke ser på meg selv som et "offer" lenger.Tror mange heller blir et offer for seg selv.Det er viktig å komme ut av det,med mindre man ønsker å sitte fast i fortiden for alltid.Jeg ønsket ikke det.Mitt valg,som jeg står for.Ikke at jeg ikke tenker på fortiden lenger,for det gjør jeg,hver dag.Men den sprerrer meg ikke inne i meg selv.Jeg snakker om det med behandleren min,det er trygt.Min Kjære vet,og det får bli med det.Det er jo heller ingen stor ting i forholdet vårt.Men nok om meg.Skulle egentlig bare si at jeg håper du finner fred med deg selv.Mulig jeg er kynisk,men så får jeg være det.Gratulerer med dagen som har vært forresten.Vi begynner jammen å trekke på åra begge to.Og godt er det.

Ikke ta alt som kritikk,da.

Mvh meg

Nei, jeg tar ikke alt som kritikk, men når du skriver noe om at jeg må akseptere at noen føler for å gå med t-skjorte om sommeren (eller hva det var du skrev), så refererer du til en hendelse der jeg virkelig håper at du skjønner hvor vanskelig det hadde blitt for flere parter enn for meg om du hadde vist armene dine.

Jeg tror og håper at jeg ikke ser meg selv som et offer, i hvert fall ikke hele tiden. Jeg tar tak i livet mitt nå, tenker mer fremover enn før. Når behandlerne snakker om de tragiske tingene, så blir jeg sinna på dem, at de sykeliggjør meg og jeg vil heller vite hvordan jeg skal komme meg fremover.

Selvfølgelig har jeg nedturer, noen helt for jævlige innimellom, men hvem har ikke det?

Er veldig glad for at du har det bedre og ikke minst at du har funnet en du klarer/vil dele livet ditt og hverdagen din med. Men ikke glem hvor du en gang var, oki? Og ja, vi begynner virkelig å dra på åra :-)

[firebird1365380441]

Nei, jeg tar ikke alt som kritikk, men når du skriver noe om at jeg må akseptere at noen føler for å gå med t-skjorte om sommeren (eller hva det var du skrev), så refererer du til en hendelse der jeg virkelig håper at du skjønner hvor vanskelig det hadde blitt for flere parter enn for meg om du hadde vist armene dine.

Jeg tror og håper at jeg ikke ser meg selv som et offer, i hvert fall ikke hele tiden. Jeg tar tak i livet mitt nå, tenker mer fremover enn før. Når behandlerne snakker om de tragiske tingene, så blir jeg sinna på dem, at de sykeliggjør meg og jeg vil heller vite hvordan jeg skal komme meg fremover.

Selvfølgelig har jeg nedturer, noen helt for jævlige innimellom, men hvem har ikke det?

Er veldig glad for at du har det bedre og ikke minst at du har funnet en du klarer/vil dele livet ditt og hverdagen din med. Men ikke glem hvor du en gang var, oki? Og ja, vi begynner virkelig å dra på åra :-)

Ok,kanskje det med armene ikke er så veldig overveid av meg.Jeg prøver så godt jeg kan å ikke såre noen ,for det gjør vondt verre for begge parter.Jeg skjønner at du ikke vil vise armene dine-det skjønner jeg virkelig.For det er jo rimelig ille.Og visst er mine ille og,men jeg blir fort brun og da "skygger " det litt over arrene også.

Når det gjelder overgrep,så er jeg glad for at jeg har funnet en som lytter til meg. En partner som godtra og skjønner at jeg ikke vil leke om jeg har vært hos behandleren og snakket om overgrepene. Han har kjent jenter med det samme problemet,og skjønner vel på en måte hvor jævlig vondt det er inni en når man han snakket med noe som river en så opp at man bare blir en skjelvende,liten klump.

Og det er godt å bli holdt rundt av en som virkelig mener at han ELSKER meg.Tenk-elsker. Det hadde jeg aldri trodd at noen mann skulle si til meg. Men han gjør det. Og noen ganger tror jeg han forstår mer enn meg. Og jeg har fått en bedre forståelse for hvordan det må være å være sammen med noen som har blitt misbrukt. Jeg føler ingen tanker om at han er skitten eller ekkel,og han føler ikke noe av det for meg heller. Han sier hver dag hvor glad han er for å ha meg,hvor snill og omsorgsfull jeg er. Og jeg kan ikke være annet fordi han er så god.

I begynnelsen var det nesten skummelt å ha noen liggende ved siden av meg.Nå tar jeg det som en selvfølge,og blir omtrent fra meg at savn når han ikke er der. Da holder jeg rundt dyna hans og håper at jeg får sove den natta.

Han savner meg også¨,når jeg er på døgn. Håper egentlig å være der mindre i tida som kommer.

Tror at når Han(typen min altså,ikke Gud) kom inn i livet mitt,at ting begynte å bli som jeg var FØR jeg ble så forferdelig syk.

Håper du får oppleve det en dag også,at du får en å være glad i og trygg på ,og en som føler det samme som deg.

Det er et vanskelig hinder å over komme,omtrent som en oxer i vanskelig b...Men det går ann.

Håper vi kan få til det fine venneskapet vi en gang hadde,uten å kludde det til med uoveromtenkte ord.Jeg skjemmes over mine. Og man kan jo si unnskyld.Så nå gjør jeg det.Unnskyld

[vanilje]

Ok,kanskje det med armene ikke er så veldig overveid av meg.Jeg prøver så godt jeg kan å ikke såre noen ,for det gjør vondt verre for begge parter.Jeg skjønner at du ikke vil vise armene dine-det skjønner jeg virkelig.For det er jo rimelig ille.Og visst er mine ille og,men jeg blir fort brun og da "skygger " det litt over arrene også.

Når det gjelder overgrep,så er jeg glad for at jeg har funnet en som lytter til meg. En partner som godtra og skjønner at jeg ikke vil leke om jeg har vært hos behandleren og snakket om overgrepene. Han har kjent jenter med det samme problemet,og skjønner vel på en måte hvor jævlig vondt det er inni en når man han snakket med noe som river en så opp at man bare blir en skjelvende,liten klump.

Og det er godt å bli holdt rundt av en som virkelig mener at han ELSKER meg.Tenk-elsker. Det hadde jeg aldri trodd at noen mann skulle si til meg. Men han gjør det. Og noen ganger tror jeg han forstår mer enn meg. Og jeg har fått en bedre forståelse for hvordan det må være å være sammen med noen som har blitt misbrukt. Jeg føler ingen tanker om at han er skitten eller ekkel,og han føler ikke noe av det for meg heller. Han sier hver dag hvor glad han er for å ha meg,hvor snill og omsorgsfull jeg er. Og jeg kan ikke være annet fordi han er så god.

I begynnelsen var det nesten skummelt å ha noen liggende ved siden av meg.Nå tar jeg det som en selvfølge,og blir omtrent fra meg at savn når han ikke er der. Da holder jeg rundt dyna hans og håper at jeg får sove den natta.

Han savner meg også¨,når jeg er på døgn. Håper egentlig å være der mindre i tida som kommer.

Tror at når Han(typen min altså,ikke Gud) kom inn i livet mitt,at ting begynte å bli som jeg var FØR jeg ble så forferdelig syk.

Håper du får oppleve det en dag også,at du får en å være glad i og trygg på ,og en som føler det samme som deg.

Det er et vanskelig hinder å over komme,omtrent som en oxer i vanskelig b...Men det går ann.

Håper vi kan få til det fine venneskapet vi en gang hadde,uten å kludde det til med uoveromtenkte ord.Jeg skjemmes over mine. Og man kan jo si unnskyld.Så nå gjør jeg det.Unnskyld

Bra at ikke kjæresten din blir forvekslet med Gud, hadde tatt seg bra ut i en journal ;-) Og oxer i vanskelig B tror jeg blir en stund til, akkurat nå kjennes det ut som en veldig stor trippelbar sittende på en halt liten shetlandsponni..

Men takk for unnskyldning, den var god å få. Ja, vi var gode venner én gang, nå blir bare alt feil, så vi får se.

[firebird1365380441]

Bra at ikke kjæresten din blir forvekslet med Gud, hadde tatt seg bra ut i en journal ;-) Og oxer i vanskelig B tror jeg blir en stund til, akkurat nå kjennes det ut som en veldig stor trippelbar sittende på en halt liten shetlandsponni..

Men takk for unnskyldning, den var god å få. Ja, vi var gode venner én gang, nå blir bare alt feil, så vi får se.

Noen ganger kjenner det ut som at jeg mister deler av verden også.Fant ikke en sånn duplikatmelding om at en bok hadde kommet så jeg kunne hente den(Little Women ,er en film med samme navn som er basert på boka,og filmen MÅ bare ses!!!Snufs....Men er happy ending,og bra er det.Men filmen er vidunderlig!

Familiefilm,men kan også ses av godt voksne(når ble jeg godt voksen???).Men,altså,da jeg ikke fant uttalksmeldinga fikk jeg panikk...og i en time var det som om verden rundt meg overhodet ikke eksisterte.Da mistet jeg kanskje litt av "min" verden i et øyeblikk.Men nå fant jeg endelig den faens papirbiten og alt falt på plass igjen.

Men,det er en ting som jeg synes det er veldig godt å si.Det er at jeg går til en veldig ok psykiater!!!Kan snakke med han om ALT.Det er ikke så veldig mange terapeuter som en kan snakke med særlig mye om.Men han er så flink til å lytte.Og prøver så godt han kan å fprstå.Mer kan en vel ikke forlange?Jeg forlanger jo ikke at han skal kunne sette seg inn i alt,og egentlig er jeg glad for at han ikke bærer på en "dark secret",noe jeg sikkert ville merket og ville ha blitt veldig opptatt av.Da trr jeg virkelig at jeg hadde begynt å miste deler av min-nå tryggere verden-for alvor.

Jeg håper vi kan finne tilbake til det gamle vennskapet,Vanilje,for jeg savner det.Men ting forandrer jo seg og har forandret seg de siste årene.Det har ikke vært lett for noen av oss å hverken bearbeide eller "glemme"(det siste gjør man vel aldri,men det blir mer utvisket,takk og pris!).Vi har opplevd ulike,men samtidig like yting,og ingen av de tingene kan sammeniknes.Noen av mine er selvforskyldte.Jeg er ikke stolt over det,og jeg glemmer det aldri.Vet du-der jeg var i de årene jeg var borte var ca 85% seksuelt misbrukte.Ikke rart at ting kan gå fullstendig over styr.

Noen ganger tenker jeg...at jeg ikke orker mer,det er for nært,jeg blir aldri ferdig,jeg mister meg sjøl.Men så tenker jeg på det mange har sagt.Pust ut skikkelig noen ganger.Sett på en film eller musikk du liker,ta kanskje evt meds,ta en kopp te.Prøv så godt du kan å tenke på noen annet.I børjan gikk det jo ikke.Men så klarte jeg ca 1 min av ganger,så et helt,deretter både 5,10 og 15 minutter.Og nå er det sjelden det ikke hjelper.Noen ganger må jeg gråte.Det bare kommer.Jeg kan gråte i timesvis,til jeg får migrene,må ta migrenetablett og vival og legge meg.

Noen gang har jeg begynt å gråte i søvne.Da er min Kjære der med en gang og trekker meg ut av drømmen,for jeg har fortalt han hva jeg kan drømme om og At det er "det" som får meg til å gråte.Da vugger han meg nesten som et barn,stryker meg gjennom håret,sier skjønne små ting til meg helt til jeg sovner.Nå skal han flytte ut fordi han har en liten sønn og ta vare på,og min leilighet er ikke stor nok,ikke blir jeg godkjent som omsorgsperson så lenge barnevernet er inne i bildet heller.Har du en lidelse er du tydeligvis ikke "egnet".Det føles som en dom...jeg er ikke god nok.Som en feilmanufakturert tekopp

Vi vil jo være sammen,men jeg vil savne å ha noen rundt meg,spise middag med...dele gode og mindre gode tanker med. Og det blir faktisk veldig tomt i senga,tror jeg. Får kjøpe meg en stoooor bamse og ha på itt aftershave,parfyme og vaske den i vaskemaskin-pulver som typen bruker.

Skal til tannlegen i morra.Gruer neg sånn...og alle sier-når alle andre klarer det,klarer du det også.Men de forstår ikke.Men det gjør du,og dere andre her inne.

Takk og pris for det i det siste....Glad for at noen skjønner.Begynner nesten å grine av det.It ain't easy...

Ha det godt.Håper vi kan bli venner igjen. Alt godt-