Nhd; tror du dette (psyk.spl) er riktig for meg?

[Gjest Jente31]

Eller henger jeg meg unødvendig opp i dette..

Jeg håper at du kan gi en litt forvirret jente et lite råd ( Håper du ikke er så veldig lei av meg men spør likevel! Blir iallefall glad for et evt svar/råd.

Jeg har begynt hos psykepleier. Jeg ble (etter råd fra deg) henvist dit i påvente av utredning og behandling hos DPS.

Jeg trodde dette skulle fungere som en slags "støtteterapi". Men det er mer enn det. Hun har stor tro på kognitiv behandling, og det er dette jeg nå får.

Eks: Jeg var på hunderfossen sammen med en venninne og hennes barn. Jeg fikk magetrøbbel, og satt lenge på do. De måtte vente på meg. Dette taklet jeg ikke. Jeg blir super stressa, og igjen sliten, av slike ting. Jeg skal liksom være "usynlig"/ikke til bry. Det fører også til at jeg oppfører meg og sier endel rart:( Psykepl. ga meg hjemmelekser, hvor jeg skulle skrive ned slike episoder, og så skulle vi jobbe ut fra dette/lære å mestre dette).

Vel, jeg har meget stor tro på denne typen behandling selv. Jeg tror absolutt dette er noe for meg. Og kjemien mellom oss er kjempegod. Hun virker både klok og dyktig.

Men det som gjør meg usikker, er hvor bra dette er før jeg har vært hos utredning. Mulig jeg har hengt meg for mye opp i akkurat dette, men jeg er svært opptatt av å få riktig hjelp. Dessuten har jeg kommet så langt at jeg ikke føler jeg trenger så mye støtte lenger (Tror jeg.. Men jeg har et stort behov for å bygge meg opp/lære og komme videre i livet).

Utredningen står snart for tur. Jeg fikk brev fra DPS, om at de så jeg hadde det vanskelig, og at de skulle hjelpe meg så snart som mulig. Jeg aner ikke hva slags hjelp jeg får der, og hvilke planer de har for meg.

Men jeg mistenker selv bipolar lidelse, pf, k-ptsd og i tillegg har jeg fra før diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse og angst, som legen ga meg i 2003 da jeg ble sykemeldt første gang (men jeg har ikke fått annen behandling enn AD: Efexor, som har hatt en viss effekt på meg).

Jeg vet du har sagt utredning først, så behandling. Og jeg vet jo heller ikke hvor bra det er å få behandling både hos dps og psykepleier. Jeg vet jo heller ikke om dps vil tilby meg behandling. Men om psykepleieren er den som kan hjelpe meg, så satser jeg selvsagt på det. Jeg er ikke så opptatt av hvem som hjelper meg, bare det fører til fremgang. Men jeg blir bare litt forvirret her.

Tusen takk om du vil svare...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror bestemt at dette kan være til hjelp for deg.

Med den lange ventetiden på DPS, betyr det at de er under et svært press, og kanskje er det ikke mye de har å tilby av behandling.

Det som du beskriver så langt vil sikkert hjelpe deg selv om du i tillegg får diagnostisert de andre lidelsene.

Så lenge kjemien er god, du føler at tiltaket er riktig og det hjelper deg, kan du trygt gå inn i det.

Lykke til!

[Gjest Jente31]

Jeg tror bestemt at dette kan være til hjelp for deg.

Med den lange ventetiden på DPS, betyr det at de er under et svært press, og kanskje er det ikke mye de har å tilby av behandling.

Det som du beskriver så langt vil sikkert hjelpe deg selv om du i tillegg får diagnostisert de andre lidelsene.

Så lenge kjemien er god, du føler at tiltaket er riktig og det hjelper deg, kan du trygt gå inn i det.

Lykke til!

Tusen takk!

Da satser jeg på dette, uten å tenke mer på hva som er riktig eller ei. Godt å få et fagsvar på akkurat dette.

Tusen takk for at du også svarte meg for en stund siden om hvorfor du tror håpet om bedring er stort (dette har jeg skrevet inn på mobilen min, og det har faktisk hjulpet meg når jeg blir negativ osv.).

Det har vært så viktig for meg å ha noen i "bakhånden" og som har hatt tro på meg/tatt meg på alvor. Vet ikke hvorfor. Men Psykepleieren har nå "overtatt" dette og jeg håper at jeg en dag skal slippe å føle meg så "avhengig" av noen! :-)

God sommer ))

[lof]

Tusen takk!

Da satser jeg på dette, uten å tenke mer på hva som er riktig eller ei. Godt å få et fagsvar på akkurat dette.

Tusen takk for at du også svarte meg for en stund siden om hvorfor du tror håpet om bedring er stort (dette har jeg skrevet inn på mobilen min, og det har faktisk hjulpet meg når jeg blir negativ osv.).

Det har vært så viktig for meg å ha noen i "bakhånden" og som har hatt tro på meg/tatt meg på alvor. Vet ikke hvorfor. Men Psykepleieren har nå "overtatt" dette og jeg håper at jeg en dag skal slippe å føle meg så "avhengig" av noen! :-)

God sommer ))

Hyggelig å se at det går bedre med deg. Jeg holder fremdeles ut, men det er et godt stykke til at jeg kan smile til verden igjen. Får bare prøve å legge vekk alle tanker, og la medisiner virke og la tiden gå.

[Gjest Jente31]

Hyggelig å se at det går bedre med deg. Jeg holder fremdeles ut, men det er et godt stykke til at jeg kan smile til verden igjen. Får bare prøve å legge vekk alle tanker, og la medisiner virke og la tiden gå.

Nja.. det er langt igjen til målet mitt er nådd, og jeg har det langt i fra bra. Av og til føles det som jeg rives i stykker innvendig. Det er som en klump av smerte som ligger langt inne, og "murrer".

Men det som hele tiden har hjulpet meg, er å fokusere/tenke på det som er positivt fremfor det negative. Samt aktivitet, og det å være sammen med andre mennesker.

Den siste tiden har jeg tvunget meg selv til å være sammen med andre, selv om jeg aller helst har lyst til å sove. Jeg har selv vært borte på besøk, og hatt besøk. Har funnet på ting, selv om både kropp og psyke har strittet i mot. Det har faktisk hjulpet meg. Men det handler også om å finne en balanse tror jeg. Ikke presse seg _for_ hardt.

Men dette trenger vel ikke å funke på andre. Det vet jeg jo ikke..

Jeg synes det er leit at du sliter som du gjør. Jeg så innlegget ditt under, men har ikke noe råd å gi deg. Jeg tenker på deg og familien din skjønner du. Jeg så at frosken har kommet med et godt råd til deg; Ikke gi opp, men bruk tiden til hjelp. ikke stress deg frisk.. Håper på bedring for deg.

[lof]

Nja.. det er langt igjen til målet mitt er nådd, og jeg har det langt i fra bra. Av og til føles det som jeg rives i stykker innvendig. Det er som en klump av smerte som ligger langt inne, og "murrer".

Men det som hele tiden har hjulpet meg, er å fokusere/tenke på det som er positivt fremfor det negative. Samt aktivitet, og det å være sammen med andre mennesker.

Den siste tiden har jeg tvunget meg selv til å være sammen med andre, selv om jeg aller helst har lyst til å sove. Jeg har selv vært borte på besøk, og hatt besøk. Har funnet på ting, selv om både kropp og psyke har strittet i mot. Det har faktisk hjulpet meg. Men det handler også om å finne en balanse tror jeg. Ikke presse seg _for_ hardt.

Men dette trenger vel ikke å funke på andre. Det vet jeg jo ikke..

Jeg synes det er leit at du sliter som du gjør. Jeg så innlegget ditt under, men har ikke noe råd å gi deg. Jeg tenker på deg og familien din skjønner du. Jeg så at frosken har kommet med et godt råd til deg; Ikke gi opp, men bruk tiden til hjelp. ikke stress deg frisk.. Håper på bedring for deg.

Takk for det. Særlig rådet om ikke å stresse seg frisk, tror jeg er det beste jeg kan få. Har vært så oppkava at jeg ikke har latt den naturlige helbredelsesprosessen få virke.

[Gjest Jente31]

Takk for det. Særlig rådet om ikke å stresse seg frisk, tror jeg er det beste jeg kan få. Har vært så oppkava at jeg ikke har latt den naturlige helbredelsesprosessen få virke.

Ja, jeg håper at det rådet hjelper deg. Jeg har nemlig forsøkt å stresse meg frisk selv. Det har vel egentlig bare forlenget hele prosessen.

[Gjest Jente31]

Jeg tror bestemt at dette kan være til hjelp for deg.

Med den lange ventetiden på DPS, betyr det at de er under et svært press, og kanskje er det ikke mye de har å tilby av behandling.

Det som du beskriver så langt vil sikkert hjelpe deg selv om du i tillegg får diagnostisert de andre lidelsene.

Så lenge kjemien er god, du føler at tiltaket er riktig og det hjelper deg, kan du trygt gå inn i det.

Lykke til!

Hei vet ikke om du ser dette siden det er en eldre tråd og om du har tid til å svare siden du har ferie. Men om så skjønt setter jeg meget stor pris på dette.

Du skjønner. Jeg har alltid lurt på hvordan du mener jeg søker hjelp på en konstruktiv måte.. Både av ren nysjerrighet, og hvordan dette evt kan hjelpte meg videre.

(Se evt vedlegg under).

Jeg er opptatt av å finne løsninger på mine problemer. Jeg vil fremover. Men Jeg føler jeg på en måte at jeg kansje er _for_ positiv og _for_ mye på søken etter løsninger, og glemmer hvordan ting egentlig _er_. For jeg vet ikke om jeg får hjelp likevel. Psykepleier sier jeg ser frisk ut (

Det er så vanskelig å sette ord på det som _er_. Dvs. jeg har det ikke bra. Innvendig. Jo, fremgang har jeg hatt. Men jeg sliter fremdeles masse. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det frem. Jeg vet ikke selv hva det er. Det er likevel en daglig smerte, som varierer. Jeg sliter også¨masse med konsentrasjonen, fjernhet osv. Plutselig faller jeg feks ut i en samtale. Men jeg aner ikke hva jeg tenker på. Jeg er også stressa og nervøs.

Jeg har vært masse sammen med folk i det siste. Har og har hatt besøk av to venninner og deres barn. Jeg har bl.a "trent" meg endel på dem. Jeg er også i jobb nå, noe jeg ønsker selv. men ja, jeg sliter, særlig når jeg er sammen med andre. Det vises bare ikke utenpå, noe en av disse venninnene har "bekreftet" og som vet hvem jeg er her på DOL.

Vel. Psykepleieren sier jeg kansje er for frisk ut til å få hjelp. Jeg har jo kommet langt på egen hånd. Men jeg fungerer altså langt fra godt i hverdagen enda. Ble litt fortvilet da. Det er også kjempvanskelig å få det frem her til deg.

jeg har en viss terori; hele livet mitt har jeg fortrengt. Jeg har opplevd mye vondt/vanskelig. Men jeg har "pakka det bort" smilt og fokusert på det positive. Jeg tror dette er har vært min måte å "overleve" alt på; for i hele tatt klare å fungere i hverdagen. Jeg vet ikke.

Psykepleieren sier jeg er svært fornuftig,at jeg tenker kognitivt. Hun har aldri før møtt noen som har jobba så bra med seg selv. Men som jeg har sagt til henne; dette har jeg klart med hjelp av dere.

Men jeg vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre, om jeg skulle bli avvist/ikke få hjelp videre. Hun har fattet et vedtak på iallefall fem samtaler. Og jeg tenker: hva gjør jeg feil. Hva skal jeg gjøre nå. Jeg står fast ett eller annet sted..

Skjønner om du, som aldri har møtt meg i RL, kan gi meg noe svar på akkurat det. Men jeg føler selv at dette blir litt komplisert å finne ut av. Jeg står fast. Jeg fikk en skikkelig nedtur da psykepleier i forige uke sa jeg er fornuftig og selv vet løsninger på mine problemer. Noe må jeg jo gjøre feil.

Tusen takk om du vil svare uansett )

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=3621839