Har vel spurt før, men men.. smil

[Gjest ferri]

Hey!!!!

(dette ble bare rot så klart.. jeg er jo ferri..... rot rot

Okay, så jeg føler meg utrolig mye tøffere for tiden, det er overraskende lett og gå utenfor døra liksom, og selv gå igjennom et sted hvor det er mange mennesker skremmer meg ikke så mye lenger;Å det er jo ganske bra!

Jeg er klar for utfordringer nå liksom, det er konge. Idag gleder jeg meg til nye utfordringer!

Men jeg har fortsatt problemer med og forholde meg til folk, altså, jeg tror de tenker ille om meg. Og føler meg utillpass rundt dem.

Hver eneste gang jeg må si noe - f.eks.. så blir jeg konstant spurt om (uhmm.. vet ikke hva det heter på norsk..) "directions" støtt og stadig fra folk å fe som er ute på vandring og biltur, og da føler jeg meg totalt inhabil som et oppegående menneske.

De stopper opp og all vil liksom prate med meg av enellerannen grunn, men jeg bare mummler tilbake føles det ut som, og skuffer dem.

Okay, jeg vet jo at jeg ikke er oppegående da.

Det blir til at ordene stokker seg for meg, at selv om jeg vet svaret på hvordan man kommer seg fra A til B, så stopper det opp, og jeg "glemmer det" akuratt før ordene kommer ut; føles ut som at ordene bare blir til mumling. Og mye tid blir i etterkant brukt på og angre på at jeg ikke klarte og formulere meg.

Jeg føler meg litt mindre som en kuriositet, og ser at annsiktet mitt f.eks, har helt normale dimensjoner.. Idag ser jeg det i allefall, men jeg er fortsatt redd for mitt eget speilbildet når jeg er utendørs, for da blir jeg deppa om jeg ser megselv.

Og jeg har storke komplekser fortsatt merker jeg, jeg hater trynet mitt !!

Jeg vet kanskje hvorfor, men jeg er ikke sikker. Psyk.sykpleier og legen, har sagt at jeg ser helt normal ut, og de sa penere ting også. Men jeg...

Altså, jeg har en følelse av og bli stirret på. Eller ser at noen smiler når de ser meg. Eller at de kaster ett ekstra blikk. Eller innbiller meg at folk ler bak ryggen min.

Iblandt om jeg f.eks ser at noen er på vei mot meg i gangfeltet, så hender det jeg svinger av veien, og går lange omveier bare for og ikke bli sett av den personen, selv om personen ikke kjenner meg, så blir jeg redd.

Jeg føler meg så utrolig rar! hehe Jeg er så sikker på at jeg er rar. Det føles så ekte ut! Og jeg VET liksom at jeg har rett. Det er fakta!!

Og det er så utrolig uvant og måtte bruke munnen til og prate med, det er ubehagelig og måtte prate, for ordene bare forsvinner for meg! Noen rapper ordene jeg skal til og si, rett før jeg sier dem, de bare forsvinner, som røde sokker... pooff!!!

Okay, hmmm............................ lala.. vet ikke hva jeg spør om jeg.. Jeg er jo rar, men er jeg fysiskt rar? Det får jeg vel ikke svar på her, men arrrg.. frustrasjonen!!!!

tenker mye som vanlig, og snart kommer psyk.sykepleier / legen tilbake fra ferien og jeg ville vle bare sammle tankene litt rundt dette temaet...eller no..

Det blir muligens innleggelse på meg snart, iallefall...

Men jeg føler jeg meg utrolig tøff om dagen, kanskje det går bra uten? Eller kanskje det er best og være innlagt når man faktisk føler seg "tøff" så man får noe bra ut av det?

Det er vel bare medisinene som har gjort meg "tøff" også-- juks

hvor er Skal forresten? *sender deg en klem Skal*

okay, dette ble bare idioti... vet liksom ikke hvem jeg er på en måte, og det skjer mye på engang..