sorgfølelse etter brudd

[tuppo]

Hei! Jeg sendte inn spørsmål i går angående sorg i forhold til brudd med kjæreste som fant seg en annen. Jeg lurer på om det er noe mønster i å føle et stort tap for en person som i mange år har kontrollert deg, og stilt vanskelige ultimatum i forhold til å få beholde hans kjærlighet. Jeg ser jo hvordan han har behandlet meg, men alikevel føler jeg sorg over å miste han og at han er glad i noen andre. Det er mot min egen fornuft, men jeg føler likevel en stor tapsfølelse og vet ikke helt hvordan jeg skal gå videre. Når han er i kontakt med meg er han veldig opptatt av at jeg må forstå at det er min egen skyld at han "måtte" finne seg en ny. Han mener at jeg ved å ha kontakt med venner og familie prioriterte han bort, noe jeg var uenig i. Nå, etter 6mnd, føles det som om jeg aldri skal klare å slutte å være glad i han. Hvis andre viser meg intresse føles det som om jeg gjør noe ulovlig hvis jeg har kontakt med dem, jeg er rett og slett ikke interessert i å treffe andre. Men, jeg har et inderlig ønske om å komme meg videre, og jeg har gjort alle de "riktige" tingene etter bruddet uten at jeg har klart å slutte å være glad i min eks. Har du noen tanker om dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror at kjærlighet er mer enn summen av alt det fornuftige som skal binde to personer sammen.

Innimellom oppstår kjærlighet også i forhold som er ufornuftige, evt skadelige, ikke likeverdige osv osv

Kan det ha vært kjærlighet tross alt det negative?

[tuppo]

Jeg tror at kjærlighet er mer enn summen av alt det fornuftige som skal binde to personer sammen.

Innimellom oppstår kjærlighet også i forhold som er ufornuftige, evt skadelige, ikke likeverdige osv osv

Kan det ha vært kjærlighet tross alt det negative?

Takk for svaret ditt! Jeg føler absolutt at det er snakk om kjærlighet, men at den ikke var "sunn". Det som er vanskelig er å vite at han ikke lenger bryr seg om meg, men at jeg bryr meg veldig om han på tross av alt som har vært. Det er også veldig tungt at han gir meg skylden for at han bare "måtte" finne seg en ny. Det jeg ønsker er at jeg ikke skal føle at jeg er glad i denne personen mer, jeg vil som han kunne gå videre i livet mitt og ikke være låst fast til en umulig kjærlighet til han. Jeg synes det er rart at jeg ikke bare kan se fakta i øynene og komme meg videre, det er et nederlag at jeg ikke klarer det.

[tjohei]

Takk for svaret ditt! Jeg føler absolutt at det er snakk om kjærlighet, men at den ikke var "sunn". Det som er vanskelig er å vite at han ikke lenger bryr seg om meg, men at jeg bryr meg veldig om han på tross av alt som har vært. Det er også veldig tungt at han gir meg skylden for at han bare "måtte" finne seg en ny. Det jeg ønsker er at jeg ikke skal føle at jeg er glad i denne personen mer, jeg vil som han kunne gå videre i livet mitt og ikke være låst fast til en umulig kjærlighet til han. Jeg synes det er rart at jeg ikke bare kan se fakta i øynene og komme meg videre, det er et nederlag at jeg ikke klarer det.

Det er vel det som kalles såret stolthet. Det handler vel ikke så mye om din kjærlighet til han, men at du ikke liker at han ikke er interessert i deg lenger?

[PieLill]

Om jeg forstår deg rett har du i årevis sluk kameler mothårs sammen med møkk og gift for å klare å vinne den mannens gunst og kjærlighet? Det er hans kjærlighet du har lengtet etter? Det er hans anerkjennelse du har kjempet for? I ham har du sett noe flott du vil ha tak i som du aldri kunne nå?

Det virker som du ennå ikke helt har klart å slippe denne kampen etter som det sårer deg så mye at han gir deg skylden for at han fant noen annen. Så forsmedelig. Etter alt du har ofret for ham og alt du har føyd han i, var det likevel ikke godt nok. Ikke bare svek han deg. Han spytter på deg og alt du er og har gjort ved å si at ingen ting noen gang var godt nok. Et siste knivstikk og vri kniven litt rundt. Og din lengsel etter hans kjærlighet, anerkjennelse og forståelse har ikke sluknet ennå.

Ikke rart du opplever sorg og lengsel. Og ikke rart at følelsene ikke vil høre på fornuften. Fornuften fikk vel ikke så mye innpass og autoritet så lenge det forholdet varte. Det tar tid for fornuften å gjenetablere sin autoritet over og respket hos følelsene. Jeg synes ikke du skal skamme deg eller bebreide deg selv om følelsene ikke vil være med. Det er en prestasjon at du klarer å beholde fornuften og handle etter den.

Sorg har med å anerkjenne og bearbeide et tap å gjøre.

Eller har jeg virret meg helt ut på jordet nå?

Vil det hjelpe deg å tenke at den mannen du sørger over, er en død mann? Det er den flotte mannen du så han kunne være, men som ble drept da han lot drittsekken i seg få frie tøyler. Igjen står en patetisk, pill råtten, manipulerende, sleip drittsekk. Forsøk å ikke sørge over ham, lengte etter ham eller oppnå hans anerkjennelse. Sørg heller over den flotte mannen som er borte for alltid.

Det er lettere å temme en lengsel som ikke lengre har noen adresse. Derfor kan dødsfall på noen måter være enklere å håndtere enn brudd. Dødsfall er endelig og vi vet det ikke er noe mer å håpe på, noe mer å ordne opp i. Brudd bærer ofte med seg et forederisk håp som gjør det vanskelig for oss å vite om vi burde vente litt til, prøve litt til, eller gå videre.

Tror du det vil hjelpe om du lar den mannen du lengter etter dø, billedlig talt? Og se at den mannen som forlot deg bare er en som bruker de fine tingene han gjør til å manipulere med. Han har hammen til en flott mann, men han er en ødelegger.

Blir dette for filosofisk eller er det noe du kan gripe tak i?

Hold ut og fortsette å handle etter fornuften. Gradvis vil følelsene dingle etter. Så lenge du er ærlig med deg selv i forhold til hva du føler og fortsetter å la fornuften fortelle deg fakta, vil du dra dette i land.

Prøv å unngå all kontakt med fysaken. Ikke forsvar deg, ikke forklar deg, ignorer.

mvh