psykisk helse og arbeidsliv.

[Gjest her er jeg anonym]

Dere her inne som sliter psykisk, har dere jobb?? Fikk dere jobben før eller etter dere begynte å slite med helsa?? Jeg spør fordi jeg selv har en smule sosial angst av og til, og nå prøver å få meg jobb. Synes arbeidsintervjuer er harde! Skulle så gjerne vite litt om hvordan andre med lignende problemer takler slikt!

[Gjest kvinne 46]

Så lenge eg gjekk inn og ut av psyk.avd. ville eg ikkje ta meg jobb. Etter kvart fekk eg tilbud om å jobbe som sjukevikar i ein barnehage. Det var kjekt og nyttig for meg. Kjekt å sjå at eg mestra jobben og å jobbe. Men eg hadde ikkje frimodigheit til å søke på andre jobber. Alle kjente meg og visste eg hadde vore sjuk lenge. Følte eg måtte bevise at eg var bra nok.

Vikarjobbinga blei for lite då eg blei åleine med ansvar for 5 barn. Begynte på attføring i ein anna barnehage. Det gjekk bra. Blei krise i vinter då eg mista attføringa og ikkje fekk meg nok jobb. Kjæresten blei redninga.

Igjen fekk eg spørsmål om å vere sjukevikar for reinhaldar på to skular. Og nå har rektor tilbudt meg jobb på SFO i tillegg. Eg er glad for at det endeleg har ordna seg med fast jobbing for meg. Er glad for den erfaringa vikarjobbinga har gitt meg, sjølv om det var slitsomt å ikkje kunne planlegge veka. Det har bygd opp sjølvtillita mi at eg har mestra å gå inn i nye oppgåver.

[Gjest her er jeg anonym]

Så lenge eg gjekk inn og ut av psyk.avd. ville eg ikkje ta meg jobb. Etter kvart fekk eg tilbud om å jobbe som sjukevikar i ein barnehage. Det var kjekt og nyttig for meg. Kjekt å sjå at eg mestra jobben og å jobbe. Men eg hadde ikkje frimodigheit til å søke på andre jobber. Alle kjente meg og visste eg hadde vore sjuk lenge. Følte eg måtte bevise at eg var bra nok.

Vikarjobbinga blei for lite då eg blei åleine med ansvar for 5 barn. Begynte på attføring i ein anna barnehage. Det gjekk bra. Blei krise i vinter då eg mista attføringa og ikkje fekk meg nok jobb. Kjæresten blei redninga.

Igjen fekk eg spørsmål om å vere sjukevikar for reinhaldar på to skular. Og nå har rektor tilbudt meg jobb på SFO i tillegg. Eg er glad for at det endeleg har ordna seg med fast jobbing for meg. Er glad for den erfaringa vikarjobbinga har gitt meg, sjølv om det var slitsomt å ikkje kunne planlegge veka. Det har bygd opp sjølvtillita mi at eg har mestra å gå inn i nye oppgåver.

For meg er det sånn at jeg må konkurrere med kanskje 100 andre om jobber hvor det kreves både utdanning og arbeidserfaring. Har NOE arbeidserfaring, men ikke så mye. Og mesteparten av erfaringen er jo fra attføringsjobb... Hittil har jeg tenkt at dette med den psykiske helsa måtte skjules for enhver pris for ellers ville jeg aldri bli ansatt! Det er bare det at når arbeidsgiver ringer referansene mine kommer det frem at det lengste arbeidsforholdet var attføring. Ble konfrontert med dette på 2. runde med intervjuer, og jeg ble ganske flau. Følte jeg var blitt tatt på fersken i å juge meg til jobb siden jeg ikke hadde sagt noe selv. Men, alle har jo rådet meg til å ikke si noe om det. Så hva skal man gjøre?? Er det ikke mulig å få en skikkelig jobb som jeg er utdannet til og kvalifisert for fordi jeg ikke er 100% lytefri?? Når jeg nå vet at arbeidsgiver kommer til å finne ut uansett at jeg har vært på attføring, burde jeg kanskje selv si noe om dette i forbindelse med et intervju. Men er usikker på hvordan jeg skal presentere en slik ting, uten å nærmest si fra meg jobben!!

[Gjest kvinne 46]

For meg er det sånn at jeg må konkurrere med kanskje 100 andre om jobber hvor det kreves både utdanning og arbeidserfaring. Har NOE arbeidserfaring, men ikke så mye. Og mesteparten av erfaringen er jo fra attføringsjobb... Hittil har jeg tenkt at dette med den psykiske helsa måtte skjules for enhver pris for ellers ville jeg aldri bli ansatt! Det er bare det at når arbeidsgiver ringer referansene mine kommer det frem at det lengste arbeidsforholdet var attføring. Ble konfrontert med dette på 2. runde med intervjuer, og jeg ble ganske flau. Følte jeg var blitt tatt på fersken i å juge meg til jobb siden jeg ikke hadde sagt noe selv. Men, alle har jo rådet meg til å ikke si noe om det. Så hva skal man gjøre?? Er det ikke mulig å få en skikkelig jobb som jeg er utdannet til og kvalifisert for fordi jeg ikke er 100% lytefri?? Når jeg nå vet at arbeidsgiver kommer til å finne ut uansett at jeg har vært på attføring, burde jeg kanskje selv si noe om dette i forbindelse med et intervju. Men er usikker på hvordan jeg skal presentere en slik ting, uten å nærmest si fra meg jobben!!

Det er ikkje lett dette her. Har det gått greit på attføringsjobbane? Det eg fann ut etter å vere i jobb var at dei færraste er lytefrie ;-)

Som eg tenkte då eg var på kurs hos NAV for å få attføring; "her set ein flokk med lyte og skade" - ganske deprimerande. Ikkje rart vi misser motet.

Forstår også arbeidsgiverane som vel ut dei "friske". Det var vel derfor eg følte så sterkt for å bevise kven eg var og det eg var god for. Og eg ville heller ikkje gå inn i ein jobb eg ikkje kunne makte å utføre. Følte det var bedre å begynne i det små og jobbe seg oppover.

[Gjest Jente31]

Før jeg var klar over at jeg slet med bl.a depresjon, startet jeg på "toppen", og jeg ga alt jeg hadde. Jeg tok mao ikke hensyn til meg selv. Jeg satte ingen grenser, men var "flink pike" og gjorde alt som andre sa. Satte sky høye krav til meg selv. Jeg har vært en stor ressurs for mine arb.givere, i følge dem.

Dette førte selvsagt ikke noe godt med seg, på sikt (ikke for meg. Jeg slet meg ut på den måten. Men det har vært kjempemessig for bedriften).

Jeg har vært sykemeldt en stund. Men for ikke lenge siden fikk jeg tilbud om en liten jobb. Jeg takket ja, men var visst for treg. For etter andre dag i opplæringa fikk jeg beskjed om at det hadde skjedd noen misforståelser, og at de hadde ansatt noen andre.

Men jeg har vært heldig. Jeg har en tante og onkel som driver en butikk. Jeg fikk for noen dager siden tilbud om å prøve meg litt der. I dag var min første arb.dag der:o)

Men! Jeg har fortalt de litt om grunnen til min sykemelding, og at jeg er nødt til å ta hensyn til meg selv nå; ikke starte på¨"toppen" men på "bunnen", og heller øke gradvis. Jeg må sette grenser. Det var ok. De satte stor pris på dette. De har fra før en som startet likedan som meg, og det er i følge dem den beste ansatte de har hatt.

Men det er meg. Jeg håper du får en jobb. Det tror jeg er en god medisin for oss som sliter psykisk.

[Gjest her er jeg anonym]

Det er ikkje lett dette her. Har det gått greit på attføringsjobbane? Det eg fann ut etter å vere i jobb var at dei færraste er lytefrie ;-)

Som eg tenkte då eg var på kurs hos NAV for å få attføring; "her set ein flokk med lyte og skade" - ganske deprimerande. Ikkje rart vi misser motet.

Forstår også arbeidsgiverane som vel ut dei "friske". Det var vel derfor eg følte så sterkt for å bevise kven eg var og det eg var god for. Og eg ville heller ikkje gå inn i ein jobb eg ikkje kunne makte å utføre. Følte det var bedre å begynne i det små og jobbe seg oppover.

Attføringsjobben gikk veldig bra, og referansen derfra var god, som intervju-damen sa... Men, det hadde ikke vært et ordinært arbeidsforhold... Det hadde ikke jeg sagt noe om... Er visst vanlig prosedyre at arbeidsgivere spør om det var et ordinært arbeidsforhold når de sjekker referanser. Det hadde jeg aldri trodd. Jeg trodde man snakket om hvordan jeg hadde gjort jobben, og om jeg var grei å samarbeide med og slike ting, ikke hvordan arbeidsforholdet hadde oppstått!! Jeg synes jo at intervjuer er tøffe nok fra før, og etter den konfrontasjoen der ble den indre likevekten, som er så viktig for meg, noe forrykket og på slutten av intervjuet skjedde jo det som ikke skulle skje, jeg fikk et bitte lite angst anfall. Kjente angsten skylle gjennom meg et øyeblikk. Og da visste jeg at jeg kunne vinke farvel til den jobben. Og slik ble det! Og nå er jeg ganske så oppgitt. Jeg er jo ikke syk egentlig, ikke nå lenger. Men har man først hatt angst blir man visst aldri HELT kvitt den. Det heter seg nå at selv de som har vært utenfor arbeidsmarkedet en stund skal kunne klare å få jobb, men hva sier man til en potensiell arbeidsgiver om psykiske helseplager, uten å si fra seg jobben!?!

[lof]

Jeg er overgeofysiker. Klarer ikke å gå på jobb mens jeg er deprimert, må vente til det går over.

[Gjest her er jeg anonym]

Jeg er overgeofysiker. Klarer ikke å gå på jobb mens jeg er deprimert, må vente til det går over.

Hadde du plager med depresjon på den tiden du fikk jobben, eller har helsa sviktet etter at du ble ansatt?? For alle arbeidstakere kan jo bli syke, både fysisk og psykisk, men å bli ansatt etter at helsa har blitt redusert, det er kanskje noe annet?

[willow]

Jeg har jobb, men ikke akkurat "drømmejobben". Det er vanskelig å klare det, men ofte føler jeg meg mer okay med meg selv når jeg klarer å ta vare på meg selv ved å jobbe. Nå skal det sies at jeg ikke jobber 100%, men ca 80%.

[willow]

Glemte å si at jeg fikk jobb etter jeg "ble" syk. Fikk hjelp til å gutse meg opp, via terapi.

[lof]

Hadde du plager med depresjon på den tiden du fikk jobben, eller har helsa sviktet etter at du ble ansatt?? For alle arbeidstakere kan jo bli syke, både fysisk og psykisk, men å bli ansatt etter at helsa har blitt redusert, det er kanskje noe annet?

Ble ansatt for ni år siden, akkurat da jeg var I ferd med å få min første depresjon. Kjempet meg gjennom arbeidsdagene, men var også en del sykemeldt den første tiden. Det var en vanskelig tid, men den gangen gikk depresjonen over I løpet av fire fem mnd. Denne gangen er det værre, orker ikke tanken på jobb og til nå har det gått sju mnd.