Er det hjelp å få for meg?

[Gjest vvvv75]

Jeg føler meg ikke god. Jeg får perioder der jeg føler meg nedfor med nervøs klump i magen og mindreverdighetsfølelse. Dette har jeg hatt siden tenårene. Halve livet mitt. Etter at jeg fikk barn, har tanker om å oppsøke doktor kommet når jeg har det som verst, men problemet mitt er at jeg ikke våger...... Det har tatt meg lang tid bare å skrive inn her, som jeg er anonym. Mine "plager" 1. Synes jeg er dum, teit, patetisk 2. blir urimelig sint på barna mine 3. "redd" andre folk. Problemer med å vite hva jeg skal si til dem, grubler over samtaler og skjemmes over hva jeg har sagt. 4. I dårlige perioder finner jeg trøst i teite fantasier. 5. tiltaksløshet, kan sitte i en stol hele dagen. Lite energi 6. Har få venner, og liten kontakt med de jeg har, fordi jeg klarer ikke å ta kontakt fordi jeg ikke vil trenge meg på, eller fordi jeg føler jeg er så kjedelig. Har aldri nevnt dette for noen!!!!!! Klarer ikke, fordi jeg er redd de vil synes jeg er en taper. Jeg vet ikke om det er vits i å oppsøke lege for dette, hva mener dere? (Håper veldig på svar, da jeg egentlig føler at jeg ikke er verdt det. Og jeg vil ikke at mine antagelser skal stemme....)

[Gjest sjøstjerna]

Så flink du var å sette ord på tankene dine!

Jeg tror helt sikkert at det er hjelp for deg. Jeg tror du skal starte med fastlegen din. Du kan evt sende h*n det du skrev her?

Lav selvtillitt etc som du beskriver kan man gjøre noe med. Jobbe med å snu tankerekkene.

Dette er ikke umulig, særlig ikke siden du er så villig selv til å ta tak i dette.

Du trenger hjelp til å innse at du er like mye verdt som alle andre. At du ikke sier mer dumt enn andre, og at dine meninger er like fornuftige som alle andres. Det og gruble over hva som ble sagt/ikke sagt... De fleste gjør vel det i blant.

ja, jeg tror det er hjelp å få for deg.! Det er budskapet i meldingen. :-)

[Gjest Jente31]

"Er det hjelp å få for meg?"

Ja, kjære deg. Det er det. Virkelig!!

"Jeg føler meg ikke god"

Vel, det høres ut som du har dårlig selvtillit. Du sliter. Det er mine umiddelbare tanker. Jeg har hatt det slik selv. Jeg trodde virkelig at jeg var "unormal". Er det slik du føler det? Men vi er ikke det! Vi har det bare vanskelig. Og det lenge.

"Jeg får perioder der jeg føler meg nedfor med nervøs klump i magen og mindreverdighetsfølelse. Dette har jeg hatt siden tenårene. Halve livet mitt".

Kan dette være depresjon og kansje litt angst? kansje også som følge av at du ikke har det bra med deg selv og sliter som du gjør? Jeg er ingen lege. Men om du er deprimert, er ikke det noe rart slik du har hatt det. Har hatt det slik du beskriver selv.

"Etter at jeg fikk barn, har tanker om å oppsøke doktor kommet når jeg har det som verst, men problemet mitt er at jeg ikke våger...... Det har tatt meg lang tid bare å skrive inn her, som jeg er anonym".

For det første vil jeg si at både barna og du ville fått det bedre om du søkte hjelp for dette. Jeg synes du har kommet langt allerede. Du har innsett at du ikke har det bra. Og slik skal du heller ikke ha det. Det finnes hjelp å få. Du har allerede et godt utganspunkt: det at du er klar over hva som plager deg. Samtidig setter du ord på det som kansje også er ubehagelig. Det tror jeg er kjempeviktig. FOr å komme videre. Hvis du synes det er vanskelig å snakke med legen din om dette, vil jeg anbefale deg å skrive et brev til legen din. Det hjalp meg, for da var det allerede stukket hull på byllen, om du forstår hva jeg mener.

"1. Synes jeg er dum, teit, patetisk"

Hvorfor det? Dette høres ut som dårlig selvtillit. Du er langt i fra dum, teit og patetisk. Du er bare ikke glad i deg selv, tenker jeg? har noen gitt deg denne mindre verdsfølelsen?

"2. blir urimelig sint på barna mine"

Det er ikke så rart. Det har jeg blitt også. Men bare fordi jeg har slitt som jeg har gjort. Det har blitt for mye, rett og slett. Man blir sliten og aggressiv.

"3. "redd" andre folk. Problemer med å vite hva jeg skal si til dem, grubler over samtaler og skjemmes over hva jeg har sagt."

Dårlig selvtillit? Usikkerhet? Kansje også litt angst?

" 4. I dårlige perioder finner jeg trøst i teite fantasier."

Hva oppfatter du som teit? Hvis jeg har oppfatter deg riktig, så er det godt å kunne drømme seg litt bort når man sliter. Ofte hjelper det mot det vonde..

"5. tiltaksløshet, kan sitte i en stol hele dagen. Lite energi "

Dette høres ut som depresjon. On du er deprimert, er ikke det så rart. Du har det jo vanskelig. Snakk med legen din om dette!

"6. Har få venner, og liten kontakt med de jeg har, fordi jeg klarer ikke å ta kontakt fordi jeg ikke vil trenge meg på, eller fordi jeg føler jeg er så kjedelig"

Er det slik å forstå at du skal ikke "synes" liksom? Liker ikke å være til bry, fordi du ikke føler deg verd noe? Mindreverdsfølelse? Kansje tør du heller ikke slippe noen innpå deg pga dette? Du vil ikke "plage" noen, samtidig som du føler deg dum osv? Redd for å dumme deg ut, redd for å miste venner? I såfall vil jeg si at dette høres ut som mindreverdsfølelse/dårlig selvtillit. Hva har gitt deg mindreverdsfølelse? hvorfor skulle ikke du være verdt noe? Du er ett menneske, et unikt ett. Ingen er like. Jeg tror du er langtfra kjedelig. Jeg tror du har mye å by på, om du bare tør.

"Har aldri nevnt dette for noen!!!!!! Klarer ikke, fordi jeg er redd de vil synes jeg er en taper."

Dette høres også ut som meg, for ett år siden. Det er du som føler deg som en taper. Men du er _ikke_ en taper! Har noen sagt til deg at du er det? Har noen såret deg? Du er et menneske, verd like mye som oss alle andre! Du har bare ikke troen på deg selv tenker jeg...

"Jeg vet ikke om det er vits i å oppsøke lege for dette, hva mener dere?"

Det er absolutt en vits i å oppsøke lege for dette. Hvis det viser seg at du er deprimert, i følge din slitenhet og aggressivitet (noe som heller ikke er noe rart, slik som du sliter med deg selv), så finnes det hjelp å få for det. Jeg har selv hatt god nytte av antdipressiva, som har fått meg mindre nedstemt og roligere bl.a. Jeg får også et inntrykk av at du kansje hadde hatt god nytte av psykologisk hjelp, til bl.a å sette ord på det vonde: hvorfor og kansje hva det kommer av, hjelp til å få styrket selvtilliten din, hjelp til å forstå og komme videre i livet. Så jeg anbefaler deg å snakke med legen din om dette. Han er den som evt kan henvise deg videre til en psykolog, om ikke han kan hjelpe deg selv. Legen er der for å hjelpe deg, både med fysiske og psykiske problemer. Vi mennesker har både kropp (fysisk) og sjel (psykisk) som av og til kan få problmer, og da er det godt å vite at det er verdt å be om hjelp til å få leget dette. og du er garantert ike den første som ber om hjelp for sånt. Jeg er sikker på at han vil forstå.

"(Håper veldig på svar, da jeg egentlig føler at jeg ikke er verdt det. Og jeg vil ikke at mine antagelser skal stemme....)"

Jeg forstår hva du mener. Akkurat nå har psykiateren her (NHD) ferie. Han skulle komme med noen svar innimellom i ferien sin. Jeg trror også det er mindre aktivitet her nå, når det er ferietid. Men mist ikke troen og håpet for det, om responsen skulle bli lav. Jeg synes du har kommet langt allerede; du har innsett at du sliter, og at du trenger hjelp. Men du er usikker på om du er verd det. Det kommer trolig av dårlig selvtillit, mindreverdsfølelse, og det at du ikke vil være til bry for noen tanker jeg. Jeg skjønner også at det føles vondt å ikke skulle få svar, at det ville styrket dine mistanker om at du ikke er verd noe. Men for all del; du er verd det!! Det finnes et bedre liv for deg der ute også. Jeg har vært i samme sitiuasjon som deg, for bare ett år siden. så kjære deg, det finnes både håp og hjelp for deg. Men du må våge å ta det første skrittet; oppsøk legen din. H*n er den første som kan hjelpe deg. Si det som det er. Jeg er sikker på at et mye bedre liv ligger fremme og venter på deg. Du høres ut som en god person.

Håper noe av dette kan være til hjelp for deg. Jeg ble så ivrig, fordi jeg kjenner meg så utrolig godt igjen slik du så bra og konstruktivt beskriver din situasjon. Håper ikke jeg har vært helt på bærtur iallefall. Men det høres bare ut som meg og jeg ville dele mine erfaringer med deg )

Kjemmpe lykke til, og klem om du vil ha, fra

[Gjest vvvv75]

Takk for at dere svarte meg :-)

Det stemmer at jeg sliter veldig med lav selvtillit, men finnes det en pille mot det da?

Jeg har også som jente 31 sier problemer med å åpne meg for folk, og da har jeg et problem fordi jeg ikke klarer å ta kontakt med lege.

Jeg vet heller ikke om jeg hadde fått noen hjelp for mine problemer, og da er terskelen for å søke hjelp enda høyere.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men det var godt å få det skrevet ned og få gode tilbakemeldinger på det.

[Gjest Jente31]

Takk for at dere svarte meg :-)

Det stemmer at jeg sliter veldig med lav selvtillit, men finnes det en pille mot det da?

Jeg har også som jente 31 sier problemer med å åpne meg for folk, og da har jeg et problem fordi jeg ikke klarer å ta kontakt med lege.

Jeg vet heller ikke om jeg hadde fått noen hjelp for mine problemer, og da er terskelen for å søke hjelp enda høyere.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men det var godt å få det skrevet ned og få gode tilbakemeldinger på det.

Skjønner det er vanskelig å åpne seg for andre. Jeg har hatt, og har fortsatt, problemer med det. Men jeg vil anbefale deg å bite tenna sammen, og gjøre det for din egen og barnas del.

Jeg er sikker på at du får hjelp. kansje vil en kort sykemelding hjelpe deg med å få hentet deg inn igjen, kansje får du tilbud om antdidepressiva (jeg gjorde det). Om du ønsker, kan du be om å få bli henvist videre, til psykolog.

Det finnes hjelp å få, kjære deg. Det er også mulig å bruke dette forumet for å få satt ord på ting som er vanskelige. Her er mange kloke folk med erfaring.Kansje vil det også hjelpe deg. Det hjalp meg veldig. Jeg hadde også store problemer med å åpne meg, tro meg. Jeg har så vidt begynt, i RL. Det vil ta tid. Men det er håp for deg også.

Om du ønsker, kan du lese mitt innlegg på lommelegen.no som heter "sliten men optimistisk". Der spurte jeg legen om hvordan legen min ville ta det om jeg kom til han med slike problemer. Det føltes både flaut, skamfullt og ekkelt å skulle be om hjelp til dette. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjort. Men det var nødvendig, ikke minst for barna mine. For jeg var så sliten. Jeg gikk bare å hangla.

[Gjest tvilling76]

Kjære vvv75

Dette var helt merkelig, men kunne nesten skrevet innlegget ditt selv.

Nå var jeg nettopp hos fastlegen og fikk henvisning til psykolog, og det gikk helt greit det,, selv om jeg stortuta og gråt som bare pokker...

Har et veldig godt forhold til fastlegen min, men det er mye pga ungene, er veldig sjelden med egne plager, så det føltes veldig rart. Men har fått brev fra psykolog og skal til første time midt i september, så ble ikke allt for lang venting heller. Går bare å lurer på om jeg klarer å være helt ærlig denne gangen, for jeg gikk til psykolog for noen år siden da broren min døde.

Dette med å skrive brev er sikkert lurt. Lurer litt på om jeg skal gjøre det til psykologen, så får jeg et mer ærlig møte....

Jeg har etter 30 år rett og slett fått nok, og trenger venner, som alle andre. Jeg klarer ikke stenge meg inne lenger, er i ferd med å bli helt tullete. Går rundt å dagdrømmer hele tiden nå, og sliter på ferietur med familien. Håper å få hjelp denne gangen uansett hvordan den kommer.

Men uansett så tror jeg det skal mye til å klare seg på egenhånd når man er kommet så langt. Det er igrunn bare godt å høre at det er andre som har det på samme måte. Har følt meg ganske håpløs og som en taper i lange tider. Følt at alle andre takler alt så mye bedre, og at jeg bare må "ta meg sammen"

Har veldig mye bagasje, små ting som samler seg opp og blir en haug, så må vel bare få sortert alt og lagt det på riktig plass.

Ønsker deg all slags lykke til og håper du får en raske henvisning du også.