om dissosiering

[Gjest who cares who i am]

noen som har erfaringer,evt råd for å bli kvitt denne lidelsen?henger sammen med overgrep i barndommen,hvis det har noe å si

[Gjest Jordbærpiken]

Jeg tror man må lære seg å være tilstede, i alle de følelsene og tingene man tenker. Uten å bli så skremt at man kobler ut.

Jobbe med ting, slik at man klarer å være tilstede i seg selv. Bli tryggere på verden, relasjoner osv. Tørre si fra, reagere.

Bygge seg opp til å bli sterk nok til å stå i livet, ikke melde seg ut. Gjøre store vanskelige ting litt mer håndterlig.

Lære seg å si fra heller enn å koble ut. Lære seg å kjenne på følelsene sine.

Ja...

[Gjest AnnaMolina]

Jeg dissosierer som følge av nåværende hard press på meg....ser ikke at dette er knyttet til traumer.

For meg er det noe som skjer automatisk når livet er altfor tøft.

[Gjest who cares who i am]

Jeg tror man må lære seg å være tilstede, i alle de følelsene og tingene man tenker. Uten å bli så skremt at man kobler ut.

Jobbe med ting, slik at man klarer å være tilstede i seg selv. Bli tryggere på verden, relasjoner osv. Tørre si fra, reagere.

Bygge seg opp til å bli sterk nok til å stå i livet, ikke melde seg ut. Gjøre store vanskelige ting litt mer håndterlig.

Lære seg å si fra heller enn å koble ut. Lære seg å kjenne på følelsene sine.

Ja...

jeg dissosieringer da ikke med vilje,la det være sagt!

[Gjest Jordbærpiken]

jeg dissosieringer da ikke med vilje,la det være sagt!

Nei, jeg mente ikke det heller.

Men jeg mener fortsatt at det er en utkobling, som kan bli "automatisk". Jeg dissosierer da heller ikke med vilje. Herregud så deilig det hadde vært å ikke gjøre det i de fleste tilfeller. Men av og til er det nyttig.

[Gjest Jordbærpiken]

jeg dissosieringer da ikke med vilje,la det være sagt!

Men du spurte om råd. Råd er vel terapi...og så forsøkte jeg å gi deg noen råd selv om de kanskje ikke var så smarte. Fordi jeg snakket ut i fra hva jeg jobber med. Og mennesker er ulike.

Jeg sa ikke at jeg mente du gjorde det med vilje, det var din tolkning av det jeg skrev.

Men hvis det bare er noe automatisk som man ikke kan gjøre noe med, hva er da vitsen med å prøve? Klart man kan endre det. Over tid. Ved å lære seg å være tilstede, sakte, gradvis ved tillit og trygghetstrening. Mener nå jeg.

Ha det godt, og lykke til med jobbingen.

[Melba1365380968]

Mitt råd for behandling er at du får bearbeidet traumeminnene hos psykolog med _god tid_ som kan traumebehandling og dissosiasjonsproblematikk.

Når man har utviklet dissosiasjon som mestringsmetode, så tar det lang tid å avvikle den. Det kommer an på hvor mye du dissosierer, og hvordan. I verste fall dissosierer man så mye at man har utviklet ulike delpersonligheter som hver bærer deler av traumeminnene og følelsene, men oftest går det ikke så langt. Hvis du for eksempel dissosierer bort nåtiden (det gjør jeg - da forsvinner jeg bort og er tilsynelatende ikke bevisst), så er det et større problem enn hvis du "bare" dissosierer bort følelsen i en arm eller en fot (noe jeg også gjør, men da fungerer hodet fortsatt, og jeg kan ihvertfall prøve å tenke konkret hva jeg må gjøre for å senke aktiveringa mi).

Og dissosiasjon av traumeminner er heller ikke bra. Det betyr at det er alt for mye energi knyttet til minnene, at de blir altfor overveldende å tenke på. Det orker man jo bare ikke! Men de må komme fram og få muligheten til å bli ryddet opp i. Hos meg føles det som om de bare ligger og kverner og ulmer uten å bli satt ord på, hvis jeg ikke går igjennom dem og "rydder" i tanker og følelser (noe jeg under "mild tvang" blir oppfordret til av psykologen min - ellers ville jeg jo bare fortsatt med dissosieringa mi).

Sånn er det for meg, jeg vet ikke hvordan du har det. Uansett vil jeg anbefale deg å låne boka "Dissosiasjon og relasjonstraumer" på biblioteket. Jeg har skjønt mye mer ved å lese i den.

Lykke til ihvertfall!

[Gjest Jordbærpiken]

Mitt råd for behandling er at du får bearbeidet traumeminnene hos psykolog med _god tid_ som kan traumebehandling og dissosiasjonsproblematikk.

Når man har utviklet dissosiasjon som mestringsmetode, så tar det lang tid å avvikle den. Det kommer an på hvor mye du dissosierer, og hvordan. I verste fall dissosierer man så mye at man har utviklet ulike delpersonligheter som hver bærer deler av traumeminnene og følelsene, men oftest går det ikke så langt. Hvis du for eksempel dissosierer bort nåtiden (det gjør jeg - da forsvinner jeg bort og er tilsynelatende ikke bevisst), så er det et større problem enn hvis du "bare" dissosierer bort følelsen i en arm eller en fot (noe jeg også gjør, men da fungerer hodet fortsatt, og jeg kan ihvertfall prøve å tenke konkret hva jeg må gjøre for å senke aktiveringa mi).

Og dissosiasjon av traumeminner er heller ikke bra. Det betyr at det er alt for mye energi knyttet til minnene, at de blir altfor overveldende å tenke på. Det orker man jo bare ikke! Men de må komme fram og få muligheten til å bli ryddet opp i. Hos meg føles det som om de bare ligger og kverner og ulmer uten å bli satt ord på, hvis jeg ikke går igjennom dem og "rydder" i tanker og følelser (noe jeg under "mild tvang" blir oppfordret til av psykologen min - ellers ville jeg jo bare fortsatt med dissosieringa mi).

Sånn er det for meg, jeg vet ikke hvordan du har det. Uansett vil jeg anbefale deg å låne boka "Dissosiasjon og relasjonstraumer" på biblioteket. Jeg har skjønt mye mer ved å lese i den.

Lykke til ihvertfall!

Den er fin, den boka :-)

Jeg skjønte ganske mye mer, kjente meg så altfor godt igjen. Det var nesten som å lese en thriller. Ble litt redd.

Aberet for meg er vel at jeg ble så fryktelig fokusert på det en periode. Men jeg skjønner så mye mer. :-)

Håper sommeren din er blitt litt bedre nå?

[Melba1365380968]

Den er fin, den boka :-)

Jeg skjønte ganske mye mer, kjente meg så altfor godt igjen. Det var nesten som å lese en thriller. Ble litt redd.

Aberet for meg er vel at jeg ble så fryktelig fokusert på det en periode. Men jeg skjønner så mye mer. :-)

Håper sommeren din er blitt litt bedre nå?

Hei Jordbærpiken :-)

Ja, den boka har jeg lest mye i. Mange ganger. Bruker den litt som oppslagsverk nå. Det var som å lese en thriller for meg også, fordi jeg kjente meg så alt for godt igjen. Det var faktisk psykologen min som ba meg lese den. Så nå skjønner jeg mer min egen psykiske struktur, på en måte. Og jeg skjønner at også andre har det sånn... at jeg ikke er alene.

He he, jeg ble også superfokusert på den boka i en lang periode. Nå er det mer avslappet. Tror det har sunket mer inn i meg.

Sommeren min har bedret seg litt, tusen takk for at du spurte. Jeg klarer å tenke litt på andre ting nå. Nå har jeg vært på egenhånd i over tre uker, og da er det bare en uke til så er jeg halvveis gjennom sommeren. Jeg klarer å ikke tenke så mye på hvor avhengig jeg er av teamet mitt, og det er jeg glad for. Jeg ser at jeg klarer å halte meg avgårde sånn nogenlunde på egenhånd, det burde holde til over sommeren hvis ikke noe plutselig skal skje.

På mandag reiser jeg på en liten ferietur, så da håper jeg tiden går enda litt fortere, og at jeg får noen hyggelige opplevelser. Du får ha en kjempefin fortsettelse på sommeren!

[Gjest Jordbærpiken]

Hei Jordbærpiken :-)

Ja, den boka har jeg lest mye i. Mange ganger. Bruker den litt som oppslagsverk nå. Det var som å lese en thriller for meg også, fordi jeg kjente meg så alt for godt igjen. Det var faktisk psykologen min som ba meg lese den. Så nå skjønner jeg mer min egen psykiske struktur, på en måte. Og jeg skjønner at også andre har det sånn... at jeg ikke er alene.

He he, jeg ble også superfokusert på den boka i en lang periode. Nå er det mer avslappet. Tror det har sunket mer inn i meg.

Sommeren min har bedret seg litt, tusen takk for at du spurte. Jeg klarer å tenke litt på andre ting nå. Nå har jeg vært på egenhånd i over tre uker, og da er det bare en uke til så er jeg halvveis gjennom sommeren. Jeg klarer å ikke tenke så mye på hvor avhengig jeg er av teamet mitt, og det er jeg glad for. Jeg ser at jeg klarer å halte meg avgårde sånn nogenlunde på egenhånd, det burde holde til over sommeren hvis ikke noe plutselig skal skje.

På mandag reiser jeg på en liten ferietur, så da håper jeg tiden går enda litt fortere, og at jeg får noen hyggelige opplevelser. Du får ha en kjempefin fortsettelse på sommeren!

Teller uker ja ;-) Hehe, kjenner det igjen.

Bra å høre at det går bedre nå. Det er så fælt å ha sånn våken/sove hode som er i hundreogmareritt.

En liten ferie hjelper alltid på :-) Håper du får det fint.