Sosialangst og behandler som ikke forstår.

[Gjest Jburg]

Er litt usikker på hva jeg skal gjøre videre nå, jeg har slitt med sosialangst i mange år og egentlig bare holdt meg for meg selv.

Det har vært så ille at å gå i butikken er ett mareritt.

Begynte for en tid tilbake hos en psykolog fordi legen min mente det var bra for meg, men han syns jeg ikke noe om.

Føler meg virkelig sett ned på isteden for å ha samtaler med en som skulle forstå meg.

Når jeg forteller om mine tanker så får jeg innimellom sukking eller ett glis tilbake.

Det hjelper meg på ingen måte når jeg er på mitt mest sårbare!!!

Når han skal prøve å få meg til å gjøre ting jeg er redd for setter han helt urealistiske mål og jeg forstår kjapt han ikke hører på hva jeg sier.

Dette er altså noe jeg betaler for, kan dere tro det?

Jeg blir ihvertfall ikke bedre, tvert imot.

Blir jo veldig lei meg når dette er hjelpen jeg har fått *snufs*

[Gjest xbellax]

Mål må man ha, og det å face utfordringer er svært viktig. Men, man skal gjøre det med en behandler man har trygghet til.

Om du opplever det slik du skriver her så konfronterer du vedkommende med at du føler dere har dårlig kjemi (evt kan du skrive og sende brev), vær villig til å gå i deg selv og se hva du kan gjøre bedre og vær villig til gi behandleren en ny sjanse.

[Gjest Jburg]

Mål må man ha, og det å face utfordringer er svært viktig. Men, man skal gjøre det med en behandler man har trygghet til.

Om du opplever det slik du skriver her så konfronterer du vedkommende med at du føler dere har dårlig kjemi (evt kan du skrive og sende brev), vær villig til å gå i deg selv og se hva du kan gjøre bedre og vær villig til gi behandleren en ny sjanse.

Helt enig, mål er viktig men man begynner ikke med å holde tale for 50.000, for å sette det litt på spissen

Kjenner tross alt meg selv best og jeg har forklart mine begrensinger og håpet å begynne litt i det små der, og når han da kommer med noe helt annet som er ganske voldsomt forstår jeg at han ikke hører på hva ejg sier, det er skuffende.

Takk for du svarte, må tenke hardt igjennom hvordan jeg skal gå videre nå.

[Gjest Jordbærpiken]

Kan du ta det opp med ham, hvordan det virker når han smiler og sukker? Det kan være han ikke vil si for mye, men ønsker å være "lyttende" og at det ikke er mer i det. Det kan også være at han faktisk ikke "klarer" å sette seg inn i den smerten.

Jeg ville også tatt opp at de utfordringene han gir deg er for høye, at du kanskje skal starte på et litt annet nivå enn det han legger opp til?

Hvis du betaler, så er det jo mange behandlere der ute. Du må velge en du kan ha tillit til, som du føler god kjemi med.

Det kan være dere kommer frem til det etterhvert, åpenhet er tingen tror jeg. Hvis ikke, kan det være en ide å lete etter en ny behandler.

Lykke til.

[Gjest spinoff]

har også erfaring som du forteller om, trudde liksom folk som er autorisert til å hjelpe andre som sliter psykisk hadde litt folkeskikk og sosiale antenner, men man ge av de er folk som har slitt psykisk selv og jeg trur faen ikke de har blitt friske......

[Carwing]

Helt enig, mål er viktig men man begynner ikke med å holde tale for 50.000, for å sette det litt på spissen

Kjenner tross alt meg selv best og jeg har forklart mine begrensinger og håpet å begynne litt i det små der, og når han da kommer med noe helt annet som er ganske voldsomt forstår jeg at han ikke hører på hva ejg sier, det er skuffende.

Takk for du svarte, må tenke hardt igjennom hvordan jeg skal gå videre nå.

Lag en eksponeringsplan som dere begge to kan gå med på.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Før en eksponerer er det vanlig at en lærer seg å kommunisere graden av angst på en skala fra 0-10 evt 0-100. jeg bruker den siste.

Deretter bruker en tid på at pasienten eksponerer seg for situasjoner som er forventet å gi 40-50 i angst. Når denne situasjonen ikke lengerer skremmende, finner en en ny situasjon som _nå_ git 40-50 i angst.

Mange er så opptatt av at behandlerne skal "forstå dem" Vær heller opptatt av om behandlerene hjelper en til å bli friskere. Jeg tror problemet i nors psykiatri at det er for mange behandlere som bare "forstår", men ikke fører til fremgang.

[Orio]

Før en eksponerer er det vanlig at en lærer seg å kommunisere graden av angst på en skala fra 0-10 evt 0-100. jeg bruker den siste.

Deretter bruker en tid på at pasienten eksponerer seg for situasjoner som er forventet å gi 40-50 i angst. Når denne situasjonen ikke lengerer skremmende, finner en en ny situasjon som _nå_ git 40-50 i angst.

Mange er så opptatt av at behandlerne skal "forstå dem" Vær heller opptatt av om behandlerene hjelper en til å bli friskere. Jeg tror problemet i nors psykiatri at det er for mange behandlere som bare "forstår", men ikke fører til fremgang.

Skal angsten virkelig ligge så "lavt" under eksponeringsbehandling? Jeg har oppfattet det (fra min behandler) at angsten skal opp i minst 70-80 for å få effekt av eksponeringen. Når den er kommet ned til 40-50 er det på tide å skjerpe kravene.

Synes din metode virker mer fornuftig, målene blir oppnåelige og du slipper å mislykkes gang på gang. Jeg savner forståelse for at 40-50 fortsatt er høy angst. Hva er fordelen ved å legge seg på et såpass "lavt" nivå? Og har det noen negative følger at en hele tiden skal ligge på et "for høyt" angstnivå under behandlingen?

[Orio]

Det første du må gjøre er å ta dette opp med psykologen. Fortell klart og tydelig at du synes målene han setter for deg er for ambisiøse, og foreslå selv noen andre mål.

Fortell hvordan du opplever det når han sukker og gliser når du forteller ting, at du føler deg sett ned på. Det er sikkert ikke hensikten.

Tenk nøye gjennom hva du vil han skal gjøre/si for å vise at han forstår hva du mener. Hjelper det hvis han ber deg forklare nærmere? Eller hvis han gjentar hovedpunktene i det du sier? Men det kan godt hende han forstår utmerket hva du sier, men ikke er enig med deg i hva du bør gjøre/hvordan du bør gjøre det. I så fall ber du om en begrunnelse, noe som kanskje gjør det lettere å akseptere det han foreslår. Husk at hans hovedoppgave ikke er å "forstå deg", men hjelpe deg på veien til å bli frisk.

Hvis du synes det er vanskelig å si det direkte til ham, kan du sende et brev og forklare hva du mener.

En siste utvei er å bytte behandler, men da bør du først ha tatt problemene opp med ham. Det kan jo faktisk hende at det er angsten (eller dårlig selvtillit?) som gjør at du misoppfatter, og da følger problemet med videre til neste behandler.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Skal angsten virkelig ligge så "lavt" under eksponeringsbehandling? Jeg har oppfattet det (fra min behandler) at angsten skal opp i minst 70-80 for å få effekt av eksponeringen. Når den er kommet ned til 40-50 er det på tide å skjerpe kravene.

Synes din metode virker mer fornuftig, målene blir oppnåelige og du slipper å mislykkes gang på gang. Jeg savner forståelse for at 40-50 fortsatt er høy angst. Hva er fordelen ved å legge seg på et såpass "lavt" nivå? Og har det noen negative følger at en hele tiden skal ligge på et "for høyt" angstnivå under behandlingen?

Hensikten er at en alltid skal lykkes. Det gir motivasjon til å fortsette. Dermed vil en også nå målet.

[Orio]

Hensikten er at en alltid skal lykkes. Det gir motivasjon til å fortsette. Dermed vil en også nå målet.

Så ved å ligge på et litt lavere angstnivå vil jeg oftere lykkes, (selvfølgelig), og da bruker jeg vel mindre tid og krefter på selvbebreidelser, og det er kanskje ikke like vanskelig å "ta meg sammen" for å gjøre et nytt forsøk.

Mener du at det vil gi raskere fremgang? Kan ikke si jeg har merket noe særlig fremgang, går veldig frem og tilbake, kanskje avhengig av hvordan jeg har det ellers?

Og er det forskjell på panikkangst som blir utløst i/av forskjellige situasjoner og fobi? Og har det noe å si at jeg har andre problemer i tillegg?

(Nå skal jeg ut på en liten eksponering igjen, det er noe herk. Gi beskjed hvis du finner et vidundermiddel.)

[Carwing]

Så ved å ligge på et litt lavere angstnivå vil jeg oftere lykkes, (selvfølgelig), og da bruker jeg vel mindre tid og krefter på selvbebreidelser, og det er kanskje ikke like vanskelig å "ta meg sammen" for å gjøre et nytt forsøk.

Mener du at det vil gi raskere fremgang? Kan ikke si jeg har merket noe særlig fremgang, går veldig frem og tilbake, kanskje avhengig av hvordan jeg har det ellers?

Og er det forskjell på panikkangst som blir utløst i/av forskjellige situasjoner og fobi? Og har det noe å si at jeg har andre problemer i tillegg?

(Nå skal jeg ut på en liten eksponering igjen, det er noe herk. Gi beskjed hvis du finner et vidundermiddel.)

Har du en annen underliggende lidelse enn sosial fobi? Personlighetsforstyrrelse eller lignende?

[Orio]

Har du en annen underliggende lidelse enn sosial fobi? Personlighetsforstyrrelse eller lignende?

Jeg har visstnok en personlighetsforstyrrelse, og lurer selv (med hjelp herfra) på om jeg kan ha bipolar 2.