Jeg er så redd for å bli avvist

[Gjest angsten skal aldri styre livet mitt]

Jeg er så redd hele tiden at venner snur ryggen til meg. Jeg har vært igjennom mye, og opplevd mye vondt. Jeg har en del venner, men jeg tenker hele tiden på om de liker meg, om jeg sa noe dumt, om de kommer til å avvise meg og slutte å være venner med meg.

Jeg vet at dette er prestasjonsangst og at angst er irrelevant. Jeg vet at dette er noe jeg ikke burde tenke osv. Jeg har snakket om dette med psykolog, og jeg tar antidepressiva pga. angst.

Jeg er egentlig sosial og aktiv og ingen ville trodd dette om meg som ikke kjenner meg godt.

[Gjest blame]

Jeg ville bare si at du ikke er alene.. Jeg kjenner meg altfor godt igjen i det du sier. Jeg er først rolig nå som jeg "vet" at jeg har ødelagt et vennskap, det er jo det jeg har ventet så lenge på, at han skulle stikke.. Jeg tror jeg er syk i hodet, sukk.

Men det er iallfall en viss trøst for meg å vite at jeg ikke er alene om å ha den angsten. Håper du får hjelp som har noe for seg!

[Gjest tokktokk]

Jeg har det på noenlunde samme måte. Hver dag sniker usikkerheten seg innpå meg, og det føles som om alle bare synes jeg er en dust. Det som funker best for meg, er å stålsette meg. Jeg bestemmer meg for at det ikke er et krav for lykke å være likt av alle. Mantraet mitt i (for meg) vanskelige situasjoner, slik som møter på jobben, treffe folk man ikke kjenner spesielt godt i gågata, er: Jeg er bedre dem, jeg er mye smartere og flinkere, de er ingenting i forhold til meg. Det høres selvfølgelig helt på trynet ut, men jeg klarer i hvert fall å bygge opp selvtilliten nok til at jeg stort sett kommer over de første og vanskeligste frasene. De bare presser jeg frem. Venter jeg for lenge med å si noe, låser det seg. Jeg har også supergode erfaringer med å fokusere på motparten(e) i sosiale situasjoner. Få brede allmennkunnskaper slik at du kan stille interessante spørsmål til det de viser seg å være interesserte i. Eventuelt si at du vet ingenting, men at det var veldig interessant. Før jeg fant ut dette, føltes sosiale situasjoner som noen jævla avhør. Men folk flest vil heller snakke om seg selv og sitt enn å høre dine unnskyldninger for å være til. Spesielt det med unnskyldninger har jeg også kvittet meg mye med. I folks bevissthet er du den du gir deg ut for å være. Viser du dem at du er lei for å plage dem med ditt nærvær, plages de med ditt nærvær. Har du lagd ei kake, så sett den på bordet og smil fornøyd. Mennesker som skal bortforklare og unnskylde alt, føles bare som de ønsker konstant bekreftelse (noe de også gjør), og det er jævli slitsomt for andre å forholde seg til. Aldri start en tale med "jeg er ingen taler" står det i bliengodtalerbøker. Det stemmer ellers i livet også. Jeg har alltid vært slik. Jeg har unnskyldt meg, bortforklart meg og alltid fremstilt meg selv som mindre enn jeg er for å minske forventningspresset fra andre. Men det eneste jeg oppnådde, var at folk trodde på meg, og det var et enormt sosialt handicap.

Jeg vet dette ble altfor langt, men jeg føler jeg har kommet meg ut av suppa og håper noen av mine metoder kan funke for deg også. Jeg har jobbet med meg selv i omtrent 10 år, og nå klarer jeg stort sett å fungerte normalt. Desverre hender det at det svikter enda, spesielt i møte med mennesker jeg kjente tidligere, men nå bare ler jeg av meg selv hvor teit jeg er etterpå i stedet for å dvele og gremmes.

Jeg velger å ikke bruke nicket mitt, fordi jeg vet at en slik utlevering gjør at folk tror du er en raring.

[Gjest tokktokk]

Jeg har det på noenlunde samme måte. Hver dag sniker usikkerheten seg innpå meg, og det føles som om alle bare synes jeg er en dust. Det som funker best for meg, er å stålsette meg. Jeg bestemmer meg for at det ikke er et krav for lykke å være likt av alle. Mantraet mitt i (for meg) vanskelige situasjoner, slik som møter på jobben, treffe folk man ikke kjenner spesielt godt i gågata, er: Jeg er bedre dem, jeg er mye smartere og flinkere, de er ingenting i forhold til meg. Det høres selvfølgelig helt på trynet ut, men jeg klarer i hvert fall å bygge opp selvtilliten nok til at jeg stort sett kommer over de første og vanskeligste frasene. De bare presser jeg frem. Venter jeg for lenge med å si noe, låser det seg. Jeg har også supergode erfaringer med å fokusere på motparten(e) i sosiale situasjoner. Få brede allmennkunnskaper slik at du kan stille interessante spørsmål til det de viser seg å være interesserte i. Eventuelt si at du vet ingenting, men at det var veldig interessant. Før jeg fant ut dette, føltes sosiale situasjoner som noen jævla avhør. Men folk flest vil heller snakke om seg selv og sitt enn å høre dine unnskyldninger for å være til. Spesielt det med unnskyldninger har jeg også kvittet meg mye med. I folks bevissthet er du den du gir deg ut for å være. Viser du dem at du er lei for å plage dem med ditt nærvær, plages de med ditt nærvær. Har du lagd ei kake, så sett den på bordet og smil fornøyd. Mennesker som skal bortforklare og unnskylde alt, føles bare som de ønsker konstant bekreftelse (noe de også gjør), og det er jævli slitsomt for andre å forholde seg til. Aldri start en tale med "jeg er ingen taler" står det i bliengodtalerbøker. Det stemmer ellers i livet også. Jeg har alltid vært slik. Jeg har unnskyldt meg, bortforklart meg og alltid fremstilt meg selv som mindre enn jeg er for å minske forventningspresset fra andre. Men det eneste jeg oppnådde, var at folk trodde på meg, og det var et enormt sosialt handicap.

Jeg vet dette ble altfor langt, men jeg føler jeg har kommet meg ut av suppa og håper noen av mine metoder kan funke for deg også. Jeg har jobbet med meg selv i omtrent 10 år, og nå klarer jeg stort sett å fungerte normalt. Desverre hender det at det svikter enda, spesielt i møte med mennesker jeg kjente tidligere, men nå bare ler jeg av meg selv hvor teit jeg er etterpå i stedet for å dvele og gremmes.

Jeg velger å ikke bruke nicket mitt, fordi jeg vet at en slik utlevering gjør at folk tror du er en raring.

1. Ta fokuset bort fra deg selv ved å holde samtalen i gang omkring andre. De fleste andre liker veldig godt å snakke om sitt. Husk hva de forteller slik at du kan spørre videre neste gang du treffer dem. "Hvordan gikk det på jobbintervjuet?" og du er godt i gang allerede:-)

2. Når samtalen dreier over på deg, så vær stolt og tydelig om hvem du er. Ikke legg til, ikke ta bort, ikke unnskyld deg. Når folk spør, er det fordi de enten a) er interesserte prøver å holde samtalen i gang eller c) fordi de er høflige. Hvilken grunn eller kombinasjon av grunner, skal du bare drite i å tenke på.

3. Ikke snakk for lenge om deg selv. Vri det tilbake til den andre eller til neste punkt:

4. Følg med i nyhetsbildet. Nyhetsbildet er ufarlig og gir deg gode ting å si. Det at de har stått i nyhetene gjør at du ikke trenger å tenke særlig over om det er teit (bare husk hvor du leste det). Men SI NOE! Velg ufarlige ting frem til du er trygg nok i situasjonen.

5. Se folk i øyene uansett hva du snakker om. Konsentrer deg om hverken å flakke for mye eller stirre for intenst.

6. Sitt i en åpen og trygg posisjon, selv om det føles unaturlig. Ikke sitt med armene i kors. Len deg tilbake og tving bort behovene for å fikle med hender, slenge armene rundt eller hvilke nervøsitetsnykker du nå har.

7. Aldri vær påståelig. Samme hvor forpult uening du er, er du tjent med å late som den andre har gode tanker.

8. Du behøver ikke fronte alle dine meninger. Velg ut de du vet vil slå an, men da må du også få dem ut, og på en real måte. Tvinges du til å mene noe om noe du er utrygg på, kan du moderere deg ved å si "utifra det jeg har hørt til nå, tenker jeg blablabla, men det er godt mulig det finnes andre momenter jeg ikke har tatt med i vurderingen" for dermed få fokuset tilbake på noen andre igjen.

9. Smil. Sånn akkurat passe mye.

10. Venn deg til å bruke noen banale enkle sosiale fraser som "takk for sist" står til?" og slikt vissvass. De er gode isbrytere. Ikke bruk alle!

11. Aldri unnskyld deg så sant du ikke har gjort noe galt. Men da skal du si unnskyld og ikke komme med unnskyldninger. "Beklager at jeg er for sen" er greit. "Beklager at jeg for sen. Jeg fikk en telefon om dårlige nyheter fra sykehuset" er også grei. "Beklager at jeg er for sen, men først så ringte mammaen til Bjarne, og så brukte bilen tid på å starte og så var det omkjøring.. " funker ikke. En god unnskyldning er kort og konsis og troverdig. Aldri bortforklar.Velger du å unngå å late som ingenting har hendt, må du tenke over hvorvidt andre vil reagere på det. Det er ikke greit hvis andre tror du tror du har spesielle rettigheter.

Når jeg skal fungere sosialt, er også dette viktig for min indre følelse:

12. Kle deg som best. Selv om du ikke er fornøyd med deg selv, kan du i det minste være minst mulig misfornøyd. Bruk penger på klær. Ikke gjem deg bort. Andre legger mye mer merke til det du prøver å skjule. Folk ser kun to ting: Det du skjuler og det du fremhever. det du driter i, driter de i. Jeg har selv fysiske særegenheter jeg alltid har prøvd å skjule, men som ingen bryr seg om nå som jeg selv driter i dem. Det hender til og med at folk ikke legger merke til dem i det hele tatt, selv om de er svært så iøynefallende.

Å se ut som best hjelper meg også til å:

13. Tro at du er noe. Si til deg selv at du er noe. Si du er bra. Om du ikke egentlig tror det, så får du bare lyve til deg selv.

Det siste punktet jeg kommer på i farten av alle strategiene jeg bruker for å fungere:

14. Tenk på alle idiotene rundt om i verden som oppfører seg dritt og blir sterkt mislikt, UTEN at de bryr seg. Hvorfor skal da DU bry deg? Du er da tross alt noenlunde normal og snill og grei.

Når jeg observerer andre og ser hvem som blir godt likt, har de ofte til felles at de klarer å vise interesse for alle og enhver. Når jeg snakker med folk jeg misliker, sliter jeg med å skjule det. Tidligere skjulte jeg det ikke. Nå prøver jeg å vise interesse for hver jævla tullepikk jeg møter. Le av folks vitser, smil, ta dem i hånda, gi en klem, snakk om dem og deres, bruk noen høflighetsfraser, og du skal se at du blir sånn passe populær ganske fort. Ellers har jeg øvd meg mye med å presse meg selv inn i ubehagelige situasjoner. Alt med måte, selvsagt. Jeg finner de tingene som er akkurat passe skumle. Det var litt rart å skrive dette ned, for nå føles det som jeg aldri er meg selv. Kun et kalkulerende menneske. Det er jeg ikke. Problemet for deg og meg er vel at vi er altfor oppmerksomme på oss selv til enhver tid. Disse strategiene gjør at andre blir positive til meg, og DA kan jeg faktisk bare være meg selv, stort sett uten å tenke noe særlig over det:-)

Jeg håper du kan bruke noe av dette. Det funker i hvert fall ganske greit for meg, selv om jeg må tyne meg selv hver eneste dag. Når det går bra, føles det søren meg fortjent:-)

[Gjest Jordbærpiken]

1. Ta fokuset bort fra deg selv ved å holde samtalen i gang omkring andre. De fleste andre liker veldig godt å snakke om sitt. Husk hva de forteller slik at du kan spørre videre neste gang du treffer dem. "Hvordan gikk det på jobbintervjuet?" og du er godt i gang allerede:-)

2. Når samtalen dreier over på deg, så vær stolt og tydelig om hvem du er. Ikke legg til, ikke ta bort, ikke unnskyld deg. Når folk spør, er det fordi de enten a) er interesserte prøver å holde samtalen i gang eller c) fordi de er høflige. Hvilken grunn eller kombinasjon av grunner, skal du bare drite i å tenke på.

3. Ikke snakk for lenge om deg selv. Vri det tilbake til den andre eller til neste punkt:

4. Følg med i nyhetsbildet. Nyhetsbildet er ufarlig og gir deg gode ting å si. Det at de har stått i nyhetene gjør at du ikke trenger å tenke særlig over om det er teit (bare husk hvor du leste det). Men SI NOE! Velg ufarlige ting frem til du er trygg nok i situasjonen.

5. Se folk i øyene uansett hva du snakker om. Konsentrer deg om hverken å flakke for mye eller stirre for intenst.

6. Sitt i en åpen og trygg posisjon, selv om det føles unaturlig. Ikke sitt med armene i kors. Len deg tilbake og tving bort behovene for å fikle med hender, slenge armene rundt eller hvilke nervøsitetsnykker du nå har.

7. Aldri vær påståelig. Samme hvor forpult uening du er, er du tjent med å late som den andre har gode tanker.

8. Du behøver ikke fronte alle dine meninger. Velg ut de du vet vil slå an, men da må du også få dem ut, og på en real måte. Tvinges du til å mene noe om noe du er utrygg på, kan du moderere deg ved å si "utifra det jeg har hørt til nå, tenker jeg blablabla, men det er godt mulig det finnes andre momenter jeg ikke har tatt med i vurderingen" for dermed få fokuset tilbake på noen andre igjen.

9. Smil. Sånn akkurat passe mye.

10. Venn deg til å bruke noen banale enkle sosiale fraser som "takk for sist" står til?" og slikt vissvass. De er gode isbrytere. Ikke bruk alle!

11. Aldri unnskyld deg så sant du ikke har gjort noe galt. Men da skal du si unnskyld og ikke komme med unnskyldninger. "Beklager at jeg er for sen" er greit. "Beklager at jeg for sen. Jeg fikk en telefon om dårlige nyheter fra sykehuset" er også grei. "Beklager at jeg er for sen, men først så ringte mammaen til Bjarne, og så brukte bilen tid på å starte og så var det omkjøring.. " funker ikke. En god unnskyldning er kort og konsis og troverdig. Aldri bortforklar.Velger du å unngå å late som ingenting har hendt, må du tenke over hvorvidt andre vil reagere på det. Det er ikke greit hvis andre tror du tror du har spesielle rettigheter.

Når jeg skal fungere sosialt, er også dette viktig for min indre følelse:

12. Kle deg som best. Selv om du ikke er fornøyd med deg selv, kan du i det minste være minst mulig misfornøyd. Bruk penger på klær. Ikke gjem deg bort. Andre legger mye mer merke til det du prøver å skjule. Folk ser kun to ting: Det du skjuler og det du fremhever. det du driter i, driter de i. Jeg har selv fysiske særegenheter jeg alltid har prøvd å skjule, men som ingen bryr seg om nå som jeg selv driter i dem. Det hender til og med at folk ikke legger merke til dem i det hele tatt, selv om de er svært så iøynefallende.

Å se ut som best hjelper meg også til å:

13. Tro at du er noe. Si til deg selv at du er noe. Si du er bra. Om du ikke egentlig tror det, så får du bare lyve til deg selv.

Det siste punktet jeg kommer på i farten av alle strategiene jeg bruker for å fungere:

14. Tenk på alle idiotene rundt om i verden som oppfører seg dritt og blir sterkt mislikt, UTEN at de bryr seg. Hvorfor skal da DU bry deg? Du er da tross alt noenlunde normal og snill og grei.

Når jeg observerer andre og ser hvem som blir godt likt, har de ofte til felles at de klarer å vise interesse for alle og enhver. Når jeg snakker med folk jeg misliker, sliter jeg med å skjule det. Tidligere skjulte jeg det ikke. Nå prøver jeg å vise interesse for hver jævla tullepikk jeg møter. Le av folks vitser, smil, ta dem i hånda, gi en klem, snakk om dem og deres, bruk noen høflighetsfraser, og du skal se at du blir sånn passe populær ganske fort. Ellers har jeg øvd meg mye med å presse meg selv inn i ubehagelige situasjoner. Alt med måte, selvsagt. Jeg finner de tingene som er akkurat passe skumle. Det var litt rart å skrive dette ned, for nå føles det som jeg aldri er meg selv. Kun et kalkulerende menneske. Det er jeg ikke. Problemet for deg og meg er vel at vi er altfor oppmerksomme på oss selv til enhver tid. Disse strategiene gjør at andre blir positive til meg, og DA kan jeg faktisk bare være meg selv, stort sett uten å tenke noe særlig over det:-)

Jeg håper du kan bruke noe av dette. Det funker i hvert fall ganske greit for meg, selv om jeg må tyne meg selv hver eneste dag. Når det går bra, føles det søren meg fortjent:-)

Dette var bare utrolig bra skrevet. Denne skal jeg ta med meg og lese og lære av! Thx.

[Gjest tokktokk]

Dette var bare utrolig bra skrevet. Denne skal jeg ta med meg og lese og lære av! Thx.

..og der gjorde du tida jeg brukte på å skrive det, verdt det. Håper det funker. For meg funker det bra, selv om jeg går på snørra av og til. Thx til deg også:-)