Sen-skader, barn av psykisk syke?

[Gjest karl martin]

Noen som vet hva som er typiske sen-skader hos barn (som etterhvert blir både ungdom og voksne) av psykisk syke? Hvordan kan det slå ut i et voksent sinn, at man har vokst opp med psykisk syke foreldre? Noen som vet?

[Gjest didrikka]

vel, moren min var manisk-depressiv, men jeg har ikke tatt noen skader av det.

Fins folk som kan oppføre seg som folk fordi om de har en psykiske lidelse :-)

Som tar ansvar for å få hjelp og behandling, i hennes tilfelle innleggelse, medisin, og psykiater samtaler en gang i uken eller annenhver(?), så hun fungerte helt strålende mot sitt barn.

Var vel også flere år i mellom hver episode.

[Gjest bipolar II-diagnose]

Det skal finnes en støttegruppe eller forening for barn av psykisk syke foreldre.

Her er noen linker:

http://www.andungen.sshf.no/

http://www.morild.org/script/morild/bysvis.pl?vindu=hoved

Bruk google så finner du en del info.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Det er veldig indivuelt. Det er noe som heter motstandsdyktighet (resiliens), beskyttelsesfaktorer (som å ha en annen nær fortrolig omsorgsperson, intelligens etc.) og risikofaktorer.

Noen tar mer skade enn andre. Andre kan klare seg greit eller veldig bra til tross for startforholdene i livet.

[Gjest ellen2]

vel, moren min var manisk-depressiv, men jeg har ikke tatt noen skader av det.

Fins folk som kan oppføre seg som folk fordi om de har en psykiske lidelse :-)

Som tar ansvar for å få hjelp og behandling, i hennes tilfelle innleggelse, medisin, og psykiater samtaler en gang i uken eller annenhver(?), så hun fungerte helt strålende mot sitt barn.

Var vel også flere år i mellom hver episode.

Det fokuseres mye på barn av psykisk syke. Jeg mener det er viktig at helsepersonell husker det, når voksne med psykiske lidelelser har barn. Men det at man har en psykisk lidelse, betyr ikke dermed at man skader sitt barn.

Det er vondt for barn, hvis foreldre f.eks. er uberegnelige el. hissige, hvis ungene ikke blitt lyttet til, får kjærlighet, og lov til å utfolde seg. Likedan hvis sykdommen er slik at det ikke er mat i huset, reine klær, skittent o.l. Det kan gå hardt utover barn mhp venner, sosial status.

Jeg har flere venninner, som vokste opp med psykisk syke mødre. For den ene, var jeg den eneste hun turte å fortelle til i oppveksten. Moren var i full jobb, aldri innlagt, men hadde renslighetsmani (følte hun var skitten), stod å vasket og vasket seg hver dag hun kom hjem fra jobb. Venninnen min syntes det var fælt. Moren stod på kjøkkenet, begynte med å vaske hendene, dro opp genseren, til slutt måtte hun gå på badet hvor hun vasket hele kroppen, skurte seg med klut.

Venninnen min er nå voksen og har tre barn. Hun er frisk som en fisk, lider ikke pga. det hun opplevde som liten. Men hun har flere ganger sagt at det var viktig for henne å ha ei venninne hun kunne si det til, som hun var helt sikker på aldri ville fortelle det videre.

En annen opplevde tre ganger at moren var innlagt. Det var ikke godt hjemme, hun fikk aldri skikkelig forklaring på hvorfor moren var på sykehus, heller ikke treffe henne og moren var som en fremmed når hun kom hjem. Som voksen slet denne venninnen min med dette. Hun var en stund bitter fordi ingen tenkte på henne og søsknene når moren var innlagt. Det var total taushet omkring hva det var.

Hun hadde noen "oppgjør" med faren og bestemoren, som sa de ville taklet det annerledes i dag, men den gangen var det en stor skam å være innlagt på psykiatrisk sykehus.

Så jeg tror det ikke finnes noen fasitsvar på hva/om en vil slite som voksen, hvis foreldre har en psykisk lidelse. Psykiske lidelser er ikke en stor "sekk" hvor alle er like. Det er helt forskjellig fra person til person. Og helt forskjellig om man er en god nok mor/far. Det er viktig at foreldre har evne til å formidle kjærlighet, at barn alltid vet de er elsket.

Psykoser er skremmende selv for voksne. Det mener jeg er en meget dårlig situasjon for barn å være i, - sammen med voksne som forvrenger virkeligheten.

Noen ganger syns jeg samfunnet er blitt slik, at barn for enhver pris skal skånes for alt som ikke er problemfritt. Barn må aldri utsettes for påkjenninger av noe slag. Men vil den "perfekte" og "problemfrie" oppvekst egentlig ruste barn for voksenlivet? Er det så bra?

Personlig mener jeg, at mennesker som ikke kun vokste opp med gullskje i munnen, både er mer interessante, mer reflekterte og klokere, romsligere overfor andre, enn de som gled glatt gjennom livet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vanligst er angst, depresjon og personlighetsforstyrrelser dersom det oppstår senskader.

[Gjest Valnøtt]

Det hender det går helt fint også :-)

Det viktige da er at barnet har hatt en voksen tilknytning utenfor familien å utvikle et bånd til.

[Gjest karl martin]

Det fokuseres mye på barn av psykisk syke. Jeg mener det er viktig at helsepersonell husker det, når voksne med psykiske lidelelser har barn. Men det at man har en psykisk lidelse, betyr ikke dermed at man skader sitt barn.

Det er vondt for barn, hvis foreldre f.eks. er uberegnelige el. hissige, hvis ungene ikke blitt lyttet til, får kjærlighet, og lov til å utfolde seg. Likedan hvis sykdommen er slik at det ikke er mat i huset, reine klær, skittent o.l. Det kan gå hardt utover barn mhp venner, sosial status.

Jeg har flere venninner, som vokste opp med psykisk syke mødre. For den ene, var jeg den eneste hun turte å fortelle til i oppveksten. Moren var i full jobb, aldri innlagt, men hadde renslighetsmani (følte hun var skitten), stod å vasket og vasket seg hver dag hun kom hjem fra jobb. Venninnen min syntes det var fælt. Moren stod på kjøkkenet, begynte med å vaske hendene, dro opp genseren, til slutt måtte hun gå på badet hvor hun vasket hele kroppen, skurte seg med klut.

Venninnen min er nå voksen og har tre barn. Hun er frisk som en fisk, lider ikke pga. det hun opplevde som liten. Men hun har flere ganger sagt at det var viktig for henne å ha ei venninne hun kunne si det til, som hun var helt sikker på aldri ville fortelle det videre.

En annen opplevde tre ganger at moren var innlagt. Det var ikke godt hjemme, hun fikk aldri skikkelig forklaring på hvorfor moren var på sykehus, heller ikke treffe henne og moren var som en fremmed når hun kom hjem. Som voksen slet denne venninnen min med dette. Hun var en stund bitter fordi ingen tenkte på henne og søsknene når moren var innlagt. Det var total taushet omkring hva det var.

Hun hadde noen "oppgjør" med faren og bestemoren, som sa de ville taklet det annerledes i dag, men den gangen var det en stor skam å være innlagt på psykiatrisk sykehus.

Så jeg tror det ikke finnes noen fasitsvar på hva/om en vil slite som voksen, hvis foreldre har en psykisk lidelse. Psykiske lidelser er ikke en stor "sekk" hvor alle er like. Det er helt forskjellig fra person til person. Og helt forskjellig om man er en god nok mor/far. Det er viktig at foreldre har evne til å formidle kjærlighet, at barn alltid vet de er elsket.

Psykoser er skremmende selv for voksne. Det mener jeg er en meget dårlig situasjon for barn å være i, - sammen med voksne som forvrenger virkeligheten.

Noen ganger syns jeg samfunnet er blitt slik, at barn for enhver pris skal skånes for alt som ikke er problemfritt. Barn må aldri utsettes for påkjenninger av noe slag. Men vil den "perfekte" og "problemfrie" oppvekst egentlig ruste barn for voksenlivet? Er det så bra?

Personlig mener jeg, at mennesker som ikke kun vokste opp med gullskje i munnen, både er mer interessante, mer reflekterte og klokere, romsligere overfor andre, enn de som gled glatt gjennom livet.

Godt skrevet!