Suicidal

[Gjest Sint på meg selv.....]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette her. Det er egentlig bare egoistisk, men det er bare så fullt i hodet mitt at jeg må få det ut og jeg trenger at noen hører litt på meg. Vet ikke hvorfor, alt er bare så forvirrende.

Jeg har vært suicidal i halvannet år nå etter å ha vært deprimert i 3-4 år. Begynte i terapi etter en overdose for et år siden. Har tenkt på døden som en trøst, men har likevel sett på det som en ikke-mulighet for jeg har foreldre som ville blitt knust dersom jeg hadde tatt livet mitt (er 22 år og enebarn). Nå de siste par ukene så har tankene mine forandret seg veldig. Det skremmer meg! Før var jeg liksom mer ustabil i forhold til det å dø, men nå er jeg så fast bestemt på at jeg vil dø. Sist gang så tok jeg en overdose som jeg regnet med at jeg ville overleve, det var vel mest selvskading.

Men nå planlegger jeg detaljert hvordan jeg skal klare å dø på ordentlig og sånn at ingen skal finne meg før det er for sent. Jeg har tenkt på å ringe til politiet rett før jeg gjør det for å si adressen min og at de skal komme og hente meg, men ha dørene låst og det tar lang tid å få meg til sykehus (de må få låst opp 2 dører og jeg bor i 3 etasje uten heis). Selvmord er uansett egoistisk og selsagt fælt for de som kommer og henter meg og sånn, men jeg vil heller at det skal være politiet eller ambulansefolk enn foreldrene mine.

Unnskyld at jeg skriver sånne ting her. Vet at folk kan bli bekymra og sånn, men jeg skal snakke med psykologen som jeg går til før jeg bestemmer meg for å gjennomføre. Det er bare det at vi ikke kommer sånn veldig overens. Hun sier liksom bare jaha og tja.

Jeg er bestemt i dette om at jeg vil dø, men så er det den lille tvilende delen som går på foreldra mine og vennene mine. Tenker at det kanskje kunne snudd seg hvis jeg hadde blitt innlagt en stund. Men hvis det ikke funker så vet jeg ikke. Tror jeg trenger noen som passer på meg døgnet rundt i en lengre periode for å klare å leve såpass lenge at jeg kan klare å jobbe litt i terapi. Det hjelper ingenting å gå til psykologen en gang i uka nå når jeg har gitt fullstendig opp.

Håper på at jeg klarer å utsette selvmordet noen uker sånn at jeg får luftet en innleggelse for psykologen. Har aldri vært innlagt, bare somatisk, men jeg tror at jeg i så fall trenger en litt lengre innleggelse enn i et par uker nå. Ser på dette som en siste mulighet før jeg gir helt opp. Men jeg er redd for at jeg gir opp underveis i innleggelsen og tar selvmord der eller skriver meg ut. De må passe på hele tiden i så fall. Psykiatrien sier at man skal ta amsvar for seg selv og det har jeg gjort i mange år, men nå kan for mye ansvar føre til at jeg dør. Det er det jeg vil, men ikke venner og familie/slekt.

Men det skremmer meg veldig at tankene har forandret seg så drastisk de siste ukene. Noe har skjedd oppi hjernen min og den har gitt opp. Jeg klarer ikke å tenke på noe annet, er helt besatt av dette. Jeg har begynt å skrive avskjedbrev, men det er fryktelig vanskelig synes jeg. Hvordan kan jeg forsvare det jeg har gjortog hvordan skal jeg skrive for at de skal ha minst mulig dårlig samvittighet. Jeg vil at de skal huske mine positive sider. Brev er vanskelig.

Beklager nok en gang at jeg hiver dette over på dere, men det hadde betydd mye for meg at noen vet hvordan jeg har det i hvert fall. Psykologen er ikke tilbake før i månedsskiftet aug.-sep.

[ariadne]

Kontakt poliklinikken du går på i morgen og få en ø-hjelpstime. Vær tydelig på at du tenger den på grunn av selvmordsfare. Om du mot formodning ikke får hjelp, eller om du går til en privatpraktiserende psykolog, så kontakt fastlegen din i morgen, og få en ø-hjelpstime der.

Du kan ringe Kirkens SOS på 815 33 300, eller Mental Helse på 810 30 030 for råd dersom du ikke føler at du får den hjelpen du trenger, eller om det topper seg for deg.

Du KAN få hjelp, du trenger ikke ha det så dårlig som du har det nå!

Om du ikke klarer noen av disse tingene så må du betro deg til noen og be dem ordne hjelp til deg. Ingen kan hjelpe om de ikke vet, gi dem en sjangse.

[ariadne]

Kontakt poliklinikken du går på i morgen og få en ø-hjelpstime. Vær tydelig på at du tenger den på grunn av selvmordsfare. Om du mot formodning ikke får hjelp, eller om du går til en privatpraktiserende psykolog, så kontakt fastlegen din i morgen, og få en ø-hjelpstime der.

Du kan ringe Kirkens SOS på 815 33 300, eller Mental Helse på 810 30 030 for råd dersom du ikke føler at du får den hjelpen du trenger, eller om det topper seg for deg.

Du KAN få hjelp, du trenger ikke ha det så dårlig som du har det nå!

Om du ikke klarer noen av disse tingene så må du betro deg til noen og be dem ordne hjelp til deg. Ingen kan hjelpe om de ikke vet, gi dem en sjangse.

PS om det er en poliklinikk du går på så er de ansvarlig for å gi deg et tilbud selv om behandler har ferie.

[goliane]

Du beskriver følelsene dine veldig godt i innlegget ditt. Vis det til psykologen din, eller til fastlegen din. Du trenger virkelig en innleggelse nå.

Ellers: Seivmord er ingen god løsning. Du utsetter foreldre og venner i en bunnløs sorg, og gir dem garantert skyldfølelse i tillegg. Og så tar du fra deg sjøl sjansen til å bli bedre og til å føle glede over livet igjen.

Har en datter som i mange år har slitt med følelser du beskriver, og som har tatt utallige overdoser. Jeg vet hvordan det er å være pårørende, og datra mi har lært meg mye om hvordan følelsen av å ikke ville leve lenger er. Hun ønsket kanskje aldri virkelig å dø, men pga alvorlig depresjon og andre lidelser, følte hun at livet var uutholdelig.

Etter mange innleggelser, terapi og medisiner, har hun i dag et liv hun absolutt syns det er verdt å leve. Hun trenger fremdeles hjelp fra psykiatrien innimellom, men har fått tilbake livsgnist, livslyst og pågangsmot. Hun er glad over å være i live.

Så ta ikke fra deg selv sjansen til å bli bedre. Du har stor omtanke for dine nærmeste. Ha omtanke for deg sjøl, og!

[Gjest Kvinne i skinndress]

For å teste om du er helt sikker:

gå på ullsokker på glatt parkettgulv, sykle sykkel i mørket med solbriller på, stå på miniski ned en bratt bakke... eller en lignende aktivitet som gir deg adrenalin-støkk.

I panikk prøver du å unngå på tryne på parketten, kresje med sykkelen eller sette tyngden riktig på skiene. Kjenn på denne følelsen om å redde deg selv. Deilig?

Hvis du ikke kjenner behov får å redde deg selv på parketten, sykkelen eller miniski, kan det være en indikator at du virkelig har gitt opp.

Men eg råder deg til å ta testen for å være sikker...

Selv planla eg hvordan få til en MC-ulykke og dø. Men eg kjente adrenalin-kikket da eg kjente bakhjulet sklei i en sving og da en bil tuchet låret mitt. Da skjønte eg at eg egentlig ville leve, og at den ulykkelige følelsen skyldtes noe helt annet.

mvh