Så har han begynt å røyke også

[Gjest sjokoladeplaten]

Gidder ikke dra historien min om igjen, men mannen er altså innlagt på psyk og er bedre, takk og pris. Har nesten ikke sett han på 4-5 uker (kun korte besøk som har vært opprivende og ubehagelige). Nå har tydeligvis medisinenene begynt å virke og mannen er omtrent som før, altså før han ble syk. Nå er han forferdelig kjælen og det er ikke måte på hvor fin og nydelig og deilig han synes jeg er. Det er jo smigrende, men selv har jeg veldig mange blandede følelser. På en måte er det veldig spennende med den "nye" mannen, som jeg ikke synes jeg kjenner og ei heller er trygg på etter alt som har skjedd. Plutselig blir jeg tent på han! Etter minst tusen år, jeg kan ikke huske sist det skjedde....Fatter ikke hva som skjer, for egentlig er jeg sint. Han oppførte seg som en dritt før han ble innlagt, pga sykdommen, han er egentlig snill. Så kommer han hit og vil ha kos og klem og mere til. Han er jo mye bedre nå, og ungene er overlykkelige for å se han når han er hjemme på perm.

Men så begynte jeg å kritisere at han har begynt å røyke, nesten 40 år gammel. Det synes jeg er veldig dumt, særlig fordi en nær slektning har dødd tidlig av røyking (noe sykehuset sa den gang det skjedde). Hjerteproblemer ligger i familien. Da ble det vel for mye for han, for da ville han dra igjen.

Jeg burde vel ikke sagt noe, men dersom vi skal ha en fremtid sammen må det vel gå an å si slike ting?

For en utrolig forvirrende sommer dette ble.....

[Gjest ghb64]

Det minste problemet dere har er vel at han har begynt å røyke.

Når han blir frisk legger han den bort igjenn. Snakker av egen erfaring.

[Gjest sjokoladeplaten]

Det minste problemet dere har er vel at han har begynt å røyke.

Når han blir frisk legger han den bort igjenn. Snakker av egen erfaring.

Tja, si det? Røyking er rimelig avhengighetsskapende, da. Jeg Jeg synes det er dumt (særlig siden han selv alltid har tatt avstand fra røyking), men har jeg rett til å si det? Man kan jo ikke si hva hva man vil til en som er syk....Han har selvsagt rett til å gjøre hva han vil.

[Gjest kvinne 46]

Det er ikkje sikkert han er sterk nok til å tåle å bli kritisert ennå. Det tar tid å bygge opp igjen den psykiske styrken. Eg var skrekkeleg sliten etter dei første permane, så eg forstår det slik at han ikkje orker belastninger. Godt å få rømme inn igjen til det beskytta miljøet på avdelinga.

Det er nok slik at røykarane på avdelinga har sitt eige lille fellesskap. Dei fekk så lett kontakt med kvarandre. Av og til var eg med, men det vart ikkje det same når eg ikkje røykte sjølv.

Eg synst ikkje du skal tåle alt. Synst du det er dumt at han røyker, så får du sei det. Du kjenner sjølv når det blir kritikk.

[Gjest sjokoladeplaten]

Det er ikkje sikkert han er sterk nok til å tåle å bli kritisert ennå. Det tar tid å bygge opp igjen den psykiske styrken. Eg var skrekkeleg sliten etter dei første permane, så eg forstår det slik at han ikkje orker belastninger. Godt å få rømme inn igjen til det beskytta miljøet på avdelinga.

Det er nok slik at røykarane på avdelinga har sitt eige lille fellesskap. Dei fekk så lett kontakt med kvarandre. Av og til var eg med, men det vart ikkje det same når eg ikkje røykte sjølv.

Eg synst ikkje du skal tåle alt. Synst du det er dumt at han røyker, så får du sei det. Du kjenner sjølv når det blir kritikk.

Jeg skjønner godt det der med fellesskapet.

Men når han har såpass alvorlige arvelige hjertelidelser, synes jeg det er dumt å begynne å røyke nå allikevel. Og det sa jeg.

Jeg skjønner også at det er beroligende å røyke, men det er allikevel ikke noen bra! Veldig kortsikta, på en måte, når man faktisk blir hekta på det.

[Mista nikket]

Jeg skjønner godt det der med fellesskapet.

Men når han har såpass alvorlige arvelige hjertelidelser, synes jeg det er dumt å begynne å røyke nå allikevel. Og det sa jeg.

Jeg skjønner også at det er beroligende å røyke, men det er allikevel ikke noen bra! Veldig kortsikta, på en måte, når man faktisk blir hekta på det.

Tror du egentlig er redd og sint på han. Da er det lett å ta fatt i det som er mest synlig og det er røyken.

[lof]

Å være psykisk syk vil ofte føles som å være døen nær. Da vil din mann gjerne se på de fleste ting som bagateller, som feks å røyke. Tipper at han vil slutte når han blir frisk. Prøv ikke å kritisere ham for noe med det første. Oppmuntre ham til å bli stadig bedre.

[serenity777]

Tja, si det? Røyking er rimelig avhengighetsskapende, da. Jeg Jeg synes det er dumt (særlig siden han selv alltid har tatt avstand fra røyking), men har jeg rett til å si det? Man kan jo ikke si hva hva man vil til en som er syk....Han har selvsagt rett til å gjøre hva han vil.

det der med røyking er en klassiker på psyk avd. mange som har sluttet tidligere begynner igjenn, og tom voksne folk begynner uten å ha røyket før. Et merkelig fenomen, men det eksisterer.

Virker som du ikke har klart å skille mellem sykdommen til mannen din, og dine egne negative følelser mot han. Virker som om du ikke kan tilgi ham måten han har vært på, selv om det er en psykdom. Det er nok ganske vanlig det også.

[Gjest sjokoladeplaten]

det der med røyking er en klassiker på psyk avd. mange som har sluttet tidligere begynner igjenn, og tom voksne folk begynner uten å ha røyket før. Et merkelig fenomen, men det eksisterer.

Virker som du ikke har klart å skille mellem sykdommen til mannen din, og dine egne negative følelser mot han. Virker som om du ikke kan tilgi ham måten han har vært på, selv om det er en psykdom. Det er nok ganske vanlig det også.

Du har rett, jeg har vanskeligheter med å tilgi. Jeg vet ikke hva som er som er sykdom og hva som er han. Jeg hater den sykdommen, og synes alt er dritt. Er sliten med ansvaret for to barn som krangler og kjeder seg fordi de ikke har noen å leke med når alle er på ferie. Får ikke fem minutter formeg selv, bortsett fra en liten halvtime om kvelden da de har lagt seg. Men de sovner sent nå i ferien. Jeg elsker ungene mine, men er dødssliten av å ha dem rundt meg hele tiden, uten avlastning av noe særlig grad.

Og alle de motstridende føleslene overfor mannen min. Virkelig en drittsommer

[Orio]

Nå som han begynner å bli bedre av psykosen og medisinene virker er han nok inne i en ganske ustabil fase, det skal ikke alltid så mye til før det blir for mye. Og skal jeg gjette har du nok kommet med en del kritiske bemerkninger før også (VELDIG forståelig), nå trenger han kanskje et tegn fra deg på at ting kan gå den rette veien også for dere som par.

På meg virker det som det kan ordne seg også for dere to, selv om det er vanskelig. Hans sykdom og den lange tiden før han fikk behandling har vært en tung belastning for deg (og barna). Det er lett å være sint på ham, men det virker som du begynner å se at det var sykdommen og ikke han som var årsaken. Det er en god begynnelse. Men du vil nok plages av en del tvil, var det virkelig bare sykdommen? Og selv om det "bare" var sykdommen, så trenger du å beskytte deg selv og barna mot at dette gjentar seg. Jeg skjønner at dette er veldig vanskelig, men jeg håper du vil gi det en sjanse. Lykke til.

[Gjest sjokoladeplaten]

Nå som han begynner å bli bedre av psykosen og medisinene virker er han nok inne i en ganske ustabil fase, det skal ikke alltid så mye til før det blir for mye. Og skal jeg gjette har du nok kommet med en del kritiske bemerkninger før også (VELDIG forståelig), nå trenger han kanskje et tegn fra deg på at ting kan gå den rette veien også for dere som par.

På meg virker det som det kan ordne seg også for dere to, selv om det er vanskelig. Hans sykdom og den lange tiden før han fikk behandling har vært en tung belastning for deg (og barna). Det er lett å være sint på ham, men det virker som du begynner å se at det var sykdommen og ikke han som var årsaken. Det er en god begynnelse. Men du vil nok plages av en del tvil, var det virkelig bare sykdommen? Og selv om det "bare" var sykdommen, så trenger du å beskytte deg selv og barna mot at dette gjentar seg. Jeg skjønner at dette er veldig vanskelig, men jeg håper du vil gi det en sjanse. Lykke til.

Hei, og takk......

Er fortsatt ikke sikker på at jeg orker alt dette her, jeg. Og nå er jeg dødssliten selv etter å ha hatt flere uker ferie med to aktive unger som kjeder seg og savner lekekamerater. Dessuten disse motstridende følelsene. Og at jeg må være så fordømt sterk hele tiden. Og frykt for fremtiden. Redd for hvordan dette påvirker ungene. Gruer meg til å fortelle dette til folk på jobben, naboer, lærerne til ungene....

[Orio]

Hei, og takk......

Er fortsatt ikke sikker på at jeg orker alt dette her, jeg. Og nå er jeg dødssliten selv etter å ha hatt flere uker ferie med to aktive unger som kjeder seg og savner lekekamerater. Dessuten disse motstridende følelsene. Og at jeg må være så fordømt sterk hele tiden. Og frykt for fremtiden. Redd for hvordan dette påvirker ungene. Gruer meg til å fortelle dette til folk på jobben, naboer, lærerne til ungene....

Har du ingen du kan være svak sammen med? Noen som kan gi deg litt trøst og støtte deg gjennom denne perioden? Det er umenneskelig å måtte klare det du går gjennom helt på egenhånd.

Har du fått noen oppfølging fra sykehuset der din mann er innlagt? Samtale med hans lege/psykolog? Du har en masse sinne og frustrasjon rettet mot mannen din, som du på et eller annet vis må få utløp for. Mannen din er nok ikke frisk til å takle det enda, selv om han er blitt bedre. Dessverre er det lett for psykiatrien å glemme menneskene rundt den syke, det er hele familien som rammes, ikke bare den som er syk.

Hvis du ikke har noen å snakke med, kunne det hjelpe deg å skrive? Har du fått noe (forståelig) informasjon om din manns sykdom? Det er sikkert lurt om du bestiller en time hos fastlegen din, og får snakket om hvordan dette sliter på deg. Om at du er redd for hvordan fremtiden vil bli, om han kommer til å bli helt frisk. Sliter du med dårlig samvittighet? Tenker at du har gjort noe for å utløse/forsterke sykdommen? At du burda ha oppdaget tegnene på sykdom tidligere? I så fall bør du også ta det opp med legen din. Ikke det, jeg kan gjerne forsikre deg om at det ikke på noen måte er din feil, at du ikke har kunnskap til å kjenne igjen en psykose, hvem har vel det? Og hos sin egen ektemann. (Jeg har også vært på "din" side, som pårørende, og vet av egen erfaring at det er lett å begynne å spekulere "hva kunne jeg gjort annerledes?", "hadde jeg bare vært mer forståelsesfull..." etc.)

[Gjest sjokoladeplaten]

Har du ingen du kan være svak sammen med? Noen som kan gi deg litt trøst og støtte deg gjennom denne perioden? Det er umenneskelig å måtte klare det du går gjennom helt på egenhånd.

Har du fått noen oppfølging fra sykehuset der din mann er innlagt? Samtale med hans lege/psykolog? Du har en masse sinne og frustrasjon rettet mot mannen din, som du på et eller annet vis må få utløp for. Mannen din er nok ikke frisk til å takle det enda, selv om han er blitt bedre. Dessverre er det lett for psykiatrien å glemme menneskene rundt den syke, det er hele familien som rammes, ikke bare den som er syk.

Hvis du ikke har noen å snakke med, kunne det hjelpe deg å skrive? Har du fått noe (forståelig) informasjon om din manns sykdom? Det er sikkert lurt om du bestiller en time hos fastlegen din, og får snakket om hvordan dette sliter på deg. Om at du er redd for hvordan fremtiden vil bli, om han kommer til å bli helt frisk. Sliter du med dårlig samvittighet? Tenker at du har gjort noe for å utløse/forsterke sykdommen? At du burda ha oppdaget tegnene på sykdom tidligere? I så fall bør du også ta det opp med legen din. Ikke det, jeg kan gjerne forsikre deg om at det ikke på noen måte er din feil, at du ikke har kunnskap til å kjenne igjen en psykose, hvem har vel det? Og hos sin egen ektemann. (Jeg har også vært på "din" side, som pårørende, og vet av egen erfaring at det er lett å begynne å spekulere "hva kunne jeg gjort annerledes?", "hadde jeg bare vært mer forståelsesfull..." etc.)

Hei igjen!

Jeg har noen å snakke med, forsåvidt, men vil ikke "bruke opp" familien. Har ikke særlig mange venner, dessverre, har vært så dårlig til å ta vare på vennskap i hverdagens kav og mas *angrer nå*.....Har snakket med mannens psykolog om disse tingene, sist gang så tårene sprutet! Tror hun ble litt forbauset da, men jeg fikk i hvert sagt en del av det jeg tenker på. Har også veldig dårlig samvittighet, som du skriver. Vi (egentlig jeg) satte i gang et relativt stort oppussings-prosjekt en stund før dette skjedde, og alle jeg snakker om sier at "jaja det ble vel for mye for han....". gjett om jeg angrer på det prosjektet, da!!!

Har derfor masse skyldfølelse, føler at jeg ikke har strekket til som kjæreste, ikke sett han nok, ikke vært kjærlig nok etc. Samtidig er jeg som du vet sint på han for alt som har skjedd og alt han gjort og sagt (som er en del av sykdommen).....

Har ikke kontaktet fastlegen min, hva kan han hjelpe med, egentlig? Men har tatt kontakt med familievernkontoret, de ringer meg tilbake snart.

Jeg savner en god venninne som har tid og ork til å høre på....

[Orio]

Hei igjen!

Jeg har noen å snakke med, forsåvidt, men vil ikke "bruke opp" familien. Har ikke særlig mange venner, dessverre, har vært så dårlig til å ta vare på vennskap i hverdagens kav og mas *angrer nå*.....Har snakket med mannens psykolog om disse tingene, sist gang så tårene sprutet! Tror hun ble litt forbauset da, men jeg fikk i hvert sagt en del av det jeg tenker på. Har også veldig dårlig samvittighet, som du skriver. Vi (egentlig jeg) satte i gang et relativt stort oppussings-prosjekt en stund før dette skjedde, og alle jeg snakker om sier at "jaja det ble vel for mye for han....". gjett om jeg angrer på det prosjektet, da!!!

Har derfor masse skyldfølelse, føler at jeg ikke har strekket til som kjæreste, ikke sett han nok, ikke vært kjærlig nok etc. Samtidig er jeg som du vet sint på han for alt som har skjedd og alt han gjort og sagt (som er en del av sykdommen).....

Har ikke kontaktet fastlegen min, hva kan han hjelpe med, egentlig? Men har tatt kontakt med familievernkontoret, de ringer meg tilbake snart.

Jeg savner en god venninne som har tid og ork til å høre på....

Hva fastlegen din kan gjøre? For det første kan han lytte til det du har å fortelle. Kanskje han kan komme med noen råd. Og han kan følge opp deg litt i tilfelle du trenger hjelp i form av samtaler/sykmelding/medisiner fordi dette blir for slitsomt for deg. Han kan komme med gode råd, si at du må ta vare på deg selv, tillate deg å være sint, tillate deg å være sliten etc. Det er jo ting andre kan si, og sikkert også har sagt flere ganger, men det ligger kanskje litt mer autoritet bak når det kommer fra en lege i stedet for fra velmenende familie?

Du har dårlig samvittighet for at du satte i gang oppussingsprosjektet. Det forstår jeg godt. Det er lett å lete etter en årsak, noe som var utenom det vanlige i tiden før sykdommen brøt ut. Men si meg en ting, hvordan visste du at mannen din risikerte å bli psykotisk på grunn av oppussing? Har det skjedd før når dere har pusset? Er det noe du er vant til at kan skje med folk som pusser opp? Å pusse opp er slitsomt, og kan være ganske stressende, men det er jo fortsatt et godt stykke igjen til psykose. Heldigvis. Hvis ikke ville vi vel vært psykotiske hele gjengen. :-)