pappa stakk av

[mika-andrea]

Jeg er nødt til å skrive så langt for å belyse saken. Min pappa og mamma vokste opp sammen og har alltid hatt en sjelden tilknytning til hverandre. De lekte mann og kone som treåringer, leste og lekte sammen. Barndomstiden sammen oppleves som "sjelevenner". En gang da mamma kom tilbake fra noen års studier, brukte de mye tid sammen, og han sa til slutt at han var forelsket i henne. For henne var dette utenkelig ettersom de var så nær hverandre fra barndommen av at det nesten ble perverst å tenke på ham på den måten. Men hun ble forelsket hun òg, og det førte til en ideell romanse gjennom 4 år. Her kommer jeg inn i bildet, jeg ble til helt uplanglagt. De var unge studenter, hadde ingen økonomiske midler og var heller ikke gift.

Ekteskap var generelt viktig for å få barn, men ekteskap var i følge de to meningsløst. Mamma er kjent for å være sterk og oppgående med masse pågangsmot og liv. I det hele var hun mer sjokkert og uforberedt på graviditeten enn det han var. Men han var veldig omsorgsfull, støttende, og de gledet seg etter hvert veldig til fødselen. Abort ble aldri et tema, men det var et faktum at han måtte reise ut fra landet for å studere. Planen var at hun skulle følge etter, og studere sammen videre. I siste liten måtte han ordne med hans reisepapirer, og hun fikk tilfeldigvis to yngre søsken på sommerferie i leiligheten hennes. Hun merket at han ikke kom til henne like ofte som før. Da hun klaget på dette, var begrunnelsen den at de to søsken hindret dem fra å ha den tiden de trengte alene.

Og da jeg ble født, sa han at jeg ikke var ungen hans - han sa aldri dette til hennes ansikt, men han planla å reise uten å besøke henne. Alle rundt henne var opprørt, han fikk mye kritikk. Han ble til og med banket opp en gang av en god venn av henne. Det ble så nedlagt utreiseforbud mot han slik at han måtte bekrefte eller avkrefte min identitet, omvendt måtte man ta blodprøve. Han innrømmet selv at jeg var hans og reiste videre. Mamma fikk sjokkskader, og var sjokkert i ca 4 år.

Hun kunne ikke forstå at den omtenksomme og omsorgsfulle mannen som hun hadde kjent hele livet kunne gjøre noe sånt, særlig overfor henne. Hun så ikke dette komme. I ettertid skal han uttrykt sinne overfor utreiseforbudet, og de har ellers bare kranglet i telefonen. Mamma mente at det var viktig å engasjere ham i mitt liv for min skyld, ellers hadde hun skaffet seg et eget liv og mann. Hun sa at han var irritabel til dels usympatisk på telefonen - ulikt ham, men at han ofte snakket sant. Hun mente at det var noe galt med hodet hans.

Saken er at jeg har nå blitt voksen, og jeg har aldri sett ham. I ca 10 år, har det vært praktisk vanskelig å se hverandre, så det kan han klandres for. Men i de etterfølgende år, har han vært fullstendig fraværende. Det ble sendt ham brev med bilder av meg, og han ringte henne straks og snakket i skrik at jeg ikke var hans unge og at han ikke ante hvor hun hadde fått meg fra. Da var jeg 10 år.

Dagen etter ringte han og beklaget for det han hadde sagt, det var dumt - han mente det ikke sa han. Han sa at han ”fra med nå av skal jeg holde kontakt med dere". Til dette sa hun, "det er ikke meg du skal kontakte, men ungen. Du har ingen ting med meg å gjøre". Han er kjent for å være veldig mild, sympatisk, fornuftig og forsiktig person. Jeg har snakket med ham gjennom telefonen, og han virket veldig harmonisk - jeg likte ham. Han snakket som jeg liker at folk snakker til meg, men husker at han slet med å finne hvordan han skulle nå meg.

Av og til glemte han at jeg bare var et barn, og jeg kunne ikke hjelpe ham i kommunikasjonen fordi jeg var for liten og hadde altfor mye savn og ubeskrivelige følelser inn i meg at det ble for vanskelig å ta hensyn til en voksen mann.

Jeg husker at idet han i skuffet stemning skulle legge på telefonen (trodde vel at jeg var borte) sa han "ungen min" med veldig tung pust og svak stemme. Litt paff la jeg forsiktig på røret.

Han har ellers ringt meg ett par ganger, men han brukte ikke potensialet i vår dialog. Han visste ikke at jeg egentlig likte å høre ham snakke, han var ikke avslappet nok til å merke det.

Jeg ringte ham noen år senere, han var helt satt ut for å høre meg, og sa at han skulle ringe tilbake. Han hadde ikke nummeret mitt. Jeg ble irritert over dette og ringte tilbake umiddelbart. Da han fikk vite at det var meg, tok han telefonen og kastet den på gulvet hardt. Han hadde et sinne som gikk ut av kontroll, jeg ble skremt og sint og måtte legge på.

Grunnen til at jeg ønsket kontakt var fordi jeg ønsket å se han, vite hvem han er. Det føles rart, vondt og sårt å ikke vite noe som er som grunnleggende for de fleste folk.

Da det var gått en tid, ringte jeg ham igjen ved hjelp av mamma, da var jeg 14 år. Da hadde han sagt til henne at han ”holdt på å pakke for å reise, og hadde ikke tid til å møte meg eller snakke med meg på telefonen. Hvis du sier dette til henne, så vil hun forstå, fordi hun kjenner deg, sa han”. Hun presset ham og sa at hun sender meg til ham, da sa han at han ikke hadde tid til å ta imot oss.

Igjen måtte hun presisere og si at det er ungen, og ikke jeg som kommer. Da jeg endelig kom i prat med ham, sa han at han skulle fikse utdannelsen for meg. Men dette var ikke viktig da, så jeg satte dette til side (jeg sa aldri nei), og begynte å snakke om muligheten for å se hverandre. Da ble han sint, og begynte å skrike om at det faktisk er dyrt å betale for et studium og bla bla bla. Helt til slutt fikk jeg et strengt varsel om at jeg ikke måtte forstyrre mamma. Hun beskrev diskusjonen mellom meg og ham som en slags konkurranse. Jeg har siden ikke snakket med ham.

En annen side ved saken er at det finnes en kvinne som vi tror han møtte da jeg ble født. De har vært samboere, men han har hele tiden reist fra henne, både på grunn av utdannelsen og senere jobben. Det er jo ikke normalt å reise fra kjæresten mer enn ett år av gangen for å studere, for senere å finne jobb som innebærer like mye reising hver gang.

Så vidt jeg visste, hadde hun ofte et fast bopel. Hun vet etter hvert at jeg finnes. Han reiser verden rundt, dette har gjort ting vanskelig for meg, hver gang blir det et prosjekt å oppsøke ham. Mamma og han har naturlig nok mange felles bekjente og gamle venner, og det kom frem at han giftet seg med henne etter 16/17 års kjæresteskap, og de har etter 20 år ingen barn sammen. Det var flere som hadde sagt til mamma at de ikke visste hvorfor han ikke hadde invitert dem til bryllupet, han som var så god venn etter alle de gode minnene de har til felles.

Dette ble kanskje veldig langt og kjedelig, men følte at det var nødvendig å skrive dette på denne måten for at du skal se saken. Jeg klarer ikke å se hva som feiler ham, for jeg er i saken – dette har vært mitt liv. Mine spørsmål er:

Hva mener du feiler ham?

Stakk han av pga kalde føtter?

Følte han at jeg kom til å ta all oppmerksomheten fra moren min?

Var han lei av mamma?

Skyldfølelse?

Han har skadet to kvinner og et barn. Mitt inntrykk er at han giftet seg for kvinnens skyld, men at han hele tiden har løpt fra henne fordi han var usikker på henne, og har følgelig ødelagt hennes muligheter for å få barn. Og jeg vet at han får mye press fra foreldrene, fordi de har ingen barnebarn. Og jeg har selv ikke villet ha kontakt med mine besteforeldre.

Saken er at han kunne ha avsluttet forholdet og skaffet seg fremtid med en annen kvinne som han kan ha et stabilt liv og få barn med, samtidig som den andre kvinnen får beholde sine muligheter til å få egne barn.

Vær så snill forklar hva som feiler ham? Forstår jeg dette, vil jeg forstå noe annet som er viktig for meg.

[petter smart]

Nå ble det lettere å lese i alle fall. Men fortsatt vanskelig å svare på.

Det virker som om faren din ikke takler ansvar eller konfrontasjoner. Han stikker av når ting blir vanskelig, skriker og slenger på røret når ikke alt går slik han ønsker.

Kanskje ble han far for tidlig. Kanskje vil han aldri bli moden nok.

Ser ikke bort fra at han ønsker en forhold til deg, men siden dette innebærer et visst ansvar og kontakt med moren din (konfrontasjoner) så er det nok dessverre lite sannsynlig at det blir noe av.

Jeg skjønner at du gjerne vil se han, vite hvem han er, spørre han om alt mulig, men det er kanskje best at han ikke blir en del av ditt liv?

[Sofline]

Jeg synes du skal droppe å prøve å få mer kontakt med ham. Hvorfor tar du ikke kontakt med besteforeldrene dine? Vet de at du finnes? De ønsker seg jo et barnebarn... Sannsynligvis vil du føle deg mye mer velkommen der enn du noensinne har gjort i livet til faren din.

[Conquisitio]

Nå ble det lettere å lese i alle fall. Men fortsatt vanskelig å svare på.

Det virker som om faren din ikke takler ansvar eller konfrontasjoner. Han stikker av når ting blir vanskelig, skriker og slenger på røret når ikke alt går slik han ønsker.

Kanskje ble han far for tidlig. Kanskje vil han aldri bli moden nok.

Ser ikke bort fra at han ønsker en forhold til deg, men siden dette innebærer et visst ansvar og kontakt med moren din (konfrontasjoner) så er det nok dessverre lite sannsynlig at det blir noe av.

Jeg skjønner at du gjerne vil se han, vite hvem han er, spørre han om alt mulig, men det er kanskje best at han ikke blir en del av ditt liv?

Hei,

Jeg leste innlegget ditt med sorg og medfølelse.

Det første som slo meg var at det finnes to i ham! Kan det vare at han sliter med to motpoler? Med det mener jeg at situasjonen har to poler, hvor du finnes i den ene og moren din i den andre. Kanskje det finnes en tredje som handler mer om ham selv?

For det første, det kan være at moren din holder noe tilbake som har såret ham kraftig, det kan tenkes han han har integritet nok til å ikke fortelle deg det. Dette føre til ulogisk kommunikasjon mellom de to første polene. Deretter kan det hende at han faktisk selv sliter med sin egen person som gjør at han blir sint på den ene siden, og trist og lei på den andre siden. Dersom det er slik at han holder noe hemmelig for deg, og han klarer og skjule "løgnen" i sine begge tilstander, tyder det på selvkontroll - ergo ikke personlighetsforstyrrelser, men mer veklsende sinnstilstand pga sin usikkerhet.

Du nevnte noe om at en venn hadde banket han opp! I.o.m at han har vokst opp med din mor og hadde felles sosial omgangskrets, kan det virke som om din mor har "stjålet" dette.

Ett menneske som mister sitt sosiale nettverk i så ung alder kan bli enormt bittert.

Jeg tror jeg henger meg på det rådet du fikk om besteforeldrene. Det var enormt klokt. Hold deg borte fra din far frem til du har oprettet kontakt med besteforeldrene (om de finnes) vi din far at du er oppriktig interessert. Du må dele kommunikasjonen fullstendig mellom din far og mor. Kanskje din far åpner seg for deg dersom han er trygg på at din mor ikke står bak og (manipulerer??).

Ellers kan du kjøre en finte på din mor. Prøv deg på at du har fått kontakt med han og at det var utrolig fint og at dere hadde en kjeeempe lang prat. Spør deretter om det er noe din mor vil fortelle deg! (Dersom det finnes en løgn, og hun vet om den, vil hun kanskje benytte anledninge til å presentere den i sitt eget lys!) Dersom du ikke når frem på dette, kan du snu på det mot din far, når du har kontakt neste gang. Du kan si at din mor fortalte noe men at du ikke er trygg på det og gjerne vil høre hans side av saken.

Her må du være enorm lur, og ha en enorm oversikt over sjelelivet til begge parter. Alt i alt må du selv sørge for at du ikke er partisk i saken. Vær ekstremt nøye på å bygge opp ditt intrykk alle sidene av saken, prøv å del inn faktaopplysninger i ulike kategorier, f.eks bekreftet ino via bevis (bilder, førstehånds info via venner mm) eller ubekreftet, (din mor sier, din mors venner sier at...) Totalt du mener...) tilslutt må du danne deg ett bilde av saken som kun tilhører deg. Dette bildet må du aldri "lekke" ut til noen av partene selv ikke i fortolige samtaler. Spesielt ikke din mor, for, om hun faktisk lyver, kan dette være ett godt utgangspunkt for henne å bygge videre på løgnen.

Som en overordnet handlingsregel må du passe godt på å ha nestekjærlighet som grunnlag, og aldri oppføre /utstråle dømmende holdning. Dersom du vil dømme din far gjør det! Men forvent ikke at han skal åpne seg for deg. Dersom du oppriktig er interessert, klarer du dette. Tilslutt, vær nøe med å sette deg selv tilside i saken, når du kommuniserer mellom polene, vis interesse for din far som person. som hvordan han har det, hva han gjør i jobben, hvordan han trives. Fortelle tilbake tilsvarende info. Hold personlige forhold mellom polene langt borte frem til du har opprettet god kontakt med din far.

Å husk: Dette er ett prosjekt du kan regne med å bruke noen år på!

I beste kjærlighets ånd:

Lykke til :-)

[mika-andrea]

Hei,

Jeg leste innlegget ditt med sorg og medfølelse.

Det første som slo meg var at det finnes to i ham! Kan det vare at han sliter med to motpoler? Med det mener jeg at situasjonen har to poler, hvor du finnes i den ene og moren din i den andre. Kanskje det finnes en tredje som handler mer om ham selv?

For det første, det kan være at moren din holder noe tilbake som har såret ham kraftig, det kan tenkes han han har integritet nok til å ikke fortelle deg det. Dette føre til ulogisk kommunikasjon mellom de to første polene. Deretter kan det hende at han faktisk selv sliter med sin egen person som gjør at han blir sint på den ene siden, og trist og lei på den andre siden. Dersom det er slik at han holder noe hemmelig for deg, og han klarer og skjule "løgnen" i sine begge tilstander, tyder det på selvkontroll - ergo ikke personlighetsforstyrrelser, men mer veklsende sinnstilstand pga sin usikkerhet.

Du nevnte noe om at en venn hadde banket han opp! I.o.m at han har vokst opp med din mor og hadde felles sosial omgangskrets, kan det virke som om din mor har "stjålet" dette.

Ett menneske som mister sitt sosiale nettverk i så ung alder kan bli enormt bittert.

Jeg tror jeg henger meg på det rådet du fikk om besteforeldrene. Det var enormt klokt. Hold deg borte fra din far frem til du har oprettet kontakt med besteforeldrene (om de finnes) vi din far at du er oppriktig interessert. Du må dele kommunikasjonen fullstendig mellom din far og mor. Kanskje din far åpner seg for deg dersom han er trygg på at din mor ikke står bak og (manipulerer??).

Ellers kan du kjøre en finte på din mor. Prøv deg på at du har fått kontakt med han og at det var utrolig fint og at dere hadde en kjeeempe lang prat. Spør deretter om det er noe din mor vil fortelle deg! (Dersom det finnes en løgn, og hun vet om den, vil hun kanskje benytte anledninge til å presentere den i sitt eget lys!) Dersom du ikke når frem på dette, kan du snu på det mot din far, når du har kontakt neste gang. Du kan si at din mor fortalte noe men at du ikke er trygg på det og gjerne vil høre hans side av saken.

Her må du være enorm lur, og ha en enorm oversikt over sjelelivet til begge parter. Alt i alt må du selv sørge for at du ikke er partisk i saken. Vær ekstremt nøye på å bygge opp ditt intrykk alle sidene av saken, prøv å del inn faktaopplysninger i ulike kategorier, f.eks bekreftet ino via bevis (bilder, førstehånds info via venner mm) eller ubekreftet, (din mor sier, din mors venner sier at...) Totalt du mener...) tilslutt må du danne deg ett bilde av saken som kun tilhører deg. Dette bildet må du aldri "lekke" ut til noen av partene selv ikke i fortolige samtaler. Spesielt ikke din mor, for, om hun faktisk lyver, kan dette være ett godt utgangspunkt for henne å bygge videre på løgnen.

Som en overordnet handlingsregel må du passe godt på å ha nestekjærlighet som grunnlag, og aldri oppføre /utstråle dømmende holdning. Dersom du vil dømme din far gjør det! Men forvent ikke at han skal åpne seg for deg. Dersom du oppriktig er interessert, klarer du dette. Tilslutt, vær nøe med å sette deg selv tilside i saken, når du kommuniserer mellom polene, vis interesse for din far som person. som hvordan han har det, hva han gjør i jobben, hvordan han trives. Fortelle tilbake tilsvarende info. Hold personlige forhold mellom polene langt borte frem til du har opprettet god kontakt med din far.

Å husk: Dette er ett prosjekt du kan regne med å bruke noen år på!

I beste kjærlighets ånd:

Lykke til :-)

Conquistio

Nå finner jeg altså ut at mannen ønsket kontakt med meg og at han elsker meg overalt på jord. Man vet ikke hva man skal tro på. Tanken på nestekjærlighet i denne sammenheng kan være i stand til å såre andre mennesker som han har skadet. Er drittsekk et riktig navn?