Hva skal jeg si?

[Gjest helttom]

Når noen spør hvordan du føler at du har det/hvordan du føler at det går og du ikke kan svare på det. Jeg har ingen svar på hvordan jeg har det, jeg klarer ikke å svare på akkurat dette spørsmålet? Jeg har ikke noe svar. Jeg føler at det ikke er normalt, men hva det betyr eller hva er det som feil. Noe er det.

[serenity777]

Joda, bare bra, og med deg? pleier jeg å svare på det. Selv når jeg ikke har det. Det er bare en høfflighetsfrase.

[cathlin]

Uansett hva det er så det er sånn det er med deg nå. Kanskje du bare kan si det, at du ikke har noe svar.

[Gjest helttom]

Uansett hva det er så det er sånn det er med deg nå. Kanskje du bare kan si det, at du ikke har noe svar.

Takk, for svar! Det jeg egentlig mener, er at jeg er helt tom i hodet. Jeg aner ikke hvordan jeg egentlig har det og det skremmer meg. Jeg bare løfter på skuldrene, jeg har ikke svar! Jeg får dette spørsmål om hvordan jeg har det, som oftest relatert til det fysiske. Jeg er jo unik for professoren, siden jeg er interessang i forskningssammenheng. Jeg svarer jo angående det fysiske, men er helt tom angående det psykiske. Professoren er veldig dyktig og av den "eldre garde", men mye må jeg finne ut selv. Jeg har en alvorlig sykdom, men jeg blir aldri å dø av den. Jeg er rett frem, men noen ganger kunne det være greit at noen spurte meg om hvordan har du det egentlig. Jeg liker utfordringer, men jeg trenger egentlig hjelp til å finne ut hva som er hva enkelte ganger. Jeg er helt tom i hode og jeg trenger hjelp. Er det noen som har hatt det slik som jeg har det nå??

[cathlin]

Takk, for svar! Det jeg egentlig mener, er at jeg er helt tom i hodet. Jeg aner ikke hvordan jeg egentlig har det og det skremmer meg. Jeg bare løfter på skuldrene, jeg har ikke svar! Jeg får dette spørsmål om hvordan jeg har det, som oftest relatert til det fysiske. Jeg er jo unik for professoren, siden jeg er interessang i forskningssammenheng. Jeg svarer jo angående det fysiske, men er helt tom angående det psykiske. Professoren er veldig dyktig og av den "eldre garde", men mye må jeg finne ut selv. Jeg har en alvorlig sykdom, men jeg blir aldri å dø av den. Jeg er rett frem, men noen ganger kunne det være greit at noen spurte meg om hvordan har du det egentlig. Jeg liker utfordringer, men jeg trenger egentlig hjelp til å finne ut hva som er hva enkelte ganger. Jeg er helt tom i hode og jeg trenger hjelp. Er det noen som har hatt det slik som jeg har det nå??

Jo. Jeg kan ofte ikke kjenne hvordan jeg føler det og bare kjenne det fysiske. Bli veldig rasjonell uten å kjenne noen følelser. Men jeg får psykologisk hjelp. Har du noen å snakke med som bry seg?

[Gjest helttom]

Jo. Jeg kan ofte ikke kjenne hvordan jeg føler det og bare kjenne det fysiske. Bli veldig rasjonell uten å kjenne noen følelser. Men jeg får psykologisk hjelp. Har du noen å snakke med som bry seg?

Det var et godt svar cathlin. Jeg prøver så godt jeg kan å formidle mitt tomme hode (som har vært tomt i 2-3 år), men det blir ingen respons, så jeg har vel ingen å snakke med. Jeg tenker hele tiden toveis. Det vil si at hvis jeg gjør/sier det så skjer det å så det. Komplisert måte å tenke på, slik har jeg alltid tenkt. Jeg ønsker å fylle mitt hode med bøker/språk, men klarer ikke å sortere og da blir alt en smørje og ikke en sammenheng. Jeg er så lei, av å ikke få en sammenheng i hverdagen. Jeg klarer ikke å tenke, er bare tom i hode. Jeg ønsker ikke at noen skal snakke etter meg, men samens med meg (ikke bare være enig, i alt jeg sier). Jeg har en travel hverdag med 3 barn, som jeg prøver å være "inne" i hode til hele tiden, for å forstå fult ut hva mine barn føler. Det sliter meg ut, på en måte. Jeg går og føler på de hele tiden. Min mor var/er vel lik, akkurat der. Så, er det jobb der jeg er på samme måten. Utbrent?? Deprimert?? Har ikke peiling. Like tom er jeg i hode.

[rose23]

Det var et godt svar cathlin. Jeg prøver så godt jeg kan å formidle mitt tomme hode (som har vært tomt i 2-3 år), men det blir ingen respons, så jeg har vel ingen å snakke med. Jeg tenker hele tiden toveis. Det vil si at hvis jeg gjør/sier det så skjer det å så det. Komplisert måte å tenke på, slik har jeg alltid tenkt. Jeg ønsker å fylle mitt hode med bøker/språk, men klarer ikke å sortere og da blir alt en smørje og ikke en sammenheng. Jeg er så lei, av å ikke få en sammenheng i hverdagen. Jeg klarer ikke å tenke, er bare tom i hode. Jeg ønsker ikke at noen skal snakke etter meg, men samens med meg (ikke bare være enig, i alt jeg sier). Jeg har en travel hverdag med 3 barn, som jeg prøver å være "inne" i hode til hele tiden, for å forstå fult ut hva mine barn føler. Det sliter meg ut, på en måte. Jeg går og føler på de hele tiden. Min mor var/er vel lik, akkurat der. Så, er det jobb der jeg er på samme måten. Utbrent?? Deprimert?? Har ikke peiling. Like tom er jeg i hode.

Jeg vet heller ikke hvordan jeg har det. Kan kjenne meg glad noen stunder, og på randen til panikk og depserasjon andre. Er et ordtak "Hvordan en har det, er hvordan en tar det". Synes nesten det er skummelt å si at jeg har det bra jeg på en måte, for da er jeg redd for å bli forlatt av "hjelperene" mine. Men jeg svarer heller "Vet ikke" enn at jeg ikke har det bra.

[cathlin]

Det var et godt svar cathlin. Jeg prøver så godt jeg kan å formidle mitt tomme hode (som har vært tomt i 2-3 år), men det blir ingen respons, så jeg har vel ingen å snakke med. Jeg tenker hele tiden toveis. Det vil si at hvis jeg gjør/sier det så skjer det å så det. Komplisert måte å tenke på, slik har jeg alltid tenkt. Jeg ønsker å fylle mitt hode med bøker/språk, men klarer ikke å sortere og da blir alt en smørje og ikke en sammenheng. Jeg er så lei, av å ikke få en sammenheng i hverdagen. Jeg klarer ikke å tenke, er bare tom i hode. Jeg ønsker ikke at noen skal snakke etter meg, men samens med meg (ikke bare være enig, i alt jeg sier). Jeg har en travel hverdag med 3 barn, som jeg prøver å være "inne" i hode til hele tiden, for å forstå fult ut hva mine barn føler. Det sliter meg ut, på en måte. Jeg går og føler på de hele tiden. Min mor var/er vel lik, akkurat der. Så, er det jobb der jeg er på samme måten. Utbrent?? Deprimert?? Har ikke peiling. Like tom er jeg i hode.

Jeg vet lite om diagnoser men for meg høres det ut som det ville være godt for deg å ha noen å snakke med og finne ut av ting sammen med.