Å ta seg sammen

[tjohei]

Ifølge det jeg har lest, er visst dette det verste man kan si til folk som sliter psykisk, men jeg sliter psykisk selv og har kommet frem til at dette uttrykket har noe for seg likevel i positiv forstand vel å merke. Jeg merker at når jeg presser meg selv litt, er da jeg føler meg vel med meg selv. Hvis jeg bare legger meg ned blir alt verre. Jeg har en ergometersykkel som jeg hadde tenkt til å selge fordi jeg ikke brukte den. Nå har jeg satt den foran tv like ved sofaen. Og jeg har begynt å bruke den! Det er godt å bruke kroppen sin fremfor å bare være passiv. Når man ikke jobber er det lett å bli passiv hjemme. Så lite skal til for å føle seg bedre og det er et steg i riktig retning. Verdt å tenke på. Nå føler jeg at "det å ta seg sammen" har en betydning.

[Orio]

Vi må alle ta oss sammen i betydningen gjøre ting vi helst ikke vil, ting vi helst ikke gjør eller tror vi ikke orker. (Det viser seg jo ofte at vi orker mer enn vi tror.)

Men når andre kommer med "ta deg sammen" ligger det ofte i kortene at psykiske lidelser (i hvert fall angst og depresjoner) slett ikke er sykdom, men ren og skjær latskap. Hvis vi bare tok oss tilstrekkelig sammen ville vi klart det meste.

[orpah]

En person jeg har stor respekt for sa "skjerp deg" til meg for en stund siden. Og hvor enn politisk ukorrekt det var å si noe sånt så tok jeg det til meg. Og vil si at det gjorde at jeg faktisk skjerpet meg. Noe om å bli ansvarliggjort og alt sånn psykobabbel ; )

[orpah]

Vi må alle ta oss sammen i betydningen gjøre ting vi helst ikke vil, ting vi helst ikke gjør eller tror vi ikke orker. (Det viser seg jo ofte at vi orker mer enn vi tror.)

Men når andre kommer med "ta deg sammen" ligger det ofte i kortene at psykiske lidelser (i hvert fall angst og depresjoner) slett ikke er sykdom, men ren og skjær latskap. Hvis vi bare tok oss tilstrekkelig sammen ville vi klart det meste.

Ja enig. Og hadde det kommet fra en annen person er det mulig reaksjonen min ville vært helt annerledes.

Men også i forhold til somatiske sykdommer så er jo egen motivasjon og evne til å "ta seg sammen" svært viktig. Opplever at en må ta seg sammen for å bli godtatt og passe inn. Den virkelig verden der ute bryr seg ikke om mine nykker eller om jeg har en dårlig dag som regel .De stiller krav og forventninger til meg som de gjør til alle andre. På et hvis er jeg glad for det da. Jeg har litt for lett til å si dette fikser jeg ikke , eller orker ikke , klarer ikke. Og da er det bra med litt tough love ihvertfall. Men alle er forskjellig da.

[tjohei]

En person jeg har stor respekt for sa "skjerp deg" til meg for en stund siden. Og hvor enn politisk ukorrekt det var å si noe sånt så tok jeg det til meg. Og vil si at det gjorde at jeg faktisk skjerpet meg. Noe om å bli ansvarliggjort og alt sånn psykobabbel ; )

Ja, storesøsteren min har sagt til meg at jeg må ta ansvar for livet mitt. Hun har ingen tro på å legge seg ned. Jeg må ha struktur og en mening med dagene mine. Det er klart hun har rett. Så lenge man ikke er suicidal, har man godt av å karre seg opp av senga. Man burde trene og spise sunt også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Å ta seg sammen er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å komme over (også) et psykisk problem.

[Orio]

Ja enig. Og hadde det kommet fra en annen person er det mulig reaksjonen min ville vært helt annerledes.

Men også i forhold til somatiske sykdommer så er jo egen motivasjon og evne til å "ta seg sammen" svært viktig. Opplever at en må ta seg sammen for å bli godtatt og passe inn. Den virkelig verden der ute bryr seg ikke om mine nykker eller om jeg har en dårlig dag som regel .De stiller krav og forventninger til meg som de gjør til alle andre. På et hvis er jeg glad for det da. Jeg har litt for lett til å si dette fikser jeg ikke , eller orker ikke , klarer ikke. Og da er det bra med litt tough love ihvertfall. Men alle er forskjellig da.

Jeg er egentlig veldig enig i det du skriver, det er nødvendig å "ta seg sammen" for å oppnå ting i llivet. Hvis vi bare gjorde det vi hadde mest lyst til der og da ville vi jo ikke komme noen vei.

MEN; jeg tror det er veldig viktig hvem som sier "ta deg sammen", at det er en som kjenner deg godt, en du stoler på. En du vet/stoler på har rett når h*n sier "dette klarer du". H*n vet også, bedre enn de fleste, hvordan du kanskje har strevd med i det hele tatt å komme deg opp av senga. Noen ganger trenger du kanskje mer anerkjennelse for å ha tatt deg nok sammen til å stå opp, i stedet for bebreidelser for ikke å ta deg mer sammen. Dessverre har jeg ofte innen helsevesenet (både psykiatri og somatikk) opplevd å bli presset til å ta meg enda mer sammen, selv om jeg allerede har gjort det jeg klarer. (Hvor lett er det egentlig å drikke to liter kontrastvæske når du er kvalm og kaster opp av et glass vann?)

[Orio]

En person jeg har stor respekt for sa "skjerp deg" til meg for en stund siden. Og hvor enn politisk ukorrekt det var å si noe sånt så tok jeg det til meg. Og vil si at det gjorde at jeg faktisk skjerpet meg. Noe om å bli ansvarliggjort og alt sånn psykobabbel ; )

Alle har vi godt av å skjerpe oss innimellom, noen ganger trenger vi å bli minnet på det.

Problemet er alle de som ikke kjenner deg, som mener du fint kunne jobbet og klart deg fint på egen hånd, bare du "tok deg sammen", men det stemmer langt fra bestandig. Hvor langt du kommer ved å skjerpe deg/ta deg sammen kommer helt an på utgangspunktet. Er du veldig dårlig, og virkelig må anstrenge deg for å komme deg opp om morgenen, er det ikke gøy å bli møtt med "skjerp deg" fordi du sto opp for sent.

[Gjest Blomsterbarnet]

Ja - det er noe det verste man kan si til folk som allerede HAR tatt seg sammen hele livet for så å bli utbrent og psykisk syk. Folk som tross lang tids lidelse likevel har presset kroppen utover det den kan klare fordi de har hørt for mange ganger at de skal ta seg sammen.....

[Gjest Blomsterbarnet]

En person jeg har stor respekt for sa "skjerp deg" til meg for en stund siden. Og hvor enn politisk ukorrekt det var å si noe sånt så tok jeg det til meg. Og vil si at det gjorde at jeg faktisk skjerpet meg. Noe om å bli ansvarliggjort og alt sånn psykobabbel ; )

Det er ikke alle som sliter psykisk som sliter med å ta ansvar. Det tror jeg er viktig å huske på. Mange har faktisk slitt altfor lenge med for MYE ansvar og flapper til slutt sammen. Det er en tid for å sørge, falle sammen men det er også en tid for å bruke krefter. Men jeg tror det er viktig å ikke bruke mer krefter enn de man faktisk har. Det er som med trening for noen som har hatt en langvarig somatisk og psykisk lidelse. Å begynne med å trene til maraton blir vel i det meste laget. Det kan virke på samme måten å få slengt til seg at nå må man ta seg sammen. Men om det er noe i det - at det er så enkelt som å ta seg sammen, så kan jo det funke for noen.

[vanilje]

Er enig i mye av det som er skrevet nedenfor her.

Jeg er en av de som hadde knekt sammen om noen hadde sagt at jeg må skjerpe meg/eller ta meg sammen. Det klarer jeg veldig fint å si til meg, flere ganger om dagen.

Har man tatt seg sammen hele livet, gjort det man "burde" ifht de såkalte oppleste og vedtatte normene, så er det ikke mulig lengre å ta seg sammen.

Har vært på Modum i traumegruppa der. Sa en av oss ", ja, jeg skal ta meg sammen" eller "jeg vet jeg burde klare det", så fikk vi nærmest "kjeft", fordi vi hadde tatt oss sammen hele livet for å overleve og nå skulle vi lære at det er ok å ikke bestandig gjøre det andre sier.

Men, når det er sagt, så er jeg helt klart for at det er mulig å gjøre ting bittelitt bedre med å kanskje klare å stå opp, komme seg litt ut, bryte isolering/passivitet. Men alt med måte...