Vakler. Kommer jeg til å falle igjen?

[anina83]

Jeg vakler. Står på utrygg grunn. Gjennom de månedene jeg har vært innlagt har jeg fått hjelp til å bygge et fundament slik at jeg dog står stødigere enn før.

Men nå slår fundamentet sprekker. Ristes som av et lite jordskjelv. Jeg vakler. Redd for å falle igjen. Men samtidig har jeg - så rart som det enn måtte høres ut - et slags savn etter avgrunnen, hvor jeg har ligget i så mange år. Å være der nede er den tilværelsen jeg kjenner, det er trygt.

Jeg har vært så langt nede som det går an å være siden jeg fylte tyve, nå er jeg fireogtyve og har det altså mye bedre. Jeg har vært innlagt i nesten et år for anorexi, men nå er jeg ute. Går på medisiner for depresjon og andre ting (AP), men nå har jeg begynt å trappe ned for å slutte helt på dem (uten at noen vet om det). Jeg kjenner nemlig ikke igjen meg selv som ikke-deprimert. Er i tvil om hvem som er den egentlige meg. Er den medisinerte meg bare en kunstig versjon av meg? Vil jeg bli som før uten medisinene? Det er det jeg må finne ut, nemlig. Dessuten blir jeg så fryktelig trett av seroquelen, sover mer enn jeg er våken.

Jeg vil være _meg_, selv om det nå skulle innebære ikke å tenke på annet enn å dø.

Jeg hadde planlagt _alt_, tenkte ikke på annet i fire år. At jeg kom meg gjennom høsten for snart to år siden, tar jeg aldeles ikke som noen selvfølge. Jeg hadde sluttet å stå opp, lå under dynen med rullegardinen nede, lyset slått av i flere måneder. Så dagslys én gang i uken når jeg skulle til psykiateren.

Men så - så fant jeg ut at jeg skulle slutte å spise igjen (var innlagt for anorexi også en gang i slutten av tenårene). Vips (eller egentlig ikke vips, det tok noen måneder) var jeg tilbake i anorexi-land og jeg våknet opp fra depresjonen. Det var så deilig! Det var som å se gjennom en pusset vindusrute. Sansene var så skjerpet og jeg så farver igjen. Og jeg la merke til slikt som blomster og trær og himmelen. Og jeg begynte endog å like sol og sommer igjen.

Men dessverre så klarte jeg ikke begynne å spise igjen. Jeg hadde så aldeles ikke tenkt at det skulle gå så langt!! Men også hjernen slankes og går det langt nok mister man evnen til å tenke klart og reflektert. Det var skummelt. Jeg ble i hvert fall innlagt fordi det var fare for hjertet og organsvikt og slikt og ble på somatisk i mange uker. Så ble jeg overført til et sted i Norge hvor de er kjempedyktige på spiseforstyrrelser, og her fikk jeg også hjelp til å bygge opp _hele meg_. Det var den historien, kort fortalt.

Så her er jeg i dag. Utskrevet, ikke så deprimert lenger, medisinert og har det i grunnen ganske bra. Jeg burde egentlig var strålende lettet og glad, men det er noe som ligger der og gnager. Jeg er egenlig ikke fornøyd. Ryggsekken fra barndommen og tenårene er jo fortsatt like full. Det er innholdet i den som stråler ut depresjon, angst, tvang, sosial isolasjon og alt det andre rare (som er grunnen til at jeg går på AP). Og som gjør at jeg fra tid til annen må flykte, og slutter da å spise eller legger meg til å sove eller andre ting.

Jeg har behov for å flykte igjen nå! Så jeg har så smått begynt å spise mindre, og det skremmer meg. Kroppen min vil ikke tåle enda en runddans i anorexi-land. Og etter at jeg begynte å rote med maten, har jeg faktisk blitt litt mer nedfor. Tror jeg blir trist av tanken på å skulle bli anorektisk igjen. Jeg både vil og vil ikke! Jeg vil det fordi det er en flukt, samtidig vet jeg at jeg brenner mange broer hvis jeg blir syk igjen.

Vet ikke fra hva jeg trenger å flykte, egentlig. Jeg har det jo så mye bedre nå, som sagt. Men jeg synes det er så grusomt _slitsomt_ å leve. Jeg føler meg helt utslitt av å leve. Jeg er ikke suicidal lenger, men det jeg ønsker mest er å dø likevel. Hvis jeg hadde fått velge, hadde jeg villet slippe å leve. Det er kanskje litt derfor jeg ønsker å bli sånn kjempedeprimert og syk igjen, for da får jeg krefter til å gjennomføre det. Slik det er nå - ikke-deprimert - ser jeg tross alt grunner til å leve. Jeg har nettopp flyttet inn i en kjempefin leilighet og jeg har to søte tantebarn. Men blir jeg bare deprimert nok, vil ikke dette hindre meg fra å ville dø slik det hindrer meg fra det nå. Huff, jeg forstår at dette må høres helt sprøtt ut. Jeg skjønner egentlig ingenting av meg selv heller.

Selv om jeg er mye friskere nå, så tror jeg ikke at jeg har det helt bra likevel. Jeg har knapt venner, men jeg har heller ikke krefter til å være sosial. Enda jeg egentlig er sosial av meg og glad i å være sammen med andre - derfor er det et savn. Og jeg orker liksom ingen ting og har ingen interesser lenger. Før var jeg veldig glad i å lære og vitebegjærlig og leste mye aviser og bøker og studerte og ville opp og frem i verden. Nå orker jeg ikke tanken på å skulle studere. Jeg er blitt helt snever, synes jeg. Fra å være en ganske intellktuell jente har jeg nå begynt å interessere meg for ting som klær og dilldall! Kanskje har det med å gjøre at jeg ikke er deprimert lenger. Da jeg var det, gikk jeg bare i svart og sminket meg aldri.

På én måte føler jeg meg så ung igjen! Kanskje det er et sunnhetstegn at jeg har begynt å bry meg om klær og slikt. Det er litt deilig å føle seg ung. Før følte jeg meg utgammel. Trodde jeg var det, men nå vet jeg at jeg ikke er det - men ung. Jeg har liksom fått en ny vår, selv om det høres litt patetisk ut.

Det føles litt som å ha våknet opp etter å ha ligget i koma i fire år. Det som er litt trist, er at alle andre på min alder har løpt fra meg. Da jeg falt i koma, var jeg tyve. Nå når jeg våknet, er alle rundt meg blitt fire år eldre - mens jeg liksom forstatt er der vi var for fire år siden. Jeg har gått glipp av fire år! Alle andre har _levd_; studert, reist, vært på fester, sittet på kafé og pratet, endog fått barn - opplevd ting - levd. Det er veldig, veldig, veldig sårt, dette... Hvorda skal jeg takle detteå ha gått glipp av så mye?

Og jeg savner min grunnleggende nysgjerrighet, vitebegjæret. Kan jeg ha fått en hjerneskade av undervekten?!?!

Jeg tror jeg lurer på hvorfor jeg ikke er tilfreds nå når jeg har kommet meg ut av depresjonen. Hvorfor har jeg det ikke bra nå når jeg ikke er så deprimert lenger ?

Nei, nå har jeg plaget dere nok. Jeg skulle egentlig ikke skrive så langt, men fingrene gikk etterhvert av seg selv. Om ikke annet, så var det til hjelp for meg selv å få ut litt. Men beklager til dere som måtte ha lest alt dette gørret mitt:(

Vennlig hilsen meg

[Gjest ferri]

Hei!

Så flott skrevet!

Kanskje motivasjonen kommer litt tilbake med at du presser deg til og begynne så smått med og gjøre det du ikke tror du orker helt nå.

Sånn som og lese og lære nye ting; prøve deg på et kurs som du kunne ha litt interesse av?

Eller og være sosial, presse deg til og ringe eller sende en email og spørre om noen av vennene dine ville bli med på kino og shopping tur eller noe? Cafe besøk!!

Tenker at kanskje du bare kommer igang med ting så blir det kanskje lettere og fordype seg i det "nye livet". Og muligens så finner du ut at du ikke trenger og pine degselv lenger; kanskje de mørke tankene etterhvert fordufter også.

Kjenner meg mye igjen med og føle at man ligger etter, at det er mye som man har gått glipp av. Og venner man mistet. Det gjør veldig vondt.. Men vi har jo også erfaringer fra det vi har gjort som ikke alle andre har, kanskje det gjør oss interessange(dunno how to spell it, interessert

Jeg vil også flykte, komme meg bort!! Er så lei av ALT!! Men hva skal vi flykte til egentlig... Det er her og nå vi er. Kanskje vi skulle starte en koloni et sted?

Å,ja... Ikke slutt og spis i allefall, og ikke kast opp heller. Please babe!

[butterfly1365380355]

beskrivende innlegg.håper du klarer å få i deg mat!

Vil bare ønske deg lykke til:) sliter nok en del selv,så jeg er ikke rette til å komme med gode råd(isåfall burde jeg vel fulgt de selv)

[Rezzi]

Hei!

Så flott skrevet!

Kanskje motivasjonen kommer litt tilbake med at du presser deg til og begynne så smått med og gjøre det du ikke tror du orker helt nå.

Sånn som og lese og lære nye ting; prøve deg på et kurs som du kunne ha litt interesse av?

Eller og være sosial, presse deg til og ringe eller sende en email og spørre om noen av vennene dine ville bli med på kino og shopping tur eller noe? Cafe besøk!!

Tenker at kanskje du bare kommer igang med ting så blir det kanskje lettere og fordype seg i det "nye livet". Og muligens så finner du ut at du ikke trenger og pine degselv lenger; kanskje de mørke tankene etterhvert fordufter også.

Kjenner meg mye igjen med og føle at man ligger etter, at det er mye som man har gått glipp av. Og venner man mistet. Det gjør veldig vondt.. Men vi har jo også erfaringer fra det vi har gjort som ikke alle andre har, kanskje det gjør oss interessange(dunno how to spell it, interessert

Jeg vil også flykte, komme meg bort!! Er så lei av ALT!! Men hva skal vi flykte til egentlig... Det er her og nå vi er. Kanskje vi skulle starte en koloni et sted?

Å,ja... Ikke slutt og spis i allefall, og ikke kast opp heller. Please babe!

Jeg synes det høres ut som du har mye angst. Ikke så rart når du holder på å bygge deg opp et nytt liv etter å ha vært i anoreksi-landet i flere år. Det er kjempehardt og det tar tid, men det kommer til å bli bedre etter hvert.

Har du noen som du stoler 100% på? Som du kan snakke med? Klarer du å sette ord på følelser? Kan du øve deg på det?

Husk at det du gjør mye blir du bedre på.

Gi deg selv god tid når du fortsetter å bygge opp fundamentet ditt. Ikke forvent at du skal klare alt enda. Tenk på at du har flyttet til et nytt og fremmed land. Du har hjemlengsel, men etter hvert blir du kjent med det nye landet og du føler deg tryggere.

Er det noe i det friske landet som du føler deg trygg på allerede? En aktivitet? En person?

Er du trygg i leiligheten din? Liker du f.eks å ta solarium? Gå på kino? Liker du å skrive?

Er det noe som engasjerer deg? -Får deg til å glemme deg selv og hvordan du har det?

Jeg ønsker deg alt godt!

[Gjest ferri]

Jeg synes det høres ut som du har mye angst. Ikke så rart når du holder på å bygge deg opp et nytt liv etter å ha vært i anoreksi-landet i flere år. Det er kjempehardt og det tar tid, men det kommer til å bli bedre etter hvert.

Har du noen som du stoler 100% på? Som du kan snakke med? Klarer du å sette ord på følelser? Kan du øve deg på det?

Husk at det du gjør mye blir du bedre på.

Gi deg selv god tid når du fortsetter å bygge opp fundamentet ditt. Ikke forvent at du skal klare alt enda. Tenk på at du har flyttet til et nytt og fremmed land. Du har hjemlengsel, men etter hvert blir du kjent med det nye landet og du føler deg tryggere.

Er det noe i det friske landet som du føler deg trygg på allerede? En aktivitet? En person?

Er du trygg i leiligheten din? Liker du f.eks å ta solarium? Gå på kino? Liker du å skrive?

Er det noe som engasjerer deg? -Får deg til å glemme deg selv og hvordan du har det?

Jeg ønsker deg alt godt!

Den var sikkert ment som svar til anina83

[Rezzi]

Den var sikkert ment som svar til anina83

godt gjettet:-)

trykket bare litt feil...

[Orio]

Er det lenge siden du ble utskrevet? Hva slags oppfølging/behandling får du nå som du er hjemme?

Hvorfor i all verden vil du slutte med medisinene nå som du føler at du vakler, og er redd for å falle tilbake i avgrunnen igjen?

Har du prøvd noe annet enn seroquel? Hvis ikke er det kanskje en idè å ta opp det med legen din. Kanskje kan det etterhvert være aktuelt å redusere dosen, så du ikke blir like trøtt lenger. Men det som er viktigere enn alt annet nå er at du ikke trapper ned på egenhånd. Du trenger hjelp, både til å legge en fornuftig plan for nedtrappingen og noen som følger med og kan si fra hvis du begynner å bli dårligere igjen.

Jeg synes ikke du skal trappe ned, i hvert fall ikke med det første. Da er faren stor for at du faller ned i avgrunnen igjen, med en ny runde med anoreksi, innleggelser osv.

[Gjest lurer jeg på]

Bra at det hjalp deg å skrive. Du er veldig flink til å formulere deg. Synes nesten du skriver prosaisk i starten (altså bra).

Har du slutta helt med seroquel? Hvor mye tok du? Jeg går på det selv, og den har hjulpet meg veldig. Brukt den i 2 år. Må kanskje bytte til en annen, evt. øke dosen, for den virker ikke like mye som den gjorde.

Rart at du slutta å bli deprimert etter å slutte med medisin. Trodde forresten Seroquel først og fremst hjalp mot angst...?

[anina83]

Bra at det hjalp deg å skrive. Du er veldig flink til å formulere deg. Synes nesten du skriver prosaisk i starten (altså bra).

Har du slutta helt med seroquel? Hvor mye tok du? Jeg går på det selv, og den har hjulpet meg veldig. Brukt den i 2 år. Må kanskje bytte til en annen, evt. øke dosen, for den virker ikke like mye som den gjorde.

Rart at du slutta å bli deprimert etter å slutte med medisin. Trodde forresten Seroquel først og fremst hjalp mot angst...?

Hei!

Ja, nå har jeg helt sluttet med seroquel. Gikk på 400 mg.Skal nevne det for psykiateren, lurer på hva hun vil si til dette.. Spent på "hvordan jeg kommer til å bli" nå, uten denne medisinen. Driver på og trapper ned på citalopramen også.

Forstår ikke helt hva du mener med at jeg sluttet å bli deprimert etter at jeg sluttet med medisinen.. Det var da jeg var innlagt og begynte på med. at jeg ble kvitt depresjonen:) Lurer på om jeg vil bli derprimert igjen uten medisinen, men det er det jeg skal finne ut.. Vil vite hvordan selve jeg egentlig er, uten med., hvis du skjønner.

Vet ikke helt hva seroquel hjelper mot, jeg. Kanskje den virker mot angst også, men jeg tar den mot en slags vrangforestillinger (tror jeg).

[anina83]

Er det lenge siden du ble utskrevet? Hva slags oppfølging/behandling får du nå som du er hjemme?

Hvorfor i all verden vil du slutte med medisinene nå som du føler at du vakler, og er redd for å falle tilbake i avgrunnen igjen?

Har du prøvd noe annet enn seroquel? Hvis ikke er det kanskje en idè å ta opp det med legen din. Kanskje kan det etterhvert være aktuelt å redusere dosen, så du ikke blir like trøtt lenger. Men det som er viktigere enn alt annet nå er at du ikke trapper ned på egenhånd. Du trenger hjelp, både til å legge en fornuftig plan for nedtrappingen og noen som følger med og kan si fra hvis du begynner å bli dårligere igjen.

Jeg synes ikke du skal trappe ned, i hvert fall ikke med det første. Da er faren stor for at du faller ned i avgrunnen igjen, med en ny runde med anoreksi, innleggelser osv.

Hei Orio.

Jeg ble utskrevet for en måned siden og går til min gamle psykiater nå. Men nå i ferietiden blir jeg overlatt til meg selv.. Det blir litt overgang fra å ha blitt "passet på" døgnet rundt så lenge. Men samtidig blir det litt skjønt...men litt skummelt også..

Hvorfor jeg vil slutte på medisinene? Jo..jeg kjenner ikke helt igjen meg selv nå som jeg er medisinert, og blir litt usikker på hvem jeg egentlig er.. Jeg føler meg på en måte litt kunstig nå. Kanskje jeg _egentlig_ er deprimert og alt det andre, men at medisinene forandrer meg.. Liker ikke tanken på det. Og enn om jeg ikke blir syk pg rar igjen og slik ikke trenger medisinene lenger ?

Dessuten savner jeg å være i avgrunnen fordi det er trygt... Å skulle fremstå som frisk - blid og fornøyd og optimistisk - er så litsomt og forpliktende. Som syk avskrev jeg omverdenen, meldte meg ut. Takket nei til livet og verden. Det er så skummelt å skulle kaste seg uti livet likevel. Jeg hadde jo egentlig, etter mange års funderinger for og imot, bestemt meg for ikke å leve. Risikerer mye på å ombestemme meg og istedet velge å ha en fremtid. Redd for å bli skuffet igjen. Blir det bestandig, så hvorfor skulle ikke det skje nå? Og hva er egentlig vitsen med å leve når man ikke liker det? (Kort og godt.)

Jeg mener ikke å være så negativ og pessimistisk altså...men ser jo at det er det jeg er.. (Selv tenker jeg at jeg er realistisk.)

[anina83]

beskrivende innlegg.håper du klarer å få i deg mat!

Vil bare ønske deg lykke til:) sliter nok en del selv,så jeg er ikke rette til å komme med gode råd(isåfall burde jeg vel fulgt de selv)

Takk=) Lykke til på veien du også!

[Gjest mmmamam]

Til syvende og sist, er 4 år LITE. Er mange som har mistet mer. Se positivt på det, 4 år av ett liv er ikke mye. Lykke til :-)

[anina83]

Hei!

Så flott skrevet!

Kanskje motivasjonen kommer litt tilbake med at du presser deg til og begynne så smått med og gjøre det du ikke tror du orker helt nå.

Sånn som og lese og lære nye ting; prøve deg på et kurs som du kunne ha litt interesse av?

Eller og være sosial, presse deg til og ringe eller sende en email og spørre om noen av vennene dine ville bli med på kino og shopping tur eller noe? Cafe besøk!!

Tenker at kanskje du bare kommer igang med ting så blir det kanskje lettere og fordype seg i det "nye livet". Og muligens så finner du ut at du ikke trenger og pine degselv lenger; kanskje de mørke tankene etterhvert fordufter også.

Kjenner meg mye igjen med og føle at man ligger etter, at det er mye som man har gått glipp av. Og venner man mistet. Det gjør veldig vondt.. Men vi har jo også erfaringer fra det vi har gjort som ikke alle andre har, kanskje det gjør oss interessange(dunno how to spell it, interessert

Jeg vil også flykte, komme meg bort!! Er så lei av ALT!! Men hva skal vi flykte til egentlig... Det er her og nå vi er. Kanskje vi skulle starte en koloni et sted?

Å,ja... Ikke slutt og spis i allefall, og ikke kast opp heller. Please babe!

Hei

Her var det veldig mye fornuftig på én gang!

Kanskje sant det du sier, at tilværelsen vil få mer mening etterhvert bare jeg presser meg til å gjøre ting. Du får meg i hvert fall til å tenke at det er verdt et forsøk. Skal antagelig begynne å jobbe, kanskje det vil få tankene over på noe annet.

Og hva skal vi flykte til, ja...=) Det var også noe til ettertanke. For å være ordentlig negativ, så er det vel kanskje døden jeg vil flykte til. Huff, så sentimental jeg må høres ut..

Ja, det er veldig sårt dette å ha gått glipp av levde år. Blir helt kvalm hvis jeg begynner å tenke på det, så jeg prøver å la være. Likevel er det ikke lett, for jeg blir stadig påminnet det. Møter gamle venner på gaten som blomstrer og er i full gang med livene sine. Og man vet hvor andre stod da de var like gamle som en selv. Da andre var like gammel som det jeg er nå var de ferdig utdannet, hadde egen leilighet, var forlovet eller annet.. Jeg har liksom ikke oppnådd noen ting. Men som du sier, kanskje vi om ikke annet er litt interessante;) Vi lever i hvert fall ikke noe a4-liv, og det er det mange som trakter etter etter å slippe! Ingen kan si vi er kjedelige.

[anina83]

Jeg synes det høres ut som du har mye angst. Ikke så rart når du holder på å bygge deg opp et nytt liv etter å ha vært i anoreksi-landet i flere år. Det er kjempehardt og det tar tid, men det kommer til å bli bedre etter hvert.

Har du noen som du stoler 100% på? Som du kan snakke med? Klarer du å sette ord på følelser? Kan du øve deg på det?

Husk at det du gjør mye blir du bedre på.

Gi deg selv god tid når du fortsetter å bygge opp fundamentet ditt. Ikke forvent at du skal klare alt enda. Tenk på at du har flyttet til et nytt og fremmed land. Du har hjemlengsel, men etter hvert blir du kjent med det nye landet og du føler deg tryggere.

Er det noe i det friske landet som du føler deg trygg på allerede? En aktivitet? En person?

Er du trygg i leiligheten din? Liker du f.eks å ta solarium? Gå på kino? Liker du å skrive?

Er det noe som engasjerer deg? -Får deg til å glemme deg selv og hvordan du har det?

Jeg ønsker deg alt godt!

Hei Rezzi.

Veldig treffende den metaforen om at jeg har hjemlengsel! Det har jeg ikke tenkt på, men det er akkurat det jeg har.. Det hjelper veldig å se det slik, for hjemlengsel er noe alle opplever og det er en lengsel som går over eller som man i det minste lærer seg å hanskes med. Og man blir etter hvert trygg på det nye landet, som du sier. Jeg er vel bare litt utålmodig; vil at alt skal bli bra med én gang. Motiverende å høre at du mener ting vil bli bedre med tiden til hjelp.. Har faktisk ikke tenkt på det før.

Det er uvant å være frisk, men jeg vil venne meg til det etter hvert.

Jeg tror jeg har en slags kjærlighetssorg. Anorexien var bestevennen min. Vi hadde det så fint sammen og jeg trengte ikke noe eller noen annet/andre. Alle behov ble blokkert. Anorexien la lokk på alt ubehagelig. Jeg svevde. Tror jeg var lykkelig. Tror det kan minne litt om å være manisk. Dessuten greier ikke hjernen å opprettholde en depresjon når den er underernært, for å være deprimert er veldig energikrevende. Det er også derfor en depresjon vil brenne ut etter en tid, visstnok.

Savner og lengter etter anorexi-landet. Uten anorexien, har jeg begynt å kjenne savn etter så mangt. Følelsene kommer tilbake. Sårt. Anorexien fungerte som en buffer mot alt og alle. Nå er jeg så hudløs. Har ingen rustning lenger for den er tatt fra meg. Men jeg er jo i ferd med å ikle meg den igjen, dessverre... Spist velidg lite i flere dager nå og det begynner "å virke". Huffameg. Jeg er så dum. Men jeg har ingen andre mestringsstrategier. Vil ikke rispe meg lenger. Å sulte meg er en effektiv måte å komme ut av denne fortvilelses-grums-ikke ha det bra-være usikker/i tvil-savne/lengte etter noe ubestemt osv-tilstanden. Men jeg er feig, jeg vet.. Gir opp alt for lett; kanskje blir ting bedre bare jeg holder ut litt til. Men jeg synes heller ikke at jeg fortjener å spise. Føler meg vulgær som "spisende". Er ikke lenger den selvfornektende, selvoppofrende jenta. Tar så stor plass, bokstavelig talt. Lurer på hva folk tenker om meg nå, de kan umulig like meg nå som jeg spiser og har normalvekt. Tenker i sær på psykiateren min. Jeg indbilder meg at jeg gjør folk kvalme og endog at jeg sikkert lukter vondt. Jeg er uspiselig. Huff nei, nå rører jeg igjen.. Jeg tror jeg prøver å ta tilbake kontrollen over meg selv.

[anina83]

Til syvende og sist, er 4 år LITE. Er mange som har mistet mer. Se positivt på det, 4 år av ett liv er ikke mye. Lykke til :-)

Sant det:) Men jeg har vært deprimert bestandig, men det er i sær de siste fire årene som har vært helt borti natta. Men jeg prøver å tenke at jeg fortsatt er ung og sikkert har muligheter til å få det bedre. Jeg må ikke gi opp. Jeg må gripe mulighetene! Prøver å tenke slik. Tror hovedproblemet er at jeg ikke helt gidder å prøve.

Det er litt som å skulle prøve å presse seg til å interessere seg for noe man egentlig synes er meget kjedelig..

Men jeg må virkelig få beklage at jeg syter og klager sånn!! Jeg gjør ikke det ellers, skjønner du. Overfor folk rundt meg er jeg tilsynelatende blid og glad og sprudlende. Det er smile-masken min. Så jeg tar ut litt her inne...

[Gjest mmmamam]

Hei Rezzi.

Veldig treffende den metaforen om at jeg har hjemlengsel! Det har jeg ikke tenkt på, men det er akkurat det jeg har.. Det hjelper veldig å se det slik, for hjemlengsel er noe alle opplever og det er en lengsel som går over eller som man i det minste lærer seg å hanskes med. Og man blir etter hvert trygg på det nye landet, som du sier. Jeg er vel bare litt utålmodig; vil at alt skal bli bra med én gang. Motiverende å høre at du mener ting vil bli bedre med tiden til hjelp.. Har faktisk ikke tenkt på det før.

Det er uvant å være frisk, men jeg vil venne meg til det etter hvert.

Jeg tror jeg har en slags kjærlighetssorg. Anorexien var bestevennen min. Vi hadde det så fint sammen og jeg trengte ikke noe eller noen annet/andre. Alle behov ble blokkert. Anorexien la lokk på alt ubehagelig. Jeg svevde. Tror jeg var lykkelig. Tror det kan minne litt om å være manisk. Dessuten greier ikke hjernen å opprettholde en depresjon når den er underernært, for å være deprimert er veldig energikrevende. Det er også derfor en depresjon vil brenne ut etter en tid, visstnok.

Savner og lengter etter anorexi-landet. Uten anorexien, har jeg begynt å kjenne savn etter så mangt. Følelsene kommer tilbake. Sårt. Anorexien fungerte som en buffer mot alt og alle. Nå er jeg så hudløs. Har ingen rustning lenger for den er tatt fra meg. Men jeg er jo i ferd med å ikle meg den igjen, dessverre... Spist velidg lite i flere dager nå og det begynner "å virke". Huffameg. Jeg er så dum. Men jeg har ingen andre mestringsstrategier. Vil ikke rispe meg lenger. Å sulte meg er en effektiv måte å komme ut av denne fortvilelses-grums-ikke ha det bra-være usikker/i tvil-savne/lengte etter noe ubestemt osv-tilstanden. Men jeg er feig, jeg vet.. Gir opp alt for lett; kanskje blir ting bedre bare jeg holder ut litt til. Men jeg synes heller ikke at jeg fortjener å spise. Føler meg vulgær som "spisende". Er ikke lenger den selvfornektende, selvoppofrende jenta. Tar så stor plass, bokstavelig talt. Lurer på hva folk tenker om meg nå, de kan umulig like meg nå som jeg spiser og har normalvekt. Tenker i sær på psykiateren min. Jeg indbilder meg at jeg gjør folk kvalme og endog at jeg sikkert lukter vondt. Jeg er uspiselig. Huff nei, nå rører jeg igjen.. Jeg tror jeg prøver å ta tilbake kontrollen over meg selv.

tro meg, folk liker best personer som er friske, spiser og er mer eller mindre normale. alt annet skremmer vekk.

folk vil ikke få andres sykdom presset på dem, og ved sterkt avmagret anoreksi osv, så blir det presset på dem.

Ikke misforstå meg, mener ikke være frekk, bare snu tankene dine litt rett vei...

[Orio]

Hei Orio.

Jeg ble utskrevet for en måned siden og går til min gamle psykiater nå. Men nå i ferietiden blir jeg overlatt til meg selv.. Det blir litt overgang fra å ha blitt "passet på" døgnet rundt så lenge. Men samtidig blir det litt skjønt...men litt skummelt også..

Hvorfor jeg vil slutte på medisinene? Jo..jeg kjenner ikke helt igjen meg selv nå som jeg er medisinert, og blir litt usikker på hvem jeg egentlig er.. Jeg føler meg på en måte litt kunstig nå. Kanskje jeg _egentlig_ er deprimert og alt det andre, men at medisinene forandrer meg.. Liker ikke tanken på det. Og enn om jeg ikke blir syk pg rar igjen og slik ikke trenger medisinene lenger ?

Dessuten savner jeg å være i avgrunnen fordi det er trygt... Å skulle fremstå som frisk - blid og fornøyd og optimistisk - er så litsomt og forpliktende. Som syk avskrev jeg omverdenen, meldte meg ut. Takket nei til livet og verden. Det er så skummelt å skulle kaste seg uti livet likevel. Jeg hadde jo egentlig, etter mange års funderinger for og imot, bestemt meg for ikke å leve. Risikerer mye på å ombestemme meg og istedet velge å ha en fremtid. Redd for å bli skuffet igjen. Blir det bestandig, så hvorfor skulle ikke det skje nå? Og hva er egentlig vitsen med å leve når man ikke liker det? (Kort og godt.)

Jeg mener ikke å være så negativ og pessimistisk altså...men ser jo at det er det jeg er.. (Selv tenker jeg at jeg er realistisk.)

Du ble utskrevet for en måned siden. Psykiateren din har ferie, så nå står du alene, uten oppfølging. Og akkurat dette tidspunktet har du valgt for å kutte ut alle medisiner?

Jeg har bare en ting å si til deg: Stopp nedtrappingen. Hvilken skade gjør det om du utsetter nedtrapping til psykiateren din er tilbake fra ferie? Da kan du i alle fall få oppfølging og hjelp til å gjenkjenne faresignaler/sette inn tiltak hvis du blir dårligere igjen.

Du skriver at du har hatt en del selvmordstanker, og vil tilbake til den tiden da du var villig til å gjennomføre det. Jeg kan faktisk forstå deg, har mange ganger hatt det på samme måten selv. Jeg har på ingen måte avskrevet selvmord, men har bestemt meg for at det skal være absolutt siste utvei.